Bilder

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Vi leser i Ef.2,20: «Bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.»

Apostelen Paulus tar oss med til en åndelig byggeplass. Det gjelder å bygge på riktig grunn. For at huset skal stå stødig er det viktig med en skikkelig grunnmur. Grunnvollen er ikke noe mindre enn apostlenes og profetenes lære.

Det betyr at Bibelen er vår eneste grunn som livet kan bygges på. Det er dette som Jesus lærer oss i sin tale til disiplene. Jesus sier i sin bergpreken: «Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn.» (Matt.7,24)

Du kjenner denne historien fra søndagsskolen. Vi sang: «Bygge Guds rike her på jord.» Ja, det er den sikreste grunn. Vi bygger vårt liv på Ordets klippegrunn.

Tenk at vi er på en byggeplass. Hva ser vi der? Der er det gravemaskiner som graver dypt ned i bakken. De skal ha en fast grunn som huset kan stå på.  Helt ned på fjell må det graves. Så ser vi planker og bord. Det er mye som må på plass før huset kan reises.

Det åndelige hus er bygd opp av levende steiner. Slik skriver apostelen Peter: «… og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus …» (1.Pet.2,5a)

Et åndelig hus av levende steiner – der du er en levende stein. Det er et vakkert bilde på menighetens oppbyggelse. Vi står sammen og støtter hverandre i Guds hus.

I en sang synger vi: «Har du ditt hus oppå klippen bygd, sikkert i stormen det står. Da kan for alltid du hvile trygt, stormer det år etter år.»

Det er en stor sannhet som holder hele livet. Paulus skriver at Kristus er klippen. (Se 1. Kor.10,4)

Det står videre i sangen: «Intet kan rokke den sterke grunn, Klippen for evig står fast. Selv når i dødens og dommens stund, jorden forsvinner i hast. Evig fortapt er da en og hver som ikke frelsen i Jesus har. Søk da ditt feste på klippen der, vil du i dommen gå klar!»

I disse urolige tider, hvor vi hører om krig og forfølgelse rundt i verden, er det lett å bli skremt. Men Jesus sier at vi som tror på Ham, ikke skal la oss skremme. (Matt.24,6)

Derfor gjelder det å bygge vårt liv på Jesus Kristus.

Av Vidar Norberg

(Lovisa, Finland – 21.06.2024): Sankthansaften i Finland er den eneste dagen i året hvor det korsmerkede flagget er oppe hele natten. For noen er sankthansaften tid for kristne stevner.

Den som har flaggstang, starter flaggheisingen klokken 18.00. Når flagget går til topps, synges den patriotiske finske sangen «Vårt blå korsflagg». Slik lyder første vers:

Vårt blå korsflagg,
vi sverger til deg med våre hjerter:
å leve og dø for deg
er vårt høyeste ønske …

I noen  hjem synges det nok også salmer i glede over at Finland er et fritt land.

Under en flaggheising ble salmen «Siunaa ja varjele meitä Korkein kädelläs» (Velsign og beskytt oss Den høyeste med Din hånd) sunget. Salmen ble til under vinterkrigen i 1939 og kalles «Finsk bønn».

Finske pinsevenner har hver sankthans et stevne i Keuruu midt i Finland. De førstefødte læstadianerne (Esikoislestadiolaiset) i Lahtis innbyr til møter på sankthansaften. Det var også kirkelig radiogudstjeneste på sankthansdagen, lørdag formiddag.

Betalt fridag

Sankthansaften i Finland er betalt fridag. Men den feires ikke på døperen Johannes’ fødselsdag. Det var president Mauno Koivisto som fikk ideen om at sankthansaften skulle feires på en fredag før døperen Johannes’ fødselsdag. Det ble en dobbelhelg som noen mente det ville være økonomisk fordelaktig for Finland.

For mange er forberedelsene viktige. Folk skal handle inn til langhelgen. Noen butikker og kjøpesentre åpner som vanlig klokken seks på morgenen i Finland. Sankthansaften er i løpet av formiddagen en av de travleste handledagene i året. En av de viktige matvarene er pølser av svin, okse, kalkun og kylling. De ligger klar i vakuumpakker i butikkhyllene.

Finland er kjent som de tusen sjøers land. Og for hver sjø er det enda flere trær. De finske skogene er landets gull. Problemet med gullet på sankthansaften er at den tar fyr av en glo eller to. Derfor må man være særdeles forsiktig. En måte å løse faren for alvorlige skogbranner er fellesbål. Noen steder lager man store flåter på sjøen. Så kan folk se ilden fra land. I Jakobstad i Österbotten er det ikke tradisjon med bål og folk hygger seg like godt uten flammer i sommernatten.

Det er i Finland mange saunaer som varmes opp på sankthansaften. Noen er snare til å hoppe ut i vannet. I år var det fem som druknet, og tre som omkom i bilulykker. Det var stor trafikk, og det ble varslet om køer ved Lahtis og utenfor Lovisa.

---

Patriotisk sang

Slik er den finske sangen «Vårt blå korsflagg»:

Siniristilippumme,
sulle käsin vannomme, sydämin:
sinun puolestas elää ja kuolla
on halumme korkehin.

Kuin taivas ja hanki Suomen
ovat värisi puhtahat.
Sinä hulmullas mielemme nostat
ja kotimme korotat.

Isät, veljet verellään
vihki sinut viiriksi vapaan maan.
Ilomiellä sun jäljessäs käymme
teit’ isäin astumaan.

Sun on kunnias kunniamme,
sinun voimasi voimamme on.
Sinun kanssasi onnemme jaamme
ja iskut kohtalon.

Siniristilippumme,
sulle valan vannomme kallihin:
sinun puolestas elää ja kuolla
on halumme korkehin.

Sanat: V.A. Koskenniemi

Av Vidar Norberg

(02.06.2024): Elvebakken kirke ble fullsatt. Det var bare ståplasser igjen da 14 ungdommer ble konfirmert i Elvebakken læstadianske menighet i Alta. Ulf Inge Arnesen var forrettende predikant. Konfirmantene ble hørt i bibel- og kristendomskunnskap av Torbjørn Thomassen.

–Like før gudstjenesten måtte vi bære inn stoler. Både kirkeskipet og menighetsalen var fullsatt. Folk sto bakerst i kirka. Det var nok 300 til stede, forteller Torbjørn Thomassen til Finnmarkshilsen.

Kirkesalen i Elvebakken kirke tar rundt 250 mennesker, mens menighetsalen rommer 100 mennesker så tallet kan nok være høyere enn 300.

Det må nesten kalles en liten sensasjon når kirken trekker så mange mennesker til en klassisk konfirmasjonsgudstjeneste som følger en kirkelig tradisjon som går flere hundre år tilbake i tid.

–Vi har en katekismebasert undervisning nesten hver torsdag på høsten og våren. Som lærebok bruker vi Erik Pontoppidans bok «Sannhet til gudfryktiget» fra 1700-tallet. Vi bruker også Bibelen ganske mye. Vi har lest i Bibelen og relatert det til vår tid. Jeg har lagt merke til at elevene er blitt flinkere til å slå opp i Bibelen. Vi vil lære hva den kristne tro handler om, fortalte Thomassen til menigheten.

Predikant Ulf Inge Arnesen sa i Elvebakken kirke at konfirmantene skal lære om katekismen, budene, bønner og sakramentene. Han har selv hatt en fjerdedel av konfirmanttimene.

Katekismen

Pugge er et ord som flere steder i landet kanskje er gått ut på dato. Men konfirmantene i Elvebakken læstadianske menighet har pugget en del bibelord i tillegg til spørsmål og svar fra Luthers katekisme. Dette var mange steder helt elementært kristen opplæring for vel 50 år tilbake i tid. Målet var og er å bevare den kristne tro ut livet.

Om konfirmasjonslæreren under gudstjenestens utspørring utber en forklaring til første bud «Du skal ikke ha andre guder enn meg», så svares det at «Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og stole på Ham alene.» Forklaringen står både i Luthers lille katekisme og boken «Sannhet til gudfryktighet» av Pontoppidan.

Bannskap er blitt allment mange steder i dagligtale. Før i tiden var det tabu å bannes. Men det andre bud sier at du ikke skal misbruke Guds navn. Når et slikt spørsmål blir gitt, lyder fasitsvaret fra Pontoppidan at «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke ved Hans hellige navn banner, sverger, gjør trolldom, lyver eller bedrar, men i all vår nød og motgang påkaller Guds navn, ber, lover og takker».

En del av budene handler om medmenneskelige forhold, lov og orden. Det 9. bud i Luthers lille katekisme sier at «du skal ikke begjære din nestes eiendom». Forklaringen som konfirmantene må kunne, er slik: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke med list trakter etter vår nestes arv eller gods og ikke tilvender oss det under skinn av rett, men hjelper ham til å beholde sitt i fred».

Ifølge Thomassen var det veldig flinke konfirmanter som viste solide kunnskaper om kristentroen, nå når de står på terskelen til voksenlivet.

Konfirmantene fikk Pontoppidans bok som gave fra menigheten. I år som i fjor fikk de også nå avdøde professor Carl Fredrik Wisløffs bok «Jeg vet på hvem jeg tror» som kom i første opplag i 1975. Det er en grundig innføring i kristentroen. Troslæren er trykket i flere opplag og er dessuten oversatt til andre språk.

Det er ikke bare det mange kanskje forbinder med utenatlæring av skrift og bekjennelse i konfirmantopplæringen. I år som i tidligere år har konfirmantene hatt tur til Sattajärvi i Pajala i Sverige hvor de besøkte andre læstadianske konfirmanter. Slik knyttes kontakter over grensene. ELM er også vant til å få besøk av predikanter fra Finland.

Formaning

Det er alltid forventninger til prekenen når unge mennesker trer inn i de voksnes rekker. I prekenen ble det påpekt at som barn fulgte man foreldrenes råd, for eksempel om å ta på seg jakka når det er litt kaldt ute. Som voksen må man selv ta valgene og følge Guds råd for livet.

–Som barn tok foreldrene dere med til forsamlingen. Når dere blir voksne, må dere selv ta ansvar for å ha omgang med Guds Ord og den kristne menighet. Det er en god vane å lese Guds Ord hver dag, formante forrettende predikant Ulf Inge Arnesen fra talerstolen i Elvebakken kirke.

Han forklarte menigheten at Guds Ord som høres og leses, er levende og virkekraftig. Det gir liv og føde for menneskets udødelige sjel, og han sa at akkurat som man må spise mat for kroppen, så må man ha Guds Ord som er energi for troen.

Mennesket er med sin syndige natur og lysten til det onde ute på en farlig vandring hvor budene vil bli brutt. Arnesen sa at synd får konsekvenser og synd skiller mennesket fra Gud, men man kan alltid bekjenne sin synd og få syndenes forlatelse.

–Jesus har tatt på seg alle synder, også de som vi kommer til å gjøre, sa forrettende predikant og viste til Efeserne 2, 8:

«For av nåde er I frelst, ved tro, og det er ikke av eder selv, det er en Guds gave …»

Det er denne gaven læstadianerne ønsker at deres ungdom og alle mennesker skal få del i. Gaven er evig liv med Gud i himmelen.

Predikanten viste til Romerne 8, 39–39: «For jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nu er eller det som komme skal, eller nogen makt, hverken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

Arnesen forklarte konfirmantene og alle tilhørerne at hvordan det enn går dem i livet, kan man komme til Jesus som sletter ut syndene.

–Vi har ikke selv fått til noe. Vi er frelst av Gud nåde.

Fra talerstolen ble det også sagt at hvert menneske har sitt eget fingeravtrykk, sitt eget DNA.

–Gud har en plan med deg. Han vil ha samfunn med deg, frelse deg og se deg hjemme i himmelen. Derfor sendte Han sin egen Sønn for å sone din synd.

 I sin preken oppfordret Arnesen konfirmantene om å være ærlige i sin tro og snakke med Gud om alt fra mat og drikke til husrom og om troen. Han viste til Fil. 4, 6–7 hvor det står at man ikke skal være bekymret for noe.

«Vær ikke bekymret for noget, men la i alle ting eders begjæringer komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse; og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.»

­–Vi er arvinger til himmelriket.

Livet byr på mange utfordringer hvor man kan trenge hjelp. I læstadianske forsamlinger er det fortsatt vanlig at man  kan skrifte, bekjenne sine synder for en broder og bli tilsagt syndenes forlatelse. Arnesen sa at det kan være befriende.

–Om du synder, så skynd deg til Gud som tilgir, sa Arnesen.

Trosbekjennelse

I noen kirker var det i gamle dager vanlig at man etter konfirmasjonen gikk til nattverd for første gang og slik bekjente sin tro på Den oppstandne Jesus Kristus.

I Elvebakken læstadianske menighet var det også en alvorlig bekjennelse av kristentroen. Ulf Inge Arnesen stilte hver eneste konfirmant tre spørsmål som de måtte svare ja på. I disse høyttalertider hørte hele menigheten svarene.

–Vil du forsake djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen?

–Tror du på Faderen, Sønnen og Den hellige ånd?

–Vil du bli i Jesus Kristus og i Guds dåpspakt ved Guds nåde inntil din siste stund?

Alle konfirmantene svarte ja, ga et klart svar på at de vil følge Jesus på sin livsvei.

–Konfirmasjon er en viktig høytidsdag. Her bekrefter man dåpsløftet og at man fortsatt vil være en kristen. Dette er også en stor dag for menigheten når man får gjennomføre en slik konfirmasjon, sa Håkon Olsen på vegne av menigheten.

Han delte også ut blomster til Ulf Inge Arnesen og Torbjørn Thomassen. Alta kommune gav konfirmantene en rose og lykkeønskninger til konfirmantene.

Heller ikke avslutningssalmen var overlatt til tilfeldighetene. I Elvebakken læstadianske menighet sang folket til lyden av kirkeorgelet:  «Herlig det er at i ungdommens dager Vandre med Herren mot Himmelens ro …».

–Dette var veldig givende og verdig konfirmasjon. Jeg tror folk setter pris på det, sa konfirmantlærer Torbjørn Thomassen.

ELM er takknemlig for at de har fått bruke Elvebakken kirke til sine samlinger. Håkon Olsen sa at neste års konfirmasjonsgudstjeneste blir mest sannsynlig i det nye bedehuset som bygges ved brua over Altaelva. Bedehuset skal etter planen innvies den 25. august 2024.

---

---

---

LES MER OM ELM I ALTA

Imponerende arbeid på læstadianernes bedehus i Alta

Elvebakken læstadianske bedehus i Alta tar form

Stor dugnadsinnsats på læstadianernes nye forsamlingshus i Alta

Elvebakken læstadianske menighet bygger nytt bedehus i Alta

En læstadiansk konfirmasjon i Elvebakken kirke

Konfirmasjon i Elvebakken Læstadianske menighet i Alta

Konfirmasjon 2020

Reiser teltet for læstadiansk storsamling i Alta

700 på storforsamling i Alta – nesten 400 fikk nattverd

Kirkehistorie i Alta: ELM åpner for nattverd uten prest fra Den norske kirke

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): «Vis som Han er av hjerte og veldig i styrke – hvem trosset Ham og kom vel fra det.» (Job 9,4)

Kan vi måle Guds visdom? Nei, det er helt umulig. Det høres ut som en gåte. Det står mye om Guds visdom og styrke i Bibelen. Her skal vi se på noen ord.

Paulus skriver: «Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige Hans dommer er, og hvor usporlige Hans veier.» (Rom.11,33)

Paulus stemmer i en lovsang om Guds storhet. Det gjelder hele Guds fylde av visdom og makt. Den er ubeskrivelig, ingenting kan måles med den. Det er dette Job uttrykker i det han sier om Guds storhet og makt.

Job var en prøvet mann. Han hadde vært velsignet med stor rikdom, men så mistet han alt. Men selv i de store prøvelsene han opplevde, klandret han ikke Gud. Han sa: «Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet!» (Job 1,21b)

Riktig nok ser vi at han ble fortvilet over sin situasjon. For han mistet også helsen. Han ble slått med verkende byller over hele kroppen. Han ropte sin nød til Gud. Vennene som kom for å trøste ham, la bare sten til byrden.

Job sier: «Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal Han stå fram på støvet. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud.» (Job 19,25–26)

Job trøstet seg med Guds løfter og ord. Slik får også vi gjøre når motgang reiser seg, når sykdom kommer, og vi ikke makter mer. Din og min gjenløser lever, Han som sprengte Satans lenker og stod opp igjen fra de døde.

Guds visdom er at Han sendte sin enbårne Sønn, Jesus, for at vi ikke skal fortapes. Hans styrke er at Han reiste Jesus opp fra graven og ved Ham har gitt oss evig liv.  

I en sang står det: «Vår Gud gir oss løfter, vår Gud holder ord, Han ei fra sitt tilsagn kan vike. Hvil trygt på det ord i din trengsel på jord: Gud aldri sitt løfte kan svike!»

Koret: «Guds ord som en klippe i vel og i ve står fast når alt annet må vike, så sant som du tror, du skal få å se: Gud aldri sitt løfte kan svike!»

I vers 4 synger vi: «Og skjelver mitt hjerte i lutringens ild, en trøster Han er uten like! Hans hånd er så varsom, Hans stemme så mild, han aldri sitt løfte kan svike!» (S.C. Kirk)

Gud Fader svikter aldri sitt barn. Det gjorde Han ikke med Job. I kap. 42 leser vi at Gud velsignet Jobs siste dager mer enn hans første dager. (Vers 12)

Av Axel Remme

«Da tok han til orde og sa til meg: Dette er Herrens ord til Serubabel: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.» Sakarja 4, 6

Dette pinsebudskap i Den gamle pakt ble brakt av en engel til ypperstepresten Josva. Med nærmere forklaring ga han ovenstående beskjed til Serubabel. Han ble av perserkongen Kyros utnevnt til statholder over Juda. Serubabel ledet også – sammen med ypperstepresten Josva – det første tog av jøder tilbake til Jerusalem i år 538 f.Kr. (Neh.7, 7; 12, 1)

Sakarja 4, 6 er et av de ord fra Det gamle testamentet som brukes pinsedag. Og da kun det ene verset som er sitert i innledningen. Som vi ser av sammenhengen, ble det brakt av en engel først til ypperstepresten Josva. Altså et direkte himmelbud. Slik er det med det aller største som sies på jord. Det kommer enten ved Jesus Kristus selv, ved engler eller ved åpenbaring, gitt ved Herrens profeter og apostler.

Når en hører et budskap, kan en gjerne spørre: Hvor kommer dette fra? Hvor er opphavet til det som forkynnes? Er det «sannhetens ord», sitat fra Bibelen og blir det brukt rett? Det skader ikke å spørre slik, men det skjerper og styrker.

Ypperstepresten Josva ble spurt av engelen: Hva ser du? Ikke hva tror du? Hva føler du? Hva mener du? Eller hva tenker du? Men hva ser du? Gud lar oss se noe. Han viser oss noe, åpenbarer, avslører noe for oss. Og det var nettopp det Gud viste Josva, Han ville at ypperstepresten skulle se. På forhånd hadde han fått nye, rene klær. Nå skulle han både få og se mer!

Men som det ofte er, vi faller lett i søvn. Engelen måtte vekke Josva, så han kunne få vise ham det han trengte å se. Han slapp ikke bare med å ha en fornemmelse av noe, så han måtte si: Jeg aner at … jeg mener at … jeg tror at … Nå gjaldt det å se. Derfor ble han spurt: Hva ser du? Og i våken tilstand kunne han endelig si: «Jeg ser en lysestake.»

I tillegg fikk han tydelig se og informasjon om hvordan den kunne forbli lysende. De innretninger som gjorde det mulig å ha konstant lys. Lysestaken var et vidunderlig syn, «helt igjennom av gull». Kan det minne oss om, at det Gud lar oss få øye på, både er dyrebart og vakkert. Det skinner. Når vi får se ordentlig det Gud viser oss, blir vi overveldet. Det er så herlig, så skjønt, så skinnende og rent.

Men lysestaken han så, skulle ikke bare være til pynt. Gud var nøye med å vise ham og forklare at den var vel ordnet for å kunne lyse, mye og lenge. Den skinnende oljen skulle tilflyte konstant og jevnt.

Gang på gang måtte Josva innrømme at han ikke visste eller forsto det han så og hørte. Han vedgikk ydmykt at han ikke skjønte det han var blitt vist og forklart. Det er andre toner enn alle skråsikre utsagn en ofte hører, også i kristen forkynnelse og samtale.

Iblant er det nødvendig først å si hva det ikke er. Kanskje er det også pedagogisk riktig. Ikke minst når det gjelder forståelsen av pinsen. Den kan lett gjøres til en subjektiv opplevelse i stedet for en kraftig veiledning, styrt av Guds Ånd. Dette Gamle testamentets ord leder oss til rette tanker og bønner.

Det høres ut som en selvmotsigelse, når et pinsebudskap sier: «Ikke ved makt og ikke ved kraft». Men, det er verken ved verdslig makt eller egen kraft Guds vilje skjer i oss eller ved oss. Her bør vi heller være luthersk og erkjenne: «Vår egen makt er intet verd, snart fikk vi banesåret. Men en går frem i denne ferd, som Herren selv har kåret. Vil du Hans navn få visst? Han heter Jesus Krist, den høvding for Guds hær, i Ham kun frelse er. Han marken skal beholde!»

Det motsatte av egen kraft og makt er Guds Ånd. Pinsen bringer bud om det: Ikke ved egen makt og kraft, «men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud». Inspirert og ledet av Guds ord skrev Gustav Jensen 1902 salmen som understreker dette bibelord: «Det skal ei skje ved kraft og makt, men ved din Ånd, som du har sagt. Det skal ei skje ved mannehånd, men, Herre, ved din egen Ånd.»

Derfor ber vi som han: «Og fyll oss med din Hellig Ånd. Og styrk oss med din høyre hånd. Og skap av oss, vår Herre kjær, din sannhets Ånd en vitne hær!»

---

Tyd for oss, Hellig Ånd!

Tyd, Hellig Ånd, den underfulle tale,
det glade budskap, «evige livs ord»,
som bringer nåde, leder og husvaler,
og gir det sanne himmelhåp på jord.

Fortolker god og talsmann uten like,
«sannhetens Ånd», gjør Guds ord åpenbart.
Tyd Jesus for oss så vi ser ditt rike,
som ikke er av denne verdens art.

Du guddoms vitne vær hos oss til stede,
påminn igjen om frelsens dyre skatt.
Opplys forstand, til sannheten oss lede
så den blir hørt og kjær, og vel mottatt.

Klarne vårt troens blikk så vi kan skue
den Herre Jesus, verdens frelser sann.
Ved Åndens lys og kraft all vantro kue,
oss styrket, tent med kjærlighetens brann.

Du som fornyer, vekker og rettleder,
i armod, mørke, frykt, frimodig gjør.
«Til all god gjerning» dine forbereder.
Kom Hellig Ånd og åpne stengte dør!

Axel Remme

---

Kom med ny glød

Kom over oss med nygitt glød,
du gode Hellig Ånd.
Gi øre for de ord du bød
og styrk hvert troens bånd.

Vi er som dine første, svak,
står hjelpeløs iblant.
Men med din kraft og nye tak,
vår svakhet overvant.

Det merkes at du noe vil,
vår himmel Herre god.
Og før vi vet, vi får det til
å takke, prøve, tro.
Derfor du kjære, søster, bror
som lengter etter fred.
Den er jo Han som hos deg bor,
òg denne dag er med.

Hva stort deg hender, sant og visst,
det skal du nok få se,
når Åndens viser Jesus Krist,
vil guddomsverket skje!

Men husk at du ble regnet med
og har en ferdig del,
av gaven som gir liv og fred
til hver gripende sjel!

Axel Remme

---

Nådens kilde

Lov og takk for nådens kilde,
ollen ifra livets brønn.
Oppkommet med stadig sildre,
flyter frisk, klaret og skjønn.
Kildespring, det vel som har,
styrke for den som mottar!

Ingen kan den kilde tømme
som har utspringet hos Gud.
Men du kan fra nåden rømme
og forakte Herrens bud.
Like fullt, hos deg forbi,
flyter vellet som gjør fri.

Axel Remme

---

Av Axel Remme

(OPPBYGGELSE): «SANNHETENS ORD, EVANGELIET» Slik står det i brevet til kolosserne 1, 5. Vi bør dvele ved denne uttalelse. Den setter vantroens og villfarelsens tanker på plass. Og avviser konsekvent hovmodige påstander, både om at det ikke finnes en urokkelig sannhet, og at den er gitt oss ved evangeliet. Det vil si: frelsesordet fra Gud.

Skriften taler altså om «sannhetens ord» og om at dette er «evangeliet». Det gode budskap om Jesus Kristi frelse, som er fullbrakt for alle mennesker. Den umistelige kunnskap, mer dyrebar enn noen annen: «Sannhetens ord», som ikke kan rokkes eller forgå. Fordi det er guddommelig, både som utsagn, vilje, innhold og hensikt.

I sammenhengen vises det til «det håp som ligger ferdig for dere i himmelen». Håpet er ikke noe som skal komme i stand eller ordnes siden. Det er der alt ferdig, beredt og uutsigelig. Som apostelen Paulus minner om i 1. Kor. 2, 9: «Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker Ham.»

Vi forkynner stadig det fullbrakte frelsesverk her på jord.
Med all god grunn kan vi gjøre det. For Jesus Kristus var her og holdt den store avsluttende påsken, hvor Han selv var påskelammet. Og «det var nok det som Jesus gjorde». Derfor ble frelsesverket gjort ferdig ved Hans lidelse, offer, død og oppstandelse. Resultatet er dette trøstefulle, som vises mange steder i Bibelen og forkynnes slik i det 14. verset i dette kapittel: «I Ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse.»

Men ved Jesu ferdiggjorte frelsesgjerning på jord ble også noe ferdig i himmelen. En kan si at det også her skjedde et fullbrakt, nemlig håpet. Det kristne håp er en følge av Kristi gjerning. Kun ved Hans stedfortredende liv og offer er det håp for mennesket om «Guds herlighet».

Frelse og håp, begge deler er ferdig. Og evangeliet er budskap om dem begge. Ved frelsen har vi håp, et «levende håp» «om legemets oppstandelse og det evige liv», som vi bekjenner.

Derfor lyder innbydelsen fra Jesus: «Kom for alt er ferdig!» Det er det stadige kall som gjelder alle mennesker. Ved «sannhetens ord, evangeliet.»

«Sannhetens ord»

«Sannhetens ord, evangeliet» lyder.
Det som oss frelser, heler og pryder.
Og håpets gave ligger ferdig, beredt.
Avdekket blir, tildelt, mottatt og sett.

Guds åpenbaring er sannhetens kilde.
Skriften viser det rette Guds-bilde.
Opphavets Herre, kun Han alle ting vet,
skal være all skapnings autoritet.

Så la deg av rette budskap nå lede:
«sannhetens ord» med håpet til stede!
For frelsen, nåden, freden, er i sin sum:
alt Jesu Kristi evangelium!

Axel Remme

Påskens beskjed

Påskens beskjed gjelder dine besvær,
ulydig, gjenstridig, nagenes byrde.
Alt ditt som avviser «den gode hyrde»
og hindrer Ham fra å være deg nær.

Påskens beskjed gjelder oppgjørets kval
for alt det du mottok, ødslet, misbrukte.
Påminnelsens lys du stadig utslukte,
tross sonoffer ga forløsningens sval.

Påskens beskjed om mellommanns redning.
Han frivillig var for alle til stede.
Tok på seg all skylden, straffen, Guds vrede,
for jøder som for all verdens hedning.

Påskens beskjed om seier og håp.
Fredsfyrsten kjempet, den kampen er omme.
«Fred med Gud» stiftet. Med håp får vi komme.
Det stadfestet er med Guds ord og dåp.

Påskens beskjed: «Gå i hast og fortell».
Vitneoppdraget for alle kallssendte.
Fortell det så flere blir himmelvendte,
følger Ham, som «har gjort alle ting vel».

Axel Remme

Håpets Herre

Håpets Herre, lovet vær.
Dødens makts beseirer!
Ved sitt ord iblant oss er.
Slik vi påsken feirer.

Intet kan berøve, ta
fra oss nådens skatter.
Når Guds ord vi vil motta,
langt mer enn vi fatter.

Nå det lyder på vår vei,
alt som Skriften viser.
Er vi glade eller lei,
Jesus dog vi priser!

Ved sitt blod Han gjorde opp
for all synd og brøde,
Så vi kan for sjel og kropp,
eie liv og føde.

Hjertets lovsang takk og pris,
til Ham glad vil bære.
Engang vi på englers vis,
skal med fryd Ham ære!

Axel Remme

Påskevers

Fra minste til det største stort,
er alt av Gud oss gitt og gjort.
Han ga oss liv med frø og groen
og dertil lys, forstand og troen.

Men nå ved vår- og påsketid
når liv oppstår til ny gitt flid,
vi minnes skal og la oss kalle
av Ham som ga sitt liv for alle.

Den Herre Jesus Kristus kjær,
forsoner for all verden er.
Han ingenlunde noe sparte.
Med kors og død vår skyld betalte.

Og nå, vi atter minnes om
det frelsesverk av Jesus som,
Han måtte «fullbrakt», plettfritt gjøre
for mennesket til Gud å føre.

Ved sin oppstandelse Han lar
bevitne kraftfullt at Han har,
den «siste fiende» beseiret
så Kristus, verdens håp, blir feiret!

Axel Remme

---

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
E-post: karmelin@netvision.net.il

Av Olav Berg Lyngmo

(KRONIKK): Det er 40 år siden den rumenske lutherske presten Richard Wurmbrand besøkte Nordkapp prestegjeld i 1984. I den forbindelse vil jeg i takknemlighet minnes ham, og hans kamp og forfølgelse for Jesu navns skyld. Etter 14 år under tortur i kommunistfengsel i Romania, var blant annet føttene hans mye ødelagt. Derfor måtte han tale sittende til en fullsatt kirke. Det var en lydhør forsamling som var takknemlig for besøket. Det ble en tankevekker for de fleste.

I forbindelse med min omtale av Wurmbrands besøk, ble jeg sjokkert over norske politikere og geistlige som samarbeidet med øvrigheten i kommunistland, mot Wurmbrand og Misjon bak Jernteppet. De anga også leveranser av bibler til disse land.  Derfor har jeg tatt med en del opplysninger, slik at leserne bedre kan forstå den motstand Wurmbrand hadde også i vårt eget land. De referater som følger, belyser også samarbeidet mellom Den norske kirkes venstreside og kommunistlandene.

***********************

https://www.dagen.no/okategoriserade/minnes-det-lidende-vitnet/

På 100 årsdagen for hans fødsel i 2009, mintes kristne rumenere Wurmbrand for hans urokkelige tro og kjærlighet til bødlene. Da han slapp ut av Romania i 1964 etter til sammen 14 år i fengsel med hard tortur, spilte Norsk Misjon i Øst, som den gangen het Misjon bak Jernteppet, en viktig rolle. Selv var Wurmbrand i tvil om han burde dra fra landet, til tross for at han risikerte å havne i fangenskap igjen. Men rumenske pastorer overbeviste ham om at han burde tale de forfulgte kristnes sak i Vesten. Han reiste først til Norge og fortalte sin historie i kirker og bedehus over hele landet. Siden slo han seg ned i USA sammen med konen Sabina og sønnen Michael. Der etablerte de organisasjonen Voice of the Martyrs (Martyrenes røst). Han skrev en rekke bøker. Den mest kjente er «Tortured for Christ», som også kom på norsk. Voice of The Martyrs skriver at denne boken sjokkerte den amerikanske nasjonen.

Wurmbrands budskap, kort oppsummert, var dette: Følg Kristus, elsk fiendene dine og vinn seier med kjærlighet. Elsk dine medkristne og oppmuntre dem til å se framover mot det som venter. (Les Rom 8, 1-39. Johs 15, 18 til 16,3. Og: 2Kor 4, 1-5 til 6,21).

Torturert prest åpnet manges øyne

«I Norge ville flertallet av biskopene lenge ikke ønske Wurmbrand velkommen til å tale. Men for noen viste Wurmbrands arr alvoret. Etter at biskop Monrad Norderval åpnet domkirken i Tromsø, fikk Wurmbrand slippe til i hovedstaden. Da han første gang kom til Oslo ved juletider 1965, utfordret Wurmbrand engasjerte mennesker til å starte en misjon for kristne i øst. Knapt to år senere ble «Misjon bak jernteppet» til, ledet av biskop Monrad Norderval».

KGB visste om norske bibelsmugleres bevegelser. Hadde SV-miljøet lekket?

«I flokkdyrets hjemland ble Wurmbrand raskt fordømt av innflytelsesrike kirkeledere som biskopene Kaare Støylen og Johannes Smemo, som nektet dissidenten å tale i Oslo domkirke. – Gunnar Stålsett, generalsekretær i Det norske bibelselskap, hevdet uten å rødme at bibelsmugling kunne skade de kristnes stilling i kommunistiske land».

«Vi skal ødelegge deg»

«Wurmbrand fikk en klar advarsel da han forlot Bucuresti,» skrev en av hans fremste forsvarere, Aftenpostens uredde journalist Bjørn Brøymer. «Du kan preke kristendom så meget du vil. Men hvis du sier ett eneste ord om det som er skjedd med deg her i Romania, vil vi enten ødelegge deg moralsk ved å sette ut rykter om deg, eller vi vil bortføre deg eller ta deg av dage. Presten lot seg ikke skremme. De rumenske myndigheter satte alt inn på å gjennomføre sine trusler. De klarte da også å bidra med sitt til å sverte presten, som i vest ble møtt med skepsis og kulde.»

«Alt dette var selvsagt kjent for Hans Myrvold da han i 1977 nok en gang sendte den ombygde folkevognbussen over Jernteppet til ateismens mørke fastland – som Wurmbrand oppfordret til». … «Vi fant ut mange metoder for å få bibler inn i Sovjetunionen», skrev Myrvold, som var en mann med praktisk sans og stort sivilt mot. «For eksempel bygget vi om en Volkswagen varevogn til bobil med sengeplasser, kjøkken og fullt utstyr til campingliv. Det som ikke var synlig, var at bilen også hadde mange hulrom med plass til 7–800 bibler.»

Ønsket fra de forfulgte kristne kontaktene, Bibelens misjonsbud og sjåførenes sivile mot var kort sagt sterkere enn frykten for KGB, Stasi og Securitate, og kritikken fra deres medløpere i Norge».

«Det verken Myrvold eller de to sjåførene visste, var at KGB i Ukraina med titusener av ansatte offiserer, agenter og angivere for lengst var blitt informert om folkevognbussens ankomst».

Bildetekst på den oppgitte nettadresse:

«FRYKTINNGYTENDE: To av sovjetkommunismens mest skrekkinngytende skikkelser ble holdt informert om de norske bibelsmuglernes reise til Kiev, det ukrainske kommunistpartiets leder fra 1972 til 1989, Volodomyr Scherbitzkij (t.v.), og Ukraina KGBs sjef fra 1970 til 1982, general Vitalij Fedortsjuk (t.h.), som i en periode også var medlem av Politbyrået, sjef for hele KGB og sovjetisk innenriksminister til han i 1986 ble fjernet av Gorbatsjov. Begge er historisk beryktet for terror og brutal undertrykking av all opposisjon og forfølgelse av dissidenter, iberegnet kristne menigheter, som ble betraktet som en trussel mot sovjet-ateismen. Foto: Wikipedia».

«Det fantes klare grunner til at Berge Furre var blitt opphøyet til konfidensiell kontakt i KGBs nettverk – og det gjaldt selvsagt ikke bare hans i ettertid ubegripelige offentlige omfavnelse av noen av historiens mest avskyelige regimer».

«Allerede i tiden som student hadde Furre leflet for det avskyelige og brutale kommunistdiktaturet i Øst-Tyskland, et svermeri som i 1970-årene ble overført til tyrannen Ceaușescu og det like avskyelige totalitære regimet i Romania». Nettstedet viser foto av Berge Furre med følgende tekst:

«HOS TYRANNEN: Berge Furre på besøk hos Nicolae Ceaușescu i 1978. Et underdanig, nesten salig smil preger ansiktet, noe som kan tyde på at fotografiet er tatt under SV-lederens flere timer lange samtale på den rumenske despotens veranda. Pastor Wurmbrand og Misjon bak Jernteppet sto øverst på Ceaușescus og hans blodige etterretningstjeneste Securitates hatliste. Om det var Furres voldsomme angrep på den tidligere samvittighetsfangen som skaffet ham adgang til kommunismens aller helligste, og siden en rekke gratis ferieturer til Svartehavet for mange SV-topper, er ukjent. Men alle kan jo tenke sitt. Foto: Romanian Communism Online Photo Collection».

« …. Avhopperen Oleg Gordievsky (navnet sladdet av PST) arbeidet i skandinavisk avdeling ved Senteret i Moskva fra 1978, og kjente til Furres påvirkningsrolle – men ikke detaljene. Om han «hjalp» østblokkagentene med opplysninger om Misjon bak Jernteppet eller andre ideelle organisasjoner som kommunistene fryktet, er ukjent og vil neppe noensinne la seg bevise – om ikke SV selv finner ut at det er på tide å rydde partiets mørkeloft. Av de andre som er nevnt, bearbeidet Khalesov en annen SV-topp, redaktør Jan Otto Hauge, som regelmessig mottok penger fra sovjetiske KGB-offiserer (noe også en annen SV’er med jobb i NRK gjorde). Zjizjin førte Treholt i New York, mens Lopatin deltok i kultiveringen av Einar Førde. Faksimile av internt POT-notat». Se igjen:

https://www.document.no/2022/09/03/kgb-visste-om-norske-bibelsmugleres-bevegelser-hadde-sv-miljoet-lekket/

«Det er neppe grunn til å betvile at SV-leder Berge Furres perfide angrep på den rumenske dissidenten Richard Wurmbrand ga ham og andre SV-topper, plass ved den rumenske tyrannens festbord både i Bucuresti og ved Svartehavet. Behandlingen av Wurmbrand og Misjon bak Jernteppet er et av den norske kirkes og venstresidens minst ærerike kapitler. Faksimile fra Aftenposten 23. august 1976 med Furres åpningssalve».

Folk og Land, nr. 8 – 1976: 
file:///C:/Users/RBL/Desktop/Wurmbrand%20i%20Folk%20og%20Land%201976.pdf

«Richard Wurmbrand er en meget farlig mann?
Misjon bak Jernteppet har invitert Reidar T. Larsen og Berge Furre med på en tur til Sovjetunionen for at de skal få se eksempler på den religionsforfølgelse som foregår der. En slik tur har ingen av dem lyst på, og i en lang og ordrik artikkel i Aftenposten 23. august 1976, prøver Furre å forklare hvorfor. Avkledt all svada sier han følgende:

Misjon bak Jernteppet samarbeider med presten Richard Wurmbrand. – Wurmbrand er en meget farlig mann,
– fordi han ikke likte at kommunistene seiret i Vietnam,
– fordi han var glad for Allendes røde terrorstyre i Chile ble styrtet, men like fullt ba Pinochet behandle de røde terrorister med overbærenhet, og
– fordi han ikke har fordømt de hvite i Sør-Afrika.
Av disse grunner er religionsforfølgelse i Sovjetunionen uinteressant for Larsen og Furre. Forstå logikken den som kan».

Verdt å lese og se om Wurmbrand og hans forfølgere: https://www.dagen.no/meninger/torturert-prest-apnet-manges-oyne/

Richard Wurmbrand er død

https://www.stefanus.no/om-oss/kort-historikk

https://www.stefanus.no/aktuelt/se-nrk-klipp-med-torturerte-richard-wurmbrand/

https://no.wikipedia.org/wiki/Nicolae_Ceau%C8%99escu

https://www.nrk.no/urix/diktatorparet-henrettet-etter-farseaktig-rettssak-1.12106669

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_rumenske_revolusjonen_i_1989

Dette er et sammendrag om de mørke sider i SV og Den norske kirkes venstreside, som jeg først ble klar over da jeg skulle skrive om Wurmbrands minneverdige besøk i Nordkapp.

Vil kristne i Norge bli utsatt for en slik forfølgelse i fremtiden?