Av Olav Berg Lyngmo

(KRONIKK): Det var godt å komme fra kysten til Kautokeino i 1986. Det var som å komme hjem, men tungemålet der var ikke mitt morsmål. Søndagsmenigheten var stor i Norges største prestegjeld. Omkring 3000 innbyggere i en kommune som i areal var omtrent like stort som de gamle fylkene Oslo, Østfold og Akershus. Folk var flittige til å kjøre milevis til gudstjenester også på ettermiddagstid. 

En formaning kom til meg i yngre år fra en gammel predikant om å forkynne «omvendelse og syndenes forlatelse», slik det står i Lukas (24,47). Det måtte være sentralt i enhver gudstjeneste! I vår tid merker man at slike mennesker blir innbudt til nattverdbordet som ikke har gjort omvendelse (1Kor. 11,28)! Og samtidig er synet på Bibelen noe annet i dag enn for noen tiår siden. Det høres så «fint» ut at «du finner Guds Ord i Bibelen». Det vil med andre ord si at man i dag kan tilpasse Bibelen etter tidsånden. Det som var synd før, har biskopene i Den norske kirke (Dnk) gjort til sann lære. Løgn har altså «yppersteprestene» gjort til sannhet! Martin Luther sier at dersom vi forsvarer Kristus og Guds ord alle steder, unntatt der verden og Djevelen i øyeblikket angriper, forsvarer vi ikke Guds Ord i det hele tatt!

Det står skrevet: «Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved Hans åpenbarelse og Hans rike: Forkynn ordet, vær rede i tide og utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære! For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men efter sine egne lyster ta sig selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste!» (2Tim 4,1–5).

Kirkesøkningen i Kautokeino kunne bli litt større ved dåpsstadfestelser eller ved utdeling av «Min kirkebok», for å si det slik. Og de ganger det var konfirmantinnskrivning, ble det kanskje litt mer folk i kirken dersom noen av de mange faddere også kom. Med søndagsmenigheten mener jeg de mennesker som kom til gudstjenester hver søndag så lenge det lot seg gjøre. Folk fra søndagsmenigheter har i årenes løp etter hvert flyttet til sine siste hvilesteder. Bare minner fra de gode tider er blitt tilbake. Ikke så mange unge har overtatt deres plass.

Den dagen kunne komme at helsa ikke tillot å oppsøke «de helliges samfunn». Da fikk den syke, hvis det ble ytret ønske om det, regelmessige besøk med nattverd hjemme. Et slikt besøk blir gjerne kalt for «soknebud». Alterboken av 1920 er «samkjørt» både på samisk og norsk, og i den finnes det en kirkelig handling som heter «Nattverd hos syke». Ved slike besøk var det godt å ha med en tolk eller «medsanger», for det er alltid godt å være flere som synger. Den mest kjente salmeboken er «Sálbmagirji». Etter de fleste salmer står det en henvisning til en annen salmebok, for eksempel etter nr. 77 står det (L. 94), som betyr Gamle Landstad Salmebok, og salmen er «Å tenk når engang samles skal!» – Ofte kunne den/de syke foreslå sanger fra «Åndelig Sangbok», det vil si den samiske “Vuoiŋŋalaš lávlagat”. Mødre i Kautokeino har transkribert sistnevnte sangbok til nyeste rettskrivning i 2019, uten at innholdet er revidert eller omskrevet. 

Hjemmedåp har i lang tid vært vanlig i Kautokeino. Et år var det omkring 70 prosent hjemmedåp. Ikke alle dåp i hjemmet ble forrettet av prest, men av klokkere samt lokale og tilreisende predikanter fra forskjellige grupper. All dåp ble innført i Dnks dåpsregister. Slik var det ikke alle steder. Andre steder ble hjemmedåp av prest ført inn i dåpsregisteret. Men hjemmedåp forrettet av legfolk ble ført inn under anmerkninger i fødselsregisteret. Etter 1982 forsvant fødselsregisteret fra prestekontorene, og dermed ble all dåp innført i dåpsregisteret. Det har vært tradisjon at hjemmedåp stadfestes i Den norske kirkes gudstjenester. Etter hvert som Dnk har falt lenger ned i avgrunnen med vranglære, velger de gammeltroende å avstå fra dåpsstadfestelse i Dnk.

En hendelse har festet seg i min hukommelse. Det var «lohkan» (samling) hos en gammel mann. Der ble det også forrettet «nattverd hos syke», samt hjemmedåp. Storfamilien og andre var til stede. Hvor ellers i Norge kunne en få oppleve så store ting? – Den sanne kristendom kommer mer og mer bort. Hedenskap og fremmede religioner overtar mer etter hvert. Kirke- og bedehus forfaller. Noen steder fungerer kirker som kulturhus. Vi lever i en etterkristen tid! Jesus sier: «…Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» Luk 18,8.

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): «Sara ble med barn og fødte Abraham en sønn i hans høye alder, til fastsatt tid som Gud hadde talt til ham om.»  (1.Mos.21,2)

Så var det skjedd det som ingen kunne tro var mulig. På den fastsatte tid Gud hadde sagt til Abraham, ble 90 år gamle Sara med barn (1. Mos. 17,17). Etter ni måneders svangerskap, som er krevende selv for unge kvinner, kunne Sara bære fram barnet som Gud hadde gitt løfte om. Isak ble født, Abrahamsætten grunnlagt – av Gud.

Det var intet mindre enn et under fra Gud.

Hebreerbrevets forfatter beskriver det slik: «Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet Ham trofast som hadde gitt løftet. Derfor kom det også fra én – og det fra en utlevd – en slekt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden ved havets bredd, som ikke kan telles.» (Heb.11,11–12)

Ved troen på Guds løfte fikk Sara kraft til å unnfange en ætt. Denne kraften hadde hun ikke i seg selv, men i Herren.

Ifra denne ætten var det Herren lot underet skje i Betlehem, der Kristus Jesus ble født av jomfru Maria. Det har vi fått beskrevet i Galaterbrevet: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.» (Gal.4,4–5)

Guds under ved Abraham viser at når alt ser umulig ut, så lar Herren underet skje. «For ingenting er umulig for Gud.» (Luk.1,37)

Det skjedde til den fastsatte tid. Noen ganger synes det som om Gud drar tiden ut. Vi venter på at det som vi har bedt om, skal skje i vår tid. Vi har våre faste tidsbeskrivelser for når vi ønsker at bønnesvaret skal komme. Men Guds «timeplan» er annerledes. Selv om vi føler at tiden går fra oss, så har Gud en fastsatt tidsplan for det Han gjør.

Det er viktig at vi hviler i stillhet og tro på Guds løfte. Abraham gjorde det, og underet skjedde i Guds time. (Se 2.Pet. 3,9)

«Løftene kan ikke svikte, nei, de står evig fast!»

I prøvelsens time

«En tid etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve. Han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg.» (1.Mos.22,1-2)

Abraham hadde ventet lenge på at Guds løfte skulle oppfylles. Når så underet endelig hadde skjedd, får han denne befalingen fra Herren.

Abrahams tro ble satt på prøve, men han var lydig mot Gud.

Gud så Abrahams lydighet, og han får høre fra himmelen: «Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud.» (1.Mos 22,12a)

Prøvelsens time er en smertens time. Den prøvede tro er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull, sier Peter. (Se 1.Pet.1,7)

Hvordan var det i den prøvelsens time du måtte gå inn i? Smerten over å bli satt på prøve var hård. Du følte at dette maktet du ikke. Det var som om mørket senket seg inn i ditt sinn og hjerte. Hvorfor, – hvorfor, Gud?!

Vi ser ikke linjene i Guds handlemåte. Slik var det med Job. Han utbryter: «Så vil jeg da ikke legge bånd på min munn. Jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.» (Job.7,11)

For Job var prøvelsen han opplevde, en bitter smerte. Han kunne ikke forstå hvorfor det skjedde. Han visste bare at det hendte ham. Men heller ikke han ga seg hen i forbitrelsen mot Gud. Han sier: «Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet.» (Job.19,25)

Jesus ble prøvd i alt i likhet med oss, men uten å synde. Ingen som han kan forstå den prøvelsens time vi opplever. Han opplevde den sterkest på korset, da han ropte ut: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt.27,46)

Trøsten og styrken som vi skal få ha når prøvelsens time kommer, er at Han «har gått gjennom dødsdalen før og fjernet dens brodd og dens torner».

Av Torbjørn Thomassen

For første gang i historien holdt Elvebakken læstadianske menighet (ELM) nattverdgudstjeneste uten prester fra Den norske kirke. Det var 345 nattverdgjester. 2800 personer fulgte ifølge YouTube med på nettsendingen fra et stort møtetelt i Alta lørdag den 23. juli.

Flere læstadianske forsamlinger har de senere år forrettet dåp, konfirmasjon og nattverd. I Elvebakken læstadianske menighet har det kun vært dåp og konfirmasjon. Fra nå av blir det full sakramentsforvaltning også i Alta.

Det var ELMs predikant Rolf Olsen som innledet den historiske gudstjenesten i storteltet. Han sa at dette er den første nattverdgudstjenesten som menigheten gjennomfører i egen regi.

–Som kjent har det vært arbeidet med denne saken i lang tid. Årsaken er at Den norske kirke har gått så langt at den har valgt å legge Guds Ord til sides, og besluttet å gå videre med falsk lære. Vi vet at på kirkemøtet i 2017 ble det gjort vedtak der man godkjente å vigsle to av samme kjønn. De har nå et helt annet syn enn det Guds Ord lærer om mann og kvinne, altså den likekjønnede ekteskapsliturgien. Med bakgrunn i dette er det mange som har meldt seg ut av Den norske kirke, sa Rolf Olsen.

–Vi ser at det blir problematisk å delta med slike prester som har et slikt vrangsyn på Guds Ord. Og nå er vi kommet så langt at vi har utarbeidet en egen liturgi og et nattverdhefte som predikanter kan bruke. Det omhandler nattverden og den teologiske forståelse, og gir praktisk veiledning om hvordan vi skal gjennomføre nattverden. Den er grunnet på Luthers lære og liturgi samt på 1920-liturgien som vi er kjent med, forklarte Rolf Olsen.

Læstadianerne har ofte tilreisende predikanter som deltar på storsamlinger. Predikant Timo Kontio tok søndag den 24. juli også opp spørsmålet om nattverden.

–Dette var første gang vi feiret nattverd i regi av Elvebakken læstadianske menighet. Tidligere har det vært Den norske kirke som har styrt og deres prester har forrettet nattverden. Rolf Olsen fortalte i går om tilstanden i Den norske kirke. Når kirkene i våre nordiske land faller fra Guds Ord, er det meget viktig at vi ikke i sitter i stillhet og godkjenner dette. Vår oppgave er å forkynne Guds Ord klart og rent og også forvalte de hellige sakramenter etter Kristi Ord og befaling. Den samme situasjonen var det også på reformasjonens tid, sa Timo Kontio.

Læstadiansk vekkelse

–Da Læstadius begynte med vekkelsesforkynnelse, og folket ble oppvakt, kom mennesker til omvendelsens nåde, fortalte Timo Kontio.

–I den første tiden av den læstadianske vekkelse fantes det ikke Ordets forkynnere. Læstadius måtte sende ut dem som kunne lese. De leste Læstadius sine nedskrevne prekener. Når Gud oppvakte og kalte slike gudfryktige mennesker som kjente Guds Ord, så satte Læstadius dem til prekenembetet.

–Det var mye misjonsarbeid. Kjærlighetens ild drev mennesker til å forkynne Guds Ord i hjem og bygder, og vekkelsen ble født. Der fødtes Guds barn. Det var ennå ingen ordning for hvordan menigheten skulle styres. I den første tiden var det de gamle forkynnernes ansvar å tilsette nye predikanter. Slik fungerte det, og menighetsarbeidet gikk videre. Så er det viktig å komme i hu at predikerembetet og nøkkelmakten gikk til menigheten. Den ble ikke gitt til predikantene, men til menigheten.

–Når det fødes menigheter, er det menighetene som skal utpeke predikantene. Det er også godt at menigheten hører på de gamle i menigheten, også på de gamle predikantene.

–Den læstadianske vekkelsen skjedde innenfor landets kirker, og bekjennelsen var etter Bibelen. Predikanter ble tilsatt. Men forvaltningen av sakramentene ble værende i kirken. Det har fungert helt til denne tid. Nå er spørsmålet kommet om hvor lenge vi kan være med i kirken, og hvordan skal vi forholde oss til dette. Det er viktig at vi husker at Gud er en ordens Gud. Når vi tar sakramentene og forvalter dem selv i egen regi, er det viktig at menigheten innvier (ordinerer) noen til denne oppgaven, slik apostlene også gjorde det ved håndspåleggelse.

–Predikanter i denne hyrdetjenesten skal også forvalte sakramentene. Dette hører også med til hyrdeoppgaven, slik at vi vet hvem vi døper, og hvem vi gir nattverd til. Da følger vi bekjennelsesskriftene.

–Det kan være forskjellige ordninger for hvordan vi praktiserer dette, men det er viktig at predikerembetet og nøkkelmakten blir fulgt etter Skriften. Og så er det enda en viktig sak. Vi trenger alle sammen å høre. Vi skulle alle ha det samme sinnelag. Vi skulle forbli i én (skare) menighet. Vi kan ha forskjellige tanker, men det skal ikke dele oss opp i to flokker. Kjærligheten må forbli oss imellom. Også når vi møter disse nye sakene, må vi i ydmykhet bli som tjenere og ikke herrer eller ledere, slik at alene Herren Jesus Kristus kan få lede oss, Han som er menighetenes hode, sa Kontio i sin tale.

Timo Kontio er presteinnviet og brukes både i Russland og Estland. Han er hjelpeprest under nattverdgudstjenester i Finland og Sverige.

Kontios kone er fra Elvebakken i Alta, og på den måten er Kontio den presten som står Altamenigheten nærmest. Ofte er han i Alta og preker. Talene bærer preg av omsorg for de troendes tilstand. Budskapet er omvendelse fra kjødets gjerninger og tro på Jesus Kristus, Han som elsket menneskene og gikk i døden for dem.

–I Ham har vi syndenes forlatelse og evig liv.

Til stede på den kirkehistoriske storsamlingen var også talerne Per Svenfeldt (83) fra Jakobstad i Sverige og Kristoffer Ylipää fra Kiruna. Tolker var Mathias Grankulla, Juha Talonen og Håkan Funck.

---

Læstadianernes historie

Helt fra begynnelsen har den læstadianske vekkelse vært knyttet til de tidligere stats- og folkekirker i Sverige, Finland og Norge.

Vekkelsen kom med prosten Lars Levi Læstadius, født 1800, som var kyrkoherde i Svenska Kyrkan i Karesuando (1826–1849), og deretter i Pajala frem til sin død i 1861.

Vekkelsen spredte seg også til USA, der det aldri har vært en statskirke. Der har de læstadianske grupper dannet egne kirkesamfunn.

Da den likekjønnede ekteskapsloven ble vedtatt på Kirkemøtet i 2017, meldte tanken seg i flere kristne grupper om å forlate Den norske kirke. Flere læstadianske forsamlinger har de siste årene forrettet dåp, konfirmasjon og nattverd. I Elvebakken læstadianske menighet har det en tid vært forrettet dåp og konfirmasjon. Fra nå av blir det full sakramentsforvaltning også i Alta.

Det finnes læstadianske menigheter/forsamlinger mange steder i Norge. Sommerstid holdes det større samlinger med mange gjester og tilreisende predikanter. På storsamlingen i Alta ble prekener holdt på finsk, svensk og norsk, og ble tolket. På tradisjonelle søndagsforsamlinger hender det at prekener blir tolket til samisk for å rekke de eldre i de samiske kjerneområder. Nå i disse digitale tider er det åpnet for flere muligheter for å nå lengst mulig ut med Guds Ord. Blant annet på http://elmalta.no/ eller https://www.radiodsf.no/ som eies av Norges Samemisjon.

---

Den tiende artikkel i De schmalkaldiske artikler av Martin Luther

Kaldelse og ordination av prester:

 «Hvis biskopperne ville være sande biskopper og tage sig af kirken og evangeliet, kunne man for kærlighedens og enighedens skyld godt gå med til, at de ordinerede og godkendte os og vores prædikanter. Det er dog ikke nogen absolut nødvendighed og bør kun ske, hvis man fjerner det overbesmykkede paradeværk med sit ukristelige væsen. Men nu er de desværre ikke sande biskopper og ønsker heller ikke at være det. De opfører sig som verdslige herrer og fyrster, der hverken prædiker eller lærer eller døber eller holder altergang for slet ikke at tale om andre af kirkens opgaver. Oven i købet forfølger og fordømmer de dem, der er kaldet til et sådant embede og udøver det.

Uanset disse biskopper kan kirken dog ikke være uden tjenere. Derfor må og skal vi selv ordinere dygtige personer til dette embede, som de gamle eksempler fra kirken og fædrene viser. Og det kan de hverken forbyde os eller forhindre os i, heller ikke efter deres egen kirkelov. For den siger nemlig, at selv dem, der er ordineret af kættere, skal anses for at være virkelig ordinerede og fortsat være det. Ligesom også Hieronymus skriver om kirken i Alexandria, at den til at begynde med blev styret uden biskopper af præsterne og prædikanterne i fællesskab». http://www.lutherdansk.dk/trellix/id100.htm

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): «Dere har selv sett hva jeg har gjort med egypterne, og hvordan jeg bar dere på ørnevinger og brakte dere til meg.» (2.Mos.19,4)

Har du sett ørnen som svever høyt oppe på himmelen? Den er stor og kraftig. I Finnmark er det et kjent syn. Vi så den ofte når den svevde over gården vår. Som barn fikk vi beskjed om å passe oss for den store rovfuglen, – den er ikke til å leke med!

I Bibelen sammenligner Herren seg selv med en ørn. Han sier til sitt folk som Han har frelst fra egypternes hånd: Som en ørn bærer ungene på sine sterke vinger, bærer jeg dere. Det er et sterkt og godt bilde på Guds kraft og omsorg for sine.

«Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, slik bredte Han ut sine vinger. Han tok ham opp og bar ham på sine slagfjær.» (5.Mos 32,11-12)

Ørnen løfter sine kraftige vinger og svever over sine unger. Slik våker Herren over sine barn og vokter oss mot Satans lumske angrep. Han bærer oss på sine «slagfjær» så vi kommer trygt fram til himmelen.

Vi synger i den kjente sangen som Lina Sandell har skrevet: «Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare, fuglen ei i skjul bak løvet, stjernen ei høyt over støvet.»

Her ser du hvilken trygghet Herren gir til sine barn. Ja, Han verner oss i alle farer. Dette er en stor sannhet du får hvile i.

Lina Sandell skriver videre: «Ingen nød og ingen lykke skal av Herrens hånd dem rykke. Han, den beste venn blant venner, sine barns bekymring kjenner.»

Vi kjenner til nød rundt oss og i oss. Sykdom av forskjellige slag rammer både barn og voksne. Da er det ikke lett å la være å bekymre seg. Men Herren sier i sitt ord at Han er med oss alle dager.

La meg ta med enda et ord som stadfester det vi har sett på. I Salme 91,4, leser vi: «Med sine vingefjær dekker Han deg, og under Hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern.»

Jesus bruker dette bildet om seg selv. Han sier til folket som var samlet ved templet: «Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke.» (Matt.23,37)

Det var den største tragedien for folket. De hadde hørt Jesu ord, Hans innbydelse til å komme til Ham som ville dem bare vel. Men de ville ikke.

Vil du søke ly under Jesu sterke vinger?

Av Vidar Norberg

For første gang på tre år og koronapandemi var det stevne på Sjånes leirsted i Lebesby. Hovedtaler var Jan Veiby fra Den Frie Evangeliske Forsamling i Horten. Han talte om lidelsens gåte i Jobs bok.

Det var rundt 20 deltakere på sommerstevnet som vanligvis ikke annonseres. Vennene kom både fra Varangerfjorden, Laksefjorden og Porsangerfjorden.

Leirstedet har et stort hovedhus med en trivelig møtesal. I kjelleren er det både kjøkken og spisesal. De frivillige er kjent for å lage god mat, servere gode kaker og kaffe til stevnedeltakerne.

Møtene gikk fra fredag til søndag 17. juli. Fredag var det fint vær. Lørdag blåste og regnet det. Søndag var det skyet, men fint vær. For stevnedeltakerne som er der for å bli oppbygget av Guds Ord, spiller ikke været så stor rolle, selv om utsikten fra møtesalen mot Laksefjorden blir litt dårligere og midnattsolen ikke lar seg se.

Stor aktivitet

I år har det vært flere barneleirer på Sjånes. Det er en tradisjon som går mange tiår tilbake.

I dag er det færre som kommer fra fjordene og fiskeværene til Sjånes i Laksefjorden. Men arbeidet på Sjånes går videre. Stedet vedlikeholdes. Folk kommer tilbake år etter år.

Folk syntes at det var et godt, åndelig stevne også i år. Sammenlignet med andre stevner kan nok ikke dette stevne måles i kvantitet, men kvaliteten på stevnet i Sjånes anses som høy.

Oppbyggelse

–Tema for årets stevne var «Lidelsens gåte». Det handlet om hvorfor vi får del i lidelsen akkurat som Job, forteller Jan Veiby som også sier at Job fikk oppreisning etter lidelsene.

–Kristus gikk lidelsesveien. Vi må også gjennom lidelsesveien fordi vi er på jorden, men så skal vi også herliggjøres med Jesus. Romerbrevet 8, 17–18 taler om dette:

«Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med Ham, for at vi også skal herliggjøres med Ham. For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss.»

–Vi har fremtid. Det beste ligger foran oss, sier Jan Veiby.

Kristen-Norge

–Hvordan er situasjonen for den kristne tro i Norge?

–Det er en tilbakegang. Det skyldens nok materialisme og lite vekkelse, men vi får takke for det som skjer, sier Veiby optimistisk.

Han har vært taler på Sjånes-stevnet rundt 20 ganger og sikkert enda flere ganger i Finnmark hvor hans søster bor.

–Jeg er glad i Finnmark, sier Jan Veiby fra Horten.

---

---

---

Tale på Sjånes anno 2022 :    

GLIMT  FRA  JOBS  BOK

Av Jan Veiby

Jobs bok er sannsynligvis Bibelens eldste bok.  Den skriver seg fra den patriarkalske tid.  Dvs. fra Abraham, Isak og Jakobs tid.   Hele atmosfæren er patriarkalsk.  Job var prest i sitt eget hus, slik det var skikk på den tiden.    Vi merker oss Jobs levealder, som var forholdsvis høy.  Boken taler mye om synd og urettferdighet, men Moseloven nevnes aldri. Heller ikke nevnes templet eller gudstjenesten.  Boken taler mye om Gud, men Gudsnavnet «Jeg er» brukes ikke.  Dette ble jo åpenbart for Moses og Israel.  Alt dette tyder på at Job levde før Moses, og Israel ble en nasjon.

Jobs bok er en poetisk bok.  Dermed er dens egenart tilkjennegitt.   Derfor har den fått sin plass som den første av de såkalte poetiske bøker (Job – Høysangen).  Altså mellom de historiske og profetiske bøker i GT.  Men dette betyr ikke at Job og hans liv er oppdiktet.  Det er virkelig og nær frelses- og lidelseshistorie.  Job er omtalt tre ganger i Bibelen:

a.  Gjennom hele Jobs bok.

b. I Esek. 14,14.20.

c. I Jak. 5,11.

Navnet Job betyr hatet, forfulgt, den som gråter.  Navnet minner oss om den svære lidelse som han måtte gjennomgå.

I Jobs bok tar den gode Gud oss med inn i tårenes og smertenes verden.  Jobs bok behandler det eldgamle lidelsens problem.  Forholdet mellom den gode og Allmektige Gud og en verden full av ondskap.  Hvordan kan vi forkynne kjærlighetens Gud i en verden full av lidelse?  Hvorfor må et rettferdig og gudfryktig menneske lide så mye i forhold til de som ikke vil ha med Gud å gjøre?

Vi forstår ikke alltid Guds tanker og handlemåte.  Men Gud vet hva som er det beste for oss.  Jes. 55,8-9; Rom. 8,28.

Bakgrunnen for Jobs veldige prøvelser er å finne i den usynlige verden.  I himmelen foregår en underlig debatt.  Satan har lagt merke til Job.  Og kommer med en anklage mot Gud.  Han sier at det er fordi han har gode dager at han tror på Gud.  Fordi Gud har velsignet ham så rikelig.  Men ta alt dette fra ham, og han vil si deg farvel.  Job tror på Gud bare når han har fordeler av det, mente Satan.  Så skjer det en kamp i himmelen som fører til familiekatastrofe for Job.  Han mister alle sine barn og sin eiendom.  Og blir påført en alvorlig sykdom.  I tillegg får han ingen trøst og støtte av sin hustru.  Og hans venner legger bare stein til byrden.

Gud gir imidlertid Job det beste vitnesbyrd.  Job 1,1.8.  Hans åndelige og menneskelige kvaliteter er ubestridt.  Hvorfor måtte Job lide?  Var det svikt i Gudslivets hans?  Eller brist i troen?  Var det synd i hans liv?

Gud og Satan er ikke likeverdige.  Gud er den Allmektige.  Satan måtte få Guds tillatelse for å påføre Job lidelser.  Det fikk han.  Men Satan kan aldri gå lenger enn det Gud tillater.  Job 38,11.  Dessuten setter ikke Herren oss på større prøver enn vi kan makte.  1 Kor. 10,13.  De mest gudfryktige og gudhengivne blir satt på de største prøvelser.  Sal. 34,20.

Jobs bok er boken om kongeveien.  Det er Guds vei.  Veien gjennom lidelse til herlighet.  Ingen har gått kongeveien slik som Jesus gjorde det.  Kongesønnen gikk kongeveien.  Han gikk veien fra den første herlighet gjennom lidelsens tåredal, tilbake til den opphøyde herlighet.  2 Kor. 8,9.  Job er nok i dypest forstand et bilde på Jesus Kristus i hans lidelser.  Så velger Herren seg ut et kongelig folk i denne verden – Israel.  Guds demonstrasjonsfolk.  Det begynte med Abraham som fikk møte herlighetens Gud, og ble løftet opp på høyere grunn.  Dette folk har i sannhet vært kongeveiens lidende folk.  Men det skal komme en herlighet som verden aldri har sett maken til – rikets herlighet.

Også den enkelte troende i dag vil Herren lede på kongeveien.  Disippelen følger i Mesterens fotspor.  Først korset, siden kronen. 

Jobs bok kan inndeles i 3 avsnitt:

1. Job og Satan.  Kap. 1,1-2,10.

2. Job og vennene hans.  Kap. 2,11-37,24.

3. Job og Herren.  Kap. 38,1-42,17.

JOB  OG  SATAN

Kap. 1,1-2,10

Jobs bok handler om lidelsens gåte.  Det står i nøye forbindelse med det onde og den ondes problem.  Vi lever i en fallets verden hvor også Satan er til stede med sin onde makt.

Job var en velstående og ansvarsfull familiemann.  Han var gudfryktig, uklanderlig og rettskaffen.  Han var ikke syndfri, men helhjertet og oppriktig i sitt forhold til Gud.  Han levde i et åpent og fortrolig samfunn med Gud.  Som en følge av det, holdt han seg borte fra det onde.  Han var nøye i sitt Gudsforhold.  Job hadde omsorg for sitt hus og sine barn.  Han ba for dem og lærte dem Herrens vei.  Vi får her et bilde av en lykkelig mann under Guds velsignelse.

Men det skjer noe i den usynlige verden.  Der foregår det en kamp mellom den gode Gud og den onde Satan.  Job, som interesserte seg for himmelens Gud, opplever nå at Satan interesserer seg for ham (1,6-8).  Satan er vår sjelefiende og Guds store motstander.  Satan er hebraisk og betyr motstander og anklager.  Djevelen er gresk og betyr baktaler (bakvasker).  Satan er bereist.  Han er stadig på farten.   For å holde mennesker borte fra Gud.  Og for å friste de troende til fall.   1 Pet. 5,8.

Hvor kommer den onde fra?   Hva er hans opprinnelse?  Fra et fall i engleverden, som fant sted før fallet i menneskeverden.  Satan opptrer i selskap med Guds sønner.  Dvs. englene. Job.1,6;2,1.  Han var en høytstående englefyrste, men falt på grunn av stolthet.  Jes. 14,4.9-17; Esek. 28,2.12-15.17.  I sitt fall dro han også andre engler med seg.  Dette er de falne engler eller demonene, som står under Satans ledelse.  2 Pet. 2,4; Judas 6; Ef. 2,2; 6,12.  Kanskje var han før sitt fall bestemt til å være hersker over denne verden.  Luk. 4,6.  Så skjer fallet ved at han opphøyer seg i sitt hjerte, og vil tilrane seg Guds plass.   Jesus sier at «sannhet er ikke i ham» (Joh. 8,44).  Det betyr at han er stilt på et valg med hensyn til bruken av sine gaver og evner.  Ved den anledning har han forkastet Guds sannhet og foretrukket løgnens prinsipp og vei.  Som følge av det har løgnen inntatt og preget ham.  Han er blitt løgneren og løgnens far. Så møter vi ham som slangen i Edens hage.  Satan er altså skapt, men falt og er den dominerende onde personlige makt i tilværelsen.  Denne onde makt er i Jobs bok personifisert som anklageren.  Han anklager Gud og stiller spørsmålstegn ved Jobs motiv for å tro.   Satan fremfører så en svær anklage mot Herren (1,9-11).  Gud hadde gitt Job det beste vitnesbyrd (v.8).  Men i møte med dette sår satan tvil om Jobs redelighet.  Han hevder at Job frykter ikke Gud for Guds egen skyld, men på grunn av hans gaver.  Job frykter Gud fordi han har fordeler av det.

Om Satan og hans makt lærer vi her følgende:

1. Bak alt det onde står den onde.

2. Herren tillater den onde å gjøre sin gjerning i denne verden.  Dette kan være et paradoks for oss å forstå.  Hvordan kan den evige, allmektige og kjærlige Gud tillate den onde å herje så fritt i denne verden.  Job 1,12.

3. Herren setter også en grense for den ondes rekkevidde.  Så langt,  men ikke lenger.  Satan må få Guds tillatelse.  Men han har også sin begrensning – gitt av Gud.

Så rammet ulykken Job for fullt (1,13-22).  Satan benyttet den makt Gud gav ham til å påføre Job kolossale prøvelser.  Han mistet all sin eiendom og alle sine barn.  Men midt i all denne ulykke bøyer han seg i ydmykhet for Gud, og priser allikevel Herren (v.20-22).  Job tok prøvelsen fra Guds hånd.

Satan anklager på nytt Herren (2,1-10).  Nye ulykker rammer Job.  Han blir alvorlig syk.  Hans hustru forstår ham ikke.  Men Job forholder seg rolig i tillit til Gud (2,10).

JOB  OG  VENNENE  HANS

Kap. 2,11-37,24

Først hører vi om tre venner som kom til Job da ulykken rammet ham (2,11-13).

Jobs venner er eksperter på ulike livsområder i denne verden.

Elifas fra Teman er profeten og seeren.  Han har klare synspunkter.   Han er lærefaderen som vet hva som er rett.  Han grunner sitt syn på egne erfaringer.  Hans konklusjon er: «Hvis du synder, får du lide».  Kap. 4,8; 5,27.

Bildad fra Suah er historikeren og verdenskjenneren.  Han setter Jobs situasjon inn i den store sammenhengen.  Han begrunner sitt syn på fedrene og tradisjonen.  Hans slutning er: «Synd er den eneste forklaring på Jobs lidelse».  Kap. 8,8.

Sofar fra Na`ama er den mest ordrike og veltalende.  Han har greie på sakene.  Han har ordene i sin makt, men ingen makt i sine ord.  Og det er tross alt det viktigste.  Han formulerer seg godt.  Bruker mange bilder og taler store ord.  Men taler ikke rett om Gud.  Han grunner sitt syn på antagelser.  Hans påstand er: «Du er en synder».  Kap. 20,4-5.

Jobs venner er enige i dette at Gud er gjengjeldelsens Gud.  Jobs venner tenker i svart/hvitt.  Job hadde syndet, derfor høster han lidelse og nød.  Men Jobs venner hadde galt syn på Gud.  Job 42,7-8.

Jobs venner har likevel noe positivt med seg.

1. De oppsøkte Job i hans lidelse.  De holdt seg ikke borte.  De gikk til ham.

2. De sa ingen ting til å begynne med.  Og det var kanskje den beste trøsten de gav ham.  Å være hos den lidende betyr ofte mer enn å si noe.

3. De talte ikke om Job, men til ham.  Det de sa passet ikke på Job.  Men de sa det ihvertfall ikke bak hans rygg.

I kap. 3 sprekker Job.  Han bryter tausheten og kommer med en klage.  Han er dypt fortvilet.  Han forbanner ikke Gud, slik som Satan hadde håpet, men den dagen han ble født.

Så kommer det 3 samtalerunder. a. Kap. 4-14. b. Kap. 15-21. c. Kap. 22-31.

Alle er med i de to første, men Sofar er ikke med i den tredje.

Elifas møter oss i 4 kapitler.  Han er mer opptatt med sin kunnskap og lærdom, enn å ha ydmykhet i møte med Gud og den som lider.

Bildad møter oss i 3 kapitler.  Han er verdenskjenneren.

Sofar får 2 kapitler.  Han er talekunstneren.

1. Jobs venner river den rette sannhet ut av sin rette sammenheng.  En åndelig sannhet er bare en åndelig sannhet når den står i den sammenheng som Gud har satt den.  Mye av det de sa var sant, men adressaten var feil.  Det passet ikke på Job.  Det hadde passet bedre på et vekkelsesmøte for ufrelste,  enn for et lidende og prøvet Guds barn.

2. Jobs venner opphøyer sitt syn, sin fornuft og sine konklusjoner, og gjør den til den endelige sannhet.  Vi hører ikke noe om hva Gud har sagt.  De refererer aldri til Guds ord.  De er skråsikre og arrogante.  De setter sin egen overbevisning over Herrens ord i stedet for motsatt.

3. Jobs venner opptrer som angripere i istedenfor forståelsesfulle trøstere.  De manglet menneskelig medfølelse med den lidende Job.  «Den har rett til å kritisere som har hjerte til å hjelpe» (Abraham Lincoln).  Jfr. Gal. 6,1-2.  «En sjelesørger vil neppe lykkes med nidkjærhet uten skjønnsomhet, kunnskap uten visdom, hjerne uten hjerte» (Henrik Friis).

4. Jobs venner så ned på Job.  De hadde mer erfaring og livsvisdom enn han.  Og så opphøyet de seg, og har en nedlatende holdning overfor Job.  Vi merker en skrytende tone hos Jobs venner.  «Hvis jeg var deg, da ville jeg…»

5. Jobs venner stod utenfor og brukte for mye «du-formen» i sine henvendelser til Job.  Det er viktig at vi gjør annen person entall til første person flertall.  Andres ulykke må bli vår.  Tonen bør være: «Kom, la oss vende om til Herren!» (Hos. 6,1) og «la oss sammen opphøye hans navn!» (Sal. 34,4).

Den fjerde vennen, Elihu (32-37) var helt annerledes.  Vi får 4 taler av Elihu.  Han bringer inn den nye dimensjonen som blir et tilknytningspunkt for Gud selv.  Elihu fokuserer mer på lidelsens hensikt, i stedet for dens årsak.  Mens de 3 andre vennene prøver å trøste ham med loven, gir Elihu trøst med evangeliet.  Hans konklusjon er: «Gud er Allmektig og rettferdig».  Kap. 34,10;37,23.  Gud lærer oss sin vei.

Elihu taler i stor grad rett om Gud.  Han ser ikke ovenfra og ned på Job.  Men møter han på samme plan (33,6).  Vi er i samme båt.  Og slik vinner han Job.  Han irettesetter Job (33,13) og prøver å forklare at Job er gjenstand for Herrens tukt (33,16-19).  Tukt er ikke det samme som straff.  Det er et uttrykk for Guds oppdragelse av vårt liv.  Guds veier er ofte uransakelige.  Men han har alltid en mening og et mål med det han gjør.  Vår himmelske Far oppdrar sine barn ved kors og trengsel.  Resultatet blir som i 33,25-26.  Det er framtid i tukten.  I smeltedigelen ligger det fremtid for et Guds barn.  Ut av nødens malm smelter Herren ut nådens gull.  Hebr. 12,5-11.  Et menneske som hører Gud til vil møte både det onde og det gode.  Glede og sorg.  Smerte og jubel.  Men Gud vil sørge for å avbalansere, så summen av alle ting skal dra meg til det gode.  Rom. 8,28.

Den indiske misjonæren Stanley Jones har sagt: «Dersom alle kristne automatisk blir helbredet fra alle sykdommer og plager – da vil en omvendelse til Kristus bli drevet av egeninteresse og selvopptatthet.  Den som av hjertet bekjenner Jesus som Frelser, kan ikke ha utsikten til «belønning» som drivkraft.  Da blir ikke bekjennelsen ekte».

JOB  OG  HERREN

Kap. 38,1-42,17

Etter Elihu`s  tale åpenbarer Herren seg selv for Job.  I et stormvær.  I to taler tar Herren Job med inn i sitt råd.  Og når Job skal tale får han bare sagt noen få ord.  Gud gir ingen forklaring på lidelsens problem, men åpenbarer sin allmakt og ledelse på en slik måte at Job for alvor lærer ham å kjenne.

Gud forklarer ikke Job hvorfor han lider og ledes på forunderlige veier.  Han vil at Job skal vise ham full tillit gjennom alt.  Job ydmyker seg og bringes til selverkjennelse.  1 Pet. 5,6.  Resultatet av det hele er overveldende (kap. 42).  Gud velsigner Job og gir ham full oppreisning.

1. Job lærer Herren å kjenne.  Han får et nytt og dypere syn på Gud (v.2 og 5).  Jfr. Kap. 38,1-3.  Nå er Job blitt ydmyket.  Han trenger å belæres av Herren.  Gud er allmektig, vis og kjærlig i alle sine gjerninger.  Vi kan ikke forstå Gud, men vi kan lære ham å kjenne gjennom personlig erfaring.  Tenk på Jesu disipler da stormen kom på Genesaretsjøen.  Matt. 14,23 flg.
2. Job lærer seg selv å kjenne.  Han får et nytt og utvidet syn på seg selv (v.3-4.6).  I møte med Herren blir vi små.  Vi innser vår svakhet.  Vi erkjenner og bekjenner vår synd.  Vi lærer å stole enda mer på Herren.
3. Job får full oppreisning overfor Elifas og vennene (v.7-8).  Job ble frifunnet, mens vennene hans ble idømt saksomkostninger.  Ved botsbenken lå Elifas, Bildad og Sofar, mens Job forretter som prest.  «For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres.  Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes» (Luk. 18,14b).
4. Job ber for sine venner (v.9-10a).  Han er villig til å tilgi dem og gå i forbønn for dem.
5. Job får dobbel velsignelse (v.10b-17).  Job fikk langt mer enn han våget å be om.  Job reiste ingen erstatningssak, men fikk i overmål dekning for all skade og ulykke som han ble påført.  Slik er Herren.  Han betaler med rente og renters rente.  Jes. 61,7.  Opplever vi det ikke her i tiden, skal vi få se det når vi er hjemme i himmelen.  Jes. 35,10; Åp. 21,4-5.  Job fikk dobbelt av alt det han hadde mistet (v.12).  Han fikk på ny like mange barn som før (v.13).  Men også det er dobbelt, for de som døde var nå hjemme hos Herren.

---

---

---

Stevnedeltakere

Folk ivrer for Sjånes leirsted i Laksefjorden som drives av De Frie Evangeliske Forsamlinger. Målet der er at folk skal bli frelst og oppbygget på sin høyhellige tro. Fotograf Bjørn Roald Lillevik fra Kjøllefjord var til stede med sitt kamera og tok noen portrettbilder i møtesalen under stevnet.

Se sommerleir på Sjånes

Se historien om Sjånes

Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): I Luk. 14, 16–24, leser vi Jesu lignelse om det store gjestebudet. Det var etter at Han selv var innbudt til et gjestebud hos en høytstående fariseer. Han la merke til hvordan noen av dem valgte seg de beste plassene.

Da lærte Han dem at de ikke skulle sette seg øverst ved bordet. Det kunne være at en som var gjevere kom inn, så da fikk man beskjed om å sette seg nederst ved bordet. (v.8ff)

Jesus hadde også noen visdomsord til verten, om hvem han burde innby til sitt gjestebud. Han kunne innby de fattige og vanføre, de som ikke hadde noe å gi til gjengjeld. (v.12ff)

Så fortalte Han denne lignelsen: «Det var en mann som gjorde et stort gjestebud og innbød mange. Da tiden for gjestebudet var inne, sendte han sin tjener for å si til de innbudne: Kom, for nå er det ferdig.»

Det måtte være stor stas å bli innbudt til gjestebud. Kanskje de hadde fått en god plass ved bordet. Verten hadde gjort alt for at gjestene skulle ha det hyggelig og glede seg.

Det var vanlig den gangen at innbydelse til bryllup eller et annet stort gjestebud ble sendt ut to ganger. Første gang var en forberedende innbydelse. Og så andre gang, når alt var ferdig og gjestene kunne komme. Han innbød mange.

Da skjedde det noe merkelig, som var helt uvanlig. Når de innbudte fikk høre at alt var klart, så begynte de å unnskylde seg. Dette var skammelig, og han som hadde laget i stand til et stort festmåltid, ble svært skuffet.

I Matt.22, fortelles lignelsen om en konge som holdt bryllup for sin sønn. Han innbød til det store bryllupet som skulle feires. Men heller ikke der ville de innbudte komme.

Tenk deg at du var innbudt til Kongens slott i Oslo. Jeg tror ikke du ville ha takket nei! Det ville være en stor ære å få en slik innbydelse.   

Hva er det Jesus forteller oss i disse lignelsene? Gud Herren har gjort i stand til sin store bryllupsfest i himmelen. Han sendte sin enbårne Sønn, Jesus Messias, som sonoffer og yppersteprest. Han ble naglet til korset for våre synders skyld. Det skjedde på korset på Golgata. På den tredje dag stod Han opp fra de døde, og fòr opp til himmelen.

Det var Ham apostelen fikk se på øya Patmos, som Lammet som var slaktet. (Åp.5,6) Og han hørte lovprisningen som lød i himmelen til ære og pris for Lammet. (v.12)

Tenk for en glede at Herren innbyr oss til den store festen i himmelen. Du, kjære leser, er innbudt. Hva svarer du til det? Svarer du som de mange som ikke bryr seg om det? For dette er jo mye større enn å bli innbudt til Kongens slott i Oslo, selv om det er stort.

I Åp.19,7, leser vi: «La oss glede oss og fryde oss og gi Ham æren! For Lammets bryllup er kommet, og Hans brud har gjort seg rede.»

I dag er det du som får dette gledelige budskapet.  Ta imot Jesu innbydelse og si JA!

I Jon Jensens sang lyder det: «Du er innbudt til bryllup i himlen, du er ønsket velkommen av Gud. Å, så riv deg da løs ifra vrimlen, kom i dag når Han sender deg bud.»

Du er innbudt til bryllup i himlen,
du er ønsket velkommen av Gud.
Å, så riv deg da løs ifra vrimlen,
kom i dag når Han sender deg bud.

Du er innbudt til bryllup i himlen,
det er du som skal være Hans brud.
La Han rive deg løs ifra vrimlen,
kom i dag når Han sender deg bud.

Alt er ferdig, i himlen de venter,
ja, de venter, de venter på deg.
Snart så kommer Han selv ned og henter
de som går på den himmelske vei.

Hør, min venn, si meg hva vil du svare,
nå når budet fra himlen deg når?
Vil du gjøre deg rede og fare,
svare ja, nå når budet du får?