


Hilsen fra Finnmark
By Redaksjonen
By Redaksjonen
Av Vidar Norberg
–Det er ikke mye igjen av Kvalsund fergeleie, forteller tidligere indremisjonspredikant Willy Gryting.
Fergekaias storhetstid var før den 741 meter lange Kvalsundbrua ble åpnet i 1977. Wikipedia skriver at historien om fergeleiet startet alt i 1934 da Skipsaksjeselskapet Kvalsundfergen ble opprettet. Selskapet kjøpte ferga Kvaløy. I 1954 kom en ny ferge med plass til flere biler fra og til Hammerfest. Siden ble det bru, og fergehistorien var over.
–Jeg husker at alle passasjaserene måtte gå ut av bussen før den kjørte om bord på ferga, forteller Willy Gryting som i mange år bodde i Finnmark og var stasjonert både i Mehamn, Kongsfjord, Hammerfest og Alta.
Nå hender det at en og annen stangfisker prøver fiskelykken fra det gamle fergeleiet.
By Redaksjonen
Av Vidar Norberg
–Folk i Samemisjonen har fattet nytt mot. Det går bra med økonomien, og vi forsøker å få flere medlemmer, forteller generalsekretær Bjarne Gustad i Norges Samemisjon til Finnmarkshilsen.
I sommer har det vært samlinger både på Sennalandet, Smørfjord, Børselv og Ifjord. Predikantene Tom Dervola Oseberg og Ole Kristen Wastvedt har reist rundt og delt Guds ord. Vi forsøker å forfriske kontaktene våre.
Bedehuset i Austertana er solgt til Saniteten, men også der fikk Tom Dervola Oseberg slippe til.
I neste uke reiser Bjarne Gustad til Vestfold og Oslo. Den 25. september skal generalsekretæren etter planen ha en samisk gudstjeneste i Metodistkirken på Grünerløkka i Oslo.
–Det er viktig å dele Guds ord, sier Gustad.
Samemisjonens arbeid
–Er det mest eldre mennesker i Samemisjonen, eller får dere med unge mennesker?
–Den største delen er den eldre garde med trofaste misjonsvenner. Men som Samemisjonens formann Jon Teigen sier, så kommer det stadig nye eldre.
–Hvordan trives du som generalsekretær?
–Det er veldig fint å være med misjonsfolket. Jeg har vært her oppe siden ungdommen og er gift med en samejente fra Kautokeino. Det kommer godt med.
Stillstand i Russland
–Hvordan er det med Samemisjonens arbeid i Russland nå?
–Det er vel stillstand og litt vanskelig på grunn av krigstilstanden. Det er heller ikke så lett å reise dit eller å få finansiering, sier Bjarne Gustad.
By Redaksjonen
Det er ikke ofte at ungdomsvenner fra Børselv på 1950-tallet treffes igjen for å minnes den gode gamle tiden. Særlig ikke når gjennomsnittsalderen er over 80 år.
Agnar Samuelsen er fra Børselv. Han og kona Britt, opprinnelig fra Narvik, var vert for festlighetene på Stathelle i Telemark den siste dagen i august.
Det som var felles for deltakerne, var aldershjemmet Dorothea Klems Minne som ble drevet av De Frie Evangeliske Forsamlinger. Der arbeidet både Janne-Karin Norberg fra Mehamn og Laila Sundnes fra Porsanger som nå bor i Lyngdal. Den gang ble det kun utdelt lommepenger for arbeidet. Gamlehjemmet hadde både fjøs og melkekyr på den tiden Agnes Løvvold var bestyrerinne. I Børselv ble Norberg og Sundnes kjent med Agnar Samuelsen som også gikk hos «De frie venner».
Gode minner
–Børselv var en fin plass. Vi ble tatt godt imot av folk. Jeg husker spesielt møtene i De frie venner som ble holdt på gamlehjemmet. Der var Lailas far, Breimoen, som ofte talte og ledet møtene. På møtene var det både tungetale, sang og musikk. Det var fint å være der, forteller Janne-Karin Norberg som nå bor på Geilo.
Hun minnes at det var mange åndelige samtaler om Bibelen, også når man skrelte poteter og kokte middag til pensjonistene i Børselv.
–At vi unge gikk på stien langs Børselva og så på stjernene og drømte om den store verden vi skulle til, er rart nå når vi er gamle, forteller Norberg.
Da Norberg var ferdig med tjenesten i Børselv, ble hun kjørt av sted med hest og slede til Hestnes, godt pakket inn med ulltepper. Så var det å overnatte før hun kunne gå om bord i lokalbåten som brakte henne til hurtigruten.
Kjempetur
–Dette var en kjempetur. Det ble mye mimring på «finnmarkstreffet» i Stathelle. Vi har fortsatt gleden over å ha holdt kontakten siden 1950-årene.
Norberg sier at man ble jo oppmuntret av å treffe gamle troende venner.
Også Frøydis og Einar Lyngedal fra Kjøllefjord kom innom og ville hilse på de tidligere finnnmarkingene.
–Jeg følte meg også litt som en finnmarking, sa Elisabet Grønvold fra Geilo som var sjåfør for Janne-Karin Norberg.
By Redaksjonen
Den vakre Porsangerfjorden viser seg fra sin beste side en lettskyet sommerdag. Fjorden er 120 kilometer lang. Det er Norges fjerde lengste fjord. Den strekker seg fra Helnes fyr til Brennelv. Porsangerfjorden ligger både i Porsanger og Nordkapp kommune.
By Redaksjonen
Av Olav Berg Lyngmo
Det ble fortalt at søndagsskolen i Máze ble startet i 1942 av Marit Hætta Turi (1912-2010) og Kristine Kemi Hætta (1907-1992). Sistnevnte var hustru til Johan Olsen Hætta (1903-1993) som var predikant i Máze i over 60 år. Dersom bildet er fra en 50 års markering, så kan bildet være tatt i 1992. Nr. 1 på bildet er søndagsskolelærer Marit Hætta Turi sammen med noen som sikkert har vært søndagsskolebarn.
Personene på bildet er:
1: Marit Hætta Turi (1912-2010). 2: Brita Turi Romsdal, f. 1936. 3: Ellen Turi Guttormsen, f. 1933. 4: Karen Marie Kemi Buljo, f. 1930. 5: Inga Gaup Tornensis, f. 1939. 6: Mikkel Johansen Sara (1929-2014). 7: Johan Somby (1929-2015). 8: Marit Kemi Eira, f. 1931. 9: Klemet Hermansen (1928-1995). 10: Anders Nilsen Gaup, f. 1930. 11: Ole Hermansen (1931-2001). 12: Per Anders Turi (1928-2011).
Takk til nr. 2 på bildet, samt Isak og Frank Turi for god hjelp med navn og årstall!
By Redaksjonen
«Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir Ham lydige.» (1.Mos. 49,10)
Patriarken Jakob samlet sine tolv sønner hos seg før han skulle dø. Han gav dem sin velsignelse. Alle fikk velsignelse og avskjedsord fra sin far. Juda får høre den spesielle velsignelsen som er profetien om Messias, den salvede Kongen.
Det var Ham Bileam så i synet som ble åpenbart for ham da han skulle forbanne Israel. Han fikk ordre av Balak, Moabs konge, om å nedkalle forbannelse over israelittene. Men Gud forbød ham å gjøre det. Det kan vi lese om i 4. Mosebok 24. kapittel. Bileam måtte velsigne Israel. I det siste synet sa han: «Jeg ser Ham, men ikke nå. Jeg skuer Ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel. Han knuser Moabs tinninger og utrydder ufreds-ætten.» (4.Mos. 24,17)
Denne profetien gikk i oppfyllelse da Messias Jesus ble født i Betlehem av jomfru Maria. Vise menn fra Østerland fikk se Hans stjerne og visste ut fra denne profetien at Kongen var født. (Matt.2,1ff)
Kong David fikk løfte om at det skulle komme en konge som var av hans ætt. Hans kongedømme skulle være grunnfestet til evig tid. (2.Sam.7,12–13)
Disse profetiske løftene lyser stadig klarere fram mot den store dagen Jesus Messias ble født. I Jes.11 leser vi om kvisten som skal skyte fram av Isais stubb: «Og Herrens Ånd skal hvile over Ham – visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for Ham.» (Jes.11,2)
Kongsstjernen lyser sterkere og klarere for hvert løfte fra profetene. Kongespiret løftes høyere opp av Juda.
Da Jesus red inn i Jerusalem på eselfolen, ble Han hyllet som Kongen. Han lot seg hylle som den Kongenes Konge Han er. Det lød fra begeistrede mennesker: «Hosianna! Velsignet være Han som kommer i Herrens navn, Israels konge!» (Joh.12,13)
Snart skulle ropet lyde fra folket som ble oppildnet av de religiøse lederne: «Korsfest! korsfest!» (Joh.19,6)
Det var ingen kongelig glans over Jesus da Han stod foran Pilatus. Forslått, bespyttet, tornekronet og blodig stod Han der og mottok sin dom. Dømt til å henge på korset, forbannelsens tre.
Han måtte lide synderes straff i vårt sted. Han gjorde det frivillig for å fri oss fra dødsstraffen vi var skyldige til. Han seiret over Satans makt da Han ropte: «Det er fullbrakt!» (Joh.19,30)
På den tredje dag stod Jesus opp fra de døde. Han for opp til himmelen og skal derfra komme igjen. Da skal alle bøye kne for Ham og bekjenne at Han er Herren.
Hyller du Ham som din Konge?
By Redaksjonen
(01.09.2022): Nå er høsten kommet til Finnmarksvidda. Folk samles igjen til møter i Norges Samemisjon. Landsstyret i Samemisjon avholder landsstyremøte i Kautokeino.
Torsdag kveld kom folk både fra Láhpoluoppal og Máze til kveldsmøte i Láhpoluoppal kapell. Det var Stein Ingvar Kvalviknes, Jon Teigen og Inge Augestad som fikk ordet. Tolk var Inger Anne Gaup Gustad fra Samemisjonen, opplyser fotograf Are Turi som tok bildene.
Fra kveldsmøtet steg det opp bønn for Norges Samemisjon både på norsk og samisk. Gud, Han forstår begge språk, ble det sagt.
Det var salmesang. En av strofene var at folk skal komme fra øst og vest, et tema som går igjen i nesten alt kristelig misjonsarbeid.
Det var skjømt da folket forlot kapellet. Høsten er kommet med møter og oppbyggelse. Men det er lange avstander i Finnmark og ikke alltid like enkelt å ta ut for å komme på møte. Bygda Láhpoluoppal ligger mellom Kautokeino og Karasjok på Finnmarksvidda.
By Redaksjonen
Av Vidar Norberg
Den gamle lokalbåten Mårøy ligger ved kai i Hammerfest. Den er nå en veteranbåt som tilbyr turer på havet og i fjordstrøk. Den kan fortsatt ta store frakteoppdrag, laste og losse. Før veiene kom, var lokalbåtene viktig for folk som skulle frem og tilbake.
I gamle dager kunne man ta Mårøy fra Mehamn til Smalfjord eller til Kjøllefjord. Var man i Porsanger, kunne man ta lokalbåten fra fjordstrøkene for så å reise videre med hurtigruten. Fra Tufjord kunne man reise med lokalbåten til Ingøy.
I stormende vær var det litt av en opplevelse å reise med lokalbåtene. Men lokalbåtene gikk. Hadde man god tid, var en sommertrur med lokalbåten rene festreisen. Det var også kafe om bord. Mange mennesker har hatt en hyggelig reise med lokalbåtene, kanskje også med lugar. Nå er det hurtigbåtene som raskt tar turen om været er bra.
I gamle dager ble lokalbåtene drevet av Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap (FFR).
By Redaksjonen
Av Vidar Norberg
De fleste dager i Hamningberg er kanskje forblåste dager. Men folk slo seg ned der for å fiske. Robåter og seilbåter fór ut og kom inn med fiskefangst. Torsken var Hamingbergs gull når den ble renset, tørket og sendt til katolske land som ikke spiste kjøtt under fasten før påsken. Fastefisken var med på å bygge Finnmark for Lofoten klarte ikke å levere nok fisk.
I boken Hamningberg skriver Erling Sundve om Hamningbergs historie. Han forteller at Hamningberg er nevnt i litteraturen alt på 1500-tallet. Det ble et av de største fiskeværene i Øst-Finnmark.
Hit kom også pomorene på 1800-tallet fra Russland med alt fra trevirke til tøyer, korn og te. Pomorene kjøpte også fisk som de saltet. Men med den russiske revolusjonen stanset den blomstrende handelen som skapte bedre tider for folk flest.
Alt har sin tid. Også for Hamningberg. Båtsfjord med sin gode havn overtok førsteplassen.
I Hamningberg står det et stor tavle om fiskeværets historie. Noen turister leser det, mens vinden puster den oppslåtte historie i nakken. Det er en vemodig historie om vekst og fall. I gamle dager ble båtene trukket på land når det stormet på land og hav. Større motorbåter krevde bedre havneforhold. I 1954 vedtok Stortinget at havna skulle bygges ut, men 11 år senere gikk de tilbake på vedtaket. Stedet ble fraflyttet og vinterstengt i 1965. Fire pensjonister holdt stand til 1978, forteller et oppslag i bygda.
Fiskeværet ble ikke brent under krigen. Det fremstår derfor som et fiskevær fra en annen tid. Lytter man til vinden, kan man kanskje høre den viske om Hamningbergs historie.