Bilder

Av Willy Morten Nilsen

 (OPPBYGGELSE): «Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den!» (1.Kor.9,24)

Står det noe om idrett i Bibelen? Nei, sier kanskje de fleste. Det er bare verdslig tidsfordriv. Det er ikke noe som «de kristelige» skal drive på med.

Apostelen Paulus skriver om det til menigheten i Korint. Han var ikke fremmed for det sportslige liv som foregikk i Korint. Det var ingen liten, avsidesliggende by langt fra folk. Det var en stor by, som var provinshovedstad i det romerske riket.

Der foregikk det også idrettsleker som regnes som forløper til de olympiske lekene. Paulus hadde vært på idrettsarenaen og sett på det som skjedde der. Han la merke til hvordan de som var med der, var fokusert på det de gjorde. De som stilte til start på idrettsbanen, hadde blikket framover mot målet. Det gjaldt bare én ting: å komme først over målstreken.

Paulus overfører dette til det kristne livet. Menigheten skulle virke i en verden der synd og uro rådde. De fleste i menigheten var nye på veien. De kunne lett bli oppslukt av livet i storbyen, med alle de fristelser som var der.

Han viser til hvordan det foregikk i idrettslivet. Han skriver: «Enhver som deltar i idrettstevling, er avholdende i alt – de altså for å vinne en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig.» (1.Kor.9,25)

Det gjelder å være avholdende fra alt som hindrer en i å vinne seierskransen. Det er mye som kan hindre oss i livsløpet: skadelige lyster, pengebegjær, jag etter ære og berømmelse. Alt det bruker den onde fristeren for å hindre oss i å nå fram til målet, som er himmelen.

Paulus hadde ett mål for livet. Han skriver til de kristne i Filippi: «Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.» (Fil.3,13–14)

Ser du fram mot målet for vår tro? Vil du vinne seiersprisen? Du får den uforgjengelige seierskrans når du fullfører løpet.

Paulus så fram til det. Til sin venn og medarbeider, Timoteus, skriver han: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke bare meg, men alle som har elsket Hans komme.» (2.Tim.4,7–8)

Paulus visste at han ville bli henrettet av keiser Nero. Men han var ikke redd for det som skulle skje. Han hadde fullført det løpet som Herren hadde kalt ham til. Nå så han fram til å få møte Jesus.

Det er målet for hver den som tror. Seiersprisen som venter, er rettferdighetens krans. Den varer evig. Den visner ikke, slik laurbærkransen gjør, som idrettsutøveren får.

Vil du vinne seiersprisen? Da må du «stille på startstreken». Det er å ta imot Jesus som din frelser og herre. Han gir deg seieren som Han vant for deg på Golgata, på korset, og da Han stod opp igjen fra de døde.

I en misjonssang synger vi: «Seirende og for å seire livets fyrste drager ut, bryter hedenskapets leire for å hente hjem sin brud. Kronet er Hans kongehoved, seiersvåp’net er Guds ord. Fred og frelse har Han lovet hver som følger i Hans spor.»

Koret: Unge venn, bli med, la tonen lyde lytt for kongen kjær! Gjennom kors og kamp til kronen følger Ham Hans unge hær.»  

Av Vidar Norberg

Det var mange bibeltro kristne som sto sammen for å utvide Kautokeino bedehus til en kirke. Kristne fra Norge til USA trådte til da Finnmarksvidda trengte et gudshus som var tro mot Guds ord. Årene har gått og minnene fra byggetiden er ikke alltid skrevet ned. Men folk husker.

– Altertavla, alterring og døpefont stammer fra DELK-menigheten Klepp kirke i Ramnes i Vestfold. Utgifter til trailertransport nordover ble kostet av venner sørpå, blant annet Bernt Aarseth i Kolbotn og Einar S. Bryn, som nå bor i Larvik. Disse to var med og overleverte dette til bedehuset, skriver Olav Berg Lyngmo i en e-post.

– Jeg husker da bedehuset fikk alterringen og altertavla. Det som slo meg, var at de sto i stil og hadde de samme fargene som gardinene som min nå avdøde tante og organist, Inga Turi Hætta, på forhånd hadde kjøpt inn og sydd, uten å vite at det senere skulle komme både altertavle og alterring, i de samme fargene. Inga og Berit Turi Mortensen var merkbare «bæresøyler», først i Rødkirka og deretter i «Kvitkirka». Det er merkbart i dag at disse to søstre ikke er iblant oss, skriver Ane-Christine Mortensen Hansen.

Det er ikke bare de kirkelige handlinger som er trofast utført fra denne plass i bedeuskirken. Her har også fotografene stilt folk opp den 26 desember 2021. Det er kirkens styremedlemmer og medarbeidere som har stilt seg opp.

Bakerst fra venstre er: Aslak Persen Bals, Nils Mathisen Sara, Olav Berg Lyngmo, Ellen Margrethe Hætta, Berit Turi Mortensen og Anders Mikkelsen Sokki. Foran fra venstre er: Johan Anders Olavsen Eira, Anne Hætta Øverli, Sara Bæhr Buljo og Anne Hætta Sara.

På den neste bildet står biskop Børre Knudsen på talerstolen sammen med kirketolk Berit Turi Morgensen. På orgelkrakken sitter Inga Turi Hætta. Fotograf er Olav Berg Lyngmo.

I dag er Den lutherske kirke i Kautokeino innredet som en vanlig kirke. Noen kaller kirken for Bedehuskirka, andre for Kvitkirka for å skille den fra Rødkirka som er en statskirke.

Av kapellan Finn Indrebø

(KIRKEKOMMENTAR): Ja til livet Askøy – tilsluttet Norsk Luthersk Misjonssamband, – var som vanlig til stede på kirkemøtet i Trondheim med sine «rullupper». Vi vil så gjerne at Den norske kirke skal bøye seg for Guds Ord og Den evangelisk-lutherske bekjennelse, fordi det er Guds Ord som skal forandre kirken, ikke motsatt. Det er så leit når Dnk vil forandre det som står i Bibelen, for da går det helt galt med Den norske kirke.

Det var de som var på kirkemøtet som lurte på hvorfor vi hadde en hane med på en av våre «rullupper». Hanen er brukt som uttrykk for påpasselighet og årvåkenhet, på grunn av at den galer om morgenen. Når hanen er plassert i nærheten av Peter på malerier, er det for å gi uttrykk for hans fornektelse og den derpå følgende anger, hvor han etterpå fikk møte Jesus til oppgjør. Vi ville gjerne minne delegatene på kirkemøtet om at det går godt an å gjøre som Peter når en har fornektet Guds Ord. Da er det stort med en ekte syndsbekjennelse og trosbekjennelse til Jesus.

Av Willy Morten Nilsen

 (OPPBYGGELSE): «Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor.» (1.Mos.15,1b)

Abram fikk store løfter fra Gud. Herren Gud hadde kalt ham og ført ham og hans hustru Sarai fra Ur i Kaldea til Kana’an. Abram var blitt en voksen mann med sine 75 år. De var barnløse, og ennå skulle det gå mange år før de fikk se Guds løfte oppfylt, og løftessønnen Isak ble født.

Abram, som senere fikk navnet Abraham, gikk av sted. Med seg hadde han sin hustru Sarai og nevøen Lot. De opplevde mye på sin vei mot Kana’an, og innbyggerne der var ikke vennlige mot dem. Det ble kamp og strid. Men tross all motgang stolte Abram på Guds løfter.

Abram skulle ikke være redd. Han fikk et løfte som gjelder hele tiden. Gud sier: «Jeg er ditt skjold!»

Det gjelder også i dag. Når fienden, djevelen, setter inn sine angrep og sender sine brennende piler, så har vi en som beskytter oss. Han heter Jesus! Ham kan du alltid regne med i kampen mot fiendens makt.

I Salme 3,4 leser vi: «Men du, Herre, er et skjold for meg.» Slik sang kong David. Videre synger han: «Som med et skjold dekker du ham med nåde.» (Sal.5,13)

Når Israel var i krig mot sine fiender, var det alltid noen som bar skjold. Disse skjoldene dekket hele soldatene.  De små skjoldene ble bare brukt i nærkamp.

Paulus bruker dette bildet på de troendes kamp. I Ef.6,10ff skriver han om å ta på Guds fulle rustning. Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot «ondskapens åndehær i himmelrommet». Luther sier at dersom vi hadde visst hvilken åndsmakt vi kjemper mot, og som omgir oss, ville vi ikke gitt oss ro et minutt.

Paulus skriver: «Grip framfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med.» (Ef.6,16)

Alle den ondes brennende piler gjør stor skade når de treffer. Det er all den ondskap som kommer fra verden med fristelser av alle slag. Mot dette må vi ha det heldekkende skjold som bare Gud Herren er. «Vår egen makt er intet verd», sier Luther i sin salme.

Derfor er det avgjørende viktig at Gud får være ditt skjold. Det gjelder hver dag, hele livet. Du kan være trygg på at Han svikter deg aldri.

Da kan vi synge med Lina Sandell:

«Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare,
fuglen ei i skjul bak løvet, stjernen ei høyt over støvet.

Herren selv vil sine berge, Han er deres skjold og verge,
over dem han seg forbarmer, bærer dem på Faderarmer.

Ingen nød og ingen lykke skal av Herrens hånd dem rykke.
Han, den beste venn blant venner, sine barns bekymring kjenner.

Våre hodehår han teller, hver en tåre som vi feller.
Han oss føder og oss kleder, midt i sorgen han oss gleder.

Gled deg da, du lille skare! Jakobs Gud skal deg bevare.
For hans allmakts ord må alle fiender til jorden falle.

Hva han tar, og hva han giver, samme Fader han forbliver,
og hans mål er dette ene: Barnets sanne vel alene.

Av Vidar Norberg

(SPISS): Om samefolkets apostel Thomas von Westen hadde ligget begravd foran nye Masi Zion fjellkirke, ville han kanskje ha «snudd seg bort i grava» om han hadde sett biskop Olav Øygard vigsle den nye fjellkirken søndag 18. september 2022.

Biskopen forkynner med sine ord og gjerninger at man kan gå mot Guds eget ord. Men det kan føre mennesker inn i evig fortapelse. Derfor kan man godt bruke det gamle folkelige uttrykket at samenes apostel «ville ha snudd seg i grava» om han hadde sett at fjellkirken Masi Zion ble vigslet av en ubotferdig vranglærer.

Thomas von Westen sto etter alt å dømme på en nesten 2000-årig tradisjon mot kvinnelige prester. Øygard vil ha flere kvinnelige prester i kirken og bryter brutalt med Bibelens lære og kirkens 2000-årige tradisjon.

Thomas von Westen ville aldri støttet Sodomas synd som var så ille at Gud utslettet byen med ild og svovel og satte den som et eksempel for kommende slekter. Olav Øygard avsatte sogneprest Bjarne Gustad i Kautokeino som konfirmantlærer. Han er mot vielse av homofile og lesbiske par. Istedenfor gav Øygard oppgaven til prost Egil Lønmo som har sagt seg villig til å vie homofile og lesbiske par.

Pietisten Thomas von Westen hadde nød for det samiske folk, at de skulle se at Jesus Kristus døde til soning for all synd og oppsto igjen. von Westen la vekt på personlig omvendelse, streng moral og nøktern livsstil. Jesus kom ikke for å tillate synd, men for å tilgi den som omvender fra synden og tror på Jesus Kristus. Og hver den som bekjenner sin synd og tror på Jesus, blir frelst.

Heldigvis er det ikke alle som har bøyd kne for Baal, eller samtidsånden i Den norske kirke. Læstadianerne i Alta har advart. Det gikk så langt at den en gang så trofaste kirkelige bevegelsen selv overtok konfirmasjonen. I sommer har de for første gang i historien selv begynt å dele ut nattverden uten kirkens prester. Et klarere brudd med Den norske kirke får man knapt. Det er en kirkehistorisk begivenhet utløst av manglende tillit til geistlighet så vel som myndighet. Selv forskere var oppmerksom på denne begivenhet, men kanskje ikke Den norske kirke.

Hans Adolph Brorson skrev at «av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brand», så kan man føye til i Den norske kirke. Den er vel mest et falmet glasbilde av den levende kirke som den skulle være.

Når nå fjellkirken Masi Zion er åpnet, får man be til Gud om at troende mennesker finner veien dit, slik at det blir et gudshus hvor man ikke spiller tull til harpen. Men man kan jo ikke se bort fra at de bibeltroende blir utestengt av presteskapet og deres liberale venner med magiske opplevelser og annen hedenskap. Det hele blir blasfemisk.

Alt klart for vigsling av nye Masi Zion kirke

Et svar fra predikant Baardsen til biskop Øygard

Biskop Øygard splitter kirken med kamp for kvinnelige prester

Bjarne Gustad får ikke undervise konfirmanter i Kautokeino

Takk til Bjarne Gustad fikk frem Guds klare budskap

Bibeltro prester får det vanskeligere i kirken

Når kirkens prester blir politisk korrekte

Arvid H. Nergård om kvinneprestspørsmålet

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGELSE): Spørsmålet vi stilles overfor er ransakende og alvorlig. Det virker også påtrengende. Man kan ikke bare feie det bort og si: «Det kan jeg ikke svare på.» Det gjelder hvert enkelt menneske.

Jesus stilte dette spørsmålet til Simon Peter: «Elsker du Meg?» Tre ganger måtte apostelen svare. Alle tre gangene var svaret: «Ja, Herre, du vet at jeg har Deg kjær.»

Var det vanskelig for Peter å svare på dette spørsmålet fra Jesus? Da Jesus ble tatt til fange for å stilles fram for den jødiske domstol, var også Peter i vaktgården. Han hadde bedyret Jesus at han aldri skulle forlate Ham. Ja, han tok sterkt i og sa: «Herre, med Deg er jeg rede til å gå både i fengsel og i død!» (Luk. 22,33) Men Jesus sa: «Jeg sier deg, Peter: Hanen skal ikke gale i dag, før du tre ganger har nektet at du kjenner Meg.» (Luk.22,34)

Den tredje gangen Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at Han var oppstått fra de døde, stod Han på stranden ved Genesaretsjøen. Peter og noen av hans venner hadde vært ute hele natten og strevd med å få fisk i garnet. Men det var til ingen nytte. Jesus spurte om de hadde fått noe fisk. Nei, det hadde de ikke. Jesus sa at de skulle kaste garnet på den andre siden av båten. Garnet ble fullt av fisk!

Da de kom i land, hadde Jesus klar frokost. Mens de satt sammen fikk Peter de tre spørsmålene av sin Herre: «Elsker du Meg mer enn disse?» «Elsker du Meg?» «Har du Meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus den tredje gangen sa til ham: Har du Meg kjær? Og han svarte: «Herre, du vet alt, du vet at jeg har Deg kjær.» (Joh.21,15–17)

For hvert svar får Peter nytt oppdrag. Han skulle være hyrde for menigheten.

Hvordan er det med deg som leser disse ord? Hva svarer du på Jesu spørsmål og kall? Elsker du Jesus? Har du oppgitt alt ditt eget og svart: «Ja, Jesus, Du vet om alt i mitt liv, Du kjenner mitt hjerte, jeg har Deg kjær.»

Tenk på dette: Jesus elsket deg med en evig kjærlighet. Han gav sitt liv på Golgata på korsets tre for at du og jeg skal bli frelst. Denne form for kjærlighet kalles på gresk «Agape». Det er den uselviske kjærlighet som gir av seg selv, uten å vente å få noe igjen.

Jesus sier: «Likesom Faderen har elsket Meg, så har Jeg elsket dere. Bli i Min kjærlighet.» (Joh.15,9)

Faderens kjærlighet til sin enbårne Sønn er fullkommen, hellig og ren. Med denne kjærlighet elsket Jesus Sine disipler og oss. Han sier i «den lille Bibel»: «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh.3,16)

Nå stiller Jesus det samme spørsmålet til oss som tror på ham: Elsker du Meg?

Det er personlig og skal ikke omadresseres. Her ligger også kallet til tjeneste. Du vil kanskje svare: «Selvfølgelig elsker jeg Jesus.» Men det er ingen selvfølge at vi tror på Jesus og elsker Ham. Det er Den Hellige Ånd som gjør oss i stand til det.

Jesus vet alt om ditt og mitt liv. Likevel har Han kalt oss til Seg.

«Det er av nåde, av bare nåde, det fortjente ikke jeg», står det i en sang.

Av Vidar Norberg

Søndag 18. september 2022 skal Masi Zion kirke innvies. Are Turi og Ante Guttormsen var fredag i full sving med å forberede vigslingen. De kostet gulv, ryddet og børstet maling av gamle planker som er blitt til kirkevegger.

Naturen hadde tatt på seg den gule høstkledningen. Selv om det var overskyet, var det sikt fra Masi Zion og opp til fjellet i Masi som kalles Kirketoppen.

Sion betyr Jerusalem. For mennesker som kjenner Bibelen, er dette et kjært navn. Det var på Sion i Israel at Frelseren Jesus Kristus ble korsfestet, døde, ble begravet og sto opp på den tredje dag for at alle mennesker som bekjenner sine synder og tror på Ham, skal bli frelst og få evig liv.

Det var nok dette budskapet samenes apostel Thomas von Westen så gjerne ville bringe videre til samefolket da han satte i gang byggingen av fjellkirken Masi Zion fra 1720 til 1721. Men så gikk det med Masi Zion som med så mange andre kirker. Kapellet ble revet i 1768.

Men Masi Zion ble ikke glemt. Her sto det også et tømmerkapell på stedet som ble vigslet av biskop Eivind Berggrav i 1933. Det ble brent av tyske tropper i 1944. Norges samemisjon satte opp en plakett på kirkestedet i 1971 hvor det står: «Her bygget samenes apostel Thomas von Westen og misjonæren Morten Lund fjellkirken Masi Sion, 1720–1721».

En av dem som var med samene til Samemisjonens plakett på kirkestedet, var den tidligere soknepresten Olav Berg Lyngmo i Kautokeino. Slik ble minnet holdt i hevd også i nyere tid.

Are Turi og leder Ante Guttormesen i Máze gilisearvi (bygdelaget) er to av initiativtakerne for å få reist en kopi av den gamle fjellkirken. Museumsleder Johan Aslak Hætta i det samiske museet RiddoDuottarMuseat har også støttet prosjektet. I tillegg er det mange sterke karer som har gjort dugnadsinnsats både vinter, vår, sommer og høst for å reise Guds hus.

Den nye Masi Zion er en kopi av den 300 år gamle kirken. Det er lærer Kauko Pahajoki fra Ammattiopisto Lappia videregående skole i Muonio som var ansvarlig for det byggetekniske. Han har funnet bygget i Nunnanen i Finland, bygget er nå blitt til en fjellkirke.

Søndag den 18. september vigsles den nye Masi Zion. Bare navnet forkynner frelseshistorien fra Sion eller det som i dag ofte kalles Jerusalem. Finnmarksvidda sitt Sion i Masi.

Masi Sion får nytt torvtak

Bygger kopi av den 300 år gamle fjellkirken Masi Zion

Utegudstjeneste med den gamle kirketrappa

Setter opp kopi av Thomas von Westens

Kirkebyggere setter opp kopi

Máze gamle kirketomt

LYNGMOS FOTO-MINNER

300 år siden Máze fikk kapell