Bilder

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen.» (Åp.3,8)

Menigheten i Filadelfia fikk en hilsen fra Herren Jesus. Denne menigheten fikk et trøstebudskap fra Ham som presenterer seg som «det troverdige vitne». Det betyr at det Han sier er til å stole på. Han har den fulle oversikt over det som skjer i menighetens liv.

Disse brevene, som omtales som «sendebrev», skrev apostelen Johannes på øya Patmos. Han var forvist til denne øya av den romerske keiser Dominitan. Han ville ikke bøye seg for keiserens krav om tilbedelse av keiseren som gud.

Apostelen var blitt en gammel mann, rundt 90 år. Som biskop i Efesos hadde han forkynt evangeliet om Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske.

I dette brevet til menigheten i Filadelfia sier Herren at Han vet om deres tilstand, – at de er i trengsel og press fra omgivelsene. De hadde vært under press fra noen som kalles for «Satans synagoge». I denne striden følte de seg svake og hjelpeløse. De hadde lite å stille opp mot slik motstand.

Jesus vet om det, for Han var prøvd i alt da Han gikk her på jord. Og nå gir Han dem denne meldingen om at Han har satt foran dem en åpnet dør. Ingen kan stenge den døren igjen. Jesus sier om seg selv: «Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst. Og han skal gå inn og gå ut og finne føde.» (Joh.10,9)

Jesus står og lukker oss inn i Guds rike. Om Satan vil hindre deg å komme inn, så makter han ikke å stenge igjen den åpnede dør. Jesus står der, og Han har beseiret djevelen på korset på Golgata. Det var der Jesus åpnet himmelens dør for oss.

Det er det glade budskapet som lyder til oss i dag. Når vi kjenner på vår svakhet mot ondskapens makt, og vi er under press fra verdens krefter, så har vi en som vet om det. Jesus gir oss hjelp og sier at døren inn til saligheten er åpnet. Der får du gå inn og finne hjelp og føde hver dag.

I en sang synger vi: «En port til himlen åpen står, der Jesu kors nå tindrer. Derfra en stråleglans utgår, som sorg og smerte lindrer.» I koret synger vi: «Å hvilken nåde, Gud, hos deg, at porten åpen står for meg! For meg, for meg, den åpen står for meg!»   

Av Vidar Norberg

Jerusalem vibrerer av forventning foran løvhyttefesten. Torsdag og fredag var store deler av Israel på føttene for å bygge løvhytte og hente grener og kvister til lulav, en festbukett som er beskrevet i Bibelen.

Finnmarkshilsen var ute for å lodde stemningen i Jerusalem sammen med Roald og Gunn Berit Evensen fra Askøy. For mange finnmarkinger er de godt kjent fra arbeidet i Finnmark Indremisjon som drives av Indremisjonsforbundet. Evensen kom til Talvik i 1976 og var der til 1977. Var i Hammerfest fra 1977 til 1978 og i Vadsø fra 1978 til 1982. I en årrekke ledet Evensen Indremisjonsforbundets arbeid i Finnmark. Fortsatt er han på farten og skal ha møter både i november og mai i Finnmark.

–Jeg har opplevd at sankthansbålet snødde ned i 1977.  Og jeg opplevde tropenatt på sankthansaften i 1978, sier Roald Evensen.

De har besøkt Israel minst 30 ganger både med familie og venner.

Løvhyttefesten i Israel

–Nå er det fire år siden sist vi var i Israel på grunn av pandemien. Vi hadde planlagt tur med to grupper i Israel, men det ble det heller ikke noe av. Vi hadde en fantastisk familietur i 2018. De fikk sett bibelske steder. Det var faktisk et av våre barnebarn som spurte hvorfor «alle hater Israel».

–Vi synes det er god investering å ta med familien til Israel. Vi lever enkelt og har hverken bobil eller hytte. Vi investerer i å ta familien på ferie, sier Evensen.

De forteller om en tur til det mange mener er Jesu grav i Gordons Golgata i Jerusalem. Etter at barnebarnet på fire–fem år hadde sett den tomme graven, spurte han om hvor lakenet var. Det var liksvøpet som Jesus etterlot seg etter sin oppstandelse.

Så den 28. september satte vi kursen hit igjen og skal være her til 12. oktober.

–Det er fantastisk å oppleve løvhyttefesten i Israel. Det har vi faktisk gjort flere ganger, sier Evensen.

I Jerusalems gamleby står en høyblokk som kalles for «Beit HaNof-Beit Nechemia». På taket er utsiktsstedet «Joseph Mermelstein’s Jerusalem Scenic Outlook». Det er Ateret Cohanim som har turer dit, hvor man ser hjertet av det bibelske Jerusalem med mange synagoger, kirker og moskeer. Utsikten mot Tempelplassen er fabelaktig. Ikke minst når solen går ned, og det blir «Jerusalem av gull», i alle fall virker det slik.

Kaster man et blikk en etasje ned på det store taket, har det vært stor byggeaktivitet. Det er store hytter på rekke og rad laget av en slags finerplater. Det kan nok holde vinden ute, men skulle det bli regnvær må nok folk rømme disse provisoriske husene. For det er løvhytter til løvhyttefesten.

–Er det ingen som sier «wow» når de kommer opp på taket, da går vi igjen, sa Daniel Luria i Ateret Cohanim før et følge av sionister gikk opp på taket.

En bibelsk fest

Løvhyttefesten er en bibelsk fest som står omtalt i 3. Mosebok. 23, 39–43:

Den skal vare sju dager. Den første dagen skal være hviledag, og den åttende dagen skal være hviledag. Den første dagen skal dere ta frukter av vakre trær, palmegrener og kvister av løvrike trær og vidjer som vokser ved bekkene, og dere skal være glade for Herrens, deres Guds åsyn i sju dager. Denne høytiden skal dere holde som en fest for Herren sju dager om året. Det skal være en evig lov for dere, fra slekt til slekt. I den sjuende måned skal dere holde denne høytiden. Dere skal bo i løvhytter i sju dager. Alle innfødte i Israel skal bo i løvhytter, for at deres etterkommere skal vite at jeg lot Israels barn bo i løvhytter da jeg førte dem ut av landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud.».

På hebraisk kalles den for sukkot, et flertallsord av sukka, som betyr løvhytte. Det er den siste av de tre valfartsfester hvor jødefolket kom opp til templet for å ofre og stille seg frem for Gud. Løvhyttefesten har to bibelske tema. Den minner om ørkenvandringen, og det er en jordbruksfest.

Da jødene vandret 40 år i ørkenen, bodde de i løvhytter. De var usle og svake, ute av stand til å beskytte sin eier, dersom ikke Herren holdt hete eller vind og nedbør borte. Lærdommen er at dersom ikke Herren vokter løvhytten, vokter vekteren forgjeves.

Jødene viser stor iver når de bygger løvhytte. Den må ha minst tre vegger. De kan være av plast, tre eller tøy. Mange bruker stoff fordi det gjør hytten sval i varmen. Det viktigste på løvhytten er taket. Det kan lages av grener, og palmegrener er mest populært. Det skal ikke være tettere enn at man kan se stjernene og dermed minnes Guds omsorg under vandringen i ørkenen. Alle grener som brukes til tak, må være kuttet og ikke ha forbindelse med jorden.

For menn er det en mitzva (god gjerning) å sitte i løvhytten. Der spiser man, og de ivrigste sover der. Kvinner er ikke pålagt å sitte i løvhytten. Det er vanlig å invitere gjester til løvhytten. Det sies at den som ikke inviterer fattige og enker, tenker bare på sin egen mage.

Under festen bruker man en festbukett som består av lulav, en palmegren fra ørkenen, myrte fra fjellene og piletre fra vannrike steder. I tillegg har de en etrogfrukt fra slettelandet, og dermed er alle Israels landskaper representert. Etrog er grønn eller gul som en sitron og kommer fra hadartreet, som er skjønnhetens tre. Med denne sammensatte buketten vifter de mot øst, sør, vest, nord, opp og ned for å proklamere at Gud er Herre over alt. Hver dag går jødene en gang rundt talerstolen i synagogen, og på den sjuende dag går de syv ganger rundt med buketten, akkurat som prestene gikk rundt alteret på templets tid.

På templets tid på den siste store dagen i løvhyttefesten, «hoshana raba» (det store hosianna), hentet prestene vann i Siloadammen og ypperstepresten sprinklet det sammen med vin i skåler foran alteret med bønn om høstregn. Folket sang Hoshana-bønnen fra hallel-salme 118, 25: «Å Herre frels!» (hosha’na  betyr Herre, frels!) Ordet «hosianna» var et kjent uttrykk som folket ropte, også under påskefesten da Jesus red inn i Jerusalem.

For kristne har vannseremonien ved templet en spesiell betydning. Under vannseremonien sang folket fra Jesaja 12, 3: «Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder». Jesus henviser til alt dette da Han på den siste, den store dag i høytiden, stod og ropte ut: «…Om noen tørster, han komme til meg å drikke! (Joh. 7, 37–38)

På løvhyttefesten i Jerusalem var det vanlig at templet var opplyst med store oljelamper. Illuminasjonen på festnettene var i seg selv en attraksjon og Jesus sier:

«…Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh. 8, 12).

Løvhyttefesten får sin oppfyllelse i tusenårsriket. Da skal alle nasjoner komme opp til løvsalenes fest i Jerusalem. Sakarias 14, 16–19 forteller om dette: «Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten. Men om noen av jordens ætter ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, så skal det ikke komme regn hos dem …».

Fra messiansk hold er det blitt påpekt at nå er hveten og druene modne. I Johannes’ åpenbaring 14, 14–20 står det at Gud sender ut sigden for å høste hveten. Dette skal være et bilde på menigheten som høstes inn for Herren. Så forteller Åpenbaringsboken at sigden skal høste drueklasene som kastes i Guds vinpresse og tråkkes til blodet når like til hestenes bisler. Dette er et bilde på dommen over folkene etter at menigheten er rykket opp til Gud. Det kulminerer med at Messias kommer til Oljeberget for å opprette tusenårsriket.

 Etter løvhyttefesten følger Toraens gledesfest.

---

Abonner og les mer i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT

Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året

E-post: karmelin@netvision.net.il

Av Olav Berg Lyngmo

I hvilken sammenheng og årstall dette foto er tatt, husker jeg ikke. Jeg antar at dette er 50 års konfirmanter med ektefeller. Her er bare kjentfolk. Alle navn er vanskelig å huske etter så mange år. Takk til Are Turi for hjelp.  

1 og 2: Kristine Mikkelsdatter Bongo Eira (1927-2014), og hennes mann Aslak Einar Johansen Eira (1916-1994). De bodde på Fossbakken i Lavangen kommune, 3 og 4: Ellen Johansdatter Kemi Eira, f. 1926, og hennes mann Nils Nilsen Eira, f. 1924. 5 og 6: Marit Persdatter Pentha Logje, f. 1926, og hennes mann Nils Aslaksen Logje, f. 1920. 7 og 8: Marit Nilsdatter Pulk Sara, f. 1928, og hennes mann Per Nilsen Sara, f. 1927, 9 og 10: Ellen Kristine Adamsdatter Triumf Logje, f. 1926, og hennes mann Aslak Nilsen Logje, f. 1926, 11 og 12: Kjenninger, men husker ikke navnene.

Av Willy Morten Nilsen

 (OPPBYGGELSE): «Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den!» (1.Kor.9,24)

Står det noe om idrett i Bibelen? Nei, sier kanskje de fleste. Det er bare verdslig tidsfordriv. Det er ikke noe som «de kristelige» skal drive på med.

Apostelen Paulus skriver om det til menigheten i Korint. Han var ikke fremmed for det sportslige liv som foregikk i Korint. Det var ingen liten, avsidesliggende by langt fra folk. Det var en stor by, som var provinshovedstad i det romerske riket.

Der foregikk det også idrettsleker som regnes som forløper til de olympiske lekene. Paulus hadde vært på idrettsarenaen og sett på det som skjedde der. Han la merke til hvordan de som var med der, var fokusert på det de gjorde. De som stilte til start på idrettsbanen, hadde blikket framover mot målet. Det gjaldt bare én ting: å komme først over målstreken.

Paulus overfører dette til det kristne livet. Menigheten skulle virke i en verden der synd og uro rådde. De fleste i menigheten var nye på veien. De kunne lett bli oppslukt av livet i storbyen, med alle de fristelser som var der.

Han viser til hvordan det foregikk i idrettslivet. Han skriver: «Enhver som deltar i idrettstevling, er avholdende i alt – de altså for å vinne en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig.» (1.Kor.9,25)

Det gjelder å være avholdende fra alt som hindrer en i å vinne seierskransen. Det er mye som kan hindre oss i livsløpet: skadelige lyster, pengebegjær, jag etter ære og berømmelse. Alt det bruker den onde fristeren for å hindre oss i å nå fram til målet, som er himmelen.

Paulus hadde ett mål for livet. Han skriver til de kristne i Filippi: «Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.» (Fil.3,13–14)

Ser du fram mot målet for vår tro? Vil du vinne seiersprisen? Du får den uforgjengelige seierskrans når du fullfører løpet.

Paulus så fram til det. Til sin venn og medarbeider, Timoteus, skriver han: «Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag – ja, ikke bare meg, men alle som har elsket Hans komme.» (2.Tim.4,7–8)

Paulus visste at han ville bli henrettet av keiser Nero. Men han var ikke redd for det som skulle skje. Han hadde fullført det løpet som Herren hadde kalt ham til. Nå så han fram til å få møte Jesus.

Det er målet for hver den som tror. Seiersprisen som venter, er rettferdighetens krans. Den varer evig. Den visner ikke, slik laurbærkransen gjør, som idrettsutøveren får.

Vil du vinne seiersprisen? Da må du «stille på startstreken». Det er å ta imot Jesus som din frelser og herre. Han gir deg seieren som Han vant for deg på Golgata, på korset, og da Han stod opp igjen fra de døde.

I en misjonssang synger vi: «Seirende og for å seire livets fyrste drager ut, bryter hedenskapets leire for å hente hjem sin brud. Kronet er Hans kongehoved, seiersvåp’net er Guds ord. Fred og frelse har Han lovet hver som følger i Hans spor.»

Koret: Unge venn, bli med, la tonen lyde lytt for kongen kjær! Gjennom kors og kamp til kronen følger Ham Hans unge hær.»  

Av Vidar Norberg

Det var mange bibeltro kristne som sto sammen for å utvide Kautokeino bedehus til en kirke. Kristne fra Norge til USA trådte til da Finnmarksvidda trengte et gudshus som var tro mot Guds ord. Årene har gått og minnene fra byggetiden er ikke alltid skrevet ned. Men folk husker.

– Altertavla, alterring og døpefont stammer fra DELK-menigheten Klepp kirke i Ramnes i Vestfold. Utgifter til trailertransport nordover ble kostet av venner sørpå, blant annet Bernt Aarseth i Kolbotn og Einar S. Bryn, som nå bor i Larvik. Disse to var med og overleverte dette til bedehuset, skriver Olav Berg Lyngmo i en e-post.

– Jeg husker da bedehuset fikk alterringen og altertavla. Det som slo meg, var at de sto i stil og hadde de samme fargene som gardinene som min nå avdøde tante og organist, Inga Turi Hætta, på forhånd hadde kjøpt inn og sydd, uten å vite at det senere skulle komme både altertavle og alterring, i de samme fargene. Inga og Berit Turi Mortensen var merkbare «bæresøyler», først i Rødkirka og deretter i «Kvitkirka». Det er merkbart i dag at disse to søstre ikke er iblant oss, skriver Ane-Christine Mortensen Hansen.

Det er ikke bare de kirkelige handlinger som er trofast utført fra denne plass i bedeuskirken. Her har også fotografene stilt folk opp den 26 desember 2021. Det er kirkens styremedlemmer og medarbeidere som har stilt seg opp.

Bakerst fra venstre er: Aslak Persen Bals, Nils Mathisen Sara, Olav Berg Lyngmo, Ellen Margrethe Hætta, Berit Turi Mortensen og Anders Mikkelsen Sokki. Foran fra venstre er: Johan Anders Olavsen Eira, Anne Hætta Øverli, Sara Bæhr Buljo og Anne Hætta Sara.

På den neste bildet står biskop Børre Knudsen på talerstolen sammen med kirketolk Berit Turi Morgensen. På orgelkrakken sitter Inga Turi Hætta. Fotograf er Olav Berg Lyngmo.

I dag er Den lutherske kirke i Kautokeino innredet som en vanlig kirke. Noen kaller kirken for Bedehuskirka, andre for Kvitkirka for å skille den fra Rødkirka som er en statskirke.