Bilder
Leif Halsos gleder seg til tjenesten i Samemisjonen
Av Vidar Norberg
Leif Halsos startet 1. september i tjenesten som daglig leder i Norges Samemisjon. Han er klar til å reise rundt for å forkynne Guds ord. Det kan han også gjøre på samisk.
Kjerneområdet for Norges Samemisjon er Finnmark, men Halsos regner med at det blir reiser både nord og sør for hjemmekontoret på Halsa i Meløy.
Halsos var i 2020 daglig leder i Samemisjonen. Tidligere har han arbeidet for Frikirken. Han har bodd rundt ti år i Masi, vært kateket og hatt ansvar for konfirmasjonsundervisning i Kautokeino.
–Jeg gleder meg til å bli kjent med folk på nytt. Jeg har stor glede av å prøve å snakke samisk. Da jeg var kateket, var det en dame som trodde jeg var fra Karasjok. Det var et fin kompliment.
Håper du som forkynner å få en tur med kjørerein på vidda?
–Det hadde vært eksklusivt, sier Halsos og ler.
–Men det blir vel kanskje mer skuter enn kjørerein.
Forkynnelse
–Hva er viktig i forkynnelsen i dag?
–Vi ønsker å være en misjon med respekt for Guds Ord, for troen kommer av hørelsen. Jesus sier at der to eller tre er samlet, er Han midt iblant dem. Det er noe unikt, sier Leif Halsos.
–Vi lever i en tid med oppjagethet. Men våre samiske trossøsken har noe veldig fint å tilføre. De har nærhet til naturen, respekt for Guds Ord og for den åndelige dimensjon. Jeg har inntrykk av at respekten for Guds Ord er større i blant i den samiske befolkningen enn i den norske.
–Jeg gleder meg til å sitte ned på de små husmøter og forsamlinger, synge de gamle sanger og forkynne om Ham som har sonet våre synder, beseiret døden og gitt oss sin gode Hellige Ånd, sier Halsos.
–Den kristne samiske befolkningen er kanskje mer gammeltroende enn den norske befolkningen?
–Ja, de er en frukt av Læstadius’ forkynnelse. Han var en vitenskapsmann, men fokus var på forkynnelsen av Guds Ord, og dette traff folk. Han var nok også foraktet av en del av sine embetsbrødre.
–Vil du samarbeide med kvinnelige og homofile prester?
–Jeg kan ikke se at dette er rett i Guds Ord, og det vil sette en standard for samarbeid, svarer Halsos.
Samisk
–Hvordan var din første arbeidsdag, mandag?
–Det var en fin opplevelse å samtale med formann Stein Ingvar Kvalviknes, redaktør av Radio DSF, Tormod Gusland, og administrasjonssekretær Eva Okkels.
–Hva snakke dere om?
–Det var om landsstyremøtet i Karasjok til helgen og om veien videre for Radio DSF.
–Tirsdag går turen nordover.
–Har samemisjonen penger?
–Samemisjonen har vært plaget med underskudd, men det er tatt drastiske grep. Det er en utfordring å få driften i balanse, sier Leif Halsos.
Kateket og vikarprest Leif Halsos i samtale med konfirmanter i Kautokeino kirke i 1994. (Arkivfoto: Olav Berg Lyngmo)
Gud er min borg
Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): Kong David var omgitt av fiender. Kong Saul var etter ham for å drepe ham. Men Gud var med David og hjalp ham fra Sauls hånd. Det er derfor David kunne si: «Mot hans makt vil jeg vente på deg, for Gud er min borg.» (Salme 59,10)
En borg er der man kan være i skjul når fienden angriper. Det opplevde David gang på gang. Han måtte alltid leve i skjul for fiender som stod ham etter livet.
I Salme 18,3 synger David: «Herren er min klippe og min festning, min frelser. Min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.»
I en kjent sang synger vi: Hvi skulle jeg sørge, jeg har jo en venn, som bær’ på sitt hjerte min nød.» I vers 4 lyder det: «Jeg frykter ei mere for helvetes makt, min borg det er Israels Gud. Han skal meg bevare, for det har Han sagt, Han kan ikke glemme sin brud.» (Nils Frykman)
Det er godt å få tro på når det røyner på. Vi møter motgang av forskjellig slag, det kan være mobbing på skole og på jobb. Det går hardt utover den psykiske helse. Den tyngste byrden å måtte bære er anklagen fra Satan som stadig minner deg om dine synder.
David ba til Gud i sin nød. Han sa: «Vend ditt øre til meg! Skynd deg og fri meg ut! Vær du mitt klippevern, en borg til min frelse.» (Sal.31,3)
Han ber om at Gud må høre hans bønn. Herren må være hans klippevern og en borg til frelse. Det skal vi få be om når vi er i nød. Borgen, som er Gud, bevarer oss mot ondskapens åndehær.
Apostelen Paulus skriver om det til menigheten i Efesus: «Bli sterke i Herren og i Hans veldige kraft! Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» (Ef.6,10–12)
Jesus er vår fulle rustning. Han er vår sikre borg mot Satans brennende piler. Uten Ham er vi fortapt, men når vi er i Hans veldige kraft, er vi trygge mot djevelens listige angrep. Derfor er det viktig å holde seg nær til Jesus.
Det er sant det Martin Luther synger om: «Vår Gud Han er så fast en borg, Han er vårt skjold og verge. Han hjelper oss av nød og sorg og vet oss vel å berge. Vår gamle fiend’ hård til strid imot oss står, stor makt og arge list han bruker mot oss visst. På jord er ei hans like.»
I Guds faste borg er vi alltid trygge.
GAMLE BILDER: Med bærspanna i Torvemyra
Oppbygd på Kristus Jesus
Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): Vi leser i Ef.2,20: «Bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.»
Apostelen Paulus tar oss med til en åndelig byggeplass. Det gjelder å bygge på riktig grunn. For at huset skal stå stødig er det viktig med en skikkelig grunnmur. Grunnvollen er ikke noe mindre enn apostlenes og profetenes lære.
Det betyr at Bibelen er vår eneste grunn som livet kan bygges på. Det er dette som Jesus lærer oss i sin tale til disiplene. Jesus sier i sin bergpreken: «Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn.» (Matt.7,24)
Du kjenner denne historien fra søndagsskolen. Vi sang: «Bygge Guds rike her på jord.» Ja, det er den sikreste grunn. Vi bygger vårt liv på Ordets klippegrunn.
Tenk at vi er på en byggeplass. Hva ser vi der? Der er det gravemaskiner som graver dypt ned i bakken. De skal ha en fast grunn som huset kan stå på. Helt ned på fjell må det graves. Så ser vi planker og bord. Det er mye som må på plass før huset kan reises.
Det åndelige hus er bygd opp av levende steiner. Slik skriver apostelen Peter: «… og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus …» (1.Pet.2,5a)
Et åndelig hus av levende steiner – der du er en levende stein. Det er et vakkert bilde på menighetens oppbyggelse. Vi står sammen og støtter hverandre i Guds hus.
I en sang synger vi: «Har du ditt hus oppå klippen bygd, sikkert i stormen det står. Da kan for alltid du hvile trygt, stormer det år etter år.»
Det er en stor sannhet som holder hele livet. Paulus skriver at Kristus er klippen. (Se 1. Kor.10,4)
Det står videre i sangen: «Intet kan rokke den sterke grunn, Klippen for evig står fast. Selv når i dødens og dommens stund, jorden forsvinner i hast. Evig fortapt er da en og hver som ikke frelsen i Jesus har. Søk da ditt feste på klippen der, vil du i dommen gå klar!»
I disse urolige tider, hvor vi hører om krig og forfølgelse rundt i verden, er det lett å bli skremt. Men Jesus sier at vi som tror på Ham, ikke skal la oss skremme. (Matt.24,6)
Derfor gjelder det å bygge vårt liv på Jesus Kristus.
Sankthansaften i Finland
Av Vidar Norberg
(Lovisa, Finland – 21.06.2024): Sankthansaften i Finland er den eneste dagen i året hvor det korsmerkede flagget er oppe hele natten. For noen er sankthansaften tid for kristne stevner.
Den som har flaggstang, starter flaggheisingen klokken 18.00. Når flagget går til topps, synges den patriotiske finske sangen «Vårt blå korsflagg». Slik lyder første vers:
Vårt blå korsflagg,
vi sverger til deg med våre hjerter:
å leve og dø for deg
er vårt høyeste ønske …
I noen hjem synges det nok også salmer i glede over at Finland er et fritt land.
Under en flaggheising ble salmen «Siunaa ja varjele meitä Korkein kädelläs» (Velsign og beskytt oss Den høyeste med Din hånd) sunget. Salmen ble til under vinterkrigen i 1939 og kalles «Finsk bønn».
Finske pinsevenner har hver sankthans et stevne i Keuruu midt i Finland. De førstefødte læstadianerne (Esikoislestadiolaiset) i Lahtis innbyr til møter på sankthansaften. Det var også kirkelig radiogudstjeneste på sankthansdagen, lørdag formiddag.
Betalt fridag
Sankthansaften i Finland er betalt fridag. Men den feires ikke på døperen Johannes’ fødselsdag. Det var president Mauno Koivisto som fikk ideen om at sankthansaften skulle feires på en fredag før døperen Johannes’ fødselsdag. Det ble en dobbelhelg som noen mente det ville være økonomisk fordelaktig for Finland.
For mange er forberedelsene viktige. Folk skal handle inn til langhelgen. Noen butikker og kjøpesentre åpner som vanlig klokken seks på morgenen i Finland. Sankthansaften er i løpet av formiddagen en av de travleste handledagene i året. En av de viktige matvarene er pølser av svin, okse, kalkun og kylling. De ligger klar i vakuumpakker i butikkhyllene.
Finland er kjent som de tusen sjøers land. Og for hver sjø er det enda flere trær. De finske skogene er landets gull. Problemet med gullet på sankthansaften er at den tar fyr av en glo eller to. Derfor må man være særdeles forsiktig. En måte å løse faren for alvorlige skogbranner er fellesbål. Noen steder lager man store flåter på sjøen. Så kan folk se ilden fra land. I Jakobstad i Österbotten er det ikke tradisjon med bål og folk hygger seg like godt uten flammer i sommernatten.
Det er i Finland mange saunaer som varmes opp på sankthansaften. Noen er snare til å hoppe ut i vannet. I år var det fem som druknet, og tre som omkom i bilulykker. Det var stor trafikk, og det ble varslet om køer ved Lahtis og utenfor Lovisa.
Patriotisk sang
Slik er den finske sangen «Vårt blå korsflagg»:
Siniristilippumme,
sulle käsin vannomme, sydämin:
sinun puolestas elää ja kuolla
on halumme korkehin.
Kuin taivas ja hanki Suomen
ovat värisi puhtahat.
Sinä hulmullas mielemme nostat
ja kotimme korotat.
Isät, veljet verellään
vihki sinut viiriksi vapaan maan.
Ilomiellä sun jäljessäs käymme
teit’ isäin astumaan.
Sun on kunnias kunniamme,
sinun voimasi voimamme on.
Sinun kanssasi onnemme jaamme
ja iskut kohtalon.
Siniristilippumme,
sulle valan vannomme kallihin:
sinun puolestas elää ja kuolla
on halumme korkehin.
Sanat: V.A. Koskenniemi
Kun ståplasser igjen i Elvebakken kirke under læstadiansk konfirmasjon
Av Vidar Norberg
(02.06.2024): Elvebakken kirke ble fullsatt. Det var bare ståplasser igjen da 14 ungdommer ble konfirmert i Elvebakken læstadianske menighet i Alta. Ulf Inge Arnesen var forrettende predikant. Konfirmantene ble hørt i bibel- og kristendomskunnskap av Torbjørn Thomassen.
–Like før gudstjenesten måtte vi bære inn stoler. Både kirkeskipet og menighetsalen var fullsatt. Folk sto bakerst i kirka. Det var nok 300 til stede, forteller Torbjørn Thomassen til Finnmarkshilsen.
Kirkesalen i Elvebakken kirke tar rundt 250 mennesker, mens menighetsalen rommer 100 mennesker så tallet kan nok være høyere enn 300.
Det må nesten kalles en liten sensasjon når kirken trekker så mange mennesker til en klassisk konfirmasjonsgudstjeneste som følger en kirkelig tradisjon som går flere hundre år tilbake i tid.
–Vi har en katekismebasert undervisning nesten hver torsdag på høsten og våren. Som lærebok bruker vi Erik Pontoppidans bok «Sannhet til gudfryktiget» fra 1700-tallet. Vi bruker også Bibelen ganske mye. Vi har lest i Bibelen og relatert det til vår tid. Jeg har lagt merke til at elevene er blitt flinkere til å slå opp i Bibelen. Vi vil lære hva den kristne tro handler om, fortalte Thomassen til menigheten.
Predikant Ulf Inge Arnesen sa i Elvebakken kirke at konfirmantene skal lære om katekismen, budene, bønner og sakramentene. Han har selv hatt en fjerdedel av konfirmanttimene.
Katekismen
Pugge er et ord som flere steder i landet kanskje er gått ut på dato. Men konfirmantene i Elvebakken læstadianske menighet har pugget en del bibelord i tillegg til spørsmål og svar fra Luthers katekisme. Dette var mange steder helt elementært kristen opplæring for vel 50 år tilbake i tid. Målet var og er å bevare den kristne tro ut livet.
Om konfirmasjonslæreren under gudstjenestens utspørring utber en forklaring til første bud «Du skal ikke ha andre guder enn meg», så svares det at «Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og stole på Ham alene.» Forklaringen står både i Luthers lille katekisme og boken «Sannhet til gudfryktighet» av Pontoppidan.
Bannskap er blitt allment mange steder i dagligtale. Før i tiden var det tabu å bannes. Men det andre bud sier at du ikke skal misbruke Guds navn. Når et slikt spørsmål blir gitt, lyder fasitsvaret fra Pontoppidan at «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke ved Hans hellige navn banner, sverger, gjør trolldom, lyver eller bedrar, men i all vår nød og motgang påkaller Guds navn, ber, lover og takker».
En del av budene handler om medmenneskelige forhold, lov og orden. Det 9. bud i Luthers lille katekisme sier at «du skal ikke begjære din nestes eiendom». Forklaringen som konfirmantene må kunne, er slik: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke med list trakter etter vår nestes arv eller gods og ikke tilvender oss det under skinn av rett, men hjelper ham til å beholde sitt i fred».
Ifølge Thomassen var det veldig flinke konfirmanter som viste solide kunnskaper om kristentroen, nå når de står på terskelen til voksenlivet.
Konfirmantene fikk Pontoppidans bok som gave fra menigheten. I år som i fjor fikk de også nå avdøde professor Carl Fredrik Wisløffs bok «Jeg vet på hvem jeg tror» som kom i første opplag i 1975. Det er en grundig innføring i kristentroen. Troslæren er trykket i flere opplag og er dessuten oversatt til andre språk.
Det er ikke bare det mange kanskje forbinder med utenatlæring av skrift og bekjennelse i konfirmantopplæringen. I år som i tidligere år har konfirmantene hatt tur til Sattajärvi i Pajala i Sverige hvor de besøkte andre læstadianske konfirmanter. Slik knyttes kontakter over grensene. ELM er også vant til å få besøk av predikanter fra Finland.
Formaning
Det er alltid forventninger til prekenen når unge mennesker trer inn i de voksnes rekker. I prekenen ble det påpekt at som barn fulgte man foreldrenes råd, for eksempel om å ta på seg jakka når det er litt kaldt ute. Som voksen må man selv ta valgene og følge Guds råd for livet.
–Som barn tok foreldrene dere med til forsamlingen. Når dere blir voksne, må dere selv ta ansvar for å ha omgang med Guds Ord og den kristne menighet. Det er en god vane å lese Guds Ord hver dag, formante forrettende predikant Ulf Inge Arnesen fra talerstolen i Elvebakken kirke.
Han forklarte menigheten at Guds Ord som høres og leses, er levende og virkekraftig. Det gir liv og føde for menneskets udødelige sjel, og han sa at akkurat som man må spise mat for kroppen, så må man ha Guds Ord som er energi for troen.
Mennesket er med sin syndige natur og lysten til det onde ute på en farlig vandring hvor budene vil bli brutt. Arnesen sa at synd får konsekvenser og synd skiller mennesket fra Gud, men man kan alltid bekjenne sin synd og få syndenes forlatelse.
–Jesus har tatt på seg alle synder, også de som vi kommer til å gjøre, sa forrettende predikant og viste til Efeserne 2, 8:
«For av nåde er I frelst, ved tro, og det er ikke av eder selv, det er en Guds gave …»
Det er denne gaven læstadianerne ønsker at deres ungdom og alle mennesker skal få del i. Gaven er evig liv med Gud i himmelen.
Predikanten viste til Romerne 8, 39–39: «For jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nu er eller det som komme skal, eller nogen makt, hverken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»
Arnesen forklarte konfirmantene og alle tilhørerne at hvordan det enn går dem i livet, kan man komme til Jesus som sletter ut syndene.
–Vi har ikke selv fått til noe. Vi er frelst av Gud nåde.
Fra talerstolen ble det også sagt at hvert menneske har sitt eget fingeravtrykk, sitt eget DNA.
–Gud har en plan med deg. Han vil ha samfunn med deg, frelse deg og se deg hjemme i himmelen. Derfor sendte Han sin egen Sønn for å sone din synd.
I sin preken oppfordret Arnesen konfirmantene om å være ærlige i sin tro og snakke med Gud om alt fra mat og drikke til husrom og om troen. Han viste til Fil. 4, 6–7 hvor det står at man ikke skal være bekymret for noe.
«Vær ikke bekymret for noget, men la i alle ting eders begjæringer komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse; og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.»
–Vi er arvinger til himmelriket.
Livet byr på mange utfordringer hvor man kan trenge hjelp. I læstadianske forsamlinger er det fortsatt vanlig at man kan skrifte, bekjenne sine synder for en broder og bli tilsagt syndenes forlatelse. Arnesen sa at det kan være befriende.
–Om du synder, så skynd deg til Gud som tilgir, sa Arnesen.
Trosbekjennelse
I noen kirker var det i gamle dager vanlig at man etter konfirmasjonen gikk til nattverd for første gang og slik bekjente sin tro på Den oppstandne Jesus Kristus.
I Elvebakken læstadianske menighet var det også en alvorlig bekjennelse av kristentroen. Ulf Inge Arnesen stilte hver eneste konfirmant tre spørsmål som de måtte svare ja på. I disse høyttalertider hørte hele menigheten svarene.
–Vil du forsake djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen?
–Tror du på Faderen, Sønnen og Den hellige ånd?
–Vil du bli i Jesus Kristus og i Guds dåpspakt ved Guds nåde inntil din siste stund?
Alle konfirmantene svarte ja, ga et klart svar på at de vil følge Jesus på sin livsvei.
–Konfirmasjon er en viktig høytidsdag. Her bekrefter man dåpsløftet og at man fortsatt vil være en kristen. Dette er også en stor dag for menigheten når man får gjennomføre en slik konfirmasjon, sa Håkon Olsen på vegne av menigheten.
Han delte også ut blomster til Ulf Inge Arnesen og Torbjørn Thomassen. Alta kommune gav konfirmantene en rose og lykkeønskninger til konfirmantene.
Heller ikke avslutningssalmen var overlatt til tilfeldighetene. I Elvebakken læstadianske menighet sang folket til lyden av kirkeorgelet: «Herlig det er at i ungdommens dager Vandre med Herren mot Himmelens ro …».
–Dette var veldig givende og verdig konfirmasjon. Jeg tror folk setter pris på det, sa konfirmantlærer Torbjørn Thomassen.
ELM er takknemlig for at de har fått bruke Elvebakken kirke til sine samlinger. Håkon Olsen sa at neste års konfirmasjonsgudstjeneste blir mest sannsynlig i det nye bedehuset som bygges ved brua over Altaelva. Bedehuset skal etter planen innvies den 25. august 2024.
LES MER OM ELM I ALTA
Imponerende arbeid på læstadianernes bedehus i Alta
Elvebakken læstadianske bedehus i Alta tar form
Stor dugnadsinnsats på læstadianernes nye forsamlingshus i Alta
Elvebakken læstadianske menighet bygger nytt bedehus i Alta
En læstadiansk konfirmasjon i Elvebakken kirke
Konfirmasjon i Elvebakken Læstadianske menighet i Alta
Reiser teltet for læstadiansk storsamling i Alta
700 på storforsamling i Alta – nesten 400 fikk nattverd
Kirkehistorie i Alta: ELM åpner for nattverd uten prest fra Den norske kirke
Guds visdom og styrke
Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): «Vis som Han er av hjerte og veldig i styrke – hvem trosset Ham og kom vel fra det.» (Job 9,4)
Kan vi måle Guds visdom? Nei, det er helt umulig. Det høres ut som en gåte. Det står mye om Guds visdom og styrke i Bibelen. Her skal vi se på noen ord.
Paulus skriver: «Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige Hans dommer er, og hvor usporlige Hans veier.» (Rom.11,33)
Paulus stemmer i en lovsang om Guds storhet. Det gjelder hele Guds fylde av visdom og makt. Den er ubeskrivelig, ingenting kan måles med den. Det er dette Job uttrykker i det han sier om Guds storhet og makt.
Job var en prøvet mann. Han hadde vært velsignet med stor rikdom, men så mistet han alt. Men selv i de store prøvelsene han opplevde, klandret han ikke Gud. Han sa: «Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet!» (Job 1,21b)
Riktig nok ser vi at han ble fortvilet over sin situasjon. For han mistet også helsen. Han ble slått med verkende byller over hele kroppen. Han ropte sin nød til Gud. Vennene som kom for å trøste ham, la bare sten til byrden.
Job sier: «Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal Han stå fram på støvet. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud.» (Job 19,25–26)
Job trøstet seg med Guds løfter og ord. Slik får også vi gjøre når motgang reiser seg, når sykdom kommer, og vi ikke makter mer. Din og min gjenløser lever, Han som sprengte Satans lenker og stod opp igjen fra de døde.
Guds visdom er at Han sendte sin enbårne Sønn, Jesus, for at vi ikke skal fortapes. Hans styrke er at Han reiste Jesus opp fra graven og ved Ham har gitt oss evig liv.
I en sang står det: «Vår Gud gir oss løfter, vår Gud holder ord, Han ei fra sitt tilsagn kan vike. Hvil trygt på det ord i din trengsel på jord: Gud aldri sitt løfte kan svike!»
Koret: «Guds ord som en klippe i vel og i ve står fast når alt annet må vike, så sant som du tror, du skal få å se: Gud aldri sitt løfte kan svike!»
I vers 4 synger vi: «Og skjelver mitt hjerte i lutringens ild, en trøster Han er uten like! Hans hånd er så varsom, Hans stemme så mild, han aldri sitt løfte kan svike!» (S.C. Kirk)
Gud Fader svikter aldri sitt barn. Det gjorde Han ikke med Job. I kap. 42 leser vi at Gud velsignet Jobs siste dager mer enn hans første dager. (Vers 12)
PINSENS BUDSKAP
Av Axel Remme
«Da tok han til orde og sa til meg: Dette er Herrens ord til Serubabel: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud.» Sakarja 4, 6
Dette pinsebudskap i Den gamle pakt ble brakt av en engel til ypperstepresten Josva. Med nærmere forklaring ga han ovenstående beskjed til Serubabel. Han ble av perserkongen Kyros utnevnt til statholder over Juda. Serubabel ledet også – sammen med ypperstepresten Josva – det første tog av jøder tilbake til Jerusalem i år 538 f.Kr. (Neh.7, 7; 12, 1)
Sakarja 4, 6 er et av de ord fra Det gamle testamentet som brukes pinsedag. Og da kun det ene verset som er sitert i innledningen. Som vi ser av sammenhengen, ble det brakt av en engel først til ypperstepresten Josva. Altså et direkte himmelbud. Slik er det med det aller største som sies på jord. Det kommer enten ved Jesus Kristus selv, ved engler eller ved åpenbaring, gitt ved Herrens profeter og apostler.
Når en hører et budskap, kan en gjerne spørre: Hvor kommer dette fra? Hvor er opphavet til det som forkynnes? Er det «sannhetens ord», sitat fra Bibelen og blir det brukt rett? Det skader ikke å spørre slik, men det skjerper og styrker.
Ypperstepresten Josva ble spurt av engelen: Hva ser du? Ikke hva tror du? Hva føler du? Hva mener du? Eller hva tenker du? Men hva ser du? Gud lar oss se noe. Han viser oss noe, åpenbarer, avslører noe for oss. Og det var nettopp det Gud viste Josva, Han ville at ypperstepresten skulle se. På forhånd hadde han fått nye, rene klær. Nå skulle han både få og se mer!
Men som det ofte er, vi faller lett i søvn. Engelen måtte vekke Josva, så han kunne få vise ham det han trengte å se. Han slapp ikke bare med å ha en fornemmelse av noe, så han måtte si: Jeg aner at … jeg mener at … jeg tror at … Nå gjaldt det å se. Derfor ble han spurt: Hva ser du? Og i våken tilstand kunne han endelig si: «Jeg ser en lysestake.»
I tillegg fikk han tydelig se og informasjon om hvordan den kunne forbli lysende. De innretninger som gjorde det mulig å ha konstant lys. Lysestaken var et vidunderlig syn, «helt igjennom av gull». Kan det minne oss om, at det Gud lar oss få øye på, både er dyrebart og vakkert. Det skinner. Når vi får se ordentlig det Gud viser oss, blir vi overveldet. Det er så herlig, så skjønt, så skinnende og rent.
Men lysestaken han så, skulle ikke bare være til pynt. Gud var nøye med å vise ham og forklare at den var vel ordnet for å kunne lyse, mye og lenge. Den skinnende oljen skulle tilflyte konstant og jevnt.
Gang på gang måtte Josva innrømme at han ikke visste eller forsto det han så og hørte. Han vedgikk ydmykt at han ikke skjønte det han var blitt vist og forklart. Det er andre toner enn alle skråsikre utsagn en ofte hører, også i kristen forkynnelse og samtale.
Iblant er det nødvendig først å si hva det ikke er. Kanskje er det også pedagogisk riktig. Ikke minst når det gjelder forståelsen av pinsen. Den kan lett gjøres til en subjektiv opplevelse i stedet for en kraftig veiledning, styrt av Guds Ånd. Dette Gamle testamentets ord leder oss til rette tanker og bønner.
Det høres ut som en selvmotsigelse, når et pinsebudskap sier: «Ikke ved makt og ikke ved kraft». Men, det er verken ved verdslig makt eller egen kraft Guds vilje skjer i oss eller ved oss. Her bør vi heller være luthersk og erkjenne: «Vår egen makt er intet verd, snart fikk vi banesåret. Men en går frem i denne ferd, som Herren selv har kåret. Vil du Hans navn få visst? Han heter Jesus Krist, den høvding for Guds hær, i Ham kun frelse er. Han marken skal beholde!»
Det motsatte av egen kraft og makt er Guds Ånd. Pinsen bringer bud om det: Ikke ved egen makt og kraft, «men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud». Inspirert og ledet av Guds ord skrev Gustav Jensen 1902 salmen som understreker dette bibelord: «Det skal ei skje ved kraft og makt, men ved din Ånd, som du har sagt. Det skal ei skje ved mannehånd, men, Herre, ved din egen Ånd.»
Derfor ber vi som han: «Og fyll oss med din Hellig Ånd. Og styrk oss med din høyre hånd. Og skap av oss, vår Herre kjær, din sannhets Ånd en vitne hær!»
Tyd for oss, Hellig Ånd!
Tyd, Hellig Ånd, den underfulle tale,
det glade budskap, «evige livs ord»,
som bringer nåde, leder og husvaler,
og gir det sanne himmelhåp på jord.
Fortolker god og talsmann uten like,
«sannhetens Ånd», gjør Guds ord åpenbart.
Tyd Jesus for oss så vi ser ditt rike,
som ikke er av denne verdens art.
Du guddoms vitne vær hos oss til stede,
påminn igjen om frelsens dyre skatt.
Opplys forstand, til sannheten oss lede
så den blir hørt og kjær, og vel mottatt.
Klarne vårt troens blikk så vi kan skue
den Herre Jesus, verdens frelser sann.
Ved Åndens lys og kraft all vantro kue,
oss styrket, tent med kjærlighetens brann.
Du som fornyer, vekker og rettleder,
i armod, mørke, frykt, frimodig gjør.
«Til all god gjerning» dine forbereder.
Kom Hellig Ånd og åpne stengte dør!
Axel Remme
Kom med ny glød
Kom over oss med nygitt glød,
du gode Hellig Ånd.
Gi øre for de ord du bød
og styrk hvert troens bånd.
Vi er som dine første, svak,
står hjelpeløs iblant.
Men med din kraft og nye tak,
vår svakhet overvant.
Det merkes at du noe vil,
vår himmel Herre god.
Og før vi vet, vi får det til
å takke, prøve, tro.
Derfor du kjære, søster, bror
som lengter etter fred.
Den er jo Han som hos deg bor,
òg denne dag er med.
Hva stort deg hender, sant og visst,
det skal du nok få se,
når Åndens viser Jesus Krist,
vil guddomsverket skje!
Men husk at du ble regnet med
og har en ferdig del,
av gaven som gir liv og fred
til hver gripende sjel!
Axel Remme
Nådens kilde
Lov og takk for nådens kilde,
ollen ifra livets brønn.
Oppkommet med stadig sildre,
flyter frisk, klaret og skjønn.
Kildespring, det vel som har,
styrke for den som mottar!
Ingen kan den kilde tømme
som har utspringet hos Gud.
Men du kan fra nåden rømme
og forakte Herrens bud.
Like fullt, hos deg forbi,
flyter vellet som gjør fri.
Axel Remme
På kirkevei i Máze og hele Norge
(SPISS): I gamle dager var det vanlig med møte søndag ettermiddag. De troende flokkene er kanskje ikke alltid så store. Men i Matteus 18, 20 står det at «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i blant dem». Det er løfterikt og stort.
I dag lever man i en etterkristen tid hvor kunnskapen om Guds ord er liten. Derfor er det særdeles viktig å lese fra Bibelen og høre Ordet utlagt i de helliges forsamling. For Ordet er mat for sjelen. Det er Guds ord som bringer frelse og bevarer den troende på himmelveien.
Jesu budskap er like nytt, godt og frelsende i dag som for 2000 år siden. Johannes 3, 15 sier at «for hver den som tror på Ham, skal ha evig liv». Det er så enkelt som det står skrevet i Johannes’ første brev: «Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, gjør vi Ham til en løgner, og Hans ord er ikke i oss.»
De små møtene, og de store med, handler om hvor man skal tilbringe evigehten når man dør. Evig fortapelse eller evig glede hos Gud i himmelen. Den som vil gå på den smale vei, kan ta en tur innom bedehus, kirkesal eller husmøte. Så er det også slik at uansett hvor man er og roper på Gud, så er Han ikke sen med å svare: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg og du skal prise meg.» (Salme 50, 15)
Det fjerde bud er: «Du skal holde hviledagen hellig». I Luthers lille katekisme heter det i forklaringen at «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer forsamlingen om Guds ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det».
Den som vil bevare sin tro, bør ikke forsømme møtene, men søke de hellige steder hvor Guds ord om synd og nåde forkynnes klart og rent. For det gjelder det evige liv. Den smale sti fører dit.