Bilder

Av Ove Eikje

Mathis Persen Sara vokste opp i et kristent hjem i Kautokeino. Men det personlige forholdet til Jesus manglet. Plutselig skjedde det noe radikalt i livet hans.

– Jeg ble tidlig kjent med kristendommen, og mor og far var faste kirkegjengere. Da jeg var omkring sju år lærte jeg Fadervår og trosartiklene utenat. Jeg bad mye til Jesus, og kunne sitte på utedoen en halv time i bønn, slik at jeg noen ganger glemte at jeg skulle på skolen, forteller Mathis.

Han legger til at han i unge år leste gjennom Det nye testamente flere ganger.

Hjemmet hans var ikke så mye preget av læstadianismen, og moren gikk også på møter i indremisjonen. Derfor var Mathis ikke så mye oppfostret med strenge regler og påbud.

Dette er ett av intervjuene i evangeliseringsboka DA GUD GREP INN der 20 personer foreller sine vitnesbyrd. Den skal nå utgis på samisk.

Sultestreiket i 28 døgn

Da myndighetene bestemte seg for å bygge ut Alta-Kautokeino-vassdraget på 1970-tallet, ble Mathis veldig engasjert. Familien hans drev ikke med reindrift, men han var levende opptatt av miljø- og naturvern. Derfor var han sterkt imot at naturen skulle ødelegges av en slik massiv utbygging, og tok aktivt del i motstanden. 

Han deltok blant annet sammen med fire andre samer på en sultestreik i Oslo i 1981. De fikk bo gratis i lokalene til Oslo Kristelige Studentforbund, og der lå de på madrasser. Mathis sultestreiket i 28 døgn. Det var skremmende å være uten mat så lenge, og han kjente det på kroppen. Men de var jo blitt oppfordret til om nødvendig å dø for saken.

Eneste gjenlevende

Mathis ble veldig dårlig, og måtte til slutt innlegges på Diakonhjemmet sykehus i Oslo for å overleve den lange sultestreiken. Her ble han værende i tre uker før han kom til hektene igjen.

– Vi fikk bare litt suppe den første tiden, men etter hvert ble vi bedre og fikk mer mat, sier han.

Mathis er i dag den eneste gjenlevende at de fem samene som sultestreiket i Oslo i 1981.

– Det er trist å tenke på at jeg er den eneste av disse vennene som lever i dag. Da dette skjedde var jeg bare 25 år gammel, sier han.

Borte fra Gud

Etter sultestreiken ble Mathis værende i Oslo i omkring ti år, og hadde ulike jobber. Han tok blant annet utdannelse i posten og ble førstepostbetjent, der ei av arbeidsoppgavene var å kjøre rundt med post i hovedstaden.

– Hvordan hadde du det med Gud i denne tiden?

– Selv om jeg hadde gudsfrykt hele tiden, må jeg innrømme at jeg levde borte fra Gud. Jeg begynte å drikke en del alkohol, og levde ikke et kristent liv. Men Herren var ikke langt fra meg, og jeg hadde det stadig i tankene at jeg burde søke Gud, forteller Mathis. 

Slik hadde han det i mange år uten å ha et personlig forhold til sin frelser.

Et kall fra Jesus

Men for noen få år siden skjedde det noe som skulle få store konsekvenser i hans liv.

– Jeg fikk et kall fra Jesus om å følge han, og jeg tok imot hans frelse. Så gikk jeg til nattverd for å bekjenne at jeg var blitt en troende. Det var herlig å ta imot Jesu frelse, og det er godt å kjenne at jeg er et Guds barn, vitner en glad Mathis.

– Jesus betyr veldig mye for meg. Jeg trenger ikke være redd lenger, for jeg er trygg hos han. legger han til.

Det ble også helt slutt med å drikke alkohol, og han er i dag avholdsmann.

Venn av Olav Berg Lyngmo

Mathis er takknemlig for at han ble kjent med Olav Berg Lyngmo, som var sokneprest i Kautokeino i flere år. Lyngmo er i dag en av hans nære venner.

– Jeg går i dag i Kvitkirka i Kautokeino, der den lutherske kirken har sine samlinger. Dessuten går jeg på møter som arrangeres av Norges Samemisjon, og det setter jeg stor pris på. Jeg hører på konservative predikanter som forkynner Guds ord rett. Derfor holder jeg meg unna de som hører til en liberal retning, sier Mathis.

Det kan bli for sent

– Hva vil du si til mennesker som lever borte fra Gud?

– Du må ikke vente med å ta imot Jesus, for det kan bli for sent. Vi vet ikke når vi skal dø. Hvis vi ikke har tatt imot hans frelse her i livet, så går sjelen vår fortapt. Derfor vil jeg oppfordre folk til å søke Herren mens han finnes, og kalle på ham den tid han er nær, understreker Mathis Persen Sara, som har et sterkt vitnesbyrd til slutt:

– Det beste jeg har gjort er å bli et Guds barn!

Ja, det ble virkelig en kald og brutal avskjed med deres kjære hjembygd denne høstdagen i 1944, særlig for beboerne på Lebesby gamlehjem. For medlidenhet med lokalbefolkningen var ikke på sin plass. Fastbundet på dekk lå de og frøs på deres siste tur ut fjorden. Men velkomsten i Stadsbygd var desto varmere. Folk viste stor medlidenhet og visste ikke hva godt de skulle gjøre for de tvangsevakuerte som ankom bygda ni dager senere.

Denne hendelsen ble nylig markert både i Lebesby og Stadsbygd. På 80-årsdagen for den dramatiske dagen var vi samlet til historiekveld på Lebesby bygdetun. Vi begynte med en sang. For det var mange deporterte som hadde samlet sine lengsler i verselinjer. En av dem var Magnhild Bøgeberg. Nå sang vi hennes sang «Lengsel» til en melodi av Harald Grimstad.

Etter en oversikt over det som hadde skjedd i hittil i krigen, satte vi søkelyset på den dramatiske hendelsen denne novemberdagen for 80 år siden. Folk håpet i det lengste å bli spart siden de lå så avsides og utenfor allfarvei. Ingen bryr seg vel om oss!  Men evakueringsordren kom også til Lebesby. 2. november fikk de ordre om å møte opp i Ifjord om tre dager. Men straks etter kom det kontraordre om at de måtte innfinne seg på brygga om to timer. For ute i fjorden lå ishavsskuta Fortuna og ventet på dem.

Det hjalp ikke hvor pent søster Hilda Madsen ba for de gamle. Alle måtte om bord. De måtte sage av føttene på sengene og bruke dem som bårer for dem som ikke kunne gå. Så ble sengene med de svakeste gamle bundet fast på dekk. En mengde sildetønner ble kastet over bord for å laste båten full med bygdas 250 innbyggere. To gestapoer ville hive de dårligste på sjøen. «De overlever ikke en evakuering likevel», sa de. Men da satte kapteinen foten ned og sa: «Ikke en neste voldshandling om bord her! Ellers får de ta skuta og styre sjøl.» Da turde de ikke. Det har enda ikke lyktes å finne ut hvem denne mannen var, annet enn at han var kortvokst kar fra Ålesund.

Så kjørte båten ut fjorden. Vår Herre hadde ordnet med vindstille og mildt vær, og de nådde Hammerfest etter 14 timer. Der overnattet de i katolikkirken og kom neste dag til Tromsø. Under innseilingen døde et tremåneders barn av mangel på næring. Så bar det videre med hurtigruteskipet Sigurd Jarl til Trondheim før den siste etappen over Trondheimsfjorden med ferja Staværingen og inn på kaia i Stadsbygd hvor folk tok imot dem med åpne armer og varme hjerter.

«I bygdas historie kjenner vi ingen hendelser hvor folk har stått mer sammen enn i dette tilfellet. Det var ikke grenser for medfølelse folk viste for folket fra nord som måtte reise fra alt de eide. Spesielt vakte de gamle og syke folks sympati. Oppfordringer om å stille opp for flyktningene kom både fra Heimefronten og fra Nasjonal samling. Her var det full enighet. Svenska Norgeshjelpen bidro også med bl.a. klær og annet utstyr.

Folk ble oppfordret til å gi, og det var mye flyktningene trengte ettersom de måtte reise fra alt de eide. Og bygdefolket ga av det de hadde etter nesten fem år med krigstid og varemangel.» (Harald Andresen: Stadsbygd under krigen s.154).

To av de gamle døde i Trondheim, og en døde med det samme de flyttet inn i Stadsbygd prestegård. I løpet av vinteren døde flere på grunn av påkjenningene. De som levde videre, fikk heller ikke se hjembygda igjen og fant en og en sin hvile i Trøndelags jord.

Denne hendelsen satte sitt preg på bygda. Torsdag 9. november hadde de et arrangement på Museet Kystens Arv hvor de mintes det som skjedde. Bygdehistoriker Harald Andresen holdt foredrag. Der trakk han frem et barndomsminne han hadde skrevet om i sin bok. Gutten, Andreas Hårsaker, var bare 3,5 år gammel «da han var med sin far, Adolf, til flyktningene som bodde på prestegården like før jul 1944 med noe julemat. Det var snøføre og de brukte spark til turen. En dame kom ut mot dem på trappa og tok imot varene de hadde med. Andreas var bare 3,5 år da det skjedde. Han sier at grunnen til at han husker dette så godt, er at han syntes dama på trappa var uvanlig liten. Det skulle vise seg at det var mulig å spore dama Andreas hadde sett, og til og med få hennes fantastiske historie.» (ibid. s.158)

Det var gammeljordmora i Lebesby, Rikardine Bøgeberg (1861-1949). I den nyss nevnte bok dvelte han spesielt ved henne og lot henne være representant for de gamle. «Det går utallige historier om Rikardine. Når de fattige samekonene i sin nød kom til henne for å be om hjelp, gikk de aldri tomhendt derifra» (s. 159).

Derfor var det ekstra gildt at et av Rikardines oldebarn, Jan Roald Bøgeberg, og to av hennes tippoldebarn, Maria og Sigrid, dukket opp på denne kvelden. Jan Roald og hans kone Marit Helene hadde også vært på arrangementet i Lebesby. Dermed ble disse hendelsene knyttet sammen på en fin måte. Han hadde med seg blomster med takk fra Lebesby kommune ved ordfører Kristin Johnsen, Lebesby historielag ved undertegnede og ham selv på vegne av etterkommerne. Sigrid leste diktet «Gammel-jordmora» av Magnhild Bøgeberg, og Maria leste «Farvel, Finnmark» som også ble sunget til avslutning på historiekvelden i Lebesby. 

Det var Finnemisjonen som drev Lebesby Gamlehjem. De heter nå Samemisjonen, og de drev hjemmet til 2002 da kommunen overtok og gjorde det om til omsorgsboliger. Anne Grete Myraunet (født Bye) overbrakte takk og blomster fra Samemisjonen. Hun sitter i kretsstyret for Trøndelag og har samisk bakgrunn fra Finnmark. Hun har vokst opp i Kirkenes og hennes mor var fra Kifjord i Lebesby.

«Historier fra vår felles fortid er viktig å ta vare på og bringe videre til kommende generasjoner. Det handler om vår identitet og tilhørighet til stedet vi bor. I krigstid og tunge tider betyr tilhørighet og samhold mer enn noen gang. Det gir folk styrke til å komme over de tyngste stunder og verste kriser. Dette ble understreket gang på gang av de som opplevde krigstiden, samholdet er aldri blitt glemt. Freden og friheten var hele tiden vårt felles mål.» (ibid s. 178)

Nils Borge Teigen, Lebesby

Av Vidar Norberg

Leif Halsos startet 1. september i tjenesten som daglig leder i Norges Samemisjon. Han er klar til å reise rundt for å forkynne Guds ord. Det kan han også gjøre på samisk.

Kjerneområdet for Norges Samemisjon er Finnmark, men Halsos regner med at det blir reiser både nord og sør for hjemmekontoret på Halsa i Meløy.

Halsos var i 2020 daglig leder i Samemisjonen. Tidligere har han arbeidet for Frikirken. Han har bodd rundt ti år i Masi, vært kateket og hatt ansvar for konfirmasjonsundervisning i Kautokeino.

–Jeg gleder meg til å bli kjent med folk på nytt. Jeg har stor glede av å prøve å snakke samisk. Da jeg var kateket, var det en dame som trodde jeg var fra Karasjok. Det var et fin kompliment.

Håper du som forkynner å få en tur med kjørerein på vidda?

–Det hadde vært eksklusivt, sier Halsos og ler.

–Men det blir vel kanskje mer skuter enn kjørerein.

Forkynnelse

–Hva er viktig i forkynnelsen i dag?

–Vi ønsker å være en misjon med respekt for Guds Ord, for troen kommer av hørelsen. Jesus sier at der to eller tre er samlet, er Han midt iblant dem. Det er noe unikt, sier Leif Halsos.

–Vi lever i en tid med oppjagethet. Men våre samiske trossøsken har noe veldig fint å tilføre. De har nærhet til naturen, respekt for Guds Ord og for den åndelige dimensjon. Jeg har inntrykk av at respekten for Guds Ord er større i blant i den samiske befolkningen enn i den norske.

–Jeg gleder meg til å sitte ned på de små husmøter og forsamlinger, synge de gamle sanger og forkynne om Ham som har sonet våre synder, beseiret døden og gitt oss sin gode Hellige Ånd, sier Halsos.

–Den kristne samiske befolkningen er kanskje mer gammeltroende enn den norske befolkningen?

–Ja, de er en frukt av Læstadius’ forkynnelse. Han var en vitenskapsmann, men fokus var på forkynnelsen av Guds Ord, og dette traff folk. Han var nok også foraktet av en del av sine embetsbrødre.

–Vil du samarbeide med kvinnelige og homofile prester?

–Jeg kan ikke se at dette er rett i Guds Ord, og det vil sette en standard for samarbeid, svarer Halsos.

Samisk

–Hvordan var din første arbeidsdag, mandag?

­–Det var en fin opplevelse å samtale med formann Stein Ingvar Kvalviknes, redaktør av Radio DSF, Tormod Gusland, og administrasjonssekretær Eva Okkels.

–Hva snakke dere om?

–Det var om landsstyremøtet i Karasjok til helgen og om veien videre for Radio DSF.

–Tirsdag går turen nordover.

–Har samemisjonen penger?

–Samemisjonen har vært plaget med underskudd, men det er tatt drastiske grep. Det er en utfordring å få driften i balanse, sier Leif Halsos.

Kateket og vikarprest Leif Halsos i samtale med konfirmanter i Kautokeino kirke i 1994. (Arkivfoto: Olav Berg Lyngmo)

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Kong David var omgitt av fiender. Kong Saul var etter ham for å drepe ham. Men Gud var med David og hjalp ham fra Sauls hånd. Det er derfor David kunne si: «Mot hans makt vil jeg vente på deg, for Gud er min borg.» (Salme 59,10)

En borg er der man kan være i skjul når fienden angriper. Det opplevde David gang på gang. Han måtte alltid leve i skjul for fiender som stod ham etter livet.

I Salme 18,3 synger David: «Herren er min klippe og min festning, min frelser. Min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.»

I en kjent sang synger vi: Hvi skulle jeg sørge, jeg har jo en venn, som bær’ på sitt hjerte min nød.» I vers 4 lyder det: «Jeg frykter ei mere for helvetes makt, min borg det er Israels Gud. Han skal meg bevare, for det har Han sagt, Han kan ikke glemme sin brud.» (Nils Frykman)

Det er godt å få tro på når det røyner på. Vi møter motgang av forskjellig slag, det kan være mobbing på skole og på jobb. Det går hardt utover den psykiske helse. Den tyngste byrden å måtte bære er anklagen fra Satan som stadig minner deg om dine synder.

David ba til Gud i sin nød. Han sa: «Vend ditt øre til meg! Skynd deg og fri meg ut! Vær du mitt klippevern, en borg til min frelse.» (Sal.31,3)

Han ber om at Gud må høre hans bønn. Herren må være hans klippevern og en borg til frelse. Det skal vi få be om når vi er i nød. Borgen, som er Gud, bevarer oss mot ondskapens åndehær.

Apostelen Paulus skriver om det til menigheten i Efesus: «Bli sterke i Herren og i Hans veldige kraft! Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.» (Ef.6,10–12)

Jesus er vår fulle rustning. Han er vår sikre borg mot Satans brennende piler. Uten Ham er vi fortapt, men når vi er i Hans veldige kraft, er vi trygge mot djevelens listige angrep. Derfor er det viktig å holde seg nær til Jesus.

Det er sant det Martin Luther synger om: «Vår Gud Han er så fast en borg, Han er vårt skjold og verge. Han hjelper oss av nød og sorg og vet oss vel å berge. Vår gamle fiend’ hård til strid imot oss står, stor makt og arge list han bruker mot oss visst. På jord er ei hans like.»

I Guds faste borg er vi alltid trygge.