Lebesbymannens syner 1
Av Jørgen Høgetveit
(23. juli 2017): Igjennom alle tider har det vært falske profeter og vranglærere. I vår tid florerer spådomsånder og forutsigelser som knapt har eller ikke har forankring i Guds Ord. De forvirrer og fører på avveier etter hvert store skarer. De påberoper seg både Bibelen, Jesu-navnet og Guds direkte tale til dem om nye profetier. Hvordan skal man vurdere slikt? I starten må man avklare hva Bibelens endelige og avsluttede profetier er – hva en profet er og hva profetisk gave er.
Bibelens profetier
Det første er greit nok: Bibelens profeter og deres profetier er endelig og avsluttet – og man skal ikke legge noe til eller trekke noe fra. Det er den evige og tidløse «Jeg er» som har skrevet historien på forhånd gjennom sine talsmenn (Guds munn) og forteller oss om verden fra skapelse til endelig avslutning. Til profeten Amos sier Gud at Han lar intet skje på jorden uten at Han har åpenbart det for sine profeter. Kp.3,7. Da er det opp til oss å lese det, forstå det rett og i relasjon til det som skjer i tiden.
Profetisk gave
Men så gjelder det profetisk gave som mange mener kun er gitt til «formaning, oppbyggelse og trøst.» Det er jeg redd er en innsnevring av Bibelens høyt vurderte nådegave.
Jesus refset jo fariseere og de skriftlærde fordi de var gode «værprofeter», men tidens tegn – altså det som skjedde i tiden i lys av Guds Ord – det forstod de lite eller intet av. De var absolutt ikke «Aktuell i sin oppbyggelse og oppbyggelig i sin aktualitet», uttale av formannen i Presteforeningen da han slapp ut av Grini i 1945 og skjønte mere. Jesus sier at jeg har sagt dere det før det skjer, for at dere skal tro når det skjer og styrkes i troen. Denne styrking av troen ble det ikke noe av – snarere tvert imot som på Hans Nilsen Hauges tid og mange andres.
Profetisk gave går ikke ut over Skriften – men er en egen nådegave til å forstå profetiene, ja hele Skriften og gjenkjenne hva som skjer i tiden i lys av Guds Ord. Og når en skal prøve om deres forståelse er rett, bør en først høre nøye etter hva som sies, om det er godt forankret i Skriften og om det virkelig skjer. Og da gjelder ikke bare de store historiske hendinger som Israels samling, men en rekke andre dypt alvorlige utviklingstrekk i samtiden som for eksempel frafallet både i samfunn og menighet – allerede ved de første små signaler før de fleste oppfatter det. Derfor skal man være disse ord lydige – og ikke operere som «fredsprofeter» som skjeller ut den røst som vil advare.
Det har også noe med fruktene på treet å gjøre. Et ondt tre bærer ikke gode og sanne frukter. Bare den gren som er innpodet i Jesus Kristus, kan bære sanne frukter også på dette med å forstå samtiden og fremtiden i lys av det profetiske Ord og virkelig hjelpe folk til klarhet. Så hvem og hvilken basis betyr også en del i vurderingen. Hvem du har lært det av, taler også Bibelen om.
Men hva så med opplevelser som går utover det den profetiske gave bringer. Vi har en del slike i vår historie. Opplevelser som har hatt avgjørende betydning:
Hans Nilsen Hauge fikk sin store kallsopplevelse ute bak plogen i 1796 – vel regissert av Gud. Den fikk enorm konsekvens for ham og Norge og videre utover i verden. Knapt noen vil avvise det som en direkte inngripen fra Gud. Han skildrer den selv slik:
«Da jeg hadde sunget annet vers av salmen ”Jesus din søte forening å smake”, Styrk meg …, ble mitt Sinn så oppløftet til Gud, at jeg ikke sanset meg. At min sjel følte noe overnaturlig, guddommelig og salig, at det var en Herlighet som ingen Tunge kan uttale, det minnes jeg til denne dag så klart som om det hadde skjedd i går og nå er det 20 år siden Guds Kjærlighet besøkte meg på den måten. Ingen kan fradiskutere meg dette, for jeg vet alt det gode som fulgte fra denne Stund. Især den inderlige brennende kjærlighet til Gud og Nesten. Jeg hadde et ganske forandret Sinn, en Sorg over alle Synder, en begjærlighet etter at Menneskene skulle bli delaktig med meg i denne Nåde og en særdeles sterk Lyst til å lese i den Hellige Skrift.» Så avslutter han slik: «Det var da, jeg liksom så Verden ligge nedsenket i det onde, hvilket jeg sørget meget over og ba til Gud at Han skulle forhale Straffen så noen kunne omvende seg. Jeg ville så gjerne tjene Gud og ba om at Han måtte åpenbare meg hva jeg skulle gjøre. Da gjenlød det i mitt Indre: Du skal bekjenne mitt navn for Menneskene, formane dem til å omvende seg og søke meg mens jeg finnes, kalle på meg når jeg er nær og rører ved deres Hjerter så de kunne omvende seg fra Mørket til Lyset».
Ronald Fangen «I nazistenes fengsel», en natt var dette følsomme sinnet i den dypeste nød overveldet av angst. «Men verst var allikevel bevisstheten om den rent fysiske opplevelse av alle de andres lidelser. Jeg visste det på kroppen når det foregikk noe særlig uhyggelig i fengselet – og alltid fikk jeg bekreftet at det var riktig.» Han mintes Kitchners ord fra 1.v.k. «Nå slukkes alle lys i Europa». Han led ikke minst av uvissheten – men «plutselig kom freden. Jeg så den korsfestede, – med mitt ytre eller mitt «indre» øye – det kan være det samme: jeg så Ham. Og min angst forsvant – drevet bort av en grenseløs takknemlighet mot Ham som er «prøvet i alle ting i likhet med oss og som lærte lydighet av det Han led.» Så dukket strofen opp i sinnet: Du sviktet aldri Herre Krist, –» som ble til et vidunderlig dikt min mor hadde i sin Bibel.» Slik er det gjengitt i boken redigert av hans venn Carl Fr. Engelstad.
Einar Lundby var en annen underlig inspirert mann som mange mer rasjonelle mennesker ikke forstår noe særlig av, men jeg vet at han var ledet til å være til stor hjelp for mange, blant annet for min mor som var svært nedkjørt. Mangt annet kunne vært nevnt som minnelser, ledelse, drømmer osv. Husker Hope skriver om at folk på havet blir minnet om å legge om kursen noen grader i hard storm – og kjører rett på en havarert båt og folk som roper til Gud om redning. Er det «svermere»? Husker Øivind Andersen fortelle om en fortvilet mann under krigen. De ber og taler sammen og får lys over hva han bør gjøre, osv. osv.
Dette fungerer absolutt til «formaning, oppbyggelse og trøst» og ikke minst til advarsel som en detalj inn i tiden – men i rammen av de store bibelske profetier.
Lebesbymannen fra Finnmark er nok en underlig mann som fikk stor publisitet og betydning og blir lyttet til av fremstående menn både i Norge og Sverige. Albert Hiort har skrevet et lite hefte: «Mannen som forutsa krigen». I Sverige er det kommet ut to bøker, og selv har jeg skrevet «Lebesbymannen og vår tid.» Noen kaller ham for en «svermer» med utenom-bibelsk budskap og tanker på grunn av den direkte måten han mottok budskapet på – men mindre om hva budskapet var og hva som skjedde – så vidt jeg husker. Jeg kan ikke gå gjennom alt – vil man vite det og forbeholdene jeg har tatt, får en kjøpe heftene (45,- kr.), men noe av det viktigste til vår tid vil jeg nevne.
Innledningsvis er nok jeg mer tilbøyelig til å høre på hvordan menn med åndelig dømmekraft, store resultater bak seg og tillit vurderte Lebesbymannen som blant annet fikk foretrede for kong Håkon den 7. og Jørgen Løvland som tok vel imot ham. Og da verdenskrigen brøt ut i 1914, utbrøt Løvland.: «Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.» Det var bibelsk dømmekraft. Albert Hiorts vurdering av Lebesbymannen hører også med – fordi han tok Lebesbymannen med på sine talerferder rundt i Norge. Vurderer vi i forhold til statsminister Gunnar Knutsen som i 1914 sa «at den politiske himmel var skyfri» og avviste Lebesbymannen – mens Lebesbymannen forutsa og forutså krigen som kom, samt spanskesyken som kom i 1917 og tok «blomsten av Norges ungdom» som han uttrykte det. Vel, da ble det innertier til Lebesbymannen og skivebom til statsministeren med det store ansvaret for en hel nasjon! Oskar Handeland – som var mye nærmere i tid – uttaler seg i svært rosende ord om Albert Hiort som han mente mange teologer og akademikere ristet litt på hodet av. Oskar Handeland mente derimot at Albert Hiort hadde betydd langt mer for bibeltilliten i Norge enn de mange hoderystende teologer. Albert Hiort fikk ellers lang audiens hos Winston Churchill (Den vestlige sivilisasjons redningsmann) i deres felles interesse om Israel og profetiene. Når derfor noen omtaler Lebesbymannen som «svermer», så skylder man vel å være helt klar i definisjonen av begreper (som er vanskelig nok), men også de nevnte menn og historien og en del forklaringer og ikke minst til Lebesbymannens alvorlige sluttord om det vi går i møte nå om man leser ham grundig.
Men først litt om hva Albert Hiort sa om Lebesbymannen. Blant annet var profetiene hans kjæreste lesning. Hjort sa at de var Lebesbymannens draft på en kortere bit av Norges historie. Og det som passer inn i dette bildet, er Gog-krigen skildret i Esek 37–39 hvor Gog går mot nordvest (Norden), men blir lagt jernkroker i kjevene på og tvunget ned i de Veifarendes dal til sin undergang. Lebesbymannen jobbet sammen med offiserer i landmåling av Finnmarksvidda, og de kunne ikke fullrose ham for hans tjenestevillighet. Han var vel omtalt i sin hjembygd osv. Vel, dette er omtale av hvem vi lærer dette av.
Avgjørende viktig vil jeg tro, er ikke måten, men innholdet, altså ikke noe nytt og utenfor Skriften, men «til formaning, oppbyggelse og trøst». Hos Lebesbymannen inneholder formaningen alvorlige advarsler i tråd med Bibelen, men også trøst. Gud er suveren i måten/metoden Han formidler budskapet på (som alle er bundet av) som vi så det med Hans Nilsen Hauge inn i tiden, men avviker ikke fra Bibelens innhold. Det er detaljer på «draftet» det dreier seg om. Og Lebesbymannens siste advarsler er voldsomme og trenger å bli lyttet til i den uhyggelige utvikling vi er inne i Europa, men ikke minst Norden og Norge og det som skjer på Nordkalotten med en voldsom opprustning og interessekonflikt mellom store nasjoner. Samme i Østersjøen. Aviser som Aftenposten skriver om «Russisk opprustning på Kola» og Finnmarken skriver om «Slik forteller finnene om knutepunktet Kirkenes», osv. Et viktig signal som han varsler om før dommen, er en kraftig jernbaneutbygging fra Finland-Rovaniemi til Kirkenes via Enaresjøen. Mange har presset på dette lenge på grunn av faren for stengning av Suez og viktige transportveier fra Asia til Vesten og selvsagt for Russland.
Lebesbymannen fikk sine store syner i 1907, og sosialismen var ennå ikke dominerende. Da er det underlig at han sier at årsaken til dommen er sosialismen: «Det hadde imidlertid dratt med seg store skarer av jordens folk i gudsfornektelse, og Herren klaget over dette.» Og videre: «Sosialismen hadde ved den tid trengt gjennom i hele Norden, og i Sverige holdt sosialistene regjeringsmakten i sin hånd. De syntes å gjøre som de ville, og ble ved sine handlinger delvis skyld i krigen og dens ulykkelige utgang.» Han taler om en voldsom avvæpning m.m. Det får være nok. De som er interessert, får bestille heftene.
Jeg har mer enn en gang prøvd å få drøfte dette med bibellærde – men lite eller ikke fått svar, og kamparenaen blir i betydelig grad overlatt til de mange som ofte er ute etter å blåse opp ting til usunne spekulasjoner og lite sann bibelsk åndelighet eller feie bort nødvendige konkrete advarsler.
Siden det er svært få – om nesten noen – som våger å fremstå med den advarselen som Lebesbymannen kom med til vår tid – og som stiger over horisonten – vil det være et feilgrep å redusere tilliten til ham som taler sannhets ord inn i tiden, gjorde det før, og som mye tyder på henger sammen med Esek. 37–39 og Gog-hæren. Når jeg i mange år har fulgt og bedt over utviklingen i landet og i nordområdene og ser hvordan syndefordervet herjer og det som utvikler seg i nordområdene – tror jeg Lebesbymannens varsko og angstrop om Norge skulle gå aldeles under – bør lyde høyt og kraftig – spesielt hvis ikke andre våger å rope det ut i et Norge i vilt frafall på vei mot dommen og stupet. Tenk om bønneropene kunne bringe oss redning så Gog-hæren m.m. måtte snu før altfor mye elendighet skjer. Herrens finger pekte på Lyngen ifølge Lebesbymannen.: Hit og ikke lenger. Men det er ille nok sammen med alt det andre – og derfor er det flere av oss som har manet til konkret bønnekamp for Norge og Norden, for som Lebesbymannen påpeker, kan Gud utsette dommen – men sier også den syntes absolutt å måtte komme så kristenfolket måtte aldri glemme å be Gud forskåne oss fra den. Underlig ble angrepet utsatt i 1953 da Norden skalv men ropte til Gud i bønn – og Stalin døde.
(Skrifter om Lebesbymannen kan kjøpes fra Akademi for Kristen Folkeopplysning, Postboks 196, N-4734 Evje. Tlf.: 47-379-31053)
(Skjermklipp fra: areena.yle.fi/1-4198906?autoplay=true)
Lebesbymannens syner 2
Varsler jernbane Kirkenes-Rovaniemi krig med Russland?
Av Vidar Norberg
(Sommeren 2017): Finland vil utrede mulighetene for å bygge en jernbane til Ishavet. Det får folk til å børste støv av Lebesbymannens gamle profetier. Han så en krig med Russland når jernbanen er på plass. Norge ble okkupert helt til Lyngen.
Planene om en jernbane mellom Rovaniemi og Kirkenes har vakt oppsikt. Noen håper dette kan bli Europas forbindelse gjennom nordøstpassasjen til Asia. Mange ser store muligheter, selv om man antar at det første toget til Kirkenes neppe går før i 2035.
At planene nå er mer aktuelle, forklarer den finske samferdselsministeren Anne Berner blant annet med at Norge har bedt om en utredning og Norge er villig til å utvikle jernbanen. Berner sa i kringkastingen Yles A-studio at Europa er interessert i de økonomiske mulighetene i arktiske strøk. Man snakker om å utvikle EUs kjernenettverk. Finnene er også interessert i å knytte jernbanen opp mot en tunnel til Tallinn i Estland.
–Det nordiske Europas arktiske område har den 11. største økonomien i verden og den 5. største økonomien i Europa. 25 prosent av olje og gass er i det nordlige Europa. 75 prosent av Europas skoger ligger i barentzområdet, sa Berner.
Hun påpekte videre at Europa bruker 20 prosent av verdens mineraler, men produserer selv bare tre–fire prosent. De arktiske områdene inneholder 17 prosent.
Berner stilte spørsmålet om man vil være med på å utvide logistikken til Ishavet. Hun mener dette kan gi økt servisesikkerhet.
–Dette ligger langt inn i fremtiden. Derfor er det godt å klargjøre spørsmålene nå, sa Anne Berner.
Det er anslått at en jernbane kan koste mellom 3,5 og fire milliarder euro. Blir knutepunktet Kirkenes havn, vil Finland dra nytte av dette, og man kan muligens få støtte gjennom EU på samme måte som jernbanen i Baltikum.
Forsker Tuomas Kiiski i Finland tror ikke at jernbanen bør bygges for å skape en vei til Asia, men han påpeker at også kineserne har nylig lagt arktiske strøk inn i planene for sin «silkevei». Han tror imidlertid ikke helt på å losse og laste i Kirkenes og mener at da blir havnen i Narvik mer interessant. Det kan i så fall skrinlegge en jernbaneforbindelse til Kirkenes–Rovaniemi.
Utredning kommer
I en pressemelding fra Kommunikasjonsministeriet (Samferdselsdepartementet) i Finland den 3. juli 2017 legges timeplanen for en konsekvensanalyse frem. Finske myndigheter har bedt om et samarbeid med norske trafikkmyndigheter for å kartlegge mulighetene for å bygge en eventuell jernbane til Ishavet. Samtidig ønsker de en økonomisk vurdering av fordelene ved en slik jernbane. Utredningen skal skje i samarbeid med jernbanemyndighetene i Norge. Arbeidet skal sluttføres senest den 28. februar 2018, går det frem av den svenskspråklige pressemeldingen fra Kommunikasjonsministeriet i Finland.
Samarbeidsplanene om ishavsruten ble aktuell i juni da Finlands kommunikasjonsminister Anne Berner møtte Norges samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (FrP).
–Den arktiske regionens betydning vokser, både i de nordiske landene så vel som i EUs synsvinkel. Ishavsruten forventes å påskynde utviklingen i området og fremme vekst og sysselsetting i regionen. På samme måte vil den forbedre vår beredskap for klimaforandring, sa Berner i pressemeldingen.
Norsk støtte
Norges samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen har sagt at han er positiv til en utredning av jernbaneforbindelsen mellom Rovaniemi og Kirkenes.
I nasjonal transportplan har Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre sagt at dersom finske statlige myndigheter tar et initiativ til å utrede en jernbaneforbindelse mellom Finland og Kirkenes, er norske myndigheter positive til arbeidet.
Fylkestinget i Finnmark stiller seg enstemmig bak arbeidet med den finske konsekvensutredning. I uttalelsen heter det at en jernbane mellom Kirkenes og Rovaniemi vil åpne for nye muligheter for fiskerinæringen, reiseliv, metallnæringen, olje/gass og en forventet økning langs den nordlige sjørute. Dette er ikke bare fylkestingets tanker, men også finske argumenter for en jernbane, går det frem av avisen Finnmarken.
–Uttalelsen er ment for Stortinget, regjeringen og andre aktører. Det handler om at vi mener noe med dette og er positive, sa fylkestingsrepresentant Bjørn Johansen fra Finnmark Arbeiderparti til Finnmarken.
Landsmøtet i Sosialistisk Venstreparti har alt tatt jernbanen med i sitt partiprogram.
Profetier om Finnmark
Lebesbymannen Anton Johansen så en krig med Russland, og da var jernbanen på plass. Han regnet med at krigen ville komme i 1953. Men verken jernbanen eller krigen kom. Enkelte har tolket det som et bønnesvar. Lebesbymannen oppfordret folk til å be. På nettsiden bibelfellesskapet er profetien gjengitt:
«I Norge falt russerne inn i østre delen av Finnmark. Jeg så to jernbaner. Det gikk på denne tiden en jernbane fra Finland opp til Enaresjøen, og herifra fortsatte den gjennom Pasvikdalen og ut i nordøst. På denne banen så jeg et russisk jernbanetog, jeg så russerne sto tett sammenstuet i vognene. Landet var kupert.
Det jeg så, var Pasvikdalen. Toget gikk østover mot Murmansk-kysten. Fra denne store jernbane syntes det å gå en mindre, fra sørenden av Enaresjøen til et sted nord for denne sjøen. Den første store frontlinje og det første store slag så jeg ved Tanaelven mellom Valjok og Port i nedre delen av Karasjok herred. Slaglinjen var omtrent to mil lang, og slaget var svært blodig. Nordmennene som ble slått, trakk seg tilbake til områdene mot Porsangerfjorden.
Mellom Gaiserne og nedre Skoganvarre-vannet ble det satt opp nye forsvarslinjer. Jeg så Gaiserne både i øst og vest og en slaglinje som var flere mil lang. Her så jeg falne soldater og krigsfolk som begravde de døde. Her så jeg masser av graver, lik og forvridde ansikter og lemmer. Marken var stenrik, så knapt en hest kunne komme fram på flere steder. Over store strekninger lå det falne spredt – på noen steder i store hauger. Stumper av lemmer stakk fram i gravene. Men kampene innskrenket seg ikke bare til disse steder, for røsten sa:
«Det kjempes voldsomt langs grensene, og her ser du to slag.»
Nordmennene, som foretok flere angrep og motangrep, ble imidlertid også her slått og måtte vike langt sørover for russernes masser.
Det hadde også blitt kjempet borte ved Kirkenes, men særlig så jeg disse andre nevnte steder og slag. Også i nord var det sommer.»
Profetier om Sør-Norge
«I Sør-Norge, sør for Oslo, i nærheten av svenskegrensen, kjempet også nordmenn og svensker skulder ved skulder. De franske krigsfartøy og luftflåter foretok også angrep mot de norske kystbyene og forårsaket på sine steder store ødeleggelser. Luftbombardementet strakte seg langs hele den norske kyst, fra det sørligste Norge og helt opp til Trondheim. Det navnet hørte jeg nevnt. Bergen, Drammen og Oslo ble også nevnt som svært hjemsøkte. Men ingen av de norske byer ble så grundig ødelagt som Kristiansand, den var helt og holdent i ruiner.
Sverige og Norge måtte slutte fred mot sin vilje. Tapet for svenskene ble bare Gotland eller Øland. Etter hva jeg husker, slapp svenskene å avstå noe av Norrland. Det rådet stor harme i Sverige over fredsslutningen. Det hadde bare vært nødvendig med et ytterst lite lodd i vektskålen, for at både franskmenn og russere skulle ha tapt.
I og med Sveriges nederlag var Norges nederlag beseglet. Norge måtte avstå hele Finnmark og for øvrig alt land nord og øst for Lyngenfjorden. Det syntes som om Frankrike og Russland hadde tenkt å gå enda lenger. Det så ut som om det var russernes mening å legge under seg hele den nordre halvdel av den skandinaviske halvøya.
Da jeg engstelig spurte Herren om begge land skulle gå til grunne, viste Herren meg Lyngenfjorden og sa : «Så langt skal de komme og ikke lenger.» Herren sa til meg at Han hadde bestemt grensene. Og det ble sagt to ganger med bestemt røst, at grensene skulle gå her, for Norges vedkommende. Det var handelen i Finnmarks grensedistrikt som var årsak til denne krig.
Handelen i Finnmark hadde på denne tiden for en stor del overgått til russerne. Sørover hadde handelen for Norges og Sveriges vedkommende blitt vanskeliggjort ved innførselsforbud i de forskjellige land. Dette forårsaket stridigheter og bidro visselig også til krigen.
Krigen ble startet av russerne, hvoretter franskmennene kom til deres hjelp. Hele krigen så ut til å være kortvarig. Den brøt ut på sommeren og så ut til å slutte samme sommer eller på begynnelsen av høsten.»
Lebesbymannens syner 3
Er Finnmark spart til russen?
Av Vidar Norberg
–Finnmark er spart til russen!
Slik lyder en gammel uttalelse fra den kalde krigens dager da Sovjetunionen drev sitt krigsspill i Barentshavet, godt overvåket av norsk-amerikanske lyttestasjoner.
Lebesbymannen så en krig hvor Sovjetunionen tok Finnmark, helt ned til de nesten uforserbare lyngsalpene. Han var nok forut for sin tid, men i hele etterkrigstiden var tankegangen at sovjeterne kan komme. De norske styrkene ble bygget opp i Finnmark. De skulle holde området ned til Lyngen i en ukes tid. Det var nok til at NATO fikk mobilisert og sendt styrker til Norge for å stanse de sovjetiske troppene.
Denne kalde krigens historie er godt dokumentert i Bård Wormdals bok «Spionbasen» med undertittelen «Den ukjente historien om CIA og NSA i Norge». Amerikanske penger ble kastet inn for å overvåke Sovjetunionens ubåttrafikk og raketter. Det som drev USA, var frykten for et sovjetisk atomangrep. Overvåkningen i Vardø, Vadsø, Kirkenes, Karasjok og Fauske var så effektiv at president John F. Kennedy sendte takk til Finnmark for opplysningene om russerne under Kuba-krisen i 1962. Den gang holdt verden pusten av frykt for atomkrig.
På det lille stedet Gamvik i Finnmark ble en låve omgjort til et spionrede hvor lyttekablene kom opp fra havet. De registrerte sovjetiske ubåter fra 1972 til 1985. Man var på vakt. Da for eksempel en merkelig forseglet sovjetisk boks ble funnet på rek, ble lensmannen varslet. Et stort marinefartøy kom til Mehamn for å hente den lille boksen. Det var også andre bokser, med litt av hvert i som russiske dominobrikker som barna fikk. Det ble fortalt, med stor sikkerhet, at sovjetiske soldater også gikk i land i Nordkyn-området.
–Vi jaktet på en russisk ubåt. Den ble trengt inn og kunne ikke komme ut. Da ga Forsvaret beskjed om at vi skulle gå lenger ut for å lete. Det gav ubåten mulighet til å komme seg unna, fortalte en norsk soldat som var med på ubåtjakten. Ubåtjakt var det både på Andøya ute i havet og i Sognefjorden.
Det er kanskje ikke så rart at aktiviteten skapte en viss «russefrykt» i Finnmark. Men den var ikke unik. Det fortelles om at folk fra Holland med den samme frykten reiste til Israel.
Så falt Sovjetunionen. Folk og forsvar senket skuldrene. Militære anlegg ble lagt ned og lendet åpent eller øde. Kanskje ville Lebesbymannens syner også blitt glemt, ettersom krigen ikke kom i 1953, hadde det ikke vært for at forutsetningen er at det skal være en jernbane fra Finland til Finnmark. Den er ennå ikke på plass, men som Karmel har skrevet i to artikler er den nå til utredning av finske myndigheter og med støtte av Norge.
Sovjetunionen er blitt til Russland. De viser under Vladimir Putin noen gamle kunster. Fly etter fly har gått både i Østersjøen og fra Kola-halvøya helt ned til de britiske øyer, nøye forfulgt av norske, danske og britiske fly. I august skjøt den russiske atomubåten «Severodvinsk» opp en testrakett fra Barentshavet til Kanin, rundt 600 kilometer unna. Den traff ifølge russiske myndigheter sitt mål, skrev avisen Finnmarken. Men også NATO har sine øvelser ikke så veldig langt fra den russiske grense, trolig i strid med tidligere tiders politikk.
Norge har i hele sin historie hatt et godt forhold til Russland. Pomorhandel reddet Finnmark fra Europas utbytting. Det var også Sovjetunionens tropper som frigjorde Øst-Finnmark fra Nazi-Tyskland før resten av landet ble frigjort. Arbeiderparti-regjeringer fikk fremforhandlet en «grei» delelinje i det enorme Barentshavet etter 40 år. Det sies at Putin ba om en tur i Varangerfjorden, og etterpå fikk Norge trukket opp sjøgrensen der slik norske interesser ønsket det.
Selv under den kalde krigen var det en viss dialog mellom Finnmark og Sovjetunionen. Den borgerlige regjeringen, med utenriksminister Børge Brende i spissen, frøs ned dialogen og innførte sanksjoner.
–Det er Russland som sitter på nøkkelen. Vi skal ikke kompromisse. Om de trekker sine soldater ut av Øst-Ukraina, vil sanksjonene opphøre og forholdet normaliseres, sa Brende til Klassekampen.
–Vi ser et mer autoritært Russland under Vladimir Putin. Får vi anledning, så tar vi opp brudd på menneskerettigheter, sa Brende og la til at utviklingen i landet er bekymringsfull, het det i en NTB-melding gjengitt i Sør-Varanger Avis.
–Du er vel godt klar over det faktum at vårt forhold ikke opplever de beste tider, sa Sergej Lavrov til Brende da de for første gang på tre år holdt et møte i Arkhangelsk den 20. mars 2017.
Den borgerlige regjeringen har fortsatt nedbyggingen av forsvaret og ser ut til å flytte utstyr fra nord til sør. Landet legges åpent samtidig som de slamrer igjen dørene for en dialog med Russland. Det er ikke klokt. Norge burde heller som Finland satse på et særdeles sterkt forsvar og en god dialog.
Om Lebesbymannens syner om krigen noen gang vil oppfylles, kan ikke denne spalte si noe om. Men en annen forutsetning for oppfyllelsen er at Norge blir både sosialistisk og ugudelig. Den «spådom» er alt på plass. Lebesbymannen oppfordret til forbønn. Om de oppløftede hender er blitt slappe, vet bare Gud.
I NRKs fjernsynsserie «Hemmelige rum» fortelles det om da Sovjetunionen nært grensen til Sør-Varanger den 7. juni 1968 stilte opp kanskje 30.000 til 60.000 soldater med stridsvogner og kanoner. Var det knepte hender som den gang hindret en invasjon?
«For Herren råder for krigen…» (1. Sam. 17, 47)
«Han gjør ende på krigene over hele jorden, bryter buen i stykker og hogger spydet av. Vognene brenner Han opp med ild. » (Salme 46, 10).