Redaksjonen

Av Michal Rachel Suissa

Vi ble litt forundret over meldingene om at den nye flertallsregjeringen skal ha til hensikt å gjøre endringer i sin Midt-Østen-politikk.  Det gikk rykter i mediene om en ny og kanskje mer vennlig holdning til Israel som følge av at den «blå» siden av KrF nå er en del av Regjeringen.  En slik forhåpning kom også til uttrykk for fem år siden uten at vi greide å registrere nevneverdig praktisk endring.

Et par av våre akademiske institusjoner har oppdaget at Israel ligger helt i front når det gjelder høyteknologisk utvikling, og har søkt samarbeid med israelske institusjoner. Men slikt samarbeid går ikke upåaktet hen i Norge.  Både i Stavanger og Trondheim har universitetene støtt på ekstrem politisk motstand mot samarbeid med Israel.  Det er vel og bra at Regjeringen vil legge til rette for styrket forsknings- og utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel. Men dette er ikke noe nytt, og det er allerede fri adgang for hvem som helst som ikke velger boikottlinjen å samhandle med Israel. Men det skjer til en pris.

I regjeringsplattformen heter det at: «…Regjeringen anser ikke boikott av Israel som et bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten, og vil markere en tydelig kritisk linje overfor alle former for antisemittisme og aktivt motarbeide økonomiske bidrag til terrorisme, inkludert fangelønn…»  Den muligheten har Regjeringen hatt i mange år uten at vi har sett forsøk på å få slutt på uvesenet.  Her er det derfor gode grunner til å være på vakt.  Det er bare et par måneder siden regjeringen Solberg på ny demonstrerte en ytterst Israel-fiendtlig holdning da man i FNs hovedforsamling igjen vedtok en serie med sterkt anti-israelske resolusjoner som Norge enten støttet, eller som man avsto fra å stemme imot til tross for at de målbar klare usanne og antisemittiske påstander.

Regjeringen har selv sluttet seg til den internasjonalt anerkjente definisjonen på antisemittisme hvor blant annet det å kreve en atferd av Israel som ikke kreves av noen annen demokratisk nasjon, anses som en antisemittisk handling. Vi ser med avmålt forventning frem til neste resolusjonsrunde i FN. Vil den norske særbehandlingen av Israel i FN opphøre?

Typisk nok kom nyheten om en ny Israel-politikk i norske medier først og fremst til uttrykk som en protest mot en slik fornyelse fra organisasjoner som har mye av sitt levebrød knyttet til undergraving og bekjempelse av den jødiske staten, så som Norsk Folkehjelp og KFUK/KFUM.  Det er interessant nok at slike organisasjoner frykter at norske myndigheter skal rydde opp i alt det gamle politiske grumset som ennå preger Midt-Østen-politikken.

De er redde for at Norge skal velge en linje som behandler Israel som enhver annen stat som vi kan ha et fornuftig samarbeid med på mange områder som kan være viktige for å ivareta norske interesser i en vanskelig verden.  At norske frivillige organisasjoner frykter en omlegging av tilskuddspolitikken, ser vi av det omfanget utbetalingene har fått.  I fjor mottok de bare fra Utenriksdepartementet 126 millioner kroner til ulike formål i de palestina-arabiskkontrollerte områdene. Mye av dette formidles videre til organisasjoner og grupper hvis tilknytning til terror er kjent. Norsk Folkehjelp vedstår seg ikke den anti-israelske politikken aktivitetene deres er et uttrykk for, og protesterer for all verden med henvisning til hva EU og FN sier når virksomheten deres avsløres.

Våre og andres forsiktige forhåpninger om en ny politikk er derfor avbalansert mot en realpolitisk erkjennelse av at de vennlig formulerte punktene i en regjeringserklæring ikke bør oppfattes helt bokstavelig. Politiske floskler er ikke realpolitikk. Til regjeringspartienes forsvar må vi dessuten innrømme at de strengt tatt ikke har lovet noe som helst som kunne bære bud om endring i Midt-Østen-politikken.  Regjeringens generelle erklæring på området lyder i sin enkelhet at man skal: «…Legge til grunn en balansert holdning til Midt-Østen-konflikten, aktivt støtte målet om Israel og Palestina som to stater innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser, og støtte opp under demokratisk utvikling i Midt-Østen.»

Vi gjenkjenner disse tankene fra de seneste 25 års norske bestrebelser på å konvertere en koalisjon av arabiske terroristorganisasjoner til et statsbærende demokrati «innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser.»  Tiltaket har til nå kostet norske skattebetalere et ukjent antall milliarder i bortkastet bistandsarbeid og, verst av alt, den politikken har kostet ufattelig mange menneskeliv.  Verst har denne politikken gått utover det palestina-arabiske sivilsamfunnet som under selvstyremyndighetens ledelse har gått fra å være den økonomisk mest velutviklede arabiske befolkningsgruppen i området til å bli fullstendig avhengig av humanitær bistand for å overleve.  Norsk Midt-Østen-politikk må ta sin del av ansvaret for denne humanitære ulykken.

Vi ser fortsatt ingen grunn til å tro at den nye regjeringen vil komme til å representere et tideverv når det gjelder innsatsen i Midt-Østen.  Det aller viktigste stedet hvor denne politikken kommer politisk til syne, er i FN, hvor Norge gjennom svært mange år og helt til det siste nettopp ikke har vist en balansert holdning til de mange resolusjoner som hvert år vedtas med sterke anklager mot Israel. Norge har ganske nylig erstattet sin FN-ambassadør med den politisk radikale Mona Juul som har en fortid som medansvarlig for at Oslo-prosessen og –avtalene kom i stand.  Hennes hovedoppgave nå vil blant annet være å forhandle frem internasjonal tilslutning til Norges kandidatur som medlem av Sikkerhetsrådet.  Det krever noe helt annet enn en balansert holdning. Erfaringen fra Norges rolle i FN gir oss lite å håpe på.

Norges stemmegivning i FN denne vinteren har ikke vist tegn til at man forstår og tar inn over seg de mange endringene som er i ferd med å avtegne seg, hverken når det gjelder nabolandenes holdning til Israel eller de palestina-arabiske organisasjonenes holdning til en tostatsløsning som Norge så aktivt støtter.  Vi ser ingen tegn til at man på norsk side erkjenner at den «fredsprosessen» man støttet og bidro til, ikke lenger anses som en realistisk mulighet. Da fremstår regjeringserklæringen som et stykke virkelighetsfornektelse på dette punkt.

Vi formoder at Regjeringens målsetting om «tydelige resultatmål i alle bistandsprogrammer» også skal gjelde for den bistanden som ytes til det palestina-arabiske selvstyreområdet. Vi stiller oss tvilende til at man i dette tilfellet vil være i stand til å nå resultatmål som indikerer at det har skjedd et skifte i politikken.  Så lenge Regjeringen ikke engang er i stand til å stemme imot en FN-resolusjon som fornekter jødisk tilknytning til landet Israel og Tempelhøyden i Jerusalem, ser vi ingen grunn til å tro på ryktene om endring. Vi tror både Norsk Folkehjelp og resten av boikottbevegelsen kan se frem til fortsatt rikelig med bistandspenger fra norske myndigheter.

Michal Rachel Suissa er leder for Senter mot antisemittisme. sma-norge.no

Av stortingsrepresentant Geir Iversen (Sp)

Vi Finnmarkinga er kjent for å snakke rett fra «levra» – og i disse møljetider kunne man kanskje si torskelevra. Vår blåblågule statsminister sto her i salen i går og tegnet et – bilde av seg selv som ligner mest på «Keiserens nye klær».

Statsministeren sa: «Regjeringens politiske, plattform tar utgangspunkt i verdier som deles av de fire regjeringspartiene. Særlig kommer det til uttrykk i oppfatningen om at

–et godt samfunn må bygges nedenfra …

  –gode lokalsamfunn skapes når beslutninger tas nærmest dem de angår»

Vi i Finnmark er forbløffet. Hvordan kan statsministerens sentraliserte tvang og diktat i beste Sovjet-stil, som glatt overkjører folkeavstemninger der så mange som 84 prosent av Finnmarks befolkning sier nei til tvangssammenslåing med Troms karakteriseres som – bygge samfunnet nedenfra. Statsministeren må ha gjort saltomortale når disse setninger kom på papiret. Hvordan kan regjeringens diktatur markedsføres under slik «newtalk» kan man bare undre seg over. Vi Finnmarkinger kaller «en spade for en spade». Statsministeren snakker ikke sant.

Og nærhet til beslutninger: Det er komplett uforståelig at regjeringen ved å nedlegge Finnmark som eget fylke skal gi bedre nærhet.

Men fantasien til statsministeren er ikke slutt med dette: Her er flere floskler som folket blir servert:

«En god distriktspolitikk skal gjøre det mulig å bo, arbeide og drive et aktivt næringsliv i både byer, tettsteder og distrikter. Regjeringen vil legge til rette for levende lokalsamfunn og vekst i hele landet»

I Kyst-Finnmark lever vi av fisket. Regjeringen løfter ikke en finger for å slippe til ungdommen i fiske. Regjeringen har ikke forstått at konsesjonsbelagt fiske er uaktuelt fordi Regjeringen tillater at de rikeste i næringen kjøper opp alle kvotene. Den nye generasjon fiskere må holde seg til «åpen gruppe». Fordi kvotemengden som kanaliseres til denne lille gruppe reduseres gir heller ikke denne siste inngang til næringen noen sikker og god næringsvei. 25. januar fikk vi høre om Einar på 25 som ble tildelt en av 10 rekrutteringskvoter. Han fikk tildelt en framtid i fiskerinæringa. Han sa opp jobb og skoleplass for å bli heltidsfisker. Deretter mistet han kvota og står nu på bar bakke. Senterpartiet forventer at fiskeriministeren ordner opp i dette og at det ordner seg for Einar. Sp arbeider for mer fisk til kystflåten. Einar skal vite at han har støtte hos Sp.

I 2019 der torskekvoten tildelt Norge er seks prosent lavere enn i 2018 har regjeringen kuttet i kvoten til åpen gruppe med 17 prosent. All fisken som stortrålerne soper med seg for å sende den ubearbeidet til Kina – fisk som opprinnelig var tatt fra kystflåten og som skulle leveres for produksjon i Norge gir null arbeidsplasser i Norge. Hva gjør regjeringen? Ingen ting! Er det handlingslammelse som Regjeringen klarer å betegne som «legge til rette»? Dette er et kunststykke.

«Norge skal fortsatt ta en internasjonal lederrolle i arbeidet med rene og produktive hav.»

Sannheten er at Norge er en sinke i internasjonal sammenheng. Dette er det motsatte av å ha en lederrolle. Regjeringen tillater at gruveslam dumpes i en fjord med svært god lakseelv. Norge er ett av tre land i verden som tillater det! Videre: Regjeringen bekjemper de krefter i landet som krever at oppdrett skal drives i lukkede anlegg. En industri som dumper ca. 430.000 tonn ekskrementer i folks «rene hav». Dette bekrefter ytterligere Regjeringens forvrengte bilde av seg selv.

«De seneste tiårene har millioner av mennesker arbeidet seg ut av fattigdom gjennom internasjonal handel og fremveksten av markedsøkonomi. Nå er den globale handelen under press og proteksjonismen på fremmarsj. Det gir grunn til bekymring.»

Den «markedsøkonomi som den blåblågule regjeringen forguder har de praktisert med hensyn til kjøp og salg av fiskekvoter i strid med uttrykkelig stortingsvedtak. Dette har utarmet en lang rekke småsamfunn i mitt hjemfylke. Se for eksempel Kvalsund som har mistet 77 prosent av sine torskekvoter på 10 år, Loppa med 48 prosent, Vardø med 45 prosent, min hjemkommune Hasvik med 31 prosent osv.

Dette sitter regjeringen og ser på uten å bry seg «det døyt»

Av Vidar Norberg

(01.02.2019): Det er moralsk forkastelig at nettavisa iFinnmark har begynt med nattporno. Usømmelige bilder vises også øverst på nettstedet.

Selvfølgelig forsøker Finnmarkens og Finnmark Dagblads nettsted å ha en «intelligent» tekst og dermed late som om de bare illustrerer saken med et pornografisk bilde. Natt til fredag handlet det om utroskap og bildet må karakteriseres som usømmelig.

Avisen håper trolig på flere lesere og mer penger. De unnser seg ikke for å ty til umoralske og skitne knep for å få flere klikk eller lesere på sin side. Det kan som kjent også føre til høyere annonseinntekter.

Redaktørene burde kanskje komme ut og forklare hvorfor nettstedet til Finnmarken og Finnmark Dagblad er begynt med nattporno. Selv om de fleste barn og unge forhåpentligvis sover, så skulle man forvente at man ble forskånet for slikt i en lokalavis. Heller ikke voksne bør egges til utukt gjennom usømmelige bilder på lokalavisenes nettsteder.

Det sjette bud sier at du skal ikke drive hor. I forklaringen til dette budet i Erik Pontoppidans bok «Sannhet til gudfryktighet» heter det at «Vi skal frykte og elske Gud, så vi lever et rent og tuktig liv og ikke sier eller gjør noe utuktig. En hver skal elske og ære sin ektefelle… Hva menes med hor? Enhver kjønnslig omgang utenfor ekteskapet, all syndig tilfredstillelse av kjønnsdriften, forakt for ekteskapet, lyster som fører bort fra ektefellen, og all urenhet i tanker ord og gjerninger – både i og utenfor ekteskapet… Hva er hor eller utukt i tanker? Urent snakk, usedelig begjær. Gud ser alt dette for Han kjenner hjertet».

Så siterer Pontoppidan videre fra Matteus 5, 28:

«Men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.»

Slike pornografiske bilder som iFinnmark har begynt å bruke, egger lysten til det onde. Det kan til slutt føre mennesker i fortapelsen og i tillegg forderve samfunnet.

ForFinnmark v/leder Randi Karlstrøm, nestleder Torill Olsen og styremedlem Arne Pedersen

 (31.01.2019): Hva er det som egentlig foregår i Finnmark Arbeiderparti? Hva er spillet og hva står på spill? Nå står årskonferansen i Finnmark Arbeiderparti for døren der alt kan skje. Den 2.-3. februar møtes de i Hammerfest, – det kan bli en thriller! Stridens kjerne er at noen er for tvangsvedtaket om å slå sammen Finnmark og Troms – og noen er mot.

La oss spole tilbake til vedtaket i partiets fylkesstyre i november i fjor, som handlet om at partiets leder Kristina Hansen hadde framforhandlet en avtale med Troms AP nærmest i all hemmelighet.

Og det gjorde hun selv om Finnmark Arbeiderparti har gjort et vedtak om at Finnmark fylkesting ikke skal delta i fellesnemda og på den måten aktivt motarbeide gjennomføringen av tvangsvedtaket.

Kristina Hansen handlet altså egenrådig og undertegnet en avtale med Troms. Avtalen er i sterk strid med hva hennes parti i Finnmark har vedtatt.

Kristina Hansen hadde altså helt uten ryggdekning i partistyret eller representantskap (der alle kommunepartiene møter) innledet forhandlinger med Troms AP. Ingen var informert om at hun og Ulf Tore Isaksen fra Alta AP gikk bak ryggen til de andre i styret og i strid med vedtaket til representantskapet.

De hemmelige forhandlingene med Troms tok sikte på å binde fylkestingsrepresentantene, både i Troms og Finnmark, til å gå imot sine partivedtak og nå delta i fellesnemda for Finnmark og Troms for aktivt å arbeide for å gjennomføre tvangsvedtaket. Dette måtte gjøres fort og kunne derfor ikke behandles i partienes representantskap på nytt.

Først i et styremøte dagen før fylkestinget i desember i fjor hadde sitt møte, ble det kjent for resten av styret at Hansen hadde fremforhandlet en avtale og at den måtte vedtas øyeblikkelig.

Avtalen ble vedtatt med knappest mulig flertall. Fylkestingsgruppa til AP måtte derfor bøye nakken og ble tvunget til å delta i fellesnemda og med det starte gjennomføringen av tvangsvedtaket som de er så sterkt er imot.

Gruppefører Remi Strand og resten av partiets fylkestingsgruppe har nå forlangt at avtalen må behandles på årskonferansen som samler alle kommunepartiene, ikke bare styret. Avtalen har ikke vært behandlet av et samlet fylkesparti. Nå først skal det skje.

Helga Pedersen og åtte partilag har laget et forslag som bygger videre på vedtaket fylkespartiet tidligere har vedtatt. Det har ikke vært endret, men avtalen til Hansen fraviker fra dette på vesentlige punkter.

Det fikk iFinnmark-redaktør Arne Reginiussen til å skrive at «Helga Pedersen er i ferd med å rive det engang så mektige partiet i fillebiter». Reginiussen har hele veien søkt å stille Helga Pedersen i et uheldig lys fordi hun er en tydelig motstander av tvangsvedtaket, mens han selv har brukt avisen til en propagandakanal for sammenslåing av Troms og Finnmark. 

Nå skal Finnmark Arbeiderparti behandle Kristina Hansens avtale. Mot avtalen står forslaget fra Vardø, Vadsø, Nesseby, Berlevåg, Tana, Båtsfjord, Gamvik og Karasjok kommunepartier, altså det forslaget som Helga Pedersen har frontet.

Det er godt kjent at Wenche Pedersen i Vadsø Arbeiderparti, fylkesordfører Ragnhild Vassvik (AP), fylkestingsrepresentant Remi Strand (AP) og ordførerne i Vardø, Båtsfjord, Tana blant flere, mener Kristina Hansen sin avtale ikke ivaretar Finnmark.

Mangeårig fylkespartileder og stortingsrepresentant Ingalill Olsen er derimot for å gjennomføre avtaleforslaget til Kristina Hansen. Olsen advarer internt aktivt mot Helga Pedersen og mot å skrote avtalen til Kristina Hansen. Prestisjen står på spill.

Nå utfolder Reginiussen-metoden seg i Finnmark Arbeiderparti. Helga Pedersen søkes satt i et ufordelaktig lys fordi hun åpent er uenig i avtaleforslaget til Hansen.

Verken Ingalill Olsen eller Kristina Hansen har konkretisert hva det er som kan ramme Finnmark uheldig. De to partitoppene, som er nåværende og forrige fylkespartileder, appellerer på den måten representantskapet om å stole på deres vurderinger om hva som kan ramme Finnmark, og ikke støtte seg til Helga Pedersen og de åtte kommunepartiene, som har begrunnet sitt forslag.

En ny lukket politisk prosess i Finnmark Arbeiderparti kan få direkte konsekvenser for hva fellesnemda skal vedta. Det vil i neste omgang berøre alle finnmarkingene.

ForFinnmark mener prosessen i FAP er viktig å belyse, for den har allmenhetens interesse. En lukket og feil lederkultur i fylkespartiet må ikke alene kunne få sette stemmeresultatet fra folkeavstemmingen i Finnmark fullstendig ut av kraft. Husk at 87 prosent av finnmarkingene stemte nei til å slå sammen Finnmark og Troms. I det ligger et tydelig signal om hva de kan finne på å gjøre når de skal gå til valgurnene om et drøyt halvår. 

Pressemeldingen er hentet fra Radio Nordkapp