(17.09.2018): Kommunestyret i Alta har med 18 mot 17 stemmer vedtatt å bygge en ny storskole til 400 millioner kroner i Bossekop. De to skolene i Bossekop og Komsa skal slås sammen til en skole. Altaposten skriver at den nye skolen får plass til 600 elever.
Varmere hav reduserer bestanden av ærfugl
Høyere havtemperaturer er en direkte årsak til at bestanden ærfugl har gått ned, opplyser Norsk institutt for naturforskning (NINA) i Tromsø til NRK.
Mink og rovfugler er et økende problem for voksne ærfugler. Eggspisende fugler som kråker og store måker kan redusere antallet fuglunger.
Muslimer og terrorister vant valget i Sverige
Av Vidar Norberg
(17.09.2018): Det er trist å se at Sverige er blitt rammet av islamsk vold. Opptøyene sprer seg i svenske byer, og det sies at svensk presse fortier at det ofte er utlendinger som står bak. Går man utviklingen nærmere etter i sømmene, vil man trolig se at det dreier seg om muslimsk vold. Sverige høster nå av det Olof Palme og særlig sosialdemokratene har sådd. De har importert et stort antall muslimer til Sverige, så mange at til og med politiet frykter å gå inn i muslimske bydeler hvor tafatte politimenn er blitt angrepet og latterliggjort.
Har folk en stikker på bilen for Israel, kan de regne med at bilruten blir knust. Å ha israelsk skilt på fasaden eller jødisk smykke rundt halsen er som å be om bråk i Malmö. Muslimene har lyktes i å spre terror og frykt i deler av Sverige. Den sterkeste valgkampen var det nok derfor muslimske innvandrere og pøbler som drev. De satte biler i brann og herjet. Det var deres stemmesedler som skapte frykt for dem og en enighet mellom de etablerte partier om å verne dem.
Muslimene er nå blitt så mange at de skaper verk langt inn i den svenske politiske ryggmargen. Istedenfor å gå mot opprørerne går politikerne mot Sverigedemokraterna. Både den sosialistiske blokken (Socialdemokrater, Miljöpartiet og Vänsterpartiet) og den borgerlige Alliansen (Moderaterna, Centerpartiet, Liberalerna og Kristdemokraterna) står sammen med muslimene mot Sverigedemokraterna. Og i kaoset har landet vansker med å danne regjering, selv om sosialistene har 144 mandater og Alliansen 143 mandater. Sverigedemokraterna er på vippen med 62 mandater. Islam og vold skaper en farlig splittelse. Sveriges demokrati er begynt å bli en syk mann. Det er en seier for islam og terror, slik man ser det i så mange andre land. Islam vil med terror skape frykt og kaos for å overta styringen. De er alt på god vei.
Med den muslimske innvandringen til Sverige har landet importert terror og vold. Et eksempel på slik vold fikk man da den palestina-arabiske muslimske al-Aqsa-intifadaen spredte seg fra Israel helt til Oslo og mange andre steder.
–Demonstrantene hadde tatt med seg barna som sto i fremste rekke. Det var de som startet med å kaste stein, oppmuntret av de voksne som applauderte. Halvparten av demonstrantene var en blanding av palestina-arabere og arabere fra andre arabiske land. Dette var første gang at araberne deltok i en slik demonstrasjon. Demonstrasjonen var en miniintifada. Vi er nå begynt å føle fremmedelementet av innvandringen i det norske samfunnet. Den arabiske volden har flyttet til Norge, sa informasjonssjef Leif Røssaak ved Israels ambassade i Oslo i år 2000.
En araber i Israel ga en forklaring om de muslimske «demokratier». Han fortalte at når to mennesker i Vesten diskuterer og er uenige, går de hjem til sitt og er vel forlikt. Men i den arabiske verden går den som tapte diskusjonen, hjem etter øksa og kommer tilbake for å drepe sin meningsmotstander. Dette burde bekymre svenskene, ja, hele Europa.
Den kjente, nå avdøde analytikeren, professor og forfatter Barry Rubin sa til Karmel i 2007 at Norge og Sverige er de første landene som vil falle for islam.
–De første landene som står i fare for å falle for sharia-lovgivning, er Norge, Sverige, Holland og Belgia. Også i Frankrike er det seriøse problemer på grunn av stor muslimsk befolkning, sa Rubin.
–Hvorfor skulle Norge være så utsatt?
–Dette skyldes establishmentets holdninger og manglende vilje til å forsvare sin kultur, sa Rubin som leste blogger om Skandinavia.
Professoren mente at politikerne må ta opp kampen for landets kultur, men det skjer ikke i disse utsatte landene. Som eksempel på holdningen i Sverige viste han til en minister som sa at det ikke er noen svensk kultur i Sverige.
Innflytelsen fra islam og palestina-arabere gjør seg sterkt gjeldende i Sverige. Utenriksminister Margot Wallström beskyldte staten Israel for utenomrettslige drap når terrorister blir drept i kamp, altså likvidasjoner. Sverige anerkjente også en PLO-stat. I dag kan alle se at Sverige er blitt et anti-israelsk land, selv om der også er gode Israel-venner. Den svenske utenriksministeren Margot Wällström var uønsket til og med hos Israels statsminister Benjamin Netanyahu.
Fremtidsutsiktene for Sverige synes ikke lyse. Folk og land har forlatt Gud. Nå kommer det inn en ny åndsmakt som kalles islam, og Sverige vet ikke at ånd må bekjempes med ånd. Uten den judeokristne tro blir Sverige et vergeløst offer.
Rosh hashana-yom kippur – Tid for oppgjør med synd
BAKGRUNN:
Av Vidar Norberg
(Israel – yom kippur 2018): Det sivile nyttåret i jødedommen starter den første dag i den sjuende måneden, som kalles tishri. Nyttårshøytiden kalles for rosh hashana som betyr årets hode. I den norske Bibelen kalles det for basunklangens høytid.
Mens Vesten har solkalender, har Israel månekalender. Når nymånen tennes i tishri (september eller oktober), vet jødene at nå er det rosh hashana. I gamle dager var det slik at det kom vitner inn til Jerusalem og fortalte at de hadde sett nymånen. Man kunne jo aldri være helt sikker, men for å være sikker feiret man nyttår i to dager, istedenfor i en dag som Bibelen krever av jødefolket:
«Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde hviledag med basunklang til påminnelse og en hellig hviledag. Da skal dere ikke gjøre deres vanlige arbeid, og dere skal ofre ildoffer til Herren». (3. Mos. 23, 23–25, 4. Mos. 29, 1)
Det jødiske nyttåret er en tid for anger og bot. Tradisjonen sier at på denne dag slår Gud opp i de levendes bok. Mange anser det som tre bøker. Den første er for dem som har flere gode enn onde gjerninger og etter jødisk tanke er rettferdig (tzadik). De skal få leve i det nye året. Den andre boken er for dem som er «middels bra», men må gjøre bot. Den tredje boken er for dem som er virkelig onde. Når Gud nå ifølge tradisjonen ser gjennom bøkene, bestemmes en rekke saker. Hvem skal få leve i det neste år, og hvem skal dø eller må igjennom andre prøvelser.
Det jødiske nyttåret er en alvorlig ransakelsens tid. Derfor blåser man alarm med et bøyd bukkehorn. Det skal vekke mennesket opp til anger og oppgjør både med Gud og mennesker. Mange går til synagogene. Der blåses bukkehornstøtene i raskt rekkefølge, på det meste opp til 101 støt. Tradisjonen sier også at lyden av shofar når helt opp til Gud.
Ofte har religiøse høytider sine egne seremonier. Ikke alle har sitt utspring i Bibelen, men er blitt en tradisjon gjennom tidene. Seremonien under rosh hashana kalles for «tashlich» som betyr avleggelse. Man legger av synden. Særlig ortodokse jøder går til havet, et vann eller en elv. Der vrenger de sine lommer og kaster lommerusk, stein eller kanskje brødsmuler ut i vannet. En av de viktigste ingrediensene i brød er gjær eller surdeig. Det er et bilde på synd. Den skal kastes i glemselens hav, slik det står i Mika 7, 19: «Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.»
Også rabbiner Paulus kjente til bildet med surdeig. Han skriver i 1. Kor. 5, 6–7: «Det passer seg dårlig at dere roser dere! Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være en ny deig, siden dere jo er usyret…».
Det er vanlig at folk hilser hverandre med «må ditt navn bli innskrevet i livets bok» (ktiva v’chatima tova).
Det er en annen hilsen som kanskje er enda mer benyttet. På hebraisk heter det «shana tova». Det kan best oversettes med godt nytt år. Folk sender nyttårshilsener både på e-post og fremdeles med vanlig post. Alle fra statsministeren til mannen i gata ønsker shana tova.
I forbindelse med nyttårsønsket dypper man ofte en eplebåt i honning. Noen sier at eplet er et bilde på Guds øyensten Israel (Sak. 2, 12), mens honningen er Guds velsignelse. Hilsenen blir da et ønske om et søtt og godt nytt år eller «shana tova u’metuka». Bruken av honning er også interessant fordi biene i Bibelen regnes som urene, men honningen er ren. Det viser at Gud kan bruke alt.
Mat er viktig under Israels fester. Man skal ta frem den hvite duken, tenne to lys og sette på bordet det beste huset formår. En av rettene kan for eksempel være tzimmes, en østeuropeisk gryterett hvor man har oppi gryten alt man har for hånden, fra kjøtt til potet, sviske og kanel. Det blir en slags lapskaus.
Men på rosh hashana bør det i alle fall være fisk. Kanskje har dette sin bakgrunn i jødefolkets lange lidelseshistorie. De har vært forfulgt og plaget med militære herjetog, inkvisisjoner, pogromer, holocaust, terrorangrep og senest BDS (boikott, avinvesteringer og sanksjoner), alltid kommet sist i køen til det gode. Derfor håper jødene at ordene fra 5. Mos. 28, 13 må gå i oppfyllelse. «Herren skal gjøre deg til hode og ikke hale. Du skal alltid være ovenpå og aldri ligge under, så fremt du hører på Herrens, din Guds bud, som jeg i dag byder deg å ta vare på og hold…». Et fiskehode eller fisk symboliserer dette.
Nå er det etter jødisk tanke ikke sikkert at alle har fått ordnet opp sin sak med Gud og er blitt innskrevet i livets bok for det kommende året. Derfor teller man ti botsdager frem til den store forsoningsdagen yom kippur.
Den store forsoningsdagen
Innstiftelsesordene for yom kippur står omtalt i 3. Mos. 23, 26–32: «Og Herren talte til Moses og sa: Men den tiende dagen i den samme sjuende måned er det soningsdag. Da skal dere holde en hellig sammenkomst, og dere skal faste og ofre ildoffer til Herren. Den dag skal det gjøres soning for dere, for Herren Guds åsyn.»
Den store forsoningsdagen er Israels helligste dag. Ved solnedgang starter en 25 timers faste uten mat og drikke for den som er frisk. Syke og barn kan spise. Fjernsyn og radio stanser sine sendinger. Trafikken stanser opp, og barna bruker gater til lek, sykkel og rullebrett. Selv Israels internasjonale flyplass stenger. For dette er forsoningens dag.
På yom kippur fylles synagogene i Israel. Mange haster av sted for å høre høytidssalmen «Kol nidre» som betyr alle løfter. Bakgrunnen for denne salmen er at jødene ble tvunget til å avsverge sin jødiske tro og gå over til kristen tro. Noen lovet det, men var hemmelige jøder. Derfor ber de også om tilgivelse for de brutte løfter.
På det jødiske nyttåret rosh hashana og yom kippur går folket på kne mellom synagogebenkene for å bekjenne sin synd. Dette er de to eneste ganger i året at man kneler. Man vil også legge merke til at mange menn har hvite kapper og kanskje hvite huer. Dette er et bilde på renhet:
«Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» (Jes. 1, 18)
Også de store Tora-rullene har fått hvite kapper på yom kippur.
På ettermiddagen leses Jonas bok, fordi den handler om folket i Ninive som omvendte seg, fikk Guds tilgivelse og ble spart for straffedommen.
De yppersteprestelige handlingene på den store forsoningsdagen er nøye beskrevet i Bibelen. På yom kippur gikk ypperstepresten inn i Det aller helligste og sprengte blod på framsiden og foran nådestolen. To bukker ble også utvalgt. Den ene ble slaktet til syndeoffer, mens presten la folkets synder på den andre, levende bukken og sendte den ut i ørkenen, derav navnet syndebukk.
«Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukkens hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser og alle deres synder. Han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen med en mann som står ferdig.» (3. Mos. 16, 21)
Denne yppersteprestelige handling var nok til at hele folket ble kollektivt renset for synd i tro på Guds Ord.
Messiansk & kristen tanke
Den yppersteprestelige handling er i messiansk og kristen tankegang et viktig bilde på Jesu yppersteprestelige offerhandling. I Brevet til hebreerne blir Jesus fremstilt som den store og endelige yppersteprest som gjør soning for alle mennesker.
«Men en hovedsak ved det vi her taler om, er dette: Vi har en slik yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, en som gjør prestetjeneste ved helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske.» (Hebr. 8, 1–2).
«Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme…» (Hebr. 9, 11–15).
«For med ett offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.» (Hebr. 10,14).
Den siste gudstjenesten på yom kippur avsluttes med et langt støt i basunen. Dette avslutter yom kippur, den store fasten.
Første brev til tessalonikerne taler også om Guds basun, som både messianske jøder og kristne venter på.
«For Herren skal selv komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ord.» (1. Tess. 4, 16–18).
Jødisk tanke er at Gud har dømt
–Når vi første gang blåser i shofaren i måneden elul, er det som å kunngjøre at nå er retten åpnet. Gjør dere klar til rosh hashana, dommens dag. Og når vi blåser i shofaren etter ne’ilah (den siste av fem gudstjenester under yom kippur), er det som en kunngjøring om at retten er hevet. Herren har dømt oss og dommen er signert og rettskraftig, skrev avisen Hamodia i sitt barnebilag.
Mat, fisk, kraft, pengevekslere og våre liv
Av sivilagronom Jørgen Høgetveit
I Skriften er vi advart mot å bli grepet av pengekjærhet fra gullkalven til pengevekslerne i Tempelet som Mesteren selv jagd ut. Vi er ikke uten paralleller i dagens Norden og Norge.
Matsikkerheten og produksjonen i vårt magre land er sterkt truet av politikere som har gitt etter for de store kjeder og deres maksimalisering av mer utbytte i milliardklassen, mens bøndene gir opp i økende antall. Kornsiloene har man revet og fyller dem med hybler og såkalte kunstverk. Andre pengeinteresser er inn i bildet over hele landet og forsyner seg grovt av de matproduserende ressurser.
Så kom tørkesommeren 2018 som en stor overraskelse for de mange som bare lar seg styre av korte tanker og kortsiktige gevinster. Men både professor Breirem og tidligere rektor på Ås – flogvitet Njøs – har fortalt om mulighetene for store variasjoner i klima allerede i syttiåra. Professor og rektor Njøs i et stort møte på Hornnes rundt åtti sa at vi antagelig fikk et klima som minnet mer om 1700-tallet. Breirem og vår kjente kornforsker Borlaug anbefalte å bygge opp store siloreserver mens det var store avlinger og muligheter for det, for å møte sultkatastrofer. Men høre etter – neida.
Nei, nå skulle man ha «Billig mat til farlig pris» – farene ville man ikke skjønne noe av – og overlot matomsetningen til tre store kjeder som – etter hva jeg observerer – melker markedet så godt en kan – og sikrer seg stor oppgang i sine formuer – mens bøndene som produserer maten – med stadig mindre marginer til slutt gir opp. Miljøaktivistene lar for sikkerhets skyld rovdyrene overta utmarksbeitene. «Dei skjøner ikkje før dei svelt», sa en gammel ordfører til meg etter en rovdyrdebatt. Det urbane uforstand synes ikke å kunne ivareta livene våre og «folkets beste». Tidligere landbruksdirektør i Rogaland – en meget klok og kunnskapsrik mann – og maktet – etter hva jeg har hørt å holde Stavanger ordfører litt i ørene – så en ung bondelagsleder rett i øynene og sa: «Eg er so gamal at eg tru er slepp det, men du kjem til å oppleve sult.»
Fritt hav hadde vi i århundrer. Havet og de enorme fiskeressursene var folkets eiendom, ingen enkeltmanns, men nå ble ressursene underlagt kvoter til gutta med penger. Årtusenets tyveri fra det norske folk stod det på kronikkplass i Nationen for mange år siden. En småfisker uten kvote med 350 kilo ble arrestert og dømt. Island gikk det enda verre med. Kvotekjøperne solgte kvotene videre til store penger og satset på bankvirksomhet for å gjøre Island til Nordens Singapore. Det ble konkurser og nedtur som vi knapt har hatt maken til i Norden. En kar jeg kjenner, hadde en datter som hadde plassert cirka. 500 000 kroner i en av bankene som røk, og tapte alt hun hadde spart til sine studier.
Kraftverkene og distribusjonsnettet var vel utbygd for skattebetalernes penger i samarbeid mellom kommunene. Norge var jo kaldt og mørkt mange måneder i året og trengte lys og varme til en fornuftig pris. Et kraftig konkurransefortrinn ble det og for arbeidsplassene våre. Det fikk vi i mange år inntil makta gjorde det hele om til A/S hvor kapitalen rår. Noen var naive nok til å selge sine aksjeposter til store penger og bygde kultur blant annet som Kristiansand med Kilden. Siterer gjerne en gammel klok kvinne som ofte siterte: «Fint skal det være om halve enden er bar». Men man stoppet ikke der. Nå skulle man kobles opp med kabler på det store utland slik at man kunne gjøre de helt store pengene på el-kraft. Nye svære linjer ble bygget fra innlandet der krafta ble skapt. Og heller ikke der stopper man – for nå skal «smartmålerne» på plass i de tusen hjem så man kan prise etter forbruket – de rike kan for eksempel koke middag til normal tid – mens de mindre bemidlede må vær så god får vente. Men enda verre er det at disse «smartmålerene» – smarte for hvem – stråler og er helseskadelige for de mest sensitive og kanskje flere etter hvert som allergien vokser. Protester hjalp ikke, målerne skulle inn – og helsedirektør hadde de visst fått med på laget – selv om mange tusen beviselig var plaget, og bindsterke utredninger viser noe annet. Så kom man med måler uten kommunikasjonsdel – for her skulle inntjeningen maksimaliseres. For hvem? Og tok du ikke de heller – fikk du i tillegg til høye priser gebyr for at de skulle kikke innom. Dette minner igjen om ekspertisen og Semmelweis (barselfeberen) som kostet tusenvis livet. Men pytt, pytt her jobbes det til folkets beste – skal man tro retorikken. Men å få noe fornuftige begrunnede svar fra dem syntes umulig.
Og gutta pratet om den store sikkerhet de skapte for oss ved å koble oss opp så vi kunne få atom- og kullkraft i retur når de hadde tappet magasinene nesten tomme. Akkurat som vi ikke hadde sikkerhet før med et godt og riktig regime av vannmagasinene som tenkte på folket og ikke på pengesekken. Og hvordan det gikk med miljøet med skvalpekjøringa i elvene og resirkulering av svære vannmengder – det snakket man ikke høyt om. Det var visst alt til – ikke «barnas beste» nå – men «folkets beste» og internasjonal kamp for klimaet, mens «miljøkjempen» i FN Erik Solheim fløy verden rundt som aldri før! Og prisene på el-kraften samt nettleien – som før opererte med omtrent selvkost – gikk opp og opp og opp. Og pengegutta satset tungt på at været hadde kontroll på og de oversikt over. Salget til utlandet var på topp. Men nå fikk de en tørkesommer og regnet med skyhøye inntekter – og penge ble satset og galt gikk det, i milliardklassen. Gambler med 3 x Agder Energis produksjon! Slikt gambler man ikke med! Skikkelig galt – så endog fellesskapet og kundene får svi. Prisene føk ikke i skyene – i all fall ikke som de håpet – men enorme konkurser dukket opp – og nå skal de granskes. Det minner om hva som skjedde i Arendal i 1887 da Norges rikeste by ble sendt ned i den ytterste fattigdom med Herlofson-affæren (da Ap. ble stiftet der) – og kom seg – i følge Aftenposten ikke skikkelig på fote igjen før rundt 1970.
En tror ikke Norge kommer til å fortsette på denne galeien – folket må som sedvanlig bære byrdene når boblegutta «leker» seg på folkets vegne med våre felles resurser som skal sikre livene våre – og så våkner man – forhåpentlig ikke til revolusjon. Det som antagelig må til, er utskifting av store deler av lederskapet med folk som lever i en annen virkelighetsverden. Interessant er det å følge med i hva som skjer i USA, England og nå i Sverige – selv om det også gir visse kuldegysninger. Hadde Falkberget levd nå, hadde vi kanskje fått en ny «Bør Børson-bok» fra denne alvorlige mannen.
Økt pris på fersk laks
(15.09.2018): Prisen på fersk laks gikk opp i uke 36, melder Radio Nordkapp.
Prisen i uke 36 var 62,60, en økning på ni prosent sammenlignet med uke 35, ifølge Statistisk sentralbyrå.
Det ble eksportert 17 919 tonn i uke 36 mot 17 501 tonn i uke 35.
Fiskeren som trengte syndenes forlatelse
Av Vidar Norberg
(Oppbyggelse): Det var en fisker i Loppa som kom inn på prestekontoret til Carl Torp. Det luktet både tran og tjære av sjøstøvlene. Gummistøvler hadde ennå ikke erobret markedet på 1930-tallet. Fiskeren trengte absolusjon, det vil si at presten tilsier ham syndenes forlatelse. Det er slikt mennesket trenger når det ikke får fred i sin sjel på grunn av sine mange overtredelser av Guds bud. Da kan man oppsøke en prest, predikant eller et kristent menneske som man har tillit til.
Den barske fiskeren falt på kne foran presten og ramset opp sine synder, pustet dypt, stønnet og la den svarte neven sin over øynene, før han tidde.
–Har du mer å bekjenne, spurte presten.
–Jeg minnes ikke mere, nå…
–Du broder, vet hva Jesus sa første påskedag til sine disipler:
«…Så står skrevet at Messias skal lide, og oppstå fra de døde på den tredje dag, og at i Hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag fra Jerusalem av…»
–Ja, skynd deg, prest, sa fiskeren.
Så kom absolusjonen.
«Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn…».
Fiskeren reiste seg og var synbart hjulpet for sin sjelenød, takket varmt og ba Gud velsigne presten før han ruslet ned til båten og seilte over leia for frisk bør, forteller Torp.
Klok fisker
Det var nok en vis fisker som kanskje hadde lest både bibel, oppbyggelsesbøker og Luthers lille katekisme som kom til presten. I katekismen er budene nevnt på rams, med en liten forklaring. Den som bryter bare ett av dem, er skyldig til evig fortapelse, dersom man ikke får gjort opp sin synd og får tilgivelse og blir tvettet i Jesu blod.
Hva sier så disse budene:
1 Du skal ikke ha andre guder enn meg.
–Det betyr at vi skal frykte og elske Gud over alle ting og lite fullt og fast på Ham.
2 Du skal ikke misbruke Guds navn.
–Det betyr at vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke bruker Hans navn til å banne og sverge, men heller kaller på Gud i all nød, ber, lover og takker.
3 Du skal holde hviledagen hellig.
–Det betyr at vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer samlingen om Guds Ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det.
4 Du skal hedre far og mor, så det går deg godt og du får leve lenge i landet.
–Det betyr at vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke setter oss opp mot foreldrene våre eller andre som Gud har satt over oss, men viser dem ære, elsker og lyder dem.
5 Du skal ikke slå ihjel.
–Det betyr at vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke skader vår neste på hans legeme eller gjør ham noe vondt, men hjelper ham når han er i nød.
6 Du skal ikke bryte ekteskapet.
–Det betyr at vi skal frykte og elske Gud, så vi lever et rent liv i tanker, ord og gjerninger. Ektefolk skal elske og ære hverandre.
7 Du skal ikke stjele.
–Det betyr at vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke tar penger eller gods fra vår neste eller narrer noe fra ham, men hjelper ham til å berge sin eiendom og bedre sine kår.
8 Du skal ikke lyve.
–Det betyr at vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lyver på vår neste, ikke sviker ham eller taler ondt om ham, men unnskylder ham, taler vel om ham og tar alt i beste mening.
9 Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
–Det betyr at vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke med list trakter etter vår nestes arv eller eiendom eller prøver å ta noe fra ham med knep, men hjelper ham så han får ha sitt i fred.
10 Du skal ikke begjære din nestes ektemake eller hans arbeidsfolk eller noe som hører din neste til.
–Det betyr at vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lokker eller truer fra vår neste hans ektemake eller noen som arbeider hos ham, men minner alle om å være trofast og gjøre sin plikt.
Så spør Luther hva som er summen av budene. Svaret står i Matteus 22, 37–39:
«… Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu. Dette er det største og det første bud. Men det er et annet bud som er like så stort: Du skal elske din næste som deg selv.»
Stakkars menneske
Etter å ha lest alle budene, må man nesten si: stakkars menneske. Mennesket har vært syndig etter at Adam og Eva spiste av den forbudte frukt i Edens have. Synden følger kjødet, slekt etter slekt. Intet er ubesmittet av synden. Derfor synder mennesket i tanker, ord, gjerninger og forsømmelser.
Paulus forklarer dette i Romerne 7, 18-19:
«For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor der intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke, for jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.»
Mennesket må leve i syndsforlatelsens rike. Bekjenne syndene for Jesus og tro at Hans blod renser oss fra all synd når man tror og bekjenner dem. (1. Joh. 1, 7)
Gud vil at mennesket skal komme til Ham, slik det står i profeten Jesaja 1, 18:
«Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren; Om eders synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.»
Kanskje var det nettopp dette denne tøffe fiskeren opplevde da han kom i syndenød. Kanskje var syndene av en slik karakter at han ikke maktet å tro seg frelst. Derfor gikk han til presten for å bli tilsagt syndenes forlatelse.
Det er blitt fortalt at fiskere i gamle dager kanskje ofte var nærmere Gud enn andre mennesker, for de visste at det var bare noen spinkle båtbord på havet som skilte dem fra evigheten. Derfor var det særdeles viktig å ha oppgjort sin sak med Gud.
Men alle mennesker er om bord i livsbåten. Den kan like fort gå ned som en båt på havet. Da er det godt å ha Jesus om bord i livsbåten.
Den høyt skattede sangfortatter Trygve Bjerkrheim forklarer det så fint:
«Han fører deg frelst over fjorden, Heilt fram til den himmelske strand. Når døden sin brottsjø du møter, Vil Jesus dra båten i land.»
Kanskje var det dette denne barske fiskeren på Lopphavet visste. Da han gikk ut etter møtet på prestekontoret, hadde han fått vissheten tilbake og kunne puste lettet ut. Det skaper glede.
«Halleluja, min sjel er fri! Min trellestand er nå forbi. På land og hav min sak er klar, Hvor Jesus er, jeg himlen har», lyder det i sangen «Da Jesus satte sjelen fri» av C.F. Butler og T. B. Barratt.
Historien om fiskeren står i Carl Torps bok «Prest i Norge» som kom ut på Ansgar forlag i 1975. Torp har skrevet flere bøker. Han var blant annet kjent i Mehamn fordi han gikk på kaia og pratet med menneskene der.
UTENRIKS: Israel hjalp syrere på Golan
Av Vidar Norberg
(Nahariya, juli 2018): Den israelske legen Eyal Sela har de seneste fem årene sydd sammen syrere som har fått avrevet både nese og underkjeve av snikskytterkuler og bomber i borgerkrigen i Syria. Over 4900 syrere har fått medisinsk hjelp i Israel. Nå er operasjon god nabo avsluttet etter at Syria tok kontroll over grenseområdet til Israel.
Medisinsk senter i Galilea og Nahariya er et stort sykehus. Sela er leder for operasjoner på avdelingen for øre, nese, hals. Han har sett mange grusomme krigsskader, tilsynelatende helt ulegelige. Sykehuset har mange bilder av skadde, før og etter operasjonene. Bildene er nesten som en dokumentasjon av moderne mirakler. I alt 2500 krigsskadde fra Syria har fått hjelp på Medisinsk senter i Galilea og Nahariya.
–Vi har bare behandlet toppen av et isfjell, sa Eyal Sela da han møtte utenlandske korrespondenter i Israel på tur med MediaCentral.
Godt rykte
Når en forferdelig ulykke først er ute, er det mange i Syria som vet at den eneste hjelpen finnes i Israel.
–Det er faktisk folk i Syria som har hørt mitt navn og spør etter meg når de kommer til grensen for å få hjelp i Israel, forteller Sela.
Det kan ta fra fire til 72 timer fra en pasient blir fraktet fra slagmarken til Israels grense og videre inn til sykehuset i Nahariya. Det har hendt at pasienten fra Syria våkner opp i Israel. For noen år siden var de i sjokk. De trodde vi var den sionistisk fiende. En kvinne fortalte at de fikk ikke en gang lov til å si Israel i sitt hjem i Syria.
–80 prosent av de skadde er rammet av kuler fra snikskyttere. Deres mål er å drepe. Skadene blir store. Disse sivile menneskene har hverken skuddsikker vest eller hjelm. Kula kan gå inn i kjeven og gjennom armen. Den river i stykker. Det er vanskelig å reparere skadene. Ved eksplosjoner blir det nakke- og brystskader. Først gjelder det å redde liv. Så må vi starte med å restaurere det som er ødelagt, sier Sela.
Legene tar både ben og kjøtt fra andre steder på kroppen for å rette opp ansiktet. Metaller brukes også og kles med kjøtt som etter hvert gror. En pasient uten nese kan selv velge neseform på et bilde. Sela forteller at det var en syrer som valgte en jødisk nese etter å ha sett bilder av valgmulighetene.
–En av pasientene som kom inn, hadde mistet den nedre delen av ansiktet. Alt var borte. Det tok to år å rekonstruere og bygge opp et nytt ansikt, sier Sela.
De israelske legene står også overfor andre store problemer. Syrerne har bakterier som var helt ukjent i Israel. De var motstandsdyktige mot antibiotika som benyttes i Israel. Legene måtte først kultivere bakteriene for å finne medisiner som bet på betennelsene.
–Årsaken til resistente bakterier er kanskje at det er dyrt å gå til lege i Syria. Folk går heller til apoteket som skriver ut antibiotika som sukkertøy, og bakteriene blir resistente.
Reiser bort
–Alle syrerne som kommer hit, vil tilbake til sine familier i Syria så fort som mulig. Noen får med seg krykker, andre med rullestoler. Vi må hente utstyret fra for eksempel Jordan slik at det ikke er noe som minner om Israel og dermed skaper problemer når de kommer tilbake til Syria. Vi skriver også diagnosene på engelsk og gir dem antibiotika som de kan ta med seg. Det er ikke sikkert at de får tak i de rette medisinene i Syria, sier Sela.
–Synes du det er trist å sende dem tilbake.
–Ja, svarer Sela.
Etter hvert som syrerne forsvinner ut av sykehuset og til Syria, blir kontakten med dem borte. Kanskje blir noen drept.
–En 14-åring mistet sin venstre hånd og ansiktet var stygt skadet. Etter behandlingen reiste han tilbake til Syria. Ti måneder senere var han igjen på sykehuset. Vi spurte om han ikke hadde lært noe av dette og fikk følgende svar.
–Dine barn leker med spill. Vi leker med granater, svarte gutten.
Det er også syrere som har kommet nærmest uten klær og sko. Leger har tatt med seg nødvendigheter, folk har samlet inn klær, og det er også donasjoner til dette arbeidet. Utgiftene til den medisinske behandlingen dekkes over det sykehusbudsjettet som vi får fra Israels regjering.
Hjelper alle
Eyal Sela forteller at Israel hjelper alle uten å se på religion og nasjonalitet. Han forteller litt om sin ideologi bak denne holdningen.
–Vi gjør det for våre barn i håp om at det kan endre det syriske folks holdning til Israel, sier Sela.
Sela tror nok at araberne som kommer til sykehuset, endrer sin mening om Israel. De ser at her arbeider både jøder og arabere sammen. For dem er det rart at de er venner. Det er arabere som snakker arabisk, og syrerne blir overrasket når de ser arabiske veiskilt i Israel.
Pressemedarbeider Sharon Mann forteller at mange skadde kommer til Medisinsk senter i Galilea og Nahariya nattestid. 40 prosent er kvinner og barn. Det er født i alt ni barn på sykehuset i Nahariya. Hun forteller at de hjelper alle.
–En person er en person uansett, sier Sharon Mann.
—
Syrere ble hjulpet på sykehus i Israel
(Nahariya, juli 2018): To syriske krigsskadde menn kom over grensen til Israel for å få behandling. De kan kun stå frem med forbokstaven i sitt navn, for de skal tilbake til sine familier i Syria når rehabiliteringen er over.
H. er fra landsbyen Ghutta nær Damaskus er 28 år, gift og har barn.
–Jeg var hjemme da det ble tung skyting mot vårt hus. Jeg ville se hva som skjer, og gikk ut. Det var den syriske armé som invaderte vårt område. Jeg så sivile som ble skadet. Vi forsøkte å hjelpe dem. Fra en høyttaler lød det at sivile må flykte. Jeg gikk for å vekke min mor, kone og barna slik at vi kunne fare med bilen. Da skjøt en syrisk soldat meg i hodet, forteller H.
Han ble oppdaget og reddet etter to timer. Det ble gitt førstehjelp, men han kaller hjelpen for lite profesjonell hjelp. Doktoren sa at det var bedre å la H. bli igjen på slagmarken for legen kunne ikke gjøre mer.
–Det var en guide som tilbød seg å bringe meg til behandling i Israel. Israel stenger ikke grensene for arabere fra andre land, og jeg takket ja. Folk fortalte at de som kom til Israel, fikk god behandling. Det var ingen fare forbundet med å bli behandlet der.
–Jeg ble satt på en hest. Det tok tre timer fra Syria til grensen. Det var en hard og vanskelig reise. Jeg ble tatt imot av Israels forsvar. De brakte meg videre til sykehuset i 2016. Her har jeg vært gjennom flere operasjoner.
Han forteller at da han første gang våknet og så seg i speilet, ble han sjokkert over skadene, men legene roet ham ned og sa at dette blir ok.
–Jeg er både glad og lykkelig over at jeg kom hit. Virkelig takknemlig til Israels forsvar, alle i Israel og legen, sier H.
Hver 15. dag snakker han med sin far i Syria for å høre hva som der skjer.
–Vi har hørt historier fra Daraa. Det sies at den syriske hær dreper koner og barn for å få opprørere til å gi opp kampen.
(Nahariya): R. er fra Quneitra, som grenser opp til Syria. Han er 22 år.
–Jeg var på vei til markedet i forbindelse med ramadan. Da ble det et flyangrep. Hånden og ansiktet ble skadet. Jeg ble tatt til et feltsykehus i Syria, men de sa at de ikke kunne hjelpe meg. Den eneste muligheten var i Israel.
R. forteller at han ventet i en time ved grensen til Israel. Derfra tok Israels forsvar ham til sykehuset som opererte ham. Han venter nå på plastisk kirurgi for å fikse begge hendene.
–Hvordan føles det å være i Israel? Er du redd for å bli ansett som en forræder?
–Jeg føler ikke at jeg har forrådt mitt land. Israel er ikke slik som det beskrives der. Jeg har fått gode behandling.
–Så det var annerledes i Israel?
–Jeg var nysgjerrig, for folk fortalte om den gode behandlingen her. Dette er et land som respekterer menneskerettighetene. Mennesket er hellig i Israel. Døden er noe normalt i vårt land. Gangstere styrer i Syria. Sønner kidnappes, og fedre må betale 5000 dollar, sier H.
H. mener at det må stilles krav om at Bashar al-Assad må bli fjernet fra makten, slik at folket kan leve i fred.
—
Israels operasjon god nabo
(Aloni Habashan, juli 2018): –Borgerkrigen i Syria startet i 2011. Ingen visste hvordan en arabisk revolusjon ville se ut. Vi bestemte oss for å hjelpe syrere for å unngå terror i Israel, forteller tidligere oberstløytnant i Israels forsvar, Marco Moreno.
–Tenk om ISIS kommer over grensen og dreper barn?
–Jeg foreslo at Israel tidlig skulle gjøre en avtale med lokalbefolkningen i Syria om at de hindrer terroristene i å komme til Israel. Tilbake gir Israel humanitær hjelp, sier Moreno som ledet prosjektet «God nabo» som førte til at syrerne på den andre siden av grensen fikk israelsk hjelp.
Ny strategi
Marco Moreno forteller at vanligvis tenker ikke en hær på humanitære hjelpeprosjekter, så oppgaven var å overbevise de militære lederne om samarbeid med lokale syrere på den andre siden av grensen for å hindre terror i Israel.
–Vi gikk til en lokal hyrde og spurte etter opposisjonslederne i Syria. Fredag den 23. desember 2012 kom fire personer fra Syria. Syrerne som kom, fortalte at de hadde regnet med at de gikk i døden da de kom til møtet med israelerne, men slik gikk det ikke. Vi fortalte dem at det kan bli terror mot Israel. Dette vil føre til at Israels forsvar rykker inn i Syria med de konsekvenser det vil få for folk der.
Marco forteller at lederne på den andre siden av grensen gikk med på avtalen om å holde terroristene unna, mot at de fikk mat, medisiner og legebehandling i Israel. Israels forsvar betaler millionene.
–Dermed startet operasjonen med å bringe skadde syrere inn til legebehandling i Israel. Det var folk fra landsbyer med en halv million sunnimuslimer. Mange har ikke skoler og rennende vann. Noen steder er det en humanitær krise.
Risiko
Oppgaven Israel påtok seg, var ikke uten risiko. De visste i utgangspunktet ikke om en syrer som kom til Israels grense, hadde med seg en bombe. Kvinner ville de ikke kle naken for å undersøke saken, derfor tok soldatene en risiko.
Moreno sier at syrerne ble overrasket når de ble kjørt til hospitalet i Israel. Men på sykehusene møtte de kristne sykesøstre og arabiske leger.
Moreno fikk spørsmål om den israelske hjelpen har endret syrernes holdning til Israel. Han svarer med å fortelle en historie om en mor i Syria som refset barna med følgende uttalelse:
«Om du ikke spiser opp maten, så kommer sionistene og drikker ditt blod».
–Syrerne fikk også høre at israelere hadde horn og hale, at de var monstre. Noen sa at det de ble fortalt, var ikke sant. Men uansett hva Israel gjør, vil det alltid være noen som synes at vi er dårlige mennesker. Men «God nabo» er et vakkert prosjekt. Husk at Syria var vår største fiende.
–Det er klart at Israels forsvar kunne brukt fly og rifler for å ordne opp med trusselen langs grensen, men vi syntes operasjon «God nabo» var den rette måten. I fremtiden kan dette være et verktøy som kan brukes ved en annen grense.
Noen artige historier ble det også. Forsvaret hadde steder hvor de la ut mat til syrerne. En gang sendte de et stort parti spagetti til syrerne. De var ikke vant til slik kost. Like etterpå takket de for forsyningen, men sa at det var så hardt å spise den. De fikk forklaring om at den må kokes, og det ble sendt over et parti tomatsaus fra et overskuddslager.
Moreno sier at Israel har tatt inn totalt 5000 mennesker.
Store tap
Moreno forteller at 11.9.1965 er Bashar Assads fødselsdag. Det er datoen da World Trade Center i New York ble sprengt.
–Da Assad startet, hadde han 350.000 soldater. Nå har han bare rundt 35.000 soldater.
Marco Moreno har ikke bare formidlet hjelp over grensene på Golanhøydene. Han samarbeider også med kristne i «Frontier Alliance International» som har arbeid i Syria.
–Det er kristne og jøder som hjelper muslimer inne i Syria, forteller Marco Moreno.
—
Avsluttet grensehjelp på Golan
Av Knut-Einar Norberg
Det israelske forsvaret (IDF) kunngjorde torsdag at de har avsluttet «operasjon god nabo» på Golanhøydene.
Det humanitære programmet varte i fem år og bestod hovedsakelig av hjelp til syrerne på den andre siden av grensen i det krigsherjede landet. Over 13.000 syrere fikk medisinsk hjelp av IDF siden 2013; 4.900 fikk behandling på israelske sykehus, inkludert 1.300 barn, og 7.000 fikk behandling på en klinikk som lå på grensen. Israel sendte inn 1.700 tonn mat, 1,1 millioner liter drivstoff, 26.000 kasser med medisinsk utstyr og medisiner, 20 aggregat, 40 kjøretøyer, 630 telt, 350 tonn klær, 8.200 poser med bleier og 49.000 kasser med babymat. IDF la også frem rørende takkebrev fra syrere som fikk hjelp av Israel under operasjonen.
«Opprørsgrupper i Syria fikk våpen fra Israel»
Israel har angivelig gitt våpen og penger til minst 12 opprørsgrupper i den sørlige delen av Syria for å hindre Iran-støttede grupper og ISIS fra å komme nær Israels grenser på Golanhøydene. Hjelpen kom i forbindelse med «operasjon god nabo». Det var mer enn 20 militære ledere som fortalte sine historier om våpenforsyningene til Foreign Policy Magazine.
UTENRIKS: USA stengte PLOs kontor 25 år etter Oslo-avtalen
Av Knut-Einar Norberg i USA
PLO-myndighetens «diplomatiske» representasjonskontor i Washington DC opphørte torsdag 13. september 2018. Det amerikanske utenriksdepartementet hadde gitt PLO-myndigheten 30 dager på seg til å stenge kontoret, og fristen ville løpt ut i oktober.
USA har ifølge meldinger også frosset alle bankkontoer til PLO i landet, og PLOs utsending til USA, Husam Zomlot, har mistet sin oppholdstillatelse og er bedt om å forlate landet med sin familie øyeblikkelig. Stengingen kom 25 år etter at Oslo-avtalen ble undertegnet, den 13. september 1993.
USA orienterte PLO-myndigheten mandag 10. september om at de har 30 dager på å avvikle kontoret i Washington. Ordren kom fra Det amerikanske utenriksdepartementet og ble først bekreftet av president Donald Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton.
–USA støtter en direkte og robust fredsprosess, sa Bolton.
Trump-administrasjonen begrunnet ordren med at PLO ikke har tatt «skritt i retning av å starte opp direkte og meningsfylte forhandlinger med Israel».
Oslo-avtalen
Den 13. september 2018 var det 25 år siden Oslo-avtalen ble undertegnet av statsminister Yitzhak Rabin og PLO-leder Yasser Arafat i Washington. Avtalen skulle bringe en slutt på en lang konflikt, og de to lederne fikk sammen med Shimon Peres Nobels fredspris for avtalen. Men i de 25 årene som er gått, er ingenting oppnådd som følge av avtalen, og mange israelere regner den som død. Samtlige presidenter siden Bill Clinton i 1993 har forsøkt å tvinge igjennom innrømmelser og en permanent avtale, uten at det har ført frem til noe.
Israelsk støtte
Statsminister Benjamin Netanyahu roste USAs beslutning om å stenge PLOs representasjonskontor i USA.
–USA har tatt den rette beslutningen. Israel støtter amerikanske handlinger som gjør det klart for palestina-araberne at når de nekter å forhandle og forsøker å angripe Israel i internasjonale forum, så vil ikke det fremme fred, sa han.
PLO mot USA
PLO-myndigheten vurderer å kutte alle båndene med amerikanske myndigheter, inkludert sikkerhetssamarbeid, etter at Trump-administrasjonen har tatt en serie med beslutninger som svekket PLO-myndigheten, inkludert stenging av deres representasjonskontor i Washington.
PLO-myndigheten har boikottet Trump-administrasjonen etter at de anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad og flyttet ambassaden til hovedstaden i mai i år. Channel 10 meldte at PLO-leder Mahmoud Abbas (Abu Mazen) planlegger en verbal bredside mot den amerikanske presidenten under åpningen av FNs sesjon i New York senere denne måneden.
Kontor siden 1993
PLO-myndigheten åpnet sitt representasjonskontor i Washington i 1993 som en del av Oslo-avtalen. Kongressen hadde nedlagt forbud mot et slikt kontor i 1987, men gjorde en helomvending seks år senere så lenge PLO forpliktet seg til «fredssamtaler» med Israel. Kongressen lempet på PLOs restriksjoner i 1997, slik at det var opp til presidenten å se til at de overholdt betingelsene.
I 2011 da PLO-myndigheten gikk inn i UNESCO og kunngjorde at de ville søke om fullt medlemskap i FN, reagerte Kongressen og innførte nye restriksjoner. Men Obama-administrasjonen ville ikke sette hardt mot hardt overfor PLO-myndigheten, til tross for at de brøt Kongressens betingelser da de oppfordret Den internasjonale domstolen i Haag til å etterforske Israel og israelere.
PLO-myndigheten ble i fjor informert om at representasjonskontoret risikerte å bli stengt på grunn av brudd på Kongressens betingelser, og i uke 37 i år ble beslutningen fattet av Trump-administrasjonen.
Sammen med Israel
Trump-administrasjonen har fattet en rekke policybeslutninger det seneste året som har falt i god jord i Israel. De har anerkjent Jerusalem som Israels hovedstad, flyttet USAs ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem og kuttet overføringene til UNRWA og andre FN-organer på grunn av deres ensidige handlinger mot Israel. I forrige uke gjorde de det også klart at de vil kutte 25 millioner dollar til sykehus i Jerusalem som primært betjener arabere. Administrasjonen har angivelig utarbeidet et initiativ til fredsavtale mellom Israel og palestina-araberne som ennå ikke er lagt frem, og flere medier har meldt at initiativet inneholder store innrømmelser fra Israels side.
Advarer Haag
USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton advarte i en tale den 10. september Den internasjonale domstolen i Haag (ICC) mot å forsøke å gå etter Israel, israelere eller amerikanere. Han understreket at USA vil bruke alle midler på å beskytte Israel og USA, inkludert makt, dersom det blir nødvendig. Bolton kalte domstolen «farlig» for USA og sa at den som organisasjon ikke står ansvarlig overfor noen. Den amerikanske beslutningen kom etter at ICC i fjor høst indikerte de ville innlede en etterforskning av USA for krigsforbrytelser i Afghanistan, og at PLO-myndigheten har bedt ICC om å stille israelske myndigheter for retten.
–Domstolen har hilst medlemskapet til den såkalte staten «Palestina» velkommen, samtidig som de har truet Israel, som er en demokratisk nasjon, med etterforskning av dem for å ha forsvart seg mot terror fra Gaza, sa han.
USA er ikke medlem av ICC.
—
Historien om Oslo
Tidligere stortingsmann Kåre Kristiansen (KrF) holdt en nekrolog over Oslo-avtalen den 5. februar 2001 på mandagsmøtet i Bet Norvegia i Jerusalem. I forbindelse med 25-årsmarkeringen for Oslo-avtalen trykker Karmel på nytt referatet fra møtet.
Kristiansen ble nesten som et ikon i Israel da han i oktober 1994 trakk seg fra Nobelkomiteen i protest mot at terroristen Yasser Arafat i PLO fikk Nobels fredspris, sammen med Israels statsminister Yitzhak Rabin og Shimon Peres.
Nekrolog over Oslo-avtalen
Av Vidar Norberg
(05.02.2001): –Slik situasjonen nå er, har jeg lyst til å la dette bli en nekrolog over Oslo-avtalen. En nekrolog er noe man leser over noe som er dødt, og så begraver man det. Det er på tide å gjøre begge deler med Oslo-avtalen, sa Kåre Kristiansen i et skarpt oppgjør med norsk og internasjonal politikk i Midt-Østen.
–Oslo-avtalen har vært svært ødeleggende på mange områder. Den er faktisk ikke noe avtale, men en deklarasjon av prinsipper. I avtalen forteller man hvilken fantastisk utvikling det vil bli dersom man blir enige om å leve sammen. Oslo-avtalen er ikke noe fundament. Når det ikke er lagt inn noen handlingsplan, men bare fromme ønsker, så skaper dette urealistiske forventninger og kanskje særlig i den arabiske befolkning. De trodde at de skulle få alt de ønsket seg. Mange, også på norsk side, la opp til å oppfylle arabernes ønsker. Så ble det et forventningspress som ikke var realistisk. Skuffelsen som kom, var ødeleggende for hele situasjonen.
Til hode på norske politikere
–Med Oslo-avtalen ble lille Norge en stor medspiller på det internasjonale plan. Dette gikk fullstendig til hode på norske politikere. Plutselig var de i verdenspolitikkens søkelys. Dette ble på en måte en nasjonal prestisjesak. Norske politikere som reiste utenlands, kunne sole seg i at Oslo-avtalen lå til grunn for forhandlingene. At den ikke betød noe, hoppet man over.
–Ikke bare for Arbeiderpartiet, som hadde regjeringsmakten under avtalen, men for nesten alle partier ble Oslo-avtalen en slags hellig ku. Hva man enn gjorde, måtte man ikke gjøre noe som ødela eller svekket dens betydning for norske politikere eller norsk politikk. Det er blitt så galt at selv nå når avtalen egentlig er død, så klynger man seg til den. Man skal være forsiktig med å si noe som kan svekke Oslo-avtalen, for her har norske politikere bygget prestisje og fått en internasjonalisering som de synes man må ta vare på.
–Jeg har hørt sagt at Norge er på topp når det gjelder en kritisk og negativ holdning til Israel. Dessverre tror jeg dette er riktig. Jeg ser både svensk og dansk fjernsyn i tillegg til CNN og andre fjernsynsstasjoner. Mitt inntrykk er at selv om det er ubalanse alle steder, så er det ikke så ille som i Norge. Jeg må si at til og med mitt eget parti, som har vært veldig pro-Israel, ikke har de samme holdninger som før.
–Alt dette skyldes nok at Oslo-avtalen har slik en politisk prestisje-stilling i Norge. Samtidig har man innarbeidet myten om at jødene kom og skjøv ut palestina-araberne, tok deres land og skapte problemer for dem. Denne myten ender opp med at man må støtte palestina-arberne fordi de er underlegne, mens Israel er så sterk. Egentlig er dette et annet uttrykk for denne misunnelseskomponenten som sier at man ikke må lykkes i det man gjør. Får man til noe, så blir det mistenkeliggjort. Noe av dette ligger også bak Oslo-avtalen, sa Kristiansen.
Land for fred er et gammelt øk
–Det finnes et slagord som heter «land for fred». Det betyr at Israel skal få fred ved å avstå land. Fremdeles lever nok dette hos en del mennesker, men dersom man ikke er fullstendig naiv så ser man at dette ikke holder. Israel har igjen og igjen gitt fra seg land. Egypt fikk Sinai, og nylig ga de land i Libanon. Under forhandlingene i Camp David tilbød de 90 til 95 prosent av Judea og Samaria. Dette resulterte i nye krav fra araberne. All vilje til å gi fra seg land har ikke ført til fred. Det har tvert imot blitt verre. Det er dødfødt når noen sier at land for fred er et grunnlag for forhandlinger. Likevel er det folk som vil forsøke å stable dette gamle øket på beina igjen og kjøre det om igjen.
–Det store spørsmålet er hva man da skal satse på?
–Jeg skal være forsiktig med å gi råd. Men etter samtaler med Benjamin Netanyahu forsto jeg at man nå går tilbake til tidligere statsminister Yitzhak Shamirs linje. Den går ut på at man sitter stille og fryser situasjonen slik den er.
–I forbindelse med min 75-årsdag fikk jeg en kristen og en jødisk oljelampe fra det 1. og 2. århundre. Det var en fantastisk gave, og det er de største klenodier jeg har. Jeg reiste til Shamirs kontor for å takke for gaven. Der ble jeg minnet om denne politikken. Et annet eksempel på den var Syrias avdøde president Hafes al-Assad som bare satt og lot utviklingen gå. Det ble sagt at det bare er en mann i Midt-Østen som er mer tålmodig enn Assad og det er Shamir. Han mente at de bare kan prate og lage bølger, men jødene står fast i landet. Jeg tror at det er denne linjen Ariel Sharon er tilbake på, og det er kanskje den eneste farbare, sa Kristiansen.
Komedien på Camp David
Kåre Kristiansen gikk også ut mot det politiske forhandlingsspillet i Midt-Østen.
–Det er helt latterlig når diplomater og politikere sitter og skriver sine fine formuleringer og endrer et punktum her og en frase der. Så er de så lykkelige over hva de har fått til. Men det betyr ingenting for de mennesker det angår. De kjenner ikke formuleringene og bryr seg intet om dem. Det er ikke noe realisme i dette.
–Jeg har vært litt sarkastisk etter Camp David, og jeg setter det litt på spissen. USAs tidligere president Bill Clinton skulle skape fred fordi han så gjerne ville ha Nobels fredspris før han gikk av. Så sa Clinton at nå må vi ha et møte på Camp David. Det hørtes veldig fint ut for det var dit USAs tidligere president Jimmy Carter førte Egypts tidligere president Anwar Sadat og Israels tidligere statsminister Menachem Begin.
–Etter Clintons initiativ kom statsminister Ehud Barak og Yasser Arafat til Camp David for å ha store rådslagninger og bli enige om et opplegg. De var nærmest innelåst bak lukkede dører, og hele verden ventet i spenning på hva dette ville ende med. Spenningen steg, og de kom ut. Hva var resultatet. Ingenting. De hadde ikke fått til så mye at man kunne få det på en teskje. Enda verre var det at de reiste hjem som lykkelige mennesker over at de ikke hadde fått til noe. Dette er rene komedien. Den har kostet millioner av dollar, og resultatet er null.
–Man burde heller kanskje bygge noe på det lokale plan hvor man har felles interesse. Bygge noe opp fra grunnen uten disse voldsomme visjoner. Nå tror jeg man må ta en pause der man står. Om ikke den vanlige mann i gata er med, nytter det ikke med diplomatiets ordkunstnerier, sa Kristiansen.
Nobels fredspris til en terrorist
–I slutten av 1970- og 80-årene var Yasser Arafats tese at de ved krig og blodsutgytelser skulle tvinge seg til det de kalte sin rett. Men så snudde Arafat i 1989/90. Mine kollegaer i Nobelkomiteen så dermed på denne terroristen nærmest som en fredsengel. De ville gi ham fredsprisen, ikke for det han hadde gjort, men for de håpet at Arafat skulle bli en fredens apostel.
–Ingen kan lese hjerter og nyrer, men jeg tillot meg den gang å si at man ikke kan gi fredsprisen til en mann som i 30 år har hatt som hovedyrke å drepe uskyldige mennesker. Det er å ødelegge respekten for prisen. Yasser Arafat er ikke kvalifisert til Nobels fredspris, og det holder jeg på. Jeg mener også at utviklingen har vist at dette var riktig.
–Men hvorfor snudde Arafat i 89/90, spurte Kristiansen.
–Noen sa at det var en omvendelse fra terrorist til fredsapostel. Men det er en forklaring som er mer troverdig, og da må man se hva som hendte politisk i dette tidsrommet. Da kom det store raset med et politisk jordskjelv i Øst-Europa hvor plutselig Øst-Tyskland, Sovjetunionen og andre diktaturer falt sammen. Det førte til at Arafat mistet sine sterkeste støttespillere. Han hadde hatt hjelp av Stasi og KGB, både økonomisk og militært. I tillegg gjorde Arafat sin største tabbe og gikk sammen med Saddam Hussein i Gulfkrigen. Det førte til at Saudi-Arabia, Kuwait og Emiratene kuttet ut millionhjelpen. Tilbake sto Arafat bankerott, både militært, politisk og økonomisk. Det var ikke noe igjen. Han ble desperat, fikk panikk og gikk inn i forhandlinger.
–Jeg tror ikke Arafats sinn og hjerte ble forandret. Men han hadde ingen annen sjanse enn å fri til vestmaktene og USA. Han lurte hele verdensopinionen og Nobelkomiteen. Den norske stat var til de grader generøs med å sende millioner i Arafats kasse, og Norge fikk mange andre til å gjøre det samme. Jeg tror at Arafats hensikter er de samme som før, med trefaseplanen. Han vil kreve hele Israel, sa Kristiansen.
Sosialistisk tankespinn
–Fremtredende norske politikere, blant annet vår nåværende forsvarsminister, har gjort seg til talsmenn for at man må gå bort fra FNs vedtak av 1947. De vil ha en «palestinsk» stat hvor jøder og arabere lever sammen. Dette er utopisk, men de tror likevel at dette skal føre til fred, fryd og gammen. Med slike argumenter forsøker de å påvirke verdensopinionen. Det kan høres fromt ut at man skal få en stat hvor alle kan leve sammen, men det går ikke an. Man får nå ta en liten pause og ikke lage helt umulige og utopiske målsetninger som man hadde for Oslo-avtalen.
–Fremfor alt må man forstå at dette også har noe med den kulturelle og religiøse situasjonen å gjøre. Politikere i Norge og Skandinavia er så påvirket av det sosialdemokratiske tankespinnet som jo har sin basis i marxismen, at alt som heter åndelige, kulturelle og religiøse verdier, bare blir et skall som ikke betyr noe. Alle realiteter er av økonomisk og sosial art. Det er dette som driver dem, og derfor vil de ikke en gang akseptere tanken på at religiøse motsetninger har noe med krig og blodsutgytelser å gjøre. Alt skal gå på formelen økonomi og sosialpolitikk. Det er en uvitenhet på dette området som man må gjøre noe med før det blir mulig å nå frem til andre løsninger, sa Kristiansen.
Israel ble mitt kall
–Jeg er arvelig belastet med kjærlighet til Israel. Min far var forkynner, og når han kom hjem fortalte han alltid spennende historier fra Bibelen. Han hadde en egen evne til å gjøre dem levende. Og de bibelske helter ble også våre helter. I mange år kunne vi faktisk mer om Israels enn om Norges historie.
–Bibelen fortalte om Israels fremtid, og løftene sto i Bibelen. Jeg tenkte derfor ikke så mye på det politiske aspektet ved Israel. Det var i 1976 at jeg for første gang ble oppmerksom på hvor viktig det er å ha politiske argumenter for Israel. Da var jeg medlem av den norske delegasjonen til FNs generalforsamling. Det var her at FN gjorde det skammelige vedtaket som sa at sionisme er det samme som rasisme – ja, som fascisme. Jeg skjønte at de bibelske argumentene som jeg benyttet hjemme, i partiet og i valgkretsene, ikke hadde noen gjennomslagskraft i FN hvor flertallet ikke trodde på Bibelen.
–Fra denne debatten husker jeg spesielt innlegget til Israels FN-ambassadør Chaim Herzog som gjennomgikk sitt folks historie ut fra Jesajaboken. Han sa at når han ser på sitt folks historie og ser hvordan Gud har hjulpet dem, så betyr det skandaløse forslaget intet når man ser det i historisk sammenheng. Derfor rev han det i stykker på FNs talerstol. Det var gripende, men det var ikke særlig mange klappsalver etterpå. I den norske delegasjonen var det faktisk bare jeg som klappet, og det gjorde jeg så sterkt at det ikke var noen tvil.
–USAs utsending Monain sa at om FNs generalforsamling vedtar dette forslaget, så sier dere at løgn er sannhet og sannhet er løgn. Det kommer ikke til å skade Israel i det lange løp, men det vil ødelegge renommeet til denne forsamlingen. Det var nesten profetisk tale. For noen år siden besluttet de at vedtaket fra 1976 skulle være dødt og ute av historien.
–Helt fra denne gang har det i min politiske virksomhet vært viktig med interesse for Israel. Jeg har satt meg inn i sakene angående Israel så jeg kunne møte den politiske motstand som jeg visste ville komme i Norge. Jeg vil nesten si det så høytidelig at jeg har følt det som et kall å være talsmann for Israel og landets interesser i Stortinget og politikken.
Tiden før krigen
Av Jørgen Høgetveit
(05.09.2018): Det har opptatt meg gjennom år å registrere hva våre kristne ledere, mediefolk og politikere oppfattet av virkeligheten som utviklet seg og førte fram til den andre verdenskrig. Dagens situasjon er ikke uten paralleller til det en kunne observere en del av den gangen, selv om historien aldri gjentar seg helt likt.
Innledningsvis ser jeg for meg Oslo-befolkningen på Karl Johansgate gatelangs måpende mot de tyske troppende som marsjerte fra Fornebu – hvor man ikke en gang hadde kjørt et eller annet ut på rullebanen for å hindre tyskerne i å lande. På Oscarsborg var det heldigvis en våken kommandant som senket Blücher. Kongen og noen få til hadde forstått at det var fare på ferde – ellers var politikere og Forsvaret uvitende – endog uten forutanelse.
Går vi til tiden før den første verdenskrig, var situasjonen bortimot like håpløs med «en politisk skyfri himmel» som statsminister Gunnar Knudsen sa like før det smalt, mens lekmannen fra Finnmark – Lebesbymannen – sa det gikk mot storkrig. En har sagt om politikernes tale om fremtiden at de intet ser når de prøver seg på «glasskula» i bobla si og som mange lever i – ofte langt fra folket.
Men det som er mest interessant fordi det er mest fundamentalt og dermed viktigst i forsvaret av land og folk: den åndelige våkenhet og klarsyn og vilje til kamp i begge regimenter.
Så vidt jeg husker, syntes rektor på Menighetsfakultetet, Ole Hallesby, godt om at Hitler fikk disiplin på ungdommen og fikk den i arbeid. Ludvig Hope siteres i Utsyn, referert i «Misjonen i storm»: «Like brått som uventa kom stormen over oss. No er me kome under domen, og eg trur straffa vert hard og lang» – etter minnet. Da krigen var et faktum, reiste de seg som de åndelige høvdinger de var.
Biskop Berggrav var heller ikke særlig oppegående til langt inni at det tyske overfallet var et faktum. Etter lange forhandlinger som endte med at den tyske øverst-kommanderende Terboven gikk ut på NRK og hengte ut deres forhandlinger og ettergivenhet – våknet han og reiste over store deler av Østlandet og talte om “Når kusken blir gal» – et sitat av Luther. Foredraget gikk vel på hvor galt det ble når ledelsen av samfunnet kom på ville veier. Det er gjengitt i «Staten og mennesket» som han skrev mens han var internert på hytta si på passet av vaktmannskaper. Det hadde gjort seg med den boken for eks. i 1933. Mye bra i den – men jeg setter mer pris på «Kampen om menneskerettene» av Sigurd Opdahl og Olav Valen-Sendstads «Moskva Rom. 14 epistler om verdenspolitikken og det 20de århundres motrevolusjon» som du finner på nettet. Valen-Sendstad viste også stort klarsyn som forfatter av utkastet til «Kirkens Grunn» som blant annet hadde med en passus til støtte for jødene – som Berggrav og komiteen strøk og ville ta senere, men for sent.
Det finnes også annen god nordisk litteratur om saken. Skal man forstå virkeligheten og utviklingen, er det avgjørende å ha med seg grunnkunnskaper om begge regimenter – for de henger nøye sammen – uten at de skal blandes sammen. Gud er til og styrer og overstyrer begge regimenter – avviker vi fra den rette frihet og orden, får det konsekvenser.
Imidlertid var det de som skjønte mer av samfunnet og den ideologiske utvikling som fjernet seg mer og mer fra den RETTE FRIHET OG ORDEN på evangelisk-luthersk grunn, og hadde gitt oss fred og stabilitet og arbeidsrom for kristenliv og misjon. Ronald Fangen befant seg i Tyskland og fikk kuldegysninger nedover ryggen da Göring – tror jeg – kalte sammen de ledende jurister og fortalte dem at nå var all tysk lov suspendert – Hitlers vilje rådde grunnen alene. Rettsstaten gikk under med all sin forankring. Fangen reiste hjem og holdt blant annet to foredrag. Et om Luther som han fikk masse ros for. Men så talte han om nasjonalsosialismen som ny religionsdannelse – og det falt ikke i god jord. Han så spøkelser ved høylys dag osv. Men han var den første forfatter tyskerne tok. Det kan du lese mer om «I nazistenes fengsel.» De forstod at han hadde forstått at Gud var Gud for begge regimenter selv om Han styrer med forskjellige midler og dermed avviste Hitlers «rett». Og han forstod at nasjonalsosialismen med sin avsatte Gud og Der Führers vilje var et farlig og ubrukelig grunnlag for fred og menneskelig liv.
Sir Winston Churchill, på sidelinjen i England i mange år – før de ropte på ham i nød – var også en med dyp forankring i britisk rettstradisjon og egen slekt som tidlig forstod og talte mot nasjonalsosialismen. Han sa blant annet at tiden ville bli desto mørkere og dystrere på grunn av deres forkvaklede vitenskap.: (Mengele?) Han forstod avgrunnen som åpnet seg med Hitler og ville heller kjempe og dø enn å bli underlagt et slikt regime.
Slike ting hører man lite av i dag enda tiden er fullmoden for SANNE OG MYNDIGE ORD basert på Skrift og bekjennelse og historien mot det som utvikler seg i begge regimenter både i Norge og Europa – og dette i et Europa med nazisme og islam og frafall i fullt kok. Noen røster høres, men dolkes fort, ties i hjel eller omtales som mørkemenn etc. etc. helt i tråd med frankfurternes utdeling av skjellsord.
(Artikkelen er sakset fra kommentar-avisa.no)