Kirken bør ikke ansette kvinnelige prester
Av Vidar Norberg
(KIRKEKOMMENTAR): Det var en gal beslutning da ekteparet Maria Dale Ljosland fra Gjøvik og Lars Torjus Ljosland Grimstad ble ansatt som prester i Gamvik og Lebesby. Ekteparet reiser nå, blant annet fordi hennes kvinnelige prestetjeneste har skapt uro. Ekteparet hadde sluppet denne sorti om de ansvarlige hadde vist den nødvendige klokskap og sagt nei til en kvinnelig prest. Saken er omtalt i iFinnmark.
Ved ansettelsene av den mannlige presten i Lebesby og den kvinnelige presten i Gamvik tenkte man kanskje å være lur og omgå den bibelske ordningen med hyrdeansvar. De kirkelige organer har kun lurt seg selv og ekteparet. Bibeltroende kan ikke gå til en mannlig prest som har en kvinneprest som kone.
I Mehamn går det meste. Der er ikke kvinnelige prester noe teologisk problem. Der kan nær sagt hvem som helst bli prest. For det er knapt gammeltroende kristne igjen i fiskeværet, om man da taler om klassisk kristendom. Tiden da hjem ble fylt av bedende mennesker på kne i bønn til Gud, er forbi. Det er den moderne kulturkristendommen som er igjen. Mehamn tolererer det meste, unntatt bibeltroskap. Og det er vel ikke å nekte for at prester med et kristent budskap har møtt motstand i Mehamn.
I Lebesby kommune er det ganske annerledes. Der har man både gammeltroende lutheranere og læstadianere. Dette er troende kristne som tar den klassiske bibelske kristentroen på alvor. For slike mennesker er det helt umulig å delta i gudstjenesten med en kvinnelig prest.
Kvinnepresttilhengere hører til den del av verden som har brutt med Guds ord og kirkens 2000-årige tradisjon, som for alvor skjøt fart på 1960-tallet. Nå er det slik at Den norske kirke er folkestyrt ved valg. Det er ikke noe nytt at menighetsråd rundt om i landet ikke nødvendigvis består av bekjennende kristne. For disse mennesker spiller det ingen rolle om Guds bud, forordninger og kirkens 2000-årige tradisjon følges. Derfor hender det at kvinnelige prester ønskes velkommen når «verdslige» ønsker å presse bekjennende kristne ut av kirkeskipet, uten at dette nødvendigvis gjelder Lebesby eller Gamvik i dette tilfellet.
Resultatet av denne kirkesplittelse er for eksempel at flere rundt om i Nord-Norge selv overtar oppgaver som tidligere var tillagt kirken. Foreldre som vil at deres barn skal oppdras i den kristne tro, tør ikke lenger overlate opplæringen til en frafallskirke som har brutt med skrift og tradisjon. Dette ser man blant annet i konfirmasjonsforberedelsene.
Det er ikke noe nytt at for eksempel konservative lutheranere først leser kirkeannonsene og ser hvem som taler, før de kommer til gudstjenesten. Er det en kvinnelig prest, kan man være ganske så forvisset om at de uteblir fra gudstjenesten. Og de som ikke er «så konservative», har ofte andre mer verdslige sysler enn å overholde helligdagsbudet på søndager. Så blir det glissent i kirkebenkene.
Det plikter både biskoper, proster, prester, bispedømmeråd og menighetsråd å kjenne til denne nordnorske kristentro. Det er ikke noe spesielt for Lebesby. Man så det senest da Nord-Troms prosti fikk sin første kvinnelige prest, til stor sorg for luthersk-læstadianerne, men til glede for enkelte i menighetsrådet som kanskje vant kampen over de gammeltroende som stadig færre liker, og flere gjør narr av.
For konservative kristne er ikke kvinnelige prester et spørsmål om skolegang eller faglig dugelighet. Årsaken til dette syn ligger i at prestetjenesten er en hyrdetjeneste. Jesus valgte kun menn til denne hyrdetjenesten eller til apostler og lærere. Det er en oppgave forbeholdt menn. Det har intet med likeverd å gjøre. De store ortodokse kirker og den katolske kirke står fortsatt på denne praksis.
Man skal huske på at læstadianismen har vært og er fortsatt en kraft i Nord-Norge. Når andre litt mer liberale kristne organisasjoner har gitt opp og reist, har de konservative holdt ut. Kanskje fordi de forsøker å stå fast på Guds ord.
Det er avgjørende viktig at man har virkelige troende kristne på ethvert sted. For dette handler ikke om presten, seremonier, arbeidsplasser eller om kirkeskipet som konsertlokale. Det handler om at mennesket en gang skal dø og stå til ansvar for sin Skaper. I denne tid tilbys syndenes forlatelse for alle mennesker som tror, vender om og bekjenner seg til Jesus Kristus. Når da et menneske blir vakt og kjenner Guds kall, hvor skal det da henvende seg. Å ta sjansen på å gå til drama, spill og «magisk» musikk i en kulturkirke er for stor når det står om evig fortapelse eller evig liv. Da er det overordnet viktig at det finnes troende kristne som kan hjelpe frem til evig liv. Det er ikke nok å bli lagt i vigslet jord under en fin seremoni. Det frelser ingen.
Det er nettopp dette alvor, om hvor mennesket skal tilbringe sin evighet, i evig pine eller evig herlighet i himmelen, som opptar mange læstadianere, lutheranere og man kan kanskje også nevne troende pinsevenner og frie venner som ikke har noe embetssyn.
Utfall og forakt for gammeltroende mennesker kan nok føre til at de en dag er borte fra plassen. Stakkars det arme menneske som da ikke får hjelp til evig liv. Det er med et slikt alvor saken bør behandles. Og her er det mange, mange som svikter, ikke minst folkekirken selv, som etter hvert er blitt en kulturkirke, ofte uten ånd og liv i Gud.
Om man ikke har tenkt igjennom kvinneprestsaken selv, kan man lese hva nå avdøde biskop Arvid H. Nergård i Nord-Hålogaland mente om kvinnelige prester. Det var forresten han som foresto innvielsen av Kunes kapell. Intervjuet er lagt ut på Finnmarkshilsen.no.
Ønsker gruvedrift i Vadsø
Sandmo AS har fått opsjon på en kvartsitt-forekomst i Skallelv. Selskapet ønsket seg opprinnelig et område der Elkem sitter på rettighetene. Daglig leder Ståle Johan Karlsen sier at det trolig er mye kvartsitt av høy kvalitet også på nabofeltet. Planen er å starte ferrosilisium-fabrikk på Vadsøya, melder NRK Finnmark.
Fint vær på havet
Konferanse om norsk-russisk krigshistorie
Nå er programmet klart for historiekonferansen i Kirkenes 23. og 24. oktober som arrangeres i forbindelse med 75-årsmarkeringen for Sovjetunionens frigjøring av Finnmark.
–Tema første dag er krigshistorien i nord. Her fokuserer vi på krigen på Nordkalotten, krigens sluttfase, jakten på partisanene og tyskernes tilbaketrekning. I tillegg tar vi med viktige sekvenser om Kola-samenes innsats og sovjetiske krigsfanger, sier kultursjef i Finnmark fylkeskommune, Tore Gundersen, som koordinerer historiedagene om seks måneder.
–Den andre dagen vies til forholdet Norge og Russland i nord. Det blir flere spennende paneldebatter, som handler om våre relasjoner, om næring, og om Europa i endring, sier Gundersen.
Norges og Russlands forsvarsministre er invitert. I tillegg kommer Russlands ambassadør til Norge, og leder av Stortingets utenrikskomité.
Konferansen foregår dagene før selve 75-årsmarkeringen av frigjøringen av Øst-Finnmark. Kongen og statsministeren kommer i alle fall til den 25. oktober til Kirkenes.
Interesserte kan melde seg på via fylkeskommunens nettsider ffk.no/frigjoring mot en avgift.
Sentralisering rammer Finnmark
Av Vidar Norberg
Det pågår nå en modernisering av Norge hvor enhetene skal bli stadig større. Det kan ikke bety stort annet en sentralisering. Regjeringen mener man må ha robuste regioner som kan klare oppgavene. Men for å få slike robuste regioner må man legge ned steder med minst befolkning. Det er det som nå holder på å skje. Sakte, menn sikkert.
Utkantene blir taperne. For Finnmarks del kan det på sikt bli alle steder unntatt Alta, Hammerfest og Kirkenes. Så lenge Forsvaret trenger oppmarsj- og øvingsområde kan vel kanskje også Porsanger få litt statlig støtte.
Det er ingen politisk vilje til å ilandføre gass på Veidnes i Nordkapp. Det står i skarp kontrast til den politikk som for eksempel var med på å gjøre Rogaland til et oljefylke. Kvoteordningene for fiskeriene tilgodeser ikke små kystsamfunn. Fisk fra Barentshavet pakkes i Kina med myndighetenes velsignelser. De som fisker etter laks med garn i fjordene er heller ikke ønsket i det nye storsamfunnet som tar form.
Det er ikke mangel på ressurser i Finnmark, men myndighetene vil hente dem ut med store enheter uten at folk får høste lokalt. Man må spørre om finnmarkinger igjen skal gjøres til husmenn uten hustomt og jord. Tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms er et av regjeringens verktøy for å frata finnmarkingene muligheter å høste i Finnmark.
Finnmark er et fylke uten epletrær. Likevel bør man kunne legge til rette for at folk kan leve og bo i landsdelen. Det er denne politiske viljen som mangler. La litt mer av fortjenesten fra naturressursene tilflyte mennesker som lever sitt liv i Finnmark fylke.
Godt lofotfiske – Gud er god mot Norge
–Gud er god mot Norge. Den velsignelsen Norge mottar, når en ser all den fisken som hvert år kommer inn til Lofoten, gjør meg ydmyk og takknemlig, skriver Steinar Sætermo fra Levanger som har vært i Lofoten for å hjelpe en menighet med regnskapet.
For første gang har verdien av lofotfiske passert én milliard kroner.
–Det er en milepæl. Hittil i år er det landet til en verdi av 1,087 milliarder kroner, sa administrerende direktør Svein Ove Haugland i Norges Råfisklag til NRK den 20. april.
I fjor var verdien på 958 millioner kroner for lofotfisket som varer fra januar og ut april. Frem til rundt 20. april var det tatt 49.500 tonn, mot 54.600 tonn i fjor. Kvotene er lavere i år, skriver NRK.
Det har vært godt fiske fra Øst-Finnmark til Trøndelag. Det er fisket 141.000 tonn torsk langs kysten av Nord-Norge til en verdi av nesten tre milliarder kroner.
Kjøllefjord
Det er ikke så farlig
(Formaning): «Det er ikke så farlig.» Dette utsagnet kan vi ofte høre. Og i svært mange tilfelle gjelder det spørsmål i vårt gudsforhold. Man setter Guds ord under debatt og rokker ved det. Især gjelder dette når Ordet er klart og radikalt, og vanskelig å bøye seg for. Vi kan her tenke oss de mange spørsmål som reiser seg i forbindelse med Guds vilje og vårt liv.
Konsekvensen av dette blir at grenselinjene mellom rett og galt viskes ut. De andre gjør det slik, derfor gjør en selv også slik, fordi det kan ikke være så veldig nøye det Gud har sagt. Da er vi på gli og har intet å holde oss til.
Gud vil at Hans ord skal være vår autoritet. En autoritet bøyer man seg for ubetinget fordi vedkommende vet bedre beskjed enn en selv. Man setter ikke autoritetens ord under debatt og erklærer seg uenig. Derfor skal vi la Guds ord stå som det står, og bøye oss for det. Gjør vi ikke det, så synder vi. Guds dom hviler over dem som vil rokke ved Hans ord og kalle rett for galt og galt for rett. Men vi ser da at det gjøres rundt om oss. Derfor er det så viktig at vi kjenner Guds ord og bøyer oss for det.
Derfor, ungdom! Bøy deg for: «Så sier Herren.»
«Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert.» Es. 5, 20.
G. Pr.
Klippet fra Finnmarkhilsen nr. 2, 1977.
–Templet vil snart bli bygget
Av Vidar Norberg
(NYTT): Gershon Salomon i Tempelhøydens trofaste mener templet snart vil bli bygget på Tempelplassen i Jerusalem. Nå ber han verdens folk stå med Israel og si nei til islam som han sier vil føre verden inn i middelalderens mørke.
–Mitt råd til Israels regjering er at de må følge Guds Ord. Det er tid for å fjerne fienden fra den hellige Tempelplassen i Jerusalem, bygge templet og starte en ny tid, sier Gershon Salomon.
Han oppfordrer verdens nasjoner til å avslutte presset mot Israel for å gjøre Tempelplassen til et islamsk sted. Han sier at denne tiden er forbi.
–Nå er vi inne i forløsningens tider for Israels land, Jerusalem og Tempelplassen. Gud åpenbarer seg med mirakler i Israel.
En betingelse for fred i Israel, Midt-Østen og hele verden er at templet bygges i Jerusalem. Israel er utvalgt av Gud til å være et lys for nasjonene. Se hva som står i Jesaja 2:
«Det ord som Jesaja, sønn av Amos, mottok i et syn om Juda og Jerusalem. Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så Han kan lære oss sine veier, og vi vandre på Hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag. De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre kirg.»(Jes. 2, 1–4)
–Like bak døren venter en stor fremtid. Åpne den for Gud står med sitt folk. Hans hjem er her. Her vil de forente nasjoner bli under Guds suverenitet. Denne tid kommer meget snart, sier Salomon.
Folkemøte
Salomon holdt appeller for folk som gikk forbi Jaffaporten i Jerusalem før han under banner og flagg og med sionistisk folkemusikk på trekkspill og tromme dro gjennom Gamlebyens gater ned mot Møkkaporten og Vestmuren hvor titusener tidligere på dagen fikk den aronittiske prestevelsignelsen. Politiet slipper ikke Salomon inn til Vestmuren eller Tempelplassen av frykt for arabisk opprør. Tempelplassen er Midt-Østens største kruttønne. På Tempelplassen styrer muslimske rådet Wakf med et slags overoppsyn fra Jordan, mens Israel holder ro og orden.
Salomon er blitt en eldre mann. Krigsskadene fra oppdrag i Syria gjør at han nå må trilles i rullestol, men kamplyst og styrke er det intet å si på når han tar høyttaler og megafon for å nå ut med sitt budskap.
–Befri Tempelplassen for Israel, ikke for Ismael. Fremad hver og en til Tempelplassen, lyder det fra Salomons høyttaler.
Selv om han ikke selv slipper opp på Tempelhøyden, har flere av hans følgesvenner i Tempelhøydens trofaste som vanlige turister eller pilegrimer tatt seg opp til det hellige stedet.
Utenfor inngangen til Vestmuren, hvor Salomon sitter i sin rullestol, glinser Klippedomens gullkuppel i solen. Al-Aqsa-moskeens halvmånetårn strekker seg opp for å fortelle at islam har kontroll over dette hellige stedet hvor to jødiske templer har stått.
Advarer Europa
–Vi går inn i en ny verdenshistorie. Gi ikke støtte til islam. De stanser ikke drapene over hele verden. Dette kan vi alt se. Hvorfor støtter dere islam i en tid når Gud har hele sin oppmerksomhet mot sitt folk Israel. Stans samarbeidet med islam som igjen vil føre menneskene inn i middelalderens mørke, sier Salomon.
–Hvorfor går Norge imot historiens gang som Gud selv leder. Dere må åpne øynene og se hva som skjer i landet Israel. Tiden for utenlandsk okkupasjon i Guds land er snart over. Så kommer forløsningen for hele verden, sier Salomon.
–Jeg vil advare de europeiske nasjonene som vil stanse historiens gang og Guds marsj tilbake til sitt hjem Israel og templet. Det kommer en tid da Guds Ord skal gå ut fra Tempelberget i Jerusalem til hele verden.
Gershon Salomon påpeker at både Romerriket og muslimene sendte det jødiske folk i eksil, men nå er jødefolket tilbake i Israel. Han antyder at man kanskje står foran en endetidskrig, hvor islam er Satans agent som ønsker å ta kontroll over hele verden, inklusive Norge.
Da Salomon for mange år siden besøkte Oslo, dro han med Karmels tidligere kontorsjef Reidar W. Molander til Per Faye-Hansens grav for å lese den jødiske bønnen «kaddish» som leses ved død. Salomon og Karmels grunnlegger var venner.
Takker Trump
–Jeg vil velsigne USAs president Donald Trump som forsto den spesielle tid vi lever i. Han står med Guds folk og verdenshistorien, sier Salomon.
Trump er blitt populær i Israel fordi han har flyttet USAs ambassade til Jerusalem og anerkjent byen som Israels hovedstad. Nylig anerkjente USA den israelske delen av Golanhøydene som en del av Israel. Både Jerusalem og Golan ble befridd under seksdagerskrigen i 1967, men verden har hittil nektet å anerkjenne den israelske anneksjonen.
Golan var en gang en by. I Bibelen kalles Golan for Basan.
Ny tid
Gershon Salomon begynte for flere tiår siden å tale om gjenoppbyggingen av templet på Tempelplassen. Mange har fulgt etter i hans kjølvann. Det gjøres forberedelser til templet. Ved Tempel-Instituttet i Jerusalem har man laget både kar og redskaper som skal brukes ved ofringer når templet kommer. Det er også folk i Jerusalem som har øvelser med ofringer av sauer. Ved nedgangen til Vestmuren er det plassert en stor sjuarmet lysestake i gull som noen håper snart skal bli plassert i et tempel. For det er en økende forventing om et nytt tempel i Jerusalem.
De gamle bibelske valfartsfestene med oppgang til Jerusalem i påsken, pinsen og på løvhyttefesten har fått en renessanse. Etterkommerne av den aronittiske presteslekten velsigner to ganger i året titusener foran Vestmuren. Og bak ligger Tempelplassen.
«Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.»(4. Mos. 24–26)