Redaksjonen

Av Lars-Arne Høgetveit

Innslaget, Norwegian Nightmare: ‘Barnevernet’ Preys On Children and Parents (https://youtu.be/GHKmx8MNJW8 ) – sendt 18.07.2019 – er interessant og avslørende spesielt på grunn av rene fakta. Norge – en nasjon med cirka 5,3 millioner innbyggere – har 26 barnevernssaker for Den europeiske menneskerettsdomstol, og man venter snart at det blir 30. Det er absolutt topp i EU med sine 512 millioner innbyggere (Europa cirka 712 millioner). Hvorfor? 

Topp kvalifiserte fagfolk sier at Barnevernet bør legges ned øyeblikkelig (psykologspesialist Einar Salvesen). Den tsjekkiske EU-parlamentarikeren Tomáš Zdechovský omtaler systemet som et «monster» og uten et reelt kontrollorgan. Og det er svære pengesummer i sirkulasjon, det skrives 27 milliarder til driften sentralt, 44 milliarder samlet, med over 6.400 tilsatte på sine rundt 400 kontorer og en rekke godt betalte fosterhjem. 

Menneskerettsadvokat Marius Reikerås uttaler at systemet driver med child trafficking. BBC dokumenterte i sin dokumentar 04.08.18, Norway`s Silent Scandal, at pedofili var utbredt i det norske systemet, og systemet ville kollapse om en tok tak i det (sa Thore Langfeldt) – verre kan det neppe bli! BBC World News sender nær sagt til hele verden, og CBN News har potensialet inn i millioner av norsk-amerikanere, 4,5 millioner med norske aner finner vi i Midtvesten der de fleste bor, mange av dem pengesterke, handlekraftige og med moral. USAs visepresident – Mike Pence – kommer fra dette området, fra staten Indiana.

Det er tragiske at vi har laget en familiepolitikk etter Familiemeldinga NOU 1974, som sakte men sikkert bygget opp et lovverk (av U-lover) og et byråkrati på basis av Frankfurterskolens ideologi (Fr.skolen startet ca 1923 – et mangehodet ideologisk uhyre) som munner ut i dette. 

Prof. Erling Danbolt talte til alle generalsekretærer på Geilo-møtet om likestillingsloven i januar 1978 – loven som er krumtappen i familiepolitikken – og kalte den «en totalitær fullmaktslov» som kom med «det nye kjønnsrollemønster». Nå har vi det her og «likhet» i mange sammenhenger. I den sammenheng skal selvsagt foreldreretten bort, barna overtas av staten, familien skal helt under statlig kontroll, trosfriheten skal bort og med den ytringsfriheten. Til dette «arbeidet» benytter man sine institusjoner og ansatte som man i relativ stillhet overtok, som barnehager, skoler, helsepersonell, politi, domstoler m.fl. Skaperopprøret og definisjonsmakten var det første de tok tak i!

Denne kamp ble kalt «den lange marsjen gjennom institusjonene». Du kan bl.a. lese litt om den her: https://www.document.no/2013/08/03/den-lange-marsjen-gjennom-institusjonene 

Da blir kanskje ikke ordene fra næringsminister i Sverige, Björn Rosengren, i september 1999 om at «Norge er den siste sovjetstat»  så underlige, når vi vet at Frankfurterskolens ideologi er kulturmarxismens. Kulturmarxismen driver den stille revolusjon gjennom lovverket, skolebøker, familiepolitikk, kulturinstitusjoner osv. – for i 1923 oppdaget de at den vestlige sivilisasjon lot seg ikke ta med vold – men kunne en forandre trosgrunnlaget til menn og kvinner ville man kunne klare et kulturelt sedskifte inn i kulturmarxismen. Det rammer hele nasjonen! Har du familie i USA, bør de oversendes innslaget fra CBN og BBC.

Av Arne Pedersen, styremedlem i ForFinnmark

(24.07.2019): 87 prosent av velgerne i Finnmark sa i egen folkeavstemming nei til å bli sammenslått med Troms. Bak standpunktet er der mange begrunnelser. Men når 87 prosent stemte imot sammenslåingen, sa de neppe nei bare for å si nei. Grunnene er knyttet til vår identitet og til vår historie, til vår forståelse av forvaltningen av fiskeressursene og til bruken av naturgodene forøvrig.

Tidligere stortingsrepresentant og nestleder i Troms Arbeiderparti, Tove Karoline Knutsen, mener at dersom hele Nord-Norge hadde blitt slått sammen til en region ville det blitt en kraftfull og mektig region med sterk utvikling av de fleste samfunnsområder.

Hva bygger hun dette på og hvordan tenker hun at en sånn region skal organiseres politisk og administrativt? Knutsen ser sikkert for seg at Tromsø by skal være regionens administrative og politiske sentrum.

Dette er et tankegods som kun støttes av liberalistene. Støtten for en slik politikk må dermed også hentes derfra og det er der Knutsen for det meste har sin støtte.

Velgerne i Finnmark vil ikke ha dette, velgerne i Nordland vil heller ikke det, fagbevegelsen vil det ikke, fiskerne vil det ikke, kulturlivet vil det ikke, men stortingsrepresentanten fra Troms Arbeiderparti vil det.

Det er ingen substans i påstanden om at bare Nord-Norge blir en politisk og administrativ enhet så skal det gi større vekst og velferd. 

I et sentralisert Nord-Norge vil deltakelse i politikk og samfunnsliv for fiskere, arbeidere på land og folk flest, som har valgt å leve sine liv inne ved fjordene og ved kysten bli komplisert og vanskelig. 

Resultatet blir at den folkelige deltakelsen ved valg blir stadig mindre og som vil gi høyrekreftene enda mer vann på mølla for å fjerne hele ordningen med fylkeskommuner. 

Tove Karoline Knutsen hevder at Arbeiderpartiet er dønn forpliktet til å slå sammen Finnmark og Troms. Arbeiderpartiet hadde som sitt standpunkt at regjeringen selv måtte ta ansvar for å gjennomføre tvangsvedtaket. 

Nå har partiet endret sitt standpunkt og dermed er det Arbeiderpartiet med en representant fra Troms og en fra Finnmark som sitter i førersetet og leder fellesnemda og er eksekutør av regjeringens liberalistiskfunderte prosjekt.  

87 prosent av velgerne i Finnmark sa i egen folkeavstemming nei til å bli sammenslått med Troms. Bak standpunktet er der mange begrunnelser. Når 87 prosent stemte imot sammenslåingen, så sa det stort sett ikke nei for å si nei. Noen av disse grunnene er knyttet til vår identitet, til vår forståelse av forvaltningen av fiskeressursene i fjordene og av ressursene på land og mye annet.

Velgerne tok sitt ansvar. Dette har styret i Troms Arbeiderparti sett bort fra og mener de har et ansvar og kunnskap som overgår velgerne. Det er en grov feilvurdering.

Det er ikke riktig som Knutsen sier at Arbeiderpartiet er dønn forpliktet til å lede arbeidet med å viske ut Finnmark av kartet politisk og administrativt. Den uriasposten kunne partiet med fordel gitt til Høyre.

I og med at Arbeiderpartiet ikke har et ansvar for regionreformen da bør partiet heller ikke ta ansvaret for å lede gjennomføringen av tvangsvedtaket. I nemda må partiet gjøre vedtak i saker partiet stort sett er uenig i. 

Troms Arbeiderparti har ikke tatt krisen i partiet på alvor. Ganske sikkert vil situasjonen forverre seg fordi partiet har vendt velgerne ryggen og har visket ut skillelinjen mellom sentrum venstre og sentrum høyre. 

Det er ikke et velgerkrav at hele Nord-Norge skal være en region. Det er dessuten veldig få som i det hele tatt skjønner hva Knutsen snakker om når hun taler om en nordnorsk kraftfull og mektig region. 

Knutsens region gir bare flere heltidspolitikere, tyngre administrasjoner og rigide kontrollregimer og forsterker avstanden mellom velgerne og de valgte.

Artikkelen er sakset fra ForFinnmark uten at forfatter er forespurt.