Lillevevika
Rekordmåned for eskport av norsk sjømat
(06.08.2019): Norge har eksportert 164.000 tonn sjømat til en verdi av 7,8 milliarder kroner i juli. Det er en volumnedgang på seks prosent og en verdivekst på 11 prosent eller 768 millioner kroner målt mot samme periode i fjor, skriver Norges sjømatråd i en pressemelding.
Hittil i år har Norge eksportert 1,4 millioner tonn sjømat til en verdi av 59 milliarder kroner. Eksportvolumet har falt med 11 prosent, og verdien har økt med sju prosent eller 3,9 milliarder kroner fra samme periode i fjor.
–Veksten i eksportvolumet av laks i juli, kombinert med økte priser, er den viktigste årsaken til at verdien av norsk sjømateksporten har vært høy i juli måned, sier Paul T. Aandahl, sjømatanalytiker i Norges sjømatråd.
–Sjømateksporten svinger med sesongene og normalt er juli den svakeste eksportmåneden. For eksport fra fiskeriene var juli 2019 den nest høyeste juli måned noensinne, med en eksportverdi på 1,7 milliarder. Dette er fem prosent høyere enn i fjor, og en halv prosent lavere enn i juli 2015, som var rekordåret for fiskerisektoren.
–For havbruk var eksporten på til sammen 6,2 milliarder kroner, noe som er rekord for juli måned. 78 prosent av den totale sjømateksporten i juli kom fra havbruk, sier Paul T. Aandahl, sjømatanalytiker i Norges sjømatråd.
Norsk laks
Norge har eksportert 90.700 tonn laks for 5,8 milliarder kroner i juli. Det er en volumøkning på fire prosent og en verdiøkning på 11 prosent eller 584 millioner kroner fra juli i fjor.
Hittil i år har Norge eksportert 595.000 tonn laks for 40,3 milliarder kroner. Volumet har økt med fire prosent, mens verdien økte med sju prosent eller 2,5 milliarder kroner fra samme periode i fjor.
Gjennomsnittsprisen for hel, fersk laks i juli måned var 59,55 kroner per kilo mot 56,38 kroner i juli i fjor. Polen, Frankrike og Danmark var de største markedene for laks i juli.
–Etterspørselen etter laks fortsetter å øke. Størst vekst har det vært i eksporten til Asia. Dette er hovedsakelig drevet fram av en bedret markedsadgang til det kinesiske markedet. Det har ført til at norske eksportører har vært i bedre stand til å utnytte potensialet som er i dette markedet, sier Paul T. Aandahl.
Regnbyger i vest
(06.08.2019): Regnbyger i Vest-Finnmark tirsdag morgen. (Foto: Hurtigruten MS Nordkapp)
Tvangssammenslåingen – «Sentraliseringspolitikken er som en blodigle»
Av Kirsti Bergstø, nestleder i SV
Om ei blodigle suger seg fast, kan såret fortsette å blø i ti timer. Sentraliseringspolitikken ligger som ei blodigle over mange av landets lokalsamfunn. Fiskerettigheter forsvinner fra kystsamfunn, utdanningstilbud legges ned i distrikta og tjenester flyttes lenger vekk fra folk.
Ressurser og arbeidsplasser, selve levegrunnlaget, suges gradvis ut.
Mindre lokalkunnskap
Regjeringa har gått løs på norgeskartet med viskelær. Omkalfatringa blir møtt med alt fra likegyldighet til sterk motstand, sistnevnte ser vi aller mest av i nord. I lys av historiske erfaringer med sentralisering er det langt ifra overraskende.
Regionale utviklingsmidler kuttes over en lav sko. Fiskerikontor legges ned fordi regjeringa mener det er viktigere at de ligger vegg i vegg med et universitet enn i fiskerisamfunn. Kystradioen, en del av tryggheten til alle som ferdes på sjøen, er lagt ned i både Vardø, Florø og Tjøme med begrunnelse om at det trengs mer robuste fagmiljø. Lokalkunnskap er visstnok ikke viktig lenger.
Innlegget er tidligere publisert i Vårt Land.
Floskler
Skattekontor legges ned, sjøl om det med dagens teknologi ville vært fullt mulig å heller flytte nye oppgaver til kompetansemiljø i våre lokalsamfunn. Det har lenge vært en kamp å sikre at statlig ansatte erstattes når folk slutter i jobben. Framtidige arbeidsplasser er det ingen garantier for.
Funksjoner, som innkjøp til Forsvaret, sentraliseres og ender i sør, sjøl om nærhet gir bedre kontroll og oversikt. Ei regjering som ikke verdsetter lokal kunnskap, nærhet og forankring i forvaltninga, har heller ingen troverdighet når det serveres floskler om flere oppgaver ut i landet og behov for sterkere fagmiljø.
Tvang
Stortingsflertallets sammenslåing av Troms og Finnmark var et tvangsvedtak som gikk på tvers av folkeviljen i nord. Det er arrogant å mene at kartet tegnes bedre på et skrivebord i Oslo enn av de som bor og lever i terrenget.
Folk har ei velbegrunna frykt for at sammenslåing skal virke sentraliserende og at kjøttvekta på sikt vil rå. Avstanden mellom folk og folkevalgte blir uunngåelig større i dette enorme området. Derfor var det fullt forståelig at fylkestinget i Finnmark lenge satte seg på bakbeina og nektet å gjennomføre tvangssammenslåinga.
Men som kjent krøp Troms Ap og Finnmark Ap inn på bakrommet og kom ut med en avtale som likevel satte prosessen i gang. Knefallet skjedde etter massivt press fra regjeringshold, og har ført til store splittelser internt i partiet.
Noen mente at det var udemokratisk og feil ikke å rette seg etter et stortingsvedtak. Tvangssammenslåinga var et demokratisk fatta vedtak på den måten at det hadde et stortingsflertall bak seg. Det var likevel et demokratisk overtramp fordi de det gjelder ikke ble hørt.
Folkevalgte i Finnmark og Troms fikk aldri uttale seg om saken i forkant gjennom formelle kanaler som høring i Stortinget, men måtte komme med sine reaksjoner i media i ettertid. Man styrker ikke demokratiet ved å overkjøre folkeviljen. Gode samfunn bygges på tillit, ikke på tvang.
Bør oppløses
Det er ikke bare i nord regjeringa møter motstand. Også i Viken gjorde lokalpolitikere forsøk på å utsette tvangssammenslåinga. Viken er en konstruksjon som totalt mangler legitimitet, rasjonalitet og folkelig forankring. Det bør ikke overraske noen at et overveldende flertall av befolkninga på 1,2 millioner er negative til sammenslåinga.
Når sentraliserende tvangspolitikk feiler, er det ingen grunn til å la galskapen suge seg fast. En nøye gjennomgang av hele regionreformens innretning og konsekvenser er nødvendig, men en oppløsning av Viken, Troms og Finnmark bør imidlertid skje umiddelbart når et nytt stortingsflertall er på plass.
Da er det avgjørende at folkevalgte i nettopp disse regionene ikke ser det som sin oppgave å være flinkest i klassen til å administrere høyrepolitikk – med mindre det er høyresida de stiller til valg for.
Om blodigler plasseres riktig kan de sikre blod til områder og kroppsdeler med dårlig blodgjennomstrømning. Derfor har de lenge hatt en viktig medisinsk funksjon.
Kan de stimulere blod kan de stimulere motstand. Forsøk på å tappe livsgrunnlag fra lokalsamfunn må møtes med livskraft, ikke avmakt. Det er tid for å kjenne motmakt bruse i nytt blod.
Artikkelen er sakset fra iFinnmark og Vårt Land uten forespørsel.
En messiansk begravelse
Av Vidar Norberg
(NYTT, 28.06.2019) Kristne og messianske jøder kom for å ta farvel eller heller si på gjensyn til Eliyahu Ben-Haim som ble begravd i Jerusalem. Han er kjent fra Forbedere for Israel og har talt i Norge.
Pastor David Antrosio fra USA holdt minnetalen over Eliyahu Ben-Haim på Alliansekirkens internasjonale gravgård i Jerusalem. Antrosio var Ben-Haims første pastor for 45 år siden i Montana i USA.
–Eliyahu var en stor mann. Gud talte direkte til Ben-Haim og sa hva hans skulle gjøre, og han gjorde det. Oppdraget var å forkynne gjenopprettelsen av Israel. Gud vil bringe det jødiske folk hjem til deres eget hjemland, fortalte pastor David Antrosio som kom fra USA til Jerusalem for å holde minnetalen.
–En dag sa Ben-Haim til meg at Gud har kalt meg til Israel for dit skal det jødiske folk. Da visste vi at hedningenes tider går mot sin ende. Det var i 1984 at familien flyttet til Israel. På den tiden var det ingen som ville reise til Israel. Det var vanskelig å gjøre aliyah. Ben-Haim sa til meg at du er den eneste som støtter meg. Eliyahu Ben-Haim gjorde som Gud ville, fortalte Antrosio.
–Eliyahu reiste rundt i mange land og snakket om at jødefolket må vende tilbake til Israels land. Han satte mot i folk, talte det Gud hadde sagt. Tusenvis hørte ham. Men det var også steder som aldri inviterte ham tilbake.
Det var ikke bare i menigheter at Ben-Haim møtte motstand. Han var ifølge pastoren seks år da han ble angrepet av katolikker som ropte at jødene drepte Jesus. Ben-Haim hadde ikke en gang hørt om Jesus. Antrosio sa at Ben Haim møtte forfølgelser hele livet.
–Han ble født som en jøde, og han døde som en jøde. En stor mann er gått bort for å være med Gud, sa David Antrosio som nå bor i staten Washington i USA.
Hyllet familiemann
Datteren Rachel Ben Haim fortalte om en far med sterke meninger og med stor omsorg for mennesker i nød. I 1985, da hun var sju år, fikk familien jevnlig besøk av en mann som fikk behandling ved et sykehus. For noen måneder siden spurte hun sin mor om hvem denne mannen var. Hun kunne fortelle at mannen som besøkte dem, hadde AIDS, og den eneste som ville åpne hjemmet for ham, var Eliyahu Ben-Haim. Han kunne ikke la ham gå på gaten. Familiefaren var opptatt av folk som var i nød og trengte hjelp.
Barnebarna Jonathan og Rebecca kom ofte over til bestefar på sabbaten. De fortalte at han leste bøker for dem, og ingen kunne lese som ham. En av bøkene som ble nevnt, var den kjente boken «Jorden rundt på 80 dager».
Den største fysiske innsatsen for fars begravelse var det kanskje sønnene Elisha fra USA og Seth som gjorde. Det var ikke mulig å få tak i gravere på kort varsel. 12 timer brukte de for å få gravet opp graven under Jerusalems hete sommerhimmel.
På gjensyn bror
Chuch Cohen, også han opprinnelig fra USA, har i mange år samarbeidet nært med Ben-Haim, både om bønnebrev og bønnekonferansen som holdes av Intercessors (forbedere) for Israel.
–Vi samtalte om at kirken dessverre ikke lenger er så opptatt av oppstandelsen. Men oppstandelsen er en meget viktig sak, sa Cohen til de mange tilhørerne ved graven.
–Lehitraot, achi. (På gjensyn, min bror), proklamerte Cohen.
Da jord og stein ble kastet ned på kisten, smalt det i kisten. Kona Hanna gråt over lyden av avskjed. Det var som et siste farvel mens graven ble kastet igjen av sterke karer.
Det var den messianske pastoren Ofer Amitai i El-Roii i Jerusalem som ledet den enkle begravelsen på gravgården.
Eliyahu Ben-Haim in memoriam
Den messianske jøden Eliyahu-Ben Haim (75) døde den 22. juni 2019.
Når folk minnes Eliyahu Ben-Haim, er det en sak som særlig går igjen. Det var at jødene over hele verden skal hjem til Eretz Israel. Han var selv amerikansk jøde som kom til Israel med sin familie. Han var med i styret for Ebenezer Operation Exodus som brakte jøder fra det tidligere Sovjetunionen til Israel. Denne aliyah anså han som oppfyllelse av profetier.
Ben-Haim gjorde seg til ett med folket i Israel. Han var for gammel til å gå inn i militærtjenesten, men fikk likevel delta i en lettere «førstegangstjeneste».
Ben-Haim ble en profetisk røst, ikke at han forkynte noen nye åpenbaringer, men han holdt fast ved Guds profetiske ord i en vanskelig tid da Oslo-avtalen hadde vind i seilene. Både kristne og verdslige Israel-venner snublet når de trodde at salg av løfteslandet skulle skape fred. Det ble blodig og falsk «fred». I denne tid sto Ben-Haim oppreist med Bibelen i hånden og fortalte at Gud selv har gitt Israels land til jødefolket. Enten det var høyre eller venstre, republikaner eller demokrat som foreslo en oppdeling av landet i en tostatsløsning, var han klart imot. Ben-Haim anerkjente etter det Karmel forstår, det gode USAs nye president Donald J. Trump har gjort, men var også avventende uten å komme med fastlagte politiske erklæringer. Ben-Haim oppfordret til forbønn.
«Intercessors for Israel» eller Forbedere for Israel viste stor tro på bønn til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Forbedere rekker ikke alltid inn til kongers, presidenters, statsministrenes og hærførernes kontorer, men forbønnene blir hørt av Gud som bøyer kongers hjerter som vannbekker.
–Jeg ba i minst 15 år at USA måtte flytte ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem. Nå ligger ambassaden på andre siden av veien der jeg bor. Det er noe jeg aldri hadde forventet og heller ikke ba om, sa Ben-Haim ifølge omtalen fra fjernsynsselskapet CBS News.
I mange år skrev han nyhetsbrevet «Sound of the Shofar» (Lyden av shofar). Det ble oversatt også i Norge. Brevet var informativt for folk som ville høre Guds profetiske ord, be for Israel og verdenssituasjonen.
Ben-Haim og Chuck Cohen sørget også for et ukentlig bønnebrev fra Forbedere for Israel. Det var til hjelp for troende som ønsket å be strategisk, være med i arbeidet for forløsningen. Bønnebrevet hadde ofte forbønn for statsminister Benjamin Netanyahu og hans regjering.
Hvert år var Ben-Haim sammen med Chuck Cohen leder for en bønnekonferanse i Jerusalem. Årets konferanse på «Hyatt hotel» ble den siste hvor Ben-Haim deltok. Det var en konferanse som pekte på Guds profetier i de siste tider. Slike konferanser deltok han på flere steder i verden. Eliyahu Ben-Haim besøkte også Norge flere ganger. Et av stedene var Sandvika i Bærum. Han kveiket opp de bibeltro med sin frimodige tro på Guds løfter. Til slutt fikk han en svigerdatter fra Rogaland.
Kona, Hannah Ben-Haim, fortalte til CBN at det mest typiske bibelverset for Eliyahu Ben Haim var fra Jesaja 62, 1:
«For Sions skyld vil jeg ikke tie, og for Jerusalems skyld vil jeg ikke være stille…».
Dette har også vært Karmels motto i alle år og er det fortsatt.
Eliyahu Ben-Haim var på en konferanse i Blairmore i Skottland da han fikk en alvorlig kjøttetende bakterie i foten og ble innlagt på sykehus i Aberdeen og måtte amputere overfor kneet. Det ble komplikasjoner og trolig nyresvikt. Så ringte Herrens klokker for Ben-Haim, og han ble hentet Hjem. Hans legeme vendte tilbake til Israel i en kiste. Slik ble han båret i skulderhøyde til sin grav og senket i jorden i Eretz Israel.
Vidar Norberg
En gammel kristen gravgård i Jerusalem
Alliansekirkens internasjonale gravgård er en kjent gravgård i Den tyske koloni i gaten Emek Refaim i Jerusalem. Den ble opprettet på 1800-tallet. Her ligger kjente forkynnere som Lance Lambert og Derek Prince.
En av de best kjente skikkelser er ifølge en brosjyre fra Alliance Church International Cementery metodistpresten John Stanley Grauel. Han er av mange ansett som en av fire personer i 1947 som var direkte involvert i fødselen av staten Israel. Presten var med som journalist på det berømte Exodus-skipet som kom med holocaust-jøder til Jødeland, men som britene tvang vende tilbake Tyskland. Han fortalte om britenes fremferd. Det vakte enorm internasjonal oppsikt og bidro til å snu holdningen til jødenes tibakekomst til Israel.
Rolla Floyd er anerkjent som Israels første turistguide. Han studerte landet og talte dets sak med en innlevelse som også fikk andre til å komme til landet. Han har sin grav på Alliansekirkens internasjonale gravgård.
Charles Winters var en amerikanskfødt pilot som fløy for Israel under selvstendighetskrigen i 1948. Han er kjent som gudfar for Israels flyvåpen. Tjenesten var forbudt for amerikanere og han ble dømt til fengsel. USAs president George W. Bush benådet ham i 2008.
Andre kjente størrelser er tidligere statsminister Golda Meirs personlige sekretær Jane Lancaster. Brosjyren omtaler også Jamil Hashweh som var leder for Den arabiske kirke. Han var blind, men oversatte den arabiske bibelen til braille. For det ble han æret av kong Hussein av Jordan.
Ismos sten
På enkelte gravsteiner er navnene nesten uleselige. På en annen gravstein står det bare Ismo med sorte hebraiske og latinske bokstaver. Hemmeligheten bak navnet er finsk.
Ismo var sønn av Risto og Kerttu Santala som arbeidet først litt i Karmel og siden ved Den finske skole i Jerusalem. Ismo ble bare sju år. Den dag i dag er det ennå mennesker i Israels land som minnes Santala-familiens innsats i Israel.
Risto Santalas har skrevet over 20 bøker. Den første boken om sønnen Ismo. Han døde bare én dag etter at far fylte 30 år. Santala sa at da ble han voksen på én dag og lærte å gråte. Kona klarte aldri å snakke om saken. Ismos mor og far er døde, men Ismos gravstein forteller en særegen historie fra Det hellige land. Det er i år 60 år siden Ismo døde. På hans tørre grav er det en pelargonia. Ennå er det noen som vanner den og minnet om ham på Alliansekirkens internasjonale gravgård.
Santalas mest kjente bøker er Messias i Det gamle testamente og Messias i Det nye testamente i lyset av rabbinistisk litteratur, som han skrev på hebraisk. Disse to bøker samt «Paulus som menneske og lærer» er utgitt blant annet på engelsk, finsk, estisk, kinesisk og russisk. Han har forelest om disse fra 1975–76 ved Concordias Teologiske Seminar i Springfield i Illinois i USA og 1980 og 1993 ved Basels Freie Evangelishe Akademi i Sveits.
Skipsleia til Hammerfest
Redusert toll for torskehoder til Nigeria
Nigeria har halvert tollen på tørrfiskhoder med 50 prosent. Dette er en seier for norske tørrfiskeksportører, ifølge Norges Sjømatråd, skriver NRK/Finnmark.
Torskehoder er nasjonalretten i det vestafrikanske landet, og benyttes også som medisin. I Finnmark er det islandske Ice Group som har anlegg for tørking av fiskehoder, blant annet i Kvalsund, melder NRK/Finnmark.
Flere overnattingsgjester i Nord-Norge
(03.08.2019) Antall gjestedøgn i Finnmark økte med seks prosent i første halvår sammenlignet med 2018, melder Radio Nordkapp.
I Nord-Norge var veksten fire prosent, mens landet som helhet økte med to prosent. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå.
Antall nordmenn økte med én prosent, mens utlendinger økte med fire prosent.
Målfrid Baik, regiondirektør i NHO,
registrerer fortsatt økning av utenlandstrafikken til Nord-Norge og
Svalbard.
–Det er spesielt gledelig at
campingtrafikken øker igjen etter en dårlig campingsommer i 2018, sier Målfrid
Baik.
Avisene i nord støttet tvangssammenslåing – Kan de nå innrømme at de ga feil råd
Av Wenche Pedersen, ordførerkandidat Vadsø Arbeiderparti
(03.08.2019): For meg er det skjebnens ironi å se og høre på nordlyskommentator Skjalg Fjellheims siste analyser av den politiske situasjonen i nord. Han tillater seg med alvorlig mine å forklare hvorfor Senterpartiet gjør det så bra på meningsmålingene – og Ap tilsvarende dårlig – uten å nevne at han sjøl ga veldig klare råd i regionsaken. Og de rådene handlet ikke om å lytte til befolkningen, tvert imot.
Med få unntak har kommentariatet i de regionale mediehusene vært for regionreformen. De har ikke gått av veien for å komme med relativt tøffe karakteristikker av oss som har slåss mot tvangssammenslåing og myndighetens arroganse overfor befolkningen i Finnmark.
Nå har pipa imidlertid fått en helt annen lyd og til og med Nordlys meget aktive politiske redaktør tar nå til orde for at de politiske partiene bør lytte til befolkningen.
Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller gråte.
Det er selvsagt enhver kommentators fulle rett og snu og ta til vett. Men det er påfallende at dette rådet kommer etter tre meningsmålinger og en kronikk i Aftenposten.
Det er helt fantastisk at når Harald Stanghelle maner politiske partier om å ta folk i nord på alvor, da mener plutselig Nordlys det samme.
Tør jeg minne Nordlys om at Finnmark hadde en folkeavstemning i mai i 2018 der 87 prosent av finnmarkingene sa nei til regionreform? Det holdt ikke for «landsdelsavisa» i Tromsø og heller ikke for Finnmark Dagblads redaktør eller NRK Finnmark.
Det var tydeligvis ikke verd å lytte til, og vi har vel egentlig fått rimelig klar beskjed om at vi som har nektet å bøye av ikke vet vårt eget beste.
Nord er vi som bor her. Finnmark har en sterk historie og en kulturell bakgrunn som gjør noe med oss som bor her og de som kommer hit. Vår identitet skal ingen kødde med.
Det er derfor usigelig trist at vår egne lokale og regionale mediestemmer beveger seg så langt unna folkedypet. Den politiske situasjonen i nord er en lenge varslet «krise» som det ikke var vanskelig å forutse.
Artikkelen er sakset fra ForFinnmark uten forespørsel
Kampen mot vindkraft fortsetter: Tilpasning – energi- og jordlov?
Av tidligere jordbukssjef Jørgen Høgetveit
Under et stormøte om vindkraft på Evje – rundt 500 fremmøtte – registrerte en med undring at det virket som om man kunne leie svære arealer på nærmest ubegrenset tid uten behandling etter jordloven. Som jeg kjente jordloven fra jeg gikk av i 2004 – så måtte alle arealer som skulle leies ut over 10 år behandles som fradelingssak etter § 12 – så vidt jeg husker. Men nå syntes det uaktuelt. Etter møtet konsulterte jeg møteleder og ordfører og fikk bekreftet at energiloven overkjører jordloven og § 12. Jeg sjekket videre opp hvordan dette kunne ha skjedd og fant etter hvert ut at jordloven var satt ut av kraft i energispørsmål ved lovendringer mellom 2010 og 2013. Hvordan og eksakt når vet jeg ikke.
Tilfeldigvis kom jeg i kontakt med juridisk personell lengre vest som hadde hatt oppe en sak hvor de benyttet seg av jordlovens delingsforbud. Det var i 2009. Hvordan det gikk eller ikke gikk med den saken, husker jeg ikke – men det er heller ikke interessant. Det som er interessant, er at loven ble endret etter dette forsøket på å nytte det gamle delingsforbudet når leieavtalen gjaldt for mer enn 10 år.
Slik er det å ha makta – da gjør man som man synes det er formålstjenlig – og blåser de tungtveiende hensynene til at gardsbrukenes areal blir kraftig redusert uten vurdering av kompetent myndighet, bygdefolkets bestemmelse over sin nærområder, insektliv og dyreliv kraftig skadet osv. Jeg skal ikke gi uttrykk hva en passende karakteristikk bør være på et slikt «folkestyre» og «rettsstat», men kan jo avslutte med ordene til en gammel bygdehistoriker: «Syssa kan me ikkje ha det kara.»