Redaksjonen

Av Axel Remme

Salme 40, 1–3

(PREKEN): Stanser du for denne lille artikkelen og tar deg tid til å lese, får du høre noe både fra Gud og om Gud. Det som sies her, har vært kjent i over tre tusen år, helt fra kong Davids tid. Vi hører noe om det Gud gjør for og med mennesket.

Han bøyde seg til meg. Det nevnes først, og dermed vil Han at vi skal ha dette som utgangspunkt og forutsetning. Vi må altså tenke først på dette. For her uttrykkes Guds vilje til å nå og være alle mennesker nær. Han har aldri ment at du skulle leve på avstand eller borte fra Ham. Det er Guds store ønske at du er i Hans samfunn, trygg og glad.

Da vi var barn, bøyde mor eller far seg ned til oss. For å trøste og hjelpe. Eller for å gi oss det vi trengte og gode råd. De ble så nær, så øm og varm. Det ga nytt mot. Gud bøyer seg ned til oss. Mennesket makter ikke selv å nå opp til Ham, Den høye og Hellige. For vår synd har skilt oss fra Gud og skapt en uoverkommelig avstand.

Men Gud bøyde seg ned til oss. Det skjedde ved at Han sendte sin enbårne Sønn til verden. Så virkelig og nært, at Han «tok bolig iblant oss». Han var «Guds Lam som bærer verdens synd». Jesus bøyde seg helt ned i vår nød og tok all syndeskyld på seg. Ved stedfortredende liv, lidelse og død ble Han «en soning for våre synder». To vel kjente stedsnavn i Jerusalem hjelper oss til å huske dette: Getsemane og Golgata.

Han «Hørte mitt rop». Dette er det andre som sies her om Gud. I vår verden er det mange slags rop. Begeistringens rop, protestenes rop, ropet fra fornøyelseslivet, rop om farer, om barmhjertighet og rettferdighet, og om hjelp fra mennesker i nød. Kong David hørte trolig mange ganger jubelens rop. Men han kjente også personlig til nødens rop. Da han selv måtte rope på Gud om tilgivelse og hjelp. Med erfaringens tyngde kunne han vitne slik: «Han hørte mitt rop.» Det var en realitet, prøvet og erfart.

Når skjedde det? Svaret gis slik: «Jeg ventet på Herren. Da bøyde Han seg til meg, og hørte mitt rop.» Det var altså både forventning og venting. Og tillit til Gud, at han hørte og handlet.

Gud hører både ropet og sukket, den ordløse bønn. Og Han «ser hver en lengsel i sjelens dyp, som etter det evige higer». Vi skjønner at det er noe Gud særlig venter på å få høre fra alle: Den sanne troens bekjennelse, og bønn til Jesus om frelse. Da skjer det som her sies som for det tredje, at Gud gjør:

«Han dro meg opp.» «Opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen.» Slik forkynte David frelsen. Det er å bli dratt opp. Å bli grepet og reddet av Guds mektige hånd. Vantroen og annen synd drar oss ned. Med den synker mennesket ned i fornektelsen og syndens gjørme, og blir sittende fast. Du kjenner det og kan sette mange navn på det: egoisme, selvgodhet, uviljen og ulydigheten mot Guds ord, egenvilje, stolthet, menneskefrykt, avvisning av Guds ord og kall. Og dertil nytelsen som fører til misbruket og de mange slags onde laster.

Fristelsene og farene er store.  Mange kjemper og sitter fast i «den dype gjørmen». De kjenner seg bundet av lastenes forbannelser. Skyldbetynget og med selvforakt, ofte ensom og fryktsom, og vel kjent med tunge tanker og følelsen av håpløshet.

Ikke minst til deg «som strever og har tungt å bære», rekker Jesus sin hånd. For å løfte deg opp fra det som binder og tynger. Du kan få samme lykkelige opplevelse som David: «Han dro meg opp». Da skjer det fjerde som her nevnes om Gud:

«Han satte mine føtter på en klippe.» Det er Guds vilje at vi skal ha fast grunn å stå på i livet. Noe som er urokkelig og trygt, som holder for tid og evighet. Hver dag hele livet, i døden og i møtet med Gud. Denne trygge grunn, som Gud setter mennesket på, kalles her «klippen».

Kristus omtales i Bibelen som klippen. Ja, det står konkret at «klippen var Kristus». (1. Kor. 10, 4) Han er den vi kan ty til i livets skiftende forhold og situasjoner. I vårt daglige ansvar og strev, kamp og smerte. Når vi møter sykdom og sorg, fortvilelse, frykt og annet tungt. Og uforutsette problem på grunn av spesielle omstendigheteter, uventede hendelser, eller lettsindige, gale valg. 

Det finnes en klippegrunn, noe som virkelig holder mot verdens påkjenninger i livet. Og som står seg når alt omkring svikter. Selv når misbrukets onde makter setter inn for fullt, og håpløsheten har dratt en ned i «det dype dynn».  Gud løfter opp, frigjør og plasserer den som lar seg frelse, på klippegrunn. Den er holdbar, urokkelig og uangripelig. Fra det øyeblikk Gud får frelse mennesket, er det løftet opp på sikker grunn for evig!  

Av Vidar Norberg

(NYTT): Israels FN-ambassadør Danny Danon holdt nærmest en bibel- og historietime i FNs sikkerhetsråd. Han løftet opp Bibelen og leste Guds løfter til Abraham i 1. Mosebok 17, 7–8.

Få dager etter FN-talen tok bibeltimen av på sosiale medier.

–Talen den 29. mai ble oversatt til spansk, polsk, fransk, portugisisk og til og med tyrkisk. En palestina-arabisk nettside kalte talen for en historieleksjon av Danny Danon. Videoen skjøt fart blant evangeliske kristne over hele verden. En «YouTuber» med 222.000 seere la ut bibeltimen. Etter at bibeltimen gikk viralt, ble Danon intervjuet av fjernsynsselskapet CNN. Også Fox News laget stoff på det. Det har også vært saker på Facebook, skrev den israelske internettavisen Times of Israel.

FNs sikkerhetsråd

Det var Sikkerhetsrådets president Christoph Heusgen fra Tyskland som ba Israel forklare hvordan Israel overholder folkeretten, spesielt når det gjelder de jødiske bosetningene i Judea og Samaria.

En høflig forsamling tidde under hele bibel- og historietimen. Danon la frem fire pilarer som er viktig for sikkerhet og fred.

–Den første pilaren er Bibelen. Der er jødefolkets eierskap til Eretz (landet) Israel vel dokumentert, gjennom hele Det gamle testamentet.

–Den andre pilaren er historien. Det jødiske kravet på landet Israel er bekreftet gang på gang. Ikke bare i jødisk historie, men også i verdenshistorien.

–Den tredje pilaren er våre legale krav. Vår rett til landet er nedfelt i folkeretten, inkludert i dokumenter som grunnla Sikkerhetsrådet.

–Den fjerde pilaren handler om internasjonal fred og sikkerhet. Et sterkere og tryggere Israel betyr en sterkere og tryggere verden.

Bibeltime i FN

–La oss drøfte den første pilar som er Bibelen. Det jødiske folks rett til Israels land er nevnt over et dusin ganger i Tanach, den hebraiske bibel som inkluderer Tora (Mosebøkene), profetene og skriftene. I 1. Mosebok står det at Gud gav landet til Abraham, sa Danon.

Han fant frem sin sorte kipa og satte den på hodet etter jødisk skikk. Israels FN-ambassadør tok frem den hebraiske bibelen (GT) og leste:

«Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt – en evig pakt. (Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg.) Jeg vil gi til deg og til din ætt etter deg det land hvor du bor som fremmed, hele Kana’ans land, til en evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud.» (1. Mos. 17, 7–8)

Etter den hebraiskspråklige bibellesningen i Sikkerhetsrådet fortsatte Danon med den engelske oversettelsen og leste den ferdig før han tok av seg kipaen. Det var en høflig og taus forsamling i FNs sikkerhetsråd som overvar bibeltimen.

I sin utlegning av Ordet påpekte Danon at Bibelen hele veien tegner et klart bilde om det lovede land. Det kan man følge fra første Mosebok til jødene fikk loven på Sinai, til de gikk inn i Det lovede land. Danon sa at her begynner det jødiske folks historie.

–Det er ikke bare 15 millioner jøder over hele verden som aksepterer disse rettighetene. De er godtatt av alle de tre monoteistiske religioner, jødedom, kristendom og islam. Selv Koranen aksepterer dette guddommelige skjøte som det jødiske folk har til Israels land, sa FN-ambassadøren.

Historiens tale

Den andre pilaren som Danon mener beviser Israels rettigheter, er Israels og jødefolkets egen historie gjennom to millennier.

–Det jødiske kongedømmet i Eretz Israel besto av 12 stammer. Den største stammen var Juda. De bodde i det området som nå er kjent som Judea. Dere kjenner alle ordene jøde og jødisk. De kommer fra Judea.

–Dette er kongedømmet hvor kong David og kong Salomo styrte med Jerusalem som hovedstad. Det var hjem for det første templet som ble ødelagt av babylonerne i år 587 f.Kr., samt for det andre templet som ble ødelagt av romerne i år 70 e.Kr. Da romerne ødela vårt kongedømme, sendte romerne de fleste av vårt folk inn i 2000 års eksil, men ikke alle. Selv romerne innrømmet at det var vårt land. De som har vært i Rom, vil huske at keiser Titus feiret den jødiske deportasjon ved å bygge en enorm bue på Via Sacra. Buen inkluderer en illustrasjon av menn som bærer menoraen fra det jødiske templet.

–Selv om romerne visste at det var vårt land, så forsøkte de å utslette vår gamle forbindelse til landet ved å kalle det for Syria Palestina, siden det var tilknyttet til den sørlige provinsen i det syriske imperium. Dette er den smale landstripen i Eretz Israel som går mellom Egypt i sør og Libanon i nord og blir kalt for «Palestina».

–I de neste 2000 år ble landet Israel erobret av korsfarere, fulgt av det ottomanske imperiet. Men til tross for erobringer forlot det jødiske folk aldri området. Jødiske samfunn forble i Eretz Israel hele tiden. Selv om mesteparten av jødene forsvant, så visste vi at en gang vil vi komme tilbake til vårt gamle hjemland. I 2000 år fortsatte folket å be tre ganger daglig om den etterlengtede tilbakekomst til Sion, til Jerusalem og si «Neste år i Jerusalem».

Folkeretten for Israel

–Hr. president! Om ikke det jødiske folks dype oldtidsrøtter ikke er bevis nok, så la oss se på den tredje pilaren som er folkeretten.

Forsamlingen i FNs sikkerhetsråd forble like høflig og stum. Kanskje hendte det at presidenten så ned i bordet.

–I 1917 utstedte den britiske utenriksminister lord Balfour deklarasjonen hvor han erklærte den britiske støtten til et nasjonalhjem for det jødiske folk. Den ble også godkjent av kabinettet.

«Hans majestets regjering ser med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina, og vil gjøre sitt beste for at dette mål skal bli nådd, det er klart at intet skal bli gjort som kan endre de sivile og religiøse rettigheter til de eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina, eller rettigheter og politisk status som innehas av jøder i noe annet land.»

Danon forklarte at da det ottomanske imperiet (Tyrkia) overgav seg etter den 1. verdenskrig overtok Storbritannia på lovlig vis eierskapet over Israels land. Det satte britene i stand til å utstede Balfour-deklarasjonen og å hjelpe til med å etablere et nasjonalt hjemland for det jødiske folk i jødenes historiske hjemland.

–I 1922 sa Folkeforbundet ikke bare at de støttet et nasjonalhjem for det jødiske folk. De oppmuntret jødene til å vende tilbake til vårt hjemland. De bekreftet de historiske forbindelsene som det jødiske folk har til «Palestina» og grunnen for en gjenopprettelse i dette landet.

Danon kalte disse dokumentene for sionistiske per definisjon. Han forklarte at sionisme er en realisering av jødefolkets rett til selvbestemmelse i Israels land.

FN-ambassadøren nevnte at FN i 1945 etter holocaust garanterte retten for alle folk til selvbestemmelse. FN refererte også til retten til forsvar, både for individer og kollektivt om det er væpnet angrep mot et medlem av FN. Et folk kan heller ikke underminere et annet folks sikkerhet.

–To år senere, den 29. november 1947, kom FN med sin delingsplan som oppfordret til en jødisk stat og en arabisk stat i landet Israel. Vi aksepterte det, men ikke «palestinerne». Istedenfor fred valgte de krig og åpnet ild mot jødene. Vår tynne og lille, nyopprettede nasjon var plutselig under angrep i 1948. Staten Israel ble erklært på den siste dagen av det britiske mandatet og ble umiddelbart angrepet av fem arabiske armeer. Målet var å ødelegge staten Israel. Men Israel vant krigen, og fremtiden ble reddet.

–Krigen ble imidlertid ikke avsluttet med fred. Den sluttet med en våpenstillstand. Våpenhvilelinjen mellom Israel og Egypt, Syria, Jordan og Libanon ble aldri anerkjent som internasjonale grenser. De var bare våpenhvilelinjer som markerte slutten på krigen mot Israel. Jordan beholdt Judea og Samaria. Egypt kontrollerte Gaza-stripen. Det skulle ta flere tiår før man kunne signere en avtale.

Danny Danon henvendte seg til den tyske presidenten over Sikkerhetsrådet og sa at det var araberne som insisterte på at en våpenhvilelinje ikke skulle være permanente grenser. De skulle heller ikke danne grunnlaget for fremtidige grensedragninger.

–Fordi disse linjene ikke er grenser, bryter de jødiske samfunn i Judea og Samaria ingen internasjonale grenser. De er kun bygget på strategisk land for Israels sikkerhet, som partene er enige om. Og som avtalt i Oslo-avtalene vil de bli gjenstand for sluttstatusforhandlinger.

–Hr. president. Å støtte Israels rett til å eksistere i sitt hjemland er derfor essensielt for internasjonal fred og sikkerhet, sa Danon.

Sverd eller oljekvist

–I tiår har mange arabiske ledere valgt sverdet fremfor oljekvisten, og det lenge før de såkalte bosetningene ble etablert.

Danon tok Sikkerhetsrådet i skole og minnet om at Den palestina-arabiske frigjøringsorganisasjonen PLO ble etablert i 1964, tre år før seksdagerskrigen i 1967 da Israel tok Judea, Samaria og frigjorde den østlige delen av Jerusalem.

–Hva var det PLO ville frigjøre før 1967. I 1964 var det ikke en eneste bosetning i Judea og Samaria, men vår rett til å eksistere ble avvist. Å klage på de jødiske samfunn i Judea og Samaria for mangel på fred mellom palestina-arabere og israelere, er helt feil.

Danon viste videre til at det har vært forsøk på å skape fred, men forsøkene er gang på gang blitt avvist av palestina-araberne. Han leverte en liste på avvisninger:

  –1947, FNs delingsplan

  –1948, Israels tilbud om våpenhvile

  –2000, Camp David-møtet

  –2001, Taba-møtet

  –2007, Annapolis-konferansen

  –2008, Vi venter fortsatt på svar på tilbudet fra Ehud Olmert

  –2014, Kerrys fredsinitiativ

–I dag venter man på den kommende fredsplanen fra USA. Palestina-araberne sier den er død når den kommer.

Danon sa at det som skjer, svekker Sikkerhetsrådets arbeid for en mer fredelig og sikker verden. Danon mente at man ikke kan fortsette å anklage den siden som tilbyr løsninger mens man belønner sidene som avviser dem.

–Det er farlig å støtte dem som fremmer hat og terrorisme. Palestina-arabernes avvisning er kronisk. De nekter å anerkjenne det jødiske folks rettigheter til selvbestemmelse og insisterer på å vende tilbake i hopetall. Det bør ikke være belønning for rejektionisme. Virkelig fred vil det bli når de fire pilarer er akseptert og realisert.

Israels krav

Danon klargjorde også Israels posisjon for å få til en såkalt «fredsløsning».

–Palestina-araberne må akseptere og anerkjenne den jødiske staten Israel. Ingen palestina-arabisk leder har noen gang sagt disse ord.

–Palestina-araberne må slutte med sin kampanje for oppvigling til vold. Hvordan kan det internasjonale samfunnet forvente at vi skal komme med noen innrømmelser til en leder som betaler sitt folk for å drepe vårt folk.

–Vi ønsker regionalt samarbeid. Vi samarbeider med mange av våre naboer om sikkerhet og vil bygge relasjoner. Vi ønsker at forbindelsene skal blomstre og presenteres i åpenhet.

–Vi vil aldri kompromisse med vår sikkerhet. Vi ønsker en fredfull fremtid med våre naboer, men sikkerhet er ikke noe vi diskuterer. Vi vil avgjøre hvor linjene skal gå.

–Hr. president. Vi er rede til å gå sammen, samtale og skape en bedre fremtid for våre barn. Det er kun når de fire pilarer er på plass at freden vil komme, sa Israels FN-ambassadør Danny Danon.