Solgløtt på Håja
De fleste har reist fra Kiryat Shmona – Nå vil Israel stanse Hizballahs angrep mot sivilbefolkningen
Av Vidar Norberg
(Kiryat Shmona, 10.06.2024): Alarmen går i Kiryat Shmona. Utenfor en av de få butikker som ennå er åpen, skynder folk seg inn i det mobile bomberommet og presser seg sammen i mørket. Sikkerhetssjef Ariel Frish står utenfor med maskingeværet over skuldra og ser til at folk får plass. Han har vært med på dette mange ganger før.
De «modigste» går ikke inn i bomberommet. De er vant til rakettene. Kanskje har de resignert og regner med at det blir bomskudd fra Hizballah. Men det er ikke sikkert at en rakett kommer alene. Og hvem vet hvor neste rakett slår ned.
–Vanligvis starter Hizballah skytingen rundt klokken 14. I dag begynte angrepet klokken 13.15, lyder kommentaren.
En gang var Kiryat Shmona en pulserende by på rundt 25.000 mennesker som våget å bo nær grensen til Libanon. Frish sier at i dag er det kanskje et par tusen innbyggere igjen i byen.
En forlatt bydel
Ariel Frish er ikke bare ansvarlig for sikkerheten i kommunen. Man kan nesten kalle ham for en «turistguide» for pressefolk som dukker opp til krigsattraksjonene i byen. På denne turen er det Karmel og et fjernsynsteam fra Canada som er på farten for å dokumentere bombardementet fra Iran-støttede Hizballah i Libanon.
Turen den 10. juni gikk til en av de hardt rammede bydelene i Kiryat Shmona. Det er et sørgelig syn. For det bor knapt noen i en bydelene med små blokker på rekke og rad.
–Det var en rakett som slo ned i veien med rundt 40 kilo sprengstoff. Krateret var på en halv meter. Nå er det fylt igjen, sier Frish og viser åstedet for Hizballahs planlagte massemord.
I blokk etter blokk er vinduene banket igjen med plater. Folk har forlatt sine hjem og flyttet lenger unna Hizballahs raketter, granater og droner med sprengstoff. Dette er en for det meste en forlatt bydel.
Fulltreffer
Kiryat Shmona er en vakker fjellby. De som bor oppe i fjellsiden, har fin utsikt mot Libanon. Men Hizballah har også fin utsikt når de skal sikte inn sine våpen i retning bolighusene i den israelske fjellsiden.
Ariel Frish tar Karmel med til ett av husene i fjellsiden som er blitt rammet. Han inviterer pressen til å se hva Hizballah kan gjøre.
–Sprengladningen laget et lite hull i veggen og eksploderte. Innenfor ødela den alt, sier Frish og viser rundt.
Kjøkkenet er en svart ruin. Dørkarmer er forkullede trestykker. I stua er det bare metallfjeringen i sofaen som er igjen. Her kan neppe noen mennesker bo, selv om man pusser opp aldri så mye. Utenfor er det også tydelige skader etter eksplosjonen.
–Om vi ikke hadde evakuert mennesker, hadde det vært mange flere ofre. Rundt 60 hus har fått en slik ladning som går gjennom veggen og eksploderer inne i huset. I alt er det cirka 800 hus som er rammet av skytingen, opplyser Frish.
En barnehage
Terroristarmeen Hizballah har også sine etterretningsobservasjoner. De studerer for eksempel hvor jødene har sine barnehager, og når foreldrene kommer for å hente barna.
–De angrep denne barnehagen på ettermiddagen når foreldrene vanligvis kommer for å hente barna, sier Frish og viser rundt en barnehage med fri utsikt til fjellene i Libanon hvor Hizballah holder til.
På lekeplassen er det metallsplinter som har revet opp stygge sår i murpussen. Dersom barna hadde vært ute og foreldrene til stede, kunne ofrene blitt blodige og mange. Det er Hizballahs mål, men denne gangen gikk det bra.
Som et vitne om at barnehagen er øde og forlatt, står løvhytten fra i fjor urørt. Den er etter jødisk skikk oppe en uke og så tas ned. Men folk har holdt seg unna både barnehagen og løvhytten. Faren for nye angrep er stadig overhengende, og ingen kommer hit, kanskje unntatt noen pressefolk.
Tidligere major Motti Isaak er sammen med tidligere ordfører Yigal Lahav veivisere for KARMEL ISRAEL-NYTT.
Isaak har plukket opp en splint, som han viser Karmel. Noen av splintene er tagget jern. Når de med eksplosjonsartet kraft trenger inn i mennesket, vil de føre til blodige skader om de ikke river i stykker og dreper menneskene for alltid. Det var slike splinter som skulle rammet barn og foreldre.
Men så går igjen alarmen som vanlig når det er raketter på vei mot den beskutte by. Det høres ingen smell. Det er trolig en drone fra Hizballah som er på vei for å utspeide om det er mennesker som kan drepes med en eksplosiv ladning. Alle får beskjed å gjemme seg under barnehagens tak.
–Hizballah bruker droner for å finne mennesker som de kan drepe. Derfor må vi stå i skjul til faren er over.
Så er det klart for nest siste bilde. Arie Frish stiller opp ved barnehagen. I bakgrunnen skimtes Libanons høyder. Det er derfra raketter og droner skytes og sendes ut mot Kiryat Shmona.
Trafikklys
Kiryat Shmona er en beskutt by hvor trafikklysene ikke lenger fungerer.
–Tror du at folk vil komme tilbake til Kiryat Shmona?
–Jeg antar at 25 prosent ikke kommer tilbake. Det er nok unge familier, rike mennesker og folk med god utdannelse som forlater Kiryat Shmona etter dette. Dess lenger denne krigen pågår, dess vanskeligere er det å komme tilbake, sier Frish.
Andre har antydet at folk kanskje får smaken på livet i storbyer som Tel Aviv og Netanya. Da blir konkurransen hard for den beskutte by Kiryat Shmona.
I Kiryat Shmona er det knapt noen sivile på bussene. De aller fleste er soldater. Langs veiene ser man brent skog etter rakettangrepene. På nyhetssendingene er det så vanlig å høre om angrepene at man knapt biter seg merke i meldingene.
–Det er farlig her. Vi er nå inne i en krig, selv om det ikke er en invasjon. Libanon er nødt til å rydde opp i dette, ellers må Israel rydde opp. Vi kan ikke godta at Hizballah kommer for å slakte og voldta. Hizballah er en terrorhær. Etter 7. oktober tror jeg folk forstår dette, sier Frish.
Han slår fast at det er Iran som er slangen.
–Mange er fattige i Libanon. Hizballah er rike. Iran gir penger for terror. De vil influere verden med terror. Skal krigen stanses, må man stoppe Iran, sier Frish.
Sikkerhetsmannen med rifla på skulderen siterer tidligere statsminister Golda Meir som skal ha sagt at det blir ikke fred om fienden hater Israel mer enn de elsker sine barn.
Artikkelen er fra papirutgaven KARMEL ISRAEL-NYTT nr. 8 i august 2024
Abonner og les mer – 500 kroner i året
Avisen trykkes hver måned
postgiro 0530.14.52499 eller bankgiro.
Karmelin@netvision.net
Stormskyer over Troms og Finnmark
Høststormene er i anmars med regn og snø i høyden over 600 meter. Det er meldt sterk vind med liten storm i kastene både Troms og Finnmark utover kvelden. Månen er nesten full og det ventes høy vannstand. Bølgene kan bli opp til åtte meter høye, melder NRK/Troms og Finnmark.
KRIGENS GANG I ISRAEL: Hizballah rammet av nye eksplosjoner
Av Knut-Einar Norberg
(Karmel.net, 19.09.2024): Terrorgruppen Hizballah i Libanon ble onsdag rammet av en ny serie med eksplosjoner, etter at over 3.000 ble skadet da personsøkerne deres eksploderte tirsdag. Onsdag eksploderte de håndholdte kommunikasjonsradioene terroristene hadde, og minst 20 ble drept og 500 skadet.
Israelske kilder tror at antall skadde og drepte trolig er langt høyere enn det Hizballah har nevnt. I tillegg til radioene ble det også meldt om eksplosjoner i solcellepanel og fingeravtrykklesere til terrorgruppen. Det ble vist flere videoer fra Libanon hvor eksplosjonene kunne høres ut av boligblokker og det brøt ut brann.
Det er ennå ikke dokumentert hvem som stod bak sprengladningene i personsøkerne og kommunikasjonsradioene til Hizballah. Israel har ikke kommentert saken offentlig, men Hizballah, Iran og militære eksperter i Vesten tror det er Israel som står bak. Personsøkerne ble angivelig produsert i Taiwan og bestilt og tilrettelagt av et postboksfirma i Ungarn, og mye tyder på at dette var et israelsk firma drevet av Israels etterretningstjeneste, ifølge meldinger. Militære eksperter i USA sier at denne aksjonen er bedre enn den fiktive karakteren James Bond, og trolig århundrets militære operasjon, som har satt en stor del av Hizballahs styrker ute av funksjon.
FN stemte for å fjerne Israels selvforsvarsrett
FNs generalforsamling stemte onsdag med 124 mot 10 å ta fra Israels rett til selvforsvar mot palestina-arabernes terrorisme i Gaza og selvstyreområdene i Judea og Samaria foruten Jerusalem. Resolusjonen, som ikke har noen form for bindende makt, var basert på Den internasjonale domstolen i Haags konklusjon i juli om at Israels «okkupasjon av palestina-arabisk land er ulovlig». Resolusjonen oppfordret videre landene til å ikke selge våpen eller utstyr til Israel som kan brukes i krigen i Gaza, selvstyreområdene og den østlige delen av Jerusalem. De oppfordret videre til full boikott av alle israelske produkter fra områdene utenfor 1967-grensen. Resolusjonen nevnte ikke Hamas eller gislene de tok 7. oktober 2023, og som startet krigen. Norge var blant de 124 landene som stemte for dette.
Stanser flyvninger igjen
Store flyselskap som Lufthansa og Air France kunngjorde tirsdag at de vil stanse alle flyvninger til Tel Aviv, Teheran og Beirut denne uken. De vil heller ikke fly over israelsk eller iransk luftrom av sikkerhetsmessige hensyn.
Flyttet ut investeringer
Institusjonelle investorer har flyttet investeringer til en verdi av 151 milliarder shekel ut av Israel siden krigsutbruddet i oktober i fjor, ifølge hebraiske finansavisen Calcalist. Pengene er langsiktige investeringer til israelere, og det er av risikogrunner de har flyttet dem ut av landet til andre investeringer.
Les mer i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT
Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
karmelin@netvision.net.il
Onkel Pers liv med Gud, Frelsesarmeen og KrF
Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)
(10.08.2024): Gudstro, forlis og gamle dager var tema da Henriksen-folket fra Dalen i Mehamn møttes til slektstreff i Sør-Norge. Det store trekkplasteret var Per Henriksen, den eneste gjenlevende av det opprinnelige Henriksen-folket i Dalen. Han er kjent fra lang fartstid i Frelsesarmeen og som tidligere fylkessekretær i Vest-Agder Kristelig Folkeparti. I enkelte familier går han bare under navnet Onkel Per.
–Jeg har ventet og stundet etter å få se hvordan Henriksen-folket fra Dalen har utviklet seg. Her er mange ansikter og yrker representert. Jeg fikk nesten tårer i øynene da jeg så bilder av mor og far som var satt opp, sa Per Henriksen da han talte til over 50 mennesker fra slekt, familie og venner. Stevnet ble holdt på gården til Jan Birger og May Synnøve Solberg Nymoen i Søre Dokken i Uvdal i Numedal fra 10. til 11. august.
Hjemmet i Dalen var et 60 kvadratmeters halvannenetasjes hus. De hadde ikke strøm eller innlagt vann. Først i 1938 kom radioen. Siden ble det telefon som var en kasse på veggen. Henriksen mintes at deres «signal» var to støt. Det var flere som delte telefonlinjen, og man kunne lytte hva andre sa, men det var egentlig ikke lov.
–Vi var veldig fattige, men hadde nok mat på bordet og klær til de ulike værtyper. Noe luksus var det ikke. Vi var ganske alminnelige etter datidens forhold.
Pietisme i hjemmet
–I mitt barndomshjem var far meget pietistisk. Han var sterkt påvirket av den læstadianske livsførsel og kristentro. Søndagene var hellige. Det skulle ikke gjøres noe arbeid annet enn å få seg mat.
–Det var ikke gudstjeneste i kirken hver søndag. Barna ble aldri tvunget til å gå i kirken. Det var en frivillig sak. Det var en livsførsel som også hadde betydning for oss barn.
Som eksempel på den pietistiske retning fortalte Henriksen om sin søster Petra. Hun hadde fått noen ukeblad og skulle klippe ut noen bilder, men fikk ikke bruke saks på søndag.
Familien hadde ikke juletre, julegaver eller blomster i vinduene. Henriksen sa at det ikke skulle være noe stas. Alt slikt var forbudt. Det endret seg da far omkom på sjøen med sine to sønner.
–Mor var personlig kristen, men ikke pietist. Hver søndag gikk hun på møte som startet klokken 17. Min bror Henrik fulgte henne som oftest dit. Når mor var borte, ble filleryene sparket bort og grammofonen trukket opp, og det var svingom med ungdom fra nabolaget. Før mor gikk, sa hun at «Nå må dere ikke rive ned huset». Når hun kom hjem, var alt i orden.
Et annet godt minne hadde Per med sitt søskenbarn Borgunn. De lekte sisten og hoppet gjennom vinduet og sprang ut døra. Mor moret seg over leken, til slutt sa hun at nå måtte de slutte.
Per Henriksen mintes sin mor i Dalen som et godt menneske. Hjemmet var alltid åpent, og det ble alltid servert noe.
–Også fremmede må få kaffe. De er også mennesker. De er skapt i Guds bilde, sa mor, ifølge Per.
Han forklarte at hjemmet i Dalen var preget av omsorg og kjærlighet, og de passet på hverandre og viste omsorg.
–Hjemme i Dalen var det mange fødsler. Jeg er den siste av i alt 18 barn. Åtte av barna døde i tidlig alder.
May Britt Nymoen Dahle, Ågot-Kari Sandtrøen og Jan Birger Nymoen. Per Henriksen er onkel til alle sammen.
Brå død på havet
Familiefar Johan Henriksen drev fiske i Kjøllefjord. De ventet på lagelig vær for å gå til Mehamn med «Teisten». Det var møte i De frie evangeliske forsamlinger. Der holdt Henriksen et klart vitnesbyrd før de gikk om bord i fiskebåten og satte kursen mot Mehamn den 11. mars.
–Den 12. mars 1938 omkom far og to av mine brødre på sjøen. De var på vei med båten fra Kjøllefjord til Mehamn. De kom ut for snøstorm. Båten bar dem ikke lenger. De gikk ned. Alt som ble funnet etter dem, var noen livbøyer og linestamper, fortalte Per Henriksen.
Ingen vet, men man antar at motorbåten «Teisten» forliste et sted utenfor Kinnarodden. Per Henriksens datter, Marie Henriksen, har gått gjennom en gammel dagbok fra Bjarne Lillevik i Mehamn. Av den går det frem at det ble funnet noen linestamper i Hollendervika utenfor Slettnes. De var merket med initialene M.R., J.H. og H.D., skrev Alf Helge Jensen i avisene Finnmarken og Kyst og Fjord. Dagboken ligger forvart i Statsbiblioteket i Tromsø.
I et godt hjem i Dalen fikk familien Henriksen det fryktelige sørgebudskapet om at forsørger og far Johan Henriksen (56), brødrene Andreas (21) og Olav Henriksen (20) var omkommet på havet. Tilbake var kona Alma og ti barn. Også resten av mannskapet om bord på «Teisten», Mikal Reinholdsen (42) og Halfdan Danielsen (25), gikk ned uværsnatta den 12. mars 1938.
–Jeg tenker på mor som mistet den ene etter den andre og sin mann på havet. Vi evner ikke å sette oss inn i dette. For å komme gjennom sorg og motgang trenger man ekstra kraft.
Denne kraften fikk Alma blant annet gjennom ordet i Salme 68, 6: «Farløses far og enkers forsvarer er Gud i sin hellige bolig.»
–Min søster fortalte meg at mor sørget ualminnelig sterkt. Hun kom ned fra loftet hver morgen, satte seg ved komfyren og drakk kaffe. Så gikk hun tilbake til soverommet. Dette gjorde hun i to–tre uker. Så kom hun ned og sa: «Nå er det over.»
Frelsesoffiseren påpekte at det er godt å ha sin hjelp i Gud slik når nøden banker på døren.
–Vi lever i en tid med velstand og har mer enn nok av det vi trenger. Derfor har vi ikke så mye bruk for Vår Herre. Han er liksom satt utenfor, men det kan hende at vi får bruk for krefter utenfor oss.
Som tidligere frelsesoffiser flere steder i Norge kom Per Henriksen med en epilog til gamle og unge i Henriksen-slekten som nå er spredt langt utenfor Dalen i Mehamn. Han hentet teksten fra Salme 90, 2: «… Herre! Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt.»
–Nå vet vi at en del av oss kanskje har en livsførsel som kanskje ikke kan betegnes som direkte kristen. Men jeg tror at på hjertebunn finnes det strenger slappe av synd og selvstyre. Jeg skulle ønske at det kanskje var flere som heiste rent flagg og sa: «Herre, jeg vil gjerne tilhøre det som vi snakket om.» Jeg ønsker at vi alle sammen en dag skal møtes i Gudsriket.
Frelsesoffiseren forteller
Henriksen er godt kjent flere steder i Norge etter mange år som frelsessoldat og major i Frelsesarmeen. Han har arbeidet fra Vardø i nord Sognefjorden i vest, Oslo i øst og Kristiansand i sør.
–Fortell litt om dine minner fra Frelsesarmeen?
–Jeg var på Finnsnes i to år. Det var en fin tid hvor vi ba med flere til frelse, og mennesker ble også innviet til Frelsesarmeen.
–Tjenestetiden på Bryne varte i tre år. Der var det vekkelse og fulle hus. Det ble bedt med 200 mennesker i løpet av et års tid, og det kom 57 nye medlemmer til Frelsesarmeen. Der startet vi også hornorkester. Pinsevennene fikk også en god start i Bryne.
Så ble det tre år i Haugesund, men Henriksen fant ikke helt grobunn for sin forkynnelse. Bedre gikk det de to årene han var i Porsgrunn. På Sørlandet ble det arbeid i Grimstad. I Kristiansand var Henriksen i fem år før han kom til Oslo som ungdomssekretær i Templet.
Per Henriksen forteller at det alltid har vært mye ungdom der han har vært, og dette har satt sitt preg på ham som frelsesoffiser.
Dette var ikke noen åttetimersdag, men arbeid både natt og dag når mennesker trengte hjelp fra Frelsesarmeen.
–Vi hadde en mann i resepsjonen på hotell Caledonia i Kristiansand. Når han forsto at folk hadde et åndelig problem, ringte han meg.
Hva har vært viktig for deg i forkynnelsen?
–Jeg har i min tjeneste lagt vekt på samtale med mennesker. Vi har snakket om de åndelige saker. Det handler om å vokse i troen på Kristus.
Henriksen forklarer at å vokse i troen betyr å modnes i Kristus, få en større lengsel etter å bli fylt av Gud.
–Vi må ligne mer på Jesus. Han skal vokse, og jeg skal avta. Det skjer når Guds Ånd tenner en lengsel etter Gud som stadig har mer å gi. Jeg tror på Den Hellige Ånd. Han er tredje person i Gud. Den Hellige Ånd kan forklare oss hva Gud har gjort i sitt frelsesverk når Han ofret Jesus til soning for oss.
Det er ikke alltid lett å være menneske. Henriksen forklarer at den gamle Adam i oss mennesker har vanskelig for å dø.
–Djevelen har også en egen evne til å forstørre våre gamle synder. Han trekker dem stadig frem slik at mennesker tenker at jeg kommer ikke frem. Da må vi tro på Jesu frelse, forklarer frelsesoffiseren.
Kanskje var det den tyske brenningen av Finnmark og tvangsevakueringen under den andre verdenskrig som førte til at Per ble frelst.
–Den 6. november flyktet vi. Vi overnattet i telt i Svartholla den 6. november 1944. I begynnelsen av desember kom vi til Båtsfjord. Der deltok jeg på et fellesmøte som ble holdt av pinsevennene og Frelsesarmeen på Fiskarheimen. Jeg bestemte meg for å bøye kne.
Ordet som hjalp Henriksen, var fra Romerne 8, 1: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.»
–Det var fullt av mennesker i lokalet.
Dåpssyn førte til at Henriksen valgte Frelsesarmeen hvor det var en fin ungdomsflokk, flott sang og musikk.
Per Henriksen fikk ikke bare arbeid i Frelsesarmeen. Om ikke han fant kona, så fant hun ham. Henriksen var militærnekter, men han hjalp til hos Frelsesarmeen på Mysen. Så sto han sammen med Synnøve Marie Kongevold i en trappeoppgang.
–Per, jeg kan så godt like deg. Skal vi være sammen, sa Synnøve Marie.
De var gift i 66 år. Synnøve Marie døde 90 år gammel. De fikk tre barn.
Politikk og Bibelens land
I 20 år var Per Henriksen fylkessekretær for Kristelig Folkeparti i Vest-Agder.
–Da hadde KrF vind i seilene. Vi hadde to av fem stortingsrepresentanter fra Agder på Stortinget.
–Hvordan kan du forklare dette?
–Det var nok tilstrømningen til menighetene. For om menighetene syder, så går det godt med KrF. Er det få kristne sjeler, går det dårlig, sier Henriksen.
Han forklarer dessuten tilbakegangen for KrF med at de mistet folk som Jon Lilletun, Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten.
–Det var en fin tid i KrF, sier Henriksen.
–Hva er ditt forhold til Israel?
– Jeg har funnet ut at Bibelen er en rikholdig bok. Det står i Bibelen at jødefolket er Guds folk. De har en spesiell utvelgelse. Hans øye våker over dem. Hvordan de blir frelst, overlater jeg til Herren. Han har større visdom.
Den tidligere fylkessekretæren i KrF har vært to ganger i Israel, og det betegner han som meget interessant. En gang var han sammen med Kåre Kristiansen, og han minnes at de blant annet var på et foredrag i nasjonalforsamlingen Knesset. Også andre institusjoner i Det hellige landet ble besøkt.
Tilbake til Mehamn
Etter at kona Synnøve Marie og de fleste av Henriksens venner i Kristiansand døde, har han flyttet til en liten leilighet i Oslo som han er meget tilfreds med. Der har han også bekjente og er fornøyd med pensjonisttilværelsen.
–Lengter du tilbake til gamle tomter i Dalen og Mehamn?
–Jeg lengter ikke tilbake til Mehamn, men jeg vil gjerne ha en tur oppover. Da går jeg først til eiendommen i Dalen. Den ligger nær flyplassen. Det har skjedd store forandringer siden vi bodde der, sier Per Henriksen.
Han reiser helst opp i august, men i år skulle han på en hytte og sa at da blir det kanskje en tur i september.
Per liker multer og forteller at han gjerne kjøper ti kilo og gir multer fra Finnmark som julegave istedenfor blomster.
Han deler gjerne en livserfaring og sitt motto med flere mennesker.
–Ta alt i beste mening. Tenk positivt. Jeg har forsøkt å jage de onde tanker på dør, sier frelsesoffiser, KrF-politiker og pensjonist Per Henriksen.
Norge ser til Finland for samarbeid
(PRESSEMELDING, 18.09.2024): Fylkeskommunen og representanter fra kultursektoren i Finnmark møtes i Rovaniemi for å legge grunnlag for videre samarbeid. Samarbeid på kryss av grenser har alltid vært viktig for fylkeskommunen og kommunene i Finnmark. Et samarbeid som fikk en brå stopp etter at Russland gikk til krig mot Ukraina.
– Finland er i samme situasjon som oss i Norge etter at krigen i Ukraina brøt ut, og arbeidet med å legge ny grunn for samarbeid er viktig. Noen er allerede godt i gang, og har et etablert samarbeid med Finland, sier Marianne Pedersen, leder for kultur og miljø i Finnmark fylkeskommune.
Leder for kultur og fritid i Sør-Varanger kommune, Harald Sørensen, fortalte om Sør-Varangers samarbeid med Enare kommune.
– Finland er en viktig samarbeidspartner, vi har blant annet en felles samisk kultur som det er naturlig å samarbeide om. Samisk språk- og kultur finner vi på begge sider av grensa, sa Sørensen da han delte om hvordan Sør-Varanger og Enare sammen jobber med revitalisering av skoltesamisk språk og kultur.
Ungt engasjement
Et annet, veletablert samarbeid, som Sørensen og Sør-Varanger kommune har jobbet lenge med er ungdomsrådet. Her møtes ungdom fra Sør-Varanger og Enare for å ta opp framtidsrettede spørsmål som er viktig for de unge. Etter korona har ungdomsrådet blant annet hatt fokus på mental helse, i tillegg til at rådet tar opp hva som skal til for at unge ønsker å bli og bo i nord.
Sørensen delte sine erfaringer til både norske og finske representanter på møtet i Rovaniemi.
– Det er viktig å kunne møtes på denne måten. Da får vi sett hvordan andre jobber med kultur i Finnmark og i Lappland. Det gjør det lettere å knytte tettere bånd og finne felles arenaer, sa Sørensen.
Vil møtes igjen
Møtet i Rovaniemi er et samarbeid med Rovaniemi og regionen Lappland, og Finnmark fylkeskommune med støtte fra Barentssekretariatet.
– Vi har mye å lære av hverandre, og det er mange i Finnmark som har samarbeid med finske kollegaer. Det er et stort potensial for mer og bredere samarbeid, og det vil komme konkrete resultater på finsk og norsk side, sier Marianne Pedersen til bred støtte fra Merjo Tervo, leder for kultur, idrett og ungdom i Rovaniemi kommune, og vertskap for anledningen:
– Målet er å knytte vennskap og legge til grunn for videre samarbeid, både innen kultur, næring og reiseliv. Vi er veldig glade for å ta imot representanter fra Norge, og ser fram til å møtes igjen i Finnmark, sa Tervo.
Bakgrunn:
Finnmark har en grense mot Finland på hele 616 kilometer.
Rovaniemi har rundt 65 000 innbyggere, mens det i Lappland bor 178 000. I tillegg til å være julenissens offisielle hjemby er Rovaniemi en stor studentby med Finlands nordligste universitet. Rovaniemi er i tillegg administrasjonssenteret i Lappland i nord-Finland.
Den første formelle samarbeidsavtalen mellom Finnmark fylkeskommune og Lapplands forbund ble undertegnet i 2017. Denne avtalen dekket fagområder som utvikling, samferdsel, kommunikasjon, opplæring, forskning, kultur og kulturarv. Ved fylkessammenslåingen med Troms i 2020 ble ikke samarbeidsavtalen forlenget.
Fylkesutvalget i Finnmark fylkeskommune vedtok i mai 2024 at det er ønskelig med en ny samarbeidsavtale med Lappland.
Reinsdyr på vidda
Månen vitnet klart om Guds omsorg for Israel
(SPISS): Nesten en hel verden ser med skrekkblandet forundring eller fryd mot Israel etter at Hizballahs personsøkere eksploderte på tirsdag og walkietalkier ble sprengt på onsdag. Israelske myndigheter har tiet så langt. Men det gjorde ikke Guds ord, denne onsdag kveld den 18. september 2024. For oppe på himmelen i Jerusalem steg fullmånen. Hver gang den stiger, har Gud et budskap. På onsdag lød det igjen:
«Så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, Han som opprører havet så dets bølger bruser – Herren, hærskarenes Gud, er Hans navn: Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager.» (Jeremia 31, 35–36)
Gud har satt fullmånen på himmelen som et vitne om sin omsorg for jødefolket. Denne omsorg er så sterk at Herren mot alle spådommer, kriger og utryddelsesforsøk har ført det jødiske folk hjem til Israels land og opprettet staten Israel på én dag den 14. mai 1948, slik det står skrevet i Jesaja 66, 8.
Det var onsdag kveld litt av et vitnesbyrd å se månen over Jerusalem der den kastet sitt fullmåneskjær Sions berg, Hinnoms dal og helt til lysene på fjellene i Jordan.
Først når Russland, Norge, den islamske verden og alle Israels motstandere har fjernet månen og solen, kan de ødelegge Israel for alltid.
Men på denne fullmånekveld sendte også Israels statsminister Benjamin Netanyahu ut følgende korte melding til alle innbyggerne fra Nord-Israel som er evakuert på grunn av Iran-støttede Hizballahs mange rakettangrep:
–Vi vil returnere innbyggerne fra nord tilbake til sine hjem.
La oss andre følge oppfordringe fra Salme 122, 6–7: «Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innenfor dine murer, ro i dine saler!»
LHBT+-prester oppfordres til å søke
Av Finn Indrebø, Kleppestø
Det må være noe unormalt i Stavanger bispedømme og andre bispedømmer når en menighet skal oppfordre en LHBT+-prest til å søke prestestilling. Det er et kriterium som en ikke skulle tro hørte prestestillingen til, men hørte et politisk parti til.
Det som er normalt for en menighet å spørre om, er «hvilken nådegave trenger vi nå for å vokse i nåde og kjennskap til Jesus Kristus, vår frelser?» Hvis en menighet har hatt en prest med for eksempel læregaven, så ville en nå ha behov for en prest med for eksempel hyrdegaven, bønnens gave eller evangelistgaven.
For menigheten er det viktig, og helt avgjørende, at korsets teologi kommer i sentrum, ved loven og evangeliet, slik at en under forkynnelsen kan bli frelst fra synden, døden og djevelens makt. Det er så avgjørende at nådegavene får fungere i menigheten – til oppbyggelse og til tjeneste.
Det ville derfor være fint om det i utlysningen sto: «En gudfryktig prest oppfordres til å søke.» Og menigheten vil ta imot ham som en Guds herold.
50 år gammelt kirkebilde
