Redaksjonen

Av Axel Remme

Judas’ brev, v. 20–21
(OPPBYGGELSE): Det er advent. Ordet som betyr komme eller ankomst, minner oss om å vente og være beredt. Det handler om Jesu komme i tredobbelt mening. Han kom, Han kommer og skal komme igjen. Det er både fortid, nåtid og fremtid.

Adventstekstene bærer bud om dette. Vi minnes nå Hans første komme. Det store under, at «Kristus Jesus kom til verden» (1. Tim.1, 15). Fordi «så har Gud elsket verden, at Han ga sin Sønn, den enbårne». Og «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham» (Joh. 3, 3, 16–17). Slik forkynnes hensikt og mål med at «Gud sin egen Sønn oss ga».

Advent er ventetid. For mange er det en travel tid med mye forberedelser. Det preger hjem og samfunn. Og ikke minst skaper det forventning hos barna. De merker kanskje sterkest forandringene med det ekstra som skjer, og med løfter som gis. Derfor blir det å vente fylt med forventning om fest, gaver og gleder. Denne kultur og tradisjon preger adventstiden. Iblant så mye at det tar fokus bort fra den åndelige siden, minnefesten og høytidens egentlige sak: Jesu Kristi fødsel og komme til verden.

«Kristus Jesus kom til verden» (1.Tim1,15). Og Han kommer stadig til oss «på Ordets føtter» (Luther). Ikke minst i adventen melder Han sin adkomst. Og taler sterkt om å rydde vei og åpne for Ham i hjerte og hjem. For Han vil komme helt frem og inn hos deg! Så du får del i Hans nærvær og velsignelse. Ved sine nådemidler og Den Hellige Ånd kommer Han for å frelse og ta bolig.

Men Han som kom, og kommer, skal også komme igjen. I sin herlighet og makt skal Han komme synlig og med «bydende røst». Han er ventende og har selv sagt, som det siste varsel i åpenbaringen fra Gud: «Ja, jeg kommer snart!». (Åp. 22, 20)

I det korte Judas’ brev står overskriftens uttrykk «mens vi venter». Her forutsettes at vi venter. Det er en holdning og innstilling vi skal ha. Vi skal vente på «vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig». Muligheten for dette har sitt utgangspunkt i Hans fødsel og komme. For det var «en frelser» som ble født i Betlehem. Guds redningsmann for den falne menneskehet.

Se de råd som gis her «mens vi venter»!

1. «Oppbygg dere på deres høyhellige tro.» Den kristne tro beskrives som «høyhellig». Så ren, sterk, Gud-inspirert, opphøyet og velbehagelig er denne tros innhold og lære. Den skal være grunnvoll som vi bygger liv, håp og karakter på. Og stadig oppbygger hverandre med. Det er den rette oppbyggelse av og for menigheten og det kristne fellesskap.

2. «Mens vi venter» skal vi videre «Be i Den Hellige Ånd». Dette kan skape spørsmål vedrørende vår bønn. Ber jeg rett? Ber jeg åndelig? Ber jeg nok, osv.? Et viktig svar er, at vi skal be om at Den Hellige Ånds vilje må skje. Med det spør vi også etter og ber om hjelp, til å se og følge Guds ledelse og vilje. Mens vi venter, skal vi altså bruke bønnens og forbønnens gode hjelp og mulighet.

3. Og «hold dere slik i Guds kjærlighet». Guds kjærlighet som er åpenbart i Jesus, utøses i våre hjerter ved Den Hellige Ånd (Rom. 5, 5). Det er ved sann oppbyggelse av troen og bruk av bønnen, vi blir bevart i Guds kjærlighet. Men vi kan miste den ved å forlate den og derved tape kjærligheten (Åp. 2, 4). Derfor gjelder det å holde seg nær kjærlighetens kilde og giver, Gud. «I Guds kjærlighet» blir vi velsignet med fred og glede. Og mot og kraft til å bekjenne sant og vitne tydelig.

Da vil også takken og fryden over Jesu komme bli sterk. Og vi sier som profetien om Kristus Jesus: «Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!» Det er adventens «Gud være takk!», «mens vi venter».

---

---

Mens vi venter

Vi må vente Jesu komme!
dette håp han sine ga.
Tiden snart kan være omme,
gjør deg rede, som han sa!

Mens vi venter må vi være
i Guds lys og kjærlighet.
Styrket, ledet av den lære,
som kun ham til frelse vet.

Mens vi venter må vi holde
fast ved hele Skriftens ord.
Tillitsfullt la hender folde,
be, bekjenne hva vi tror.

Mens vi venter, må vi virke.
Arbeidsmarken ferdig står.
Mange savnes i Guds kirke,
vær du en som til dem går!

Mens vi venter, våk og vinne
over vantros lumske makt.
Jesus kommer! Må han finne
deg beredt i bryllupsdrakt!

Axel Remme

Av Jørgen Høgetveit

(KRONIKK): Dagen lørdag 23. november 2019 ofrer fem sider på endetiden, EU og Antikrist i ledelsen. Kort vurdert er det en lite informativ informasjon om endetidsbildet vi nå ser utvikle seg, og som de gamle høvdinger – som bl.a. Arthur Berg – skjønte mye mer av. Korte unntak er det dog.

La oss først slå fast at Israel gjenreises – mot de flestes kommentarer gjennom tidene – endog lederen av Menighetsfakultetet (MF), Ole Hallesby, sa i 1928: Israel med jødefolket ville aldri dukke opp igjen i verdenshistorien på verdenskartet. Men Israel kom – på én dag etter profetiene – 14. mai 1948 – og ble godkjent av president Truman mot både sin utenriksminister Marshall og byråkratiet. Men Truman kalte seg en Kyros og godkjente Israel som Trump i dag. Nå er Israel – helt i tråd med profetiene – gjenreist og får stadig større landarealer som profetiene sier, og flagget signaliserer det med sine blå streker (elver) over og under davidstjernen til Arafats store gremmelse. Folket samles fortsatt fra alle verdens hjørner (Esaias 43), og deres eldgamle språk er gjenskapt og lever igjen. Så er naturen gjenreist – også i tråd med en rekke profetier. De eneste som kan det og har maktet det – i en verden i stadig større hedensk økologisk ubalanse, som den kommende Antikrist synes å ville benytte seg av med klimakrise for å skremme verden inn i én verden og én regjering i stedet for å lære av jødene på vei mot gjenreist nasjonalstat og Fredsriket.

Før vi fortsetter med paven – la oss slå fast at våre politikere og hyrder forstod lite om hva som kom til oss fra Europa med det spirende tredje rike og røttene i Rom. Hallesby satte visst pris på at Hitler fikk folk i arbeid og disiplin på ungdommen. Hope skrev i Utsyn: «Like brått som uventa kom stormen over oss. Nå er me og kome under domen. Og eg trur straffa vert hard og lang.» (etter minnet) De skjønte det ikke før det smalt, men da reiste de seg som de høvdinger de var. Men Ronald Fangen forstod og holdt foredrag om «nasjonalsosialismen» som ny religionsdannelse – som man kan se det vokser fram i dag også i sporet av frafallet. Fangen talt for døve ører – men var første forfatter nazistene tok («I nazistenes fengsel»). Olav Valen-Sendstad var plassert på sidelinja i Stavanger – men når nøden var stor, visste de ingen bedre å sende til Kristent Råd – hvor han så vidt fikk slippe inn med sitt utkast til «Kirkens Grunn» som stoppet avgrunnmakten fra å feste grep om barn og unge. Det kunne vi trenge i dag også. Sannheten har dessverre alltid trange kår.

Israel er på plass, Rom og paven kommer

Time Magazine refererer til pave Frans – fra Sør-Amerika med mye ondt nazistoff i landene. De refererer til hans besøk på Cuba hvor han fikk Obama med på vennskap og godkjenning – åpning av bank- og flyforbindelser – i det hele normalisering. Så reiste han videre med sin store ensyklika om klimakrisen og talte til Kongressen og FN. Budskapet var at klimakrisen var så alvorlig at vi måtte få én regjering for én verden. Time Magazine slo paven opp på forsiden og skrev ved siden: «The New Roman Empire». NETTOPP! De har tydeligvis journalistisk «nese».

Da er vi inne på Romerrikets gjenopprettelse som de fleste fornekter. Men det var nok ikke for ingenting at kristne før opplevde at den franske revolusjon (1789) var et Guds opprør og med innføring av frihetsgudinnen i Notre Dame etterfulgt av Napoleons (St. Helena 1815) opprør og blodbad – som Antikrist – selv om det nok var en forløper. Det er nok riktig å se Hitler med hans «Tredje rike», gudshykleri («Gott mit uns») og jakt på Guds folk som en gryende antikrist. Og glem ikke at Mussolinis rike hadde konkordat med paven, og at Hitlers rike var en kopi av Mussolinis (se Ivar Welle). En senere pave satt i Berlin før den andre verdenskrig, og de samarbeidet godt og nært med Hitler og muslimene. (Mer i Intern. «The Vatican’s Holocaust», Avro Manhattan) Det var ikke for ingenting at den kjente journalisten Wells i England skrev: «Hvorfor bomber vi ikke Rom?» Han skjønte hva de fleste ideologisk oppegående mennesker forstod – at i Rom hadde ondet sin rot. Luther mente også at fra pavedømmet kom Antikrist: altså paven i stedet for og mot Kristus. Pave Franse’s besøk til Cuba og USA avslørte det meste av pavens tankegang og hva som er på gang.

Dette har den gamle britiske løve – nå med statsminister Johnson i spissen forstått – og vil ha brexit – England, ut av EU. Han mener at Tyskland og EU nå utvikler et tilsvarende byråkrati som Hitler dannet da han droppet all tysk positiv rett, og Hitlers vilje var lov. I dagens EU finnes ikke folkestyret og en skikkelig maktfordeling som kristne rettsstater har ut fra det kristne menneskesyn. Igjen livsfarlig for frie velordnede nasjonalstater med den rette frihet og orden.

Tiden er uhyre interessant og spennende – ikke minst i Guds Ord’s lys. USA – tross alt en protestantismens bastion – også med en solid flokk av haugianske nordmenn som var med og bygde det protestantiske USA bl.a. med Missourisyndoden. (I en parentes fikk jeg for noen år siden en telefon om vi ville be for en ung dame som var innbudt til bønnefrokosten med presidentene i USA. De ville tydeligvis knytte båndene til Vestland og Abraham Vereide som startet disse bønnemøtene).

Denne nye presidenten som store deler av verden raser imot – har Skriftens Ord på sin side om at det er ingen øvrighet uten av Gud. Franklin Graham minte visepresident Pence også på det – at det var ikke Trump som vant, men Gud som innsatte ham, men det kan være til velsignelse og/eller dom. Og verre blir det selvsagt i hedenske krefter. Obama hev ut Churchill-bysten fra det ovale kontor, Trump tok den inn igjen. Og verre i deres øyne skulle det bli. Trump begynner å få orden på rettsvesen og slutt på fosterdrapene, han starter sikring av nasjonalstaten (Ap.gj. 17). (Det nytter ikke bare å synge om det 17. mai) Og det verste av alt i antisionistenes øyne: Han flytter ambassaden til Jerusalem, godkjente Golan og Judea og Samaria. Dette smaker aldeles ikke godt hverken i Oslo eller Berlin og EU, men i den protestantiske verden – den angloamerikanske verden hvor vi hører til – smaker det bedre og bedre. Etter langvarig undergraving av Frankfurterne  (politisk korrekthet – totalitær kulturmarxisme) begynner nå nasjonene å komme på plass igjen som forsvarer av Skriften og Guds folk og det kommende Fredsriket. Like selvsagt går de mot det angripende Antikrists rike som nå samler seg mot Sion. Slikt blir det selvsagt masse leven av – men den jobben har den protestantiske verden tatt mange ganger med de på den andre siden av kanalen, fra Napoleon til Hitler. Og det skyldtes ikke minst at Guds Ord og kristen rett fikk slikt solid fotfeste i Storbritannia både fra riktig gammelt av (Magna Charta ca. 1100) – men og fra tiden da Europa gikk på blodbadet fra 1789–1815. England derimot fikk de store vekkelsene (ca. 1750) med Wesley-brødrene, Wilberforce (slavhandelen) og omvendte slavehandleren, Newton, m.fl. England ble ryddet opp i sammen med USA og ble en stormakt for kristendom, misjon og på alle hav. På tross av koloniene – var britene humane i forhold til kontinentets folk. Det viser at den dag i dag kommer representanter fra The Commonwealth til dronningen en gang i året for drøftinger. Så litt humor med brodd: England hadde tapt i fotball mot Tyskland, og tyskeren fleipet: «Vi slo dere i deres nasjonalsport. Betyr intet – svarte briten – vi slo dere to ganger i deres.» (verdenskriger)

Som sagt, hører altså Norge med i den anglo-amerikanske og protestantiske verden om Storting og Regjering mener noe annet – og støtter opp EU med en grenseløs og nasjonalutslettende servilitet – og drar videre med vår store pengesekk til Midt-Østen og terrorfolket der – mens norske medier stort sett holder med dette moderne hedenskap som har mer sans for det gryende Antikrists rike enn Sions Fredsrike som skimrer over historiens horisont i Israel. (Ta et dypdykk i Esaias 65 og Morris sin utleggelse av King James Bible)

Avslutningsvis bør du absolutt søke opp «Moskva Rom. 14 epistler om den verdenspolitiske situasjonen» som den skarpskodde teologen Olav Valen-Senstad taler om. At disse to maktsentra kommer til å utslette hverandre, for bl.a. Rom er spart til ilden ifølge Åp. 17–18. Samtidig kan du godt lytte til den dyktige tidligere bryneboer, lektor Johan i Holm. Han sa at England kom til å forlate EU, Danmark fulgte etter og Norge smatt ut i ly av dem. Det er på gang. Bare følg med. Og det er i beste norske kristne ånd som Bj. Bjørnson formulerte slik «Fra det høye Sverre talte, talte Roma midt imot» som vi synger i vilden sky 17. mai uten å forstå hva det betyr. Professor Titlestad i Saga forlag i Stavanger har på en utmerket måte i sine bøker vist oss hvordan Norge i vikingetiden kjempet mot Rom – for vårt eget folkestyre og gryende kristne kultur med røttene tilbake til Kaukasus og Judea og Samaria. De kjente Rom fra da de flyktet fra Roms fremrykking mot Kaukasus. (Heyerdahl)

Vil du ha de lange linjer i skisseform, kan AKF/Krossen Media hjelpe deg med heftene «Kristningskongene fra Kaukasus» og fra «Skapertro til Frelsertro.» Kr. 50,- pr stk.

Av Bjørn Roald Lillevik

«For Han skal gi sine engler befaling om deg, så de bevarer deg på alle dine veier. På sine hender skal de bære deg, så du ikke støter din fot mot noen stein.» (Salme 91, 11–12)

(VITNESBYRD): Min historie for vel 37 år siden vil jeg fortelle i kortversjon. Fortellingen begynner med en biltur fra Tana mot Ifjordfjellet med plan til Kjøllefjord, men slik ble det ikke. Jeg satt i bilen og hørte morgenandakten, da gjorde jeg noe som ikke er bibelsk; jeg utfordret Gud med en litt syrlig tone: «Gud hvis du er til, så vis meg det.» Selve talemåten og utfordringen til Gud var helt ubibelsk. Gud svarte meg kanskje, fordi Han så min nød i bønnen og at det kom fra et oppriktig hjerte.

Svaret kom fra Gud etter vel 15 minutter på følgende måte: Når man begynner oppstigningen på starten av Ifjordfjellet, kommer en ganske snart til en skarp sving. Her hadde jeg kjørt mangen en gang med høy bil så jeg viste at her var det høyt ned til bunnen av dalen. Veien var nygruset, og kantsteinen den gang var i betong med skråkant mot veibanen.

Bilen var en liten og lett personbil. Den hadde for stor fart inn i svingen i forhold til den løse grusen, den glir på grusen og rett mot kantsteinen, som med sin utforming ble som en hoppsats. Bilen tok løs og lettet fra kantsteinen og ned mot dalbunnen. En ny bønn til vår Gud ba jeg i begynnelsen av svevet: «Gud, vær oss nådig dit vi kommer.» I min bevissthet og i min tanke var det dødsriket vi ville komme til.

Nå i etterkant sjekket jeg saken med Statens vegvesen i Vadsø. Det var ca. 50 meter fra veibanen til dalbunnen, og bilen stoppet ikke før vi kom dit. På turen ned var både tanker og min bevissthet borte. Når bilen hadde kommet helt ned, kom jeg til bevissthet og gikk ut av bilen uten noe besvær, merkelig. I ettertid ble det konstatert at bilen var et fullstendig vrak. I ordets rette forstand var alt knust rundt oss. Jeg hadde et speilreflekskamera, linsedelen var slått fra kamerahuset, og ledninger fra linse til kamerahuset var delvis slitt av. Når jeg stod der nede, så jeg veien langt der oppe, da er det bare å gå opp mot veien, over en masse stor stein, som effektivt hadde knust alt rundt oss. 

Jeg var kledd i finstasen med jakke, skjorte og slips. Oppe på veien kunne jeg konstatere at ikke en tråd var revet bort og slipset satt perfekt på plass. Ikke en muskel eller bein i kroppen var berørt. Som en knappenåls størrelse på øyelokket kjente jeg blod, snudde kroppen på veien mot Tanafjorden, blinket med øynene og så at synet var ok.

Umiddelbart kom det en bil mot meg fra Lebesby, familien Bøgeberg fra Kirkenes, som skulle hjem. De stoppet, satte av en mann og kjørte til Tana etter ambulansen. Den kom og jeg satte meg inn i bilen, nærmest som passasjer.

På Tana helsesenter ropte hele mitt hjerte en stor takk til min Gud, det boblet over av takknemlighet, det var en ubeskrivelig fryd. En takknemlighet som ikke kan beskrives i ord.

Tana helsesenter tok mange prøver, og den siste sjekken var en sykesøster som tok pulsmåling to ganger. Hun sa ingen ting, så kom det en ny sykesøster og tok ny pulsmåling. Jeg sa: «Enten må det være normalt eller for unormalt?» Hun spurte hvor gammel jeg var? 37 år ble svaret. Pulsen var helt normal. Det var ingen ting galt å finne så dagen etter reiste jeg hjem med buss til Kalak.  

I etterkant viste deg seg at jeg hadde fått bristet en tann. Den ble fikset, og det ble satt inn en gullbro. Den ble sjekket for noen måneder siden, og den var like fin.

Vi mennesker har mange forskjellige meninger om Gud. Min konklusjon er at min Gud lever og Hans Sønn Jesus Kristus er min Herre, som jeg en gang får møte. Selvsagt er det trosstyrkende at jeg har fått oppleve og se med mine åpne øyne en gullgate til himmelen.

Jeg var på reise i Tana og i bønn for en eldre kvinne, som var syk. Jeg spurte Gud hvordan det går med henne, blir hun frisk? Etter vel et år døde kvinnen gammel og mett av dage. Den gullgaten jeg hadde sett, var nok et tegn fra Gud om at kvinnen snart skulle få flytte hjem, og da vil hun få møte Jesus og de troende som hadde gått i forveien hjem til Paradis.

I Jesus vår frelsers navn!

Artikkelen er fra Menighetsbladet for Kjøllefjord og Lebesby menigheter.