Redaksjonen

Av Vidar Norberg

Det er 25 år siden folkeavstemningen om EU den 28. november 1994. Det var Anne Enger (den gang Lahnstein) i Senterpartiet som sammen med Kristen Nygaard i «Nei til EU» ledet kampen mot norsk medlemskap i Den europeiske unionen.

Det var en kamp som forente halvparten av Norges befolkning. En bevegelse av alt fra kommunister til kristne fundamentalister. Det ble kjempet for selvråderetten og mot det som kunne være forløperen for Dyret  som er omtalt i Johannes’ åpenbaring. I denne kristne kampen mot EU var sjefredaktør Arthur Berg i Dagen og Thoralf Gilbrant i Pinsebevegelsen sentral. Kristen Nygaard slo fast at det også måtte være plass til dette synet i kampen mot EU. Det er sjelden at man ser en slik bredde i en politisk bevegelse. De var alle glad i et selvstendig og fritt Norge.

På den andre siden i kampen sto et splittet Arbeiderparti og Høyre. De ville oppgi den norske selvråderetten til de gamle kolonimaktene i håp om at Norge skulle få mer profitt. Deres påstander om hvor dårlig det kom til å gå Norge, viste seg i ettertid ikke å stemme.

Særlig i Finnmark var motstanden mot norske medlemskap i EU stor. Folk visste at de gamle kolonimaktene i EU historisk sett kun var ute etter ressurser som fisk, olje og mineraler. Finnmarkinger flest ville selv ta ivareta resursene og videreforedle dem.

Både Høyre og Arbeiderpartiet ga ikke opp sine planer om tilpasning med stadig større åpning for utenlandsk innflytelse. Resultatet ser man når folkefellesskapets vannkraftresurser eksporteres utenlands, mens det norske folk vinterstid må kjøpe kraft tilbake til dyre priser.

I dag fiskes det dager og netter med trålere ute i havet. Fisk fra Barentshavet sendes helt til Kina for å pakkes, og sendes tilbake, mens folk i Finnmark ikke har allemannsretten til å fiske. Det er ikke slik at alle kan få arbeid med å skjære til torsk, sei og hyse på fileten. Er det rart at folketallet går ned i nord.

Noe er dessuten galt når Kina eier gruvedrift i Tana. Det er ikke rett å selge folkets arvesølv til utlandet, uansett hvor på kloden de måtte være. Her må det etableres strenge konsesjonsregler.

Norge bør fortsatt stå utenfor medlemskap i EU. Dette er en kamp som må holdes levende. Både «markedsliberalister» og «kraftsosialister» vil nok selge unna folkefellesskapets goder og arvesølv for å skaffe fortjeneste for de få. Slik er nå en gang mennesket.

Et annet mål for Norge bør være å komme ut av EØS. Det vil styrke selvråderetten ytterligere. Det er bedre å være litt fattigere i eget land enn stå under europeiske herrefolk. Så får man heller spise mer fisk og sau til selvdyrkede poteter og kjøre med billig norsk bensin.