(25.02.2020): Tirsdag morgen på hurtigrutekaia i Vadsø. (Foto: MS Richard With)
På kaia i Vadsø
Oppdeling av Troms og Finnmark er en viktig sak
(TFFK, 24.02.2020): Fylkesråd for utdanning i Troms og Finnmark, Bjarne Rohde, møter tirsdag på Stortinget til en åpen høring om SVs forslag om å dele opp tvangssammenslåtte fylker som ønsker det.
Rohde ser fram til å framføre fylkesrådets budskap foran kommunal- og forvaltningskomiteen.
–Dette er en viktig sak for oss. Vi gikk til valg på å arbeide for at Troms og Finnmark oppdeles til to fylker igjen. Tvangssammenslåing er en uverdig måte å behandle befolkningen på. Det er ikke slik man skal gå fram. Så det er en selvfølge for oss å benytte mulighetene til å gjenta dette budskapet, sier Rohde til tffk.no.
Rohde sier at fylkesrådet i Troms og Finnmark ønsker tvangssammenslåing erstattet med tett, frivillig samarbeid. Fylkesrådets politiske plattform er klar også på dette punktet.
–Vi ønsker tvangssammenslåingen opphevet. Det er imidlertid kun Stortingets flertall som kan sørge for at dette skjer. Derfor er det viktig å delta på høringa, sier Rohde (SV).
Tvangssammenslåtte Viken fylke møter også på høringen.
Århundrets fredsplan sett i Bibelens lys
Vil USA dele Israel, kan Gud dele USA
Av Vidar Norberg
(SPISS): Jerusalem er blitt en tumleskål for USAs president Donald J. Trump. Han følger i sine forgjengeres fotspor. Bill Clinton, George W. Bush og Barack Hussein Obama har alle satset på Oslo-avtalene. De har forsøkt å dele Jerusalem og å gi terroristorganisasjonen PLO en stat i det bibelske kjernelandet i Judea og Samaria i håp om fred. Forsøkene har ikke resultert i annet enn falsk fred med muslimsk terror og vold.
Nå har president Trump lansert det han kaller «århundrets plan». Det er en ny variant av Oslo-avtalen. Israel skal gi opp mesteparten av Judea og Samaria. De får 30 prosent av C-områdene, som de alt kontrollerer, dersom de gir PLO en stat og enda mer land i Negev. Man kan vel si at det Trump har presentert, er et plagiat fra Oslo-prosessene, akkurat som det Clinton, Bush og Obama presenterte i håp om ære og berømmelse.
Århundrets plan på 181 sider legger ifølge Trump opp til at Israel fortsatt skal ha Jerusalem som sin udelte hovedstad. Samtidig skal terroristorganisasjonen PLO få en hovedstad i den østlige delen av Jerusalem. Dette minner mest om dobbeltspill. Selv om en palestina-arabisk hovedstat skulle ligge utenfor sikkerhetsmuren, er det fortsatt en del av Stor-Jerusalem.
Det ser ut til at spørsmålet om å dele Israels land er blitt en besettelse for amerikanske presidenter. Også for Trump. Skriften taler om dette:
«Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det.» (Sak. 12, 2–3)
Jerusalem er blitt en tumleskål for USA, en løftestein for amerikanske presidenter.
I Joel 3, 6–7 taler Skriften om at Gud en gang vil dømme nasjonene fordi de delte Hans land:
«Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.»
Når man ser den økende polariseringen mellom republikanere og demokrater, kan man spørre om USA vil bli delt, akkurat som Amerika forsøker å dele Israel?
Da Trump kom til Representantenes hus for å holde sin tale til nasjonen, strakte Demokratenes leder Nancy Pelosi ut sin hånd for å hilse på Trump. Han tok den ikke, av ukjent grunn. Kanskje så han den heller ikke?
Republikanerne sto for å gi Trump applaus flere ganger. Pelosi satt og lyttet, av og til ristet hun på hodet. Da talen var slutt, rev hun kopien av talen demonstrativt i stykker foran de folkevalgte, gjester og fjernsynskameraer.
Dette viser en splittelse i folket. Den er kommet så langt at den går utenfor folkeskikken i USAs nasjonalforsamling. Den kjente amerikanske presidenten Abraham Lincoln siterte før borgerkrigen Markus 3, 24: «Om et rike kommer i strid med seg selv, så kan det riket ikke bli stående.»
Det er profetigranskere som mener at USA har ingen plass i endetidshistorien. Det handler om det nye Romerriket og Anti-Kristen. De mener også at supermakten USA neppe vil være der når Gog-krigen kommer. Den som lever, får se.
Trump påstår at USA er mektigere enn noen gang før. Det er neppe helt sant. USA var muligens sterkere under etterkrigstidens kalde krig. Amerika var verdenspoliti. Frykten for deres militære styrker fikk nasjoner til å bøye seg. De klarte å stå imot og vinne den kalde krigens våpenkappløp mot det ateistiske Sovjetunionen. USA sendte sammen med andre land store tropper da Saddam Hussein i Irak angrep Kuwait, og senere for å velte Saddam Hussein.
Men Obama ville ikke være verdenspoliti. Litt forenklet kan man si at han var med på å forårsake den blodige våren i Midt-Østen som også åpnet opp for Russland i Syria.
Nå truer Iran. Trump har innført økonomiske sanksjoner, men han setter ikke inn militærmakt for å slå ned på fanatiske muslimer som vil ha atomvåpen i kampen for islam. Det virker nesten som om Trump er en skuddredd når han ikke reagerer på at Iran skyter ned en amerikansk drone og angriper oljeinstallasjoner i Saudi-Arabia. Men Trump vil heller ikke være verdens politimann.
Selv om Trump sier at mye går meget bedre, så har ikke USA penger til å dekke utenlandske forsvarsutgifter. Amerika har ikke råd til å finansiere forsvaret av Europa eller Midt-Østen. Det er heller ikke rett at de skal gjøre det. Man må ha lov til å spørre om USA som andre store imperier har begynt på sin solnedgang? Det skjedde nøyaktig det samme med det britiske imperiet, der hvor solen aldri gikk ned.
Uten Guds velsignelse går solen ned. Den som rører ved Guds øyenstein, kan ikke vente velsignelser. Øyensteinen er Israel. (Sak. 2, 12)
Det er flere som sier at Israel ikke har hatt en bedre venn i Det hvite hus enn Trump. Men Harry Truman sto imot presset og var den første som anerkjente staten Israel i 1948. Det kostet.
Richard Nixon sto imot presset da Israel holdt på å tape yom kippur-krigen i 1973. Han gav ordre om en luftbro med våpen som med Guds hjelp avgjorde krigen.
Ære og makt, krig og fred. Det er hva mennesker kjemper om. Gud kjemper også for Israel.
«Og hele dette folket skal få se at det ikke er ved sverd og spyd Herren frelser. For Herren råder for krigen …» (1. Samuel 17, 47)
Artikkelen er hentet fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT
Abonner og les mer.
Karmelin@netvision.net.il
På havet
(24.02.2020): Hurtigruten utenfor Havøysund mandag morgen. (Foto: MS Richard With)
Slakter regjeringens fiskeripolitikk
(24.02.2020): Ledelsen i Båtsfjordbruket mener regjeringens nye politikk for å sikre helårige arbeidsplasser i fiskeindustrien vil få stikk motsatt effekt og gi færre arbeidsplasser. Ordfører i Båtsfjord, Ronald Wærnes reagerer på at en ordning som fungerer skal endres, skriver NRK/Troms og Finnmark.
Oppbyggelse
–Omsetter jeg de jordiske verdier og pengene mine slik at det blir noe igjen for evigheten, når alt det jordiske en dag brenner opp, og slik at mennesker blir vunnet for himmelen, spør Willy Gryting i helgens oppbyggelse. Trykk på det gamle bedehusbildet i oppbyggelsesspalten og les mer.
Den kloke forvalteren
Av Willy Gryting
(OPPBYGGELSE): Alle materielle goder er stilt til vår disposisjon av Gud. De er egentlig ikke våre. Vi skal være forvaltere for Gud.
Jesus taler i Lukas 16, 1-9 om å gjøre seg venner med den urettferdige mammon. Den urettferdige mammon er altså et uttrykk for rikdom eller penger. Å gjøre seg venner med må vel her bety å bruke pengene på en riktig og klok måte i evangeliets og kjærlighetens tjeneste. På denne måten omsetter vi jordiske verdier til evige. «Dere skal ikke samle dere skatter på jorden – men dere skal samle dere skatter i himmelen,» sier Jesus. «For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.»
Skulle vi kanskje i dag tenke etter, eller rettere sagt regne etter: Omsetter jeg de jordiske verdier og pengene mine slik at det blir noe igjen for evigheten, når alt det jordiske en dag brenner opp, og slik at mennesker blir vunnet for himmelen? Det var det jeg trodde var å være en klok husholder i Guds rike. Hvordan er det med deg og meg?
«Hvor salig da den som når alt farer hen, Har Jesus og himlen igjen»
«Men Han sa også til disiplene sine: Det var en rik mann som hadde en forvalter. Denne ble angitt for ham, det ble sagt at han sløste bort eiendommen hans. Mannen kalte ham da til seg og sa: Hva er det jeg hører om deg? Gjør regnskap for hvordan du har forvaltet eiendommen, for du kan ikke være forvalter lenger! Da sa forvalteren til seg selv: Hva skal jeg gjøre, nå når min herre tar forvaltningen fra meg? Grave orker jeg ikke, og å tigge skammer jeg meg for. Nå vet jeg hva jeg skal gjøre, for at de skal ta imot meg i sine hus når jeg er blitt avsatt. Han kalte så til seg hver enkelt av sin herres skyldnere. Til den første sa han: Hvor mye skylder du min herre? Han sa: Hundre fat olje. Da sa han til ham: Her har du gjeldsbrevet ditt. Sett deg nå ned, skynd deg og skriv femti! Deretter sa han til en annen: Og du, hvor mye skylder du? Han sa: Hundre tønner hvete. Han sier til ham: Ta gjeldsbrevet ditt og skriv åtti! Herren roste den urettferdige forvalteren fordi han hadde skikket seg klokt. For denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lysets barn. Og jeg sier dere: Gjør dere venner ved den urettferdige mammon, for at de, når den svikter, kan ta imot dere i de evige boliger!» Luk. 16, 1–9
Kjøllefjord
(21.02.2020): Vintersola stikker frem i Kjøllefjord fredag formiddag. (Foto: Hotel Nordkyn)
Hør «Kampen om kysten» i NRK – kvotebaroner mot fiskevær
Av Vidar Norberg
«Kampen om kysten» er en spennende serie på NRK som forteller om hvordan allemannsretten til fiskeressursene i havet først ble gitt bort av myndighetene, siden kjøpt opp av kapitalsterke interesser som blir «adelige» kvotebaroner. Tilbake står folk uten adgang til fiskeressursene i havet.
Den første episoden starter i Mehamn. Fiskeværet er et eksempel på hvordan folket går på land uten arbeid, mens kvotebaronene høster havet. Et klart eksempel på dette finner man om man går i en fiskedisk og kjøper filet. På Findus-pakken står det: «fisk fra Barentshavet, pakket i Kina».
Før var det flittige hender i Mehamn som pakket fisken. Nå er det sikkert like flittige folk i Kina som pakker den samme fisken for langt mindre betaling. Fiskebaronene tjener. Folk i Mehamn går ledig og mister både inntekt og pensjonspoeng.
På 1980-tallet kom det ungdom både fra Bergen, London og Israel for å arbeide på fiskebrukene i Mehamn og Kjøllefjord. Hybelhusene var fulle av mennesker i vårsesongen og om sommeren. Det var arbeid til både friske og uføre. Blomstrende samfunn. I dag er flere av samfunnenes fiskeindustribedrifter regulert bort.
I uminnelige tider var fisken allemannseie. Så ble det endret i løpet av kort tid. Staten tildelte kvoter til utvalgte kvoter under en fiskerikrise. De ble permanente. Eierne kan selge dem videre med stor fortjeneste. Nå handler det stadig oftere om salg og kjøp av kvoter. Noen frykter at kvotene skal havne på børsen. Resultatet kan ifølge kommentarene på NRKs podcast bli at det til slutt kanskje blir Coca Cola og andre utenlandske storselskap som kjøper opp og eier retten til å fiske, for eksempel utenfor Finnmark. Tidligere fiskeriminister Per Sandberg var en av politikerne som liberaliserte og gjorde kvotehandel enda lettere, til glede for storkapitalen. Da han ville avskaffe leveringsplikten, førte det til kystopprøret i 2017.
Fiskerijournalist Gunnar Grytås sa ifølge programmets andre episode at har man først privatisert ressursene, er det to måter å få dem tilbake på. Det ene er ved ekspropriasjon, men det er dyrt. Det andre er ved revolusjon, og det er blodig.
I radioreportasjen står Mehamn- og Vardø-samfunnet som ofrene for en feilslått fiskeripolitikk. Båtsfjord-bruket med Kjell Olav Larsen er bruket med lokal eierskap, godt samarbeid mellom bedrift, arbeidere og fiskebåter. De har klart seg. Råstoffet som føres på land i Båtsfjord, er ikke nok, men de henter både fra Vardø og Vadsø for å holde hjulene i gang. Det er når kvotene holdes og driftes av mindre fartøy og lokale fiskebruk, at det blir levelig for folk flest i fiskerisamfunnene. Dette er det motsatte av den trålkvotepolitikken med storredere som politikerne på Stortinget har satset på de seneste årene, og med påfølgende sentralisering og svekkede kystsamfunn. De store selger nedfrosne fangster langt borte og kjøper heller ikke mye lokalt. På toppen får de billigere drivstoff av staten. Fiskeeksportør og fiskebrukeier Steinar Eliassen slår i programmet fast at trålflåten er passé. Heller ikke miljøvennlig. Han forteller videre at lokalsamfunnet tjener 10 øre i lønningene per kilo frossen torsk som føres bort. Når fisken foredles på land, tilføres lokalsamfunnet mellom fire og tjue kroner per kilo. Det blir det arbeidsplasser av.
Det finnes en fisker som ikke utnytter kvotebaronordningen. Hans Lund fra Danmark fisker i Mehamn. Han solgte sin kvote langt billigere til en som ville inn i fisket i Mehamn. Han ville ikke se at kvoten forsvinner fra lokalmiljøet. Dessuten regner Lund med at han får hjelp når han blir gammel og kan trenge hjelp.
Programserien tar også opp oppdrettsnæringen som flere mener fortrenger fjordfiskerne som har sedvanerett etter århundrers drift. Et av eksemplene er Marin Harvest som ble stanset da de ville ha det beste fiskeområdet til lakseoppdrett i Kvænangen. Der var det fylkesmannen som sa stopp. Fiskere forteller at torsken skyr laksen og forsvinner fra gyteområdene. Det er frykt for att dette kan ramme Breivikfjorden som beskrives som «Lille Lofoten», og da er det ille for den lokale torskebestanden. I Altafjorden har man alt satt en stopper for videre utvidelser av lakseoppdrett.
–Det er urettferdig at Marine Harvest skal ta de beste områdene og fordrive folket fra deres levevei, sier Ivar Bjørklund i programmet.
Han mener at «væreierne» er tilbake med store selskaper og myndighetene gjør ikke noe. Nå må saken opp i rettsvesenet.
Kvænangen og andre fjorder er ifølge fiskerijournalist Gunnar Grytås blitt skatteparadis for John Fredriksen og andre oppdrettere. De betaler ifølge Grytås urettferdig lite skatt til samfunnet som sitter igjen med miljøproblemene.
Konklusjonene er at nordnorske lokalsamfunn ikke har politisk gjennomslagskraft overfor politikerne i Oslo.
–Akkurat nå er det ikke tvil om at det er de store trålerne som er de store vinnerne. Kystsamfunn og fiskeindustrien er taperne for man får ikke den fisken man rettmessig skal ha. Vi trenger å rydde opp i norsk fiskeripolitikk, sier ordfører Eva Husby i Hasvik som håper at det blir mer fisk til Hasvik.
Gunn-Mari Fermann i Mehamn mener det som skjer her oppe, er veldig urettferdig.
Hør «Kampen om kysten» ved Per Kristian Olsen og Sylvi Ines Liljegren på NRK.
Vindmøller
(21.02.2020): Vindmøllepark i Havøysund. (Foto: MS Nordlys)