Redaksjonen

(Tirsdag 24.03.2020): I Jerusalem er gatene nesten tomme. De fleste butikkene er stengt, men apotek, matvarebutikker og en databutikk som er nødvendig for å overleve i et moderne samfunn, kan man fortsatt finne åpne.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har kunngjort at folk skal holde seg mest mulig hjemme. Det er ikke regjeringens ønske, men et påbud. Det er lov til å gå ut for å proviantere eller kjøpe medisiner. Det var i går rykter om at turen på ti minutter fra sitt hjem nå er kortet inn til 150 meter. Alt for å stanse spredningen av koronaviruset som Netanyahu frykter kan ende opp med én million smittede.

For et vanlig menneske som nå har deltatt i dugnaden og holdt seg inne i en ukes tid for å stanse koronasmitten, føltes det neste som noe strengt ulovlig å bevege seg utendørs. Men en over 90 år gammel dame trengte sine medisiner. Og eldre mennesker er bedt om å holde seg innendørs fordi de er enda mer utsatt. Da må man hjelpe til. Det er lov. Skulle man bli stanset av politi eller soldater som spør hva man gjør ute i gatene, kan man jo vise damens trygdebevis, identitetskort og resept som krever at man møter på apoteket i den nå så altfor stille handle-, turist- og kafegaten Ben Yehuda i det sentrale Jerusalem.

Man kan jo bli ganske skremt når man hører om smitte og død rundt om i verden. To er døde i Israel. Den eldste en 88 år gammel holocaust-overlevende fra Ungarn. 

Som nordmann tenker man instinktivt at man må utruste seg som om man må på vinterfjellet. Klærne må vare isolerende, ikke mot bitende snøfokk, men mot bitende koronavirus. En norsk anorakk fra Bergans, sydd i Kina, holder det meste ute. En jakthue av samme slag er sikkert bra nok. Selv om man med et rødt halstørkle over nese og munn ser ut som en raner, sjørøver eller cowboy, skulle man være godt beskyttet.

Reglene i Israel er at man skal stå eller gå to meter fra nestemann. I Azza-gaten er det ikke noe problem. Det er nesten folketomt. Tomt for biler også, sammenlignet med det som er vanlig. Forbi statsministeren residens skjer det heller ikke stort. Demonstrantene har gått hjem, enda det er lov å demonstrere. I det store krysset French Square med den franske vannkrevende fontenen er det heller ikke mye å se. Hadde det ikke vært for gammel vane, hadde man sikkert trosset det røde lyset, for det er så lite biler.

Den store synagogen i King George-gaten legger man knapt merke til. Som de fleste andre synagoger er den stengt. Det siste er at jøder åpner dørene i trappeoppgangene for å be høyt sammen eller står på balkongene i blokkene og har bønnefellesskap. For etter jødisk skikk skal det være en minyan, ti personer før man kan holde felles bønn.

Nå er det så lite biler at man hopper over King George-gaten uten å bry seg om det røde lyset. En dødsannonse passeres. Her i Israel slås de opp på veggen. Stakkars mann, som døde. Det kan ikke komme stort flere enn ti personer i begravelsen, og det i et land hvor det er en religiøs plikt å komme til begravelser og bryllup. For å få holde et større bryllup var det et brudepar som holdt vielsen i et supermarked. Plutselig strømmet mange mennesker inn, men ikke for å handle. De skulle delta i bryllupet. Og det var jo ikke forbudt å oppholde seg i et supermarked.

Der handlegaten King George møtes av turistgangen Ben Yehuda, er det ganske stille. Det er nok av drosjesjåfører som venter på kunder. En har ansiktsmaske. Han er ikke den første drosjesjåfør med slikt ekstrautstyr i bilen. Bussene som vanligvis har problemer med å ta unna strømmen av mennesker, kjører nesten tomme. Kollektivtrafikken er redusert.

Det er lite folk i Ben Yehuda. Virkelig lite. Men i nummer 26 ligger apoteket og medisinen til den over 90 år gamle damen. Det er ikke annet enn å dra på seg en plasthanske før man finner frem trygdekassens Clalit-kort og drar det gjennom en maskin som gir kønummer 55 til apoteket. Man må strekke seg ekstra langt. For det er laget en barrikade av stoler foran lukene slik at folk ikke skal komme for nært lukene og ekspeditrisene. Hun har munnbind. Studerer papirene. Sjekker på datamaskinen. Så kommer svaret:

–Kom igjen i morgen. Medisinen kan ikke leveres ut før den 25. mars.

Oi ve – oi ve, som jødene sier når noe ikke er så bra. Men avgjørelsen er tatt. Man får knipse et bilde fra medisinsalen i alle fall.

Ikke langt unna apoteket er Kravitz’ data- og papirutsalg åpent. Det passer fint for den som er i ferd med å slippe opp for skriverblekk og kopipapir. Joda, de har sakene. Man må strekke seg langt for å få esken og betale. For det er stuet noen vareesker foran disken slik at man ikke skal komme for nært ekspeditøren. Man trenger ikke bekymre seg over mye folk i butikken. Tometersgrensen til neste menneske overholdes godt.

Noen arbeidsfolk benytter anledningen til vedlikeholdsarbeid i Ben Yehuda-gaten. Nå er de hverken i veien for noen, og det er heller ingen turister som forstyrres av dem.

Nederst i Ben Yehuda er den berømte plassen Kikar Zion hvor politikere i gamle dager hadde sin talerstol til befolkingen i Jerusalem. Noen må selvsagt ut for å teste rullebrettene sine. De er ikke redde for å sette seg i fare på brett eller overfor trusselen fra koronaviruset.

Men der kommer trikken i Jaffa-gaten. Vanligvis er den stappfull. Nå er det meget god plass. Også i Jaffa-gaten som fra gammelt av gikk fra Jerusalem til Jaffa-havn i Tel Aviv. Derfor ble det visst skipet ut Jaffa-appelsiner der. Kong Salomo fikk tømmer fra Libanon til Jaffa og trakk det opp til Jerusalem. Det har alltid vært stor trafikk denne veien. Men virusinvasjonen har klart å stoppe trafikken.

Ikke langt unna ligger Jerusalems hovedpostkontor. Det nytter ikke å storme inn som vanlig. Vakten viser tegnet «vent litt» med hånden. Det er vel ikke mer enn rundt ti personer i det store postkontoret. Men man slipper ikke inn før en annen går ut. Postkassen er nesten full, for det er jo lenge siden posten er hentet. En bunke avisutklipp fra Bergen, Evangelisten fra Norge, Udfordringen fra Danmark og bankbrev. Alt til Karmels redaksjon i Jerusalem.

Før man går av hovedveien Jaffa, blir det en tur inn SuperPharm- apotek. Her trengs ingen resept. Det er stort apotek, men der er det ganske stille i dag. Folk følger køreglene. To meter mellom hver person. Blir det antydning til klynging, varsler betjenten i kassa. Og tenk. Der var det sprit til hendene. Det er lurt å ta to–tre flasker med en gang. Når man er tilbake etter en kort handletur mellom reolene, er nesten alt gått. Men sepe får duge og det har storapoteket.

Ovenfor USAs gamle konsulat i den vestlige delen av Jerusalem ligger Independence-parken. Der er det en liten laget bekk som drives av en pumpestasjon. Det er så vakkert å sitte der. Den minner om den norske barndomsbekken. Men i disse koronatider er den tom for vann. Så det er bare å rusle til vognen med gratis bøker som folk setter fra seg. Men det er ribbet. Folk har vel sikret seg lesestoff til isolasjonsdagene.

I Azza-gaten holder Yom Tov (God dag) grønsakshandel til. Her raskes sammen minst sju kål, purre, knutekål og alt som kan lagres heimen.

–Bringer dere!

–Om du vil, svarer Jakov.

Det blir derfor en storhandel. Den skal holde en beleiring på sju dager.

–Skal du ha storselskap med så mye kål, spør en nysgjerrig kunde ved siden av.

Innen en time er varene levert utenfor døra. Leverandøren skynder seg ut. Man vet jo aldri om det bor koronavirus i blokkleiligheten.

Man kan rusle i gatene og tenke at nå har nesten alle utenlandske mennesker reist. Norges hus Bet Norvegia i Jerusalem er stengt og huset ivaretas av et menneske. Det samme er Sjømannskirken i Ashdod. Pinsevennenes arbeid i Israel har også sendt hjem folk. Avisen Norge IDAG skrev at Steinar Harila rakk siste fly hjem til Norge med sin gruppe. Den finske ambassaden sendte e-poster til finner for å fortelle at snart går det siste flyet fra Israel.

I morgen må man forsøke å hente resepten til den over 90 år gamle damen.