Tanaelva
Fint av Trump å vise Bibelen
Av Vidar Norberg
(KOMMENTAR – 02.06.2020): Det var fint av USAs president Donald J. Trump å vise frem Bibelen utenfor St. John’s episkopale kirke i Washington 1. juni. De aller fleste politikere ser ut til å skamme seg over Bibelen.
Man skulle jo ønske at norske politikere siterte fra både Bibelen, katekismen og salmeboken på Stortingets talerstol. Men det skjer ikke så ofte, om det skjer i det hele tatt? Det er bare noe uklart snakk om verdier som ingen vet hva er.
Veldig ofte står vel Bibelen nedstøvet i en bokhylle eller er forlagt i en skuff. Man trenger alle å bli minnet om Bibelen, enten man nå leser høyt fra den eller viser den.
Bibelen er særdeles viktig for frelse fra evig fortapelse. Den viser veien til Himmelens land. Den er også meget viktig for demokratiet. Når Bibelen forsvinner fra samfunnet, forsvinner limet. Når man ikke lenger ser at man står til ansvar overfor Gud, forstår man heller ikke at man har ansvar for sine medmennesker og nasjon. Da rakner det.
Man må nok regne med at etter hvert som de judeokristne verdier forsvinner, vil også egenkjærligheten, havesyken og brutaliteten øke i samfunnene. Det vil bli umulig å opprettholde demokratiet uten Bibelen som normgiver og felles referanseramme for et folk. Når man ser på verden i dag, er det grunn til å stille spørsmål om hvor lenge de demokratiske samfunnene vil bestå. Det kan være at diktaturet eller anarkiet nærmer seg.
Kirken selv er også på vei utenfor stupet. Den kirke som Trump sto utenfor, har kvinnelig prester. Dette er ikke bare et brudd på Bibelens lære, men også en brudd på kirkens 2000-årige tradisjon. At prestinne Mariann Budde i St. John’s kirke protesterer mot Trumps opptreden, er ikke noe å bry seg om. Etter Bibelen er hun ikke en gang rettelig prest – et kall og tjeneste som er forbeholdt menn. Alt annet er falskt.
Det var en som for noen år tilbake som sa at man trenger ikke bekymre seg for de liberale kirkesamfunn. De vil forsvinne av seg selv.
–Det opplever gamle liberale kirker i USA.
Årsaken er at når man forlater Bibelens Gud, trekker også Den Hellige Ånd seg tilbake. Se rundt i denne verden. Er det ikke det som skjer akkurat nå?
Fasitsvaret på hvordan dette ender, er oppskrevet i Bibelen. Snart kommer opprykkelsen av Guds troende menighet. Deretter er det klart for lovløshetens hemmelighet. Antikristen vil tre inn på verdensarenaen som den falske messias for å rydde opp i kaoset og kreve tilbedelse. Men så går det mot slutten. Messias kommer selv ned fra Himmelen til Oljeberget for å styre verden i tusen år.
Den som leser Bibelen, får vite alt dette. Det er viktig å ta frem Bibelen og lese i den.
Musikalsk sabbat i Samaria
Av Sara Rivai
(BLOGG): Sammen med noen venner fra Jerusalem reiste jeg til Samaria for å feire sabbaten med min venninne Yael. Vi liker alle å synge og å spille, så det ble mye sang både før og etter sabbaten. De hadde både trekkspill, gitar og saksofon.
Avney Chefetz ble grunnlagt i 1990 av noen yeshivastudenter (bibelhøyskoleelever) fra Karnei Shomron i Samaria. Bosetningen ligger noen kilometer vest for Karnei Shomron og sydøst for den arabiskbebodde byen Tulkarem.
Navnet Avney Chefetz er symbolsk og hentet fra Jeremia 54, 12:
«Dine murtinder gjør jeg av rubiner, dine porter av karfunkelsteiner, og hele din ringmur av dyre stener (avney chefetz).»
Det bor rundt 4000 mennesker i Avney Chefetz. De finnes noen synagoger, en skole, forskoler og en liten zoo på stedet. Det er fin utsikt fra kysten. Man kan se helt til byen Netanya ved Middelhavet.
Sabbat
I disse koronatidene er synagogene stengt. Men på gater og balkonger ba man kabbalat sabbat-bønnen. Folk fra flere husstander var med. Det var en fin stemning.
På sabbatens formiddag var det en i huset som leste sabbatsteksten høyt. Den var hentet fra 3. Mosebok 25 til 27. Haftara (profetteksten) var hentet fra Jeremias 16.
Yael hadde laget tre gode måltider for oss. Så vi spiste masse og sang mye.
Sabbaten avsluttes med en havdalaseremoni. Lyset tennes og slukkes ned i en skvett druejuice eller vin i et beger. Man synger og leser bønner.
Naboen likte vår havdala og kom over til oss. Siden ble vi invitert over til ham for å synge og spille der. Han hadde piano.
Vi avsluttet sangen med «Eliyahu Hanavi». Må profeten Elia komme snart og melde at Messias kommer i vår tid.
Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT
Abonner og les mer – 500 kroner i året
Karmelin@netvision.net.il
Tap av en stortingsrepresentant fra Finnmark kan bety økt sentralisering
(02.06.2020): Senterpartiets stortingsrepresentant fra Finnmark, Geir Adelsten Iversen, frykter økt sentralisering om Finnmark mister en stortingsrepresentant. I forslag til ny valglov, som ble lagt frem forrige uke, vil Finnmark få redusert antall stortingsrepresentanter fra fem til fire, melder NRK/Troms og Finnmark.
Adelsten Iversen frykter at det blir lettere for Sør-Norge å hente ressurser ut av Finnmark, dersom Finnmark taper en stortingsrepresentent.
Arbeiderpartiets Ingalill Olsen påpekte i et intervju med NRK/Finnmark at i denne saken er det kjøttvekta som teller.
–Det blir færre til å kjempe for Finnmarks sak på Storinget dersom Finnmark mister en representant, sa Ingalill Olsen som satt sju år på Stortinget.
Tidligere stortingsrepresentant fra Kistelig Folkeparti, Randi Karlstrøm, påpekte i NRK/Finnmark at fylket grenser til både Finland og Russland. Finnmark representerer også store verdier, og Karlstrøm mener at areal bør vektlegges når man skal bestemme hvor mange stortingsrepresentanter Finnmark skal ha.
Finmark har et areal på over 48.000 kvadratkilometer. Til sammenligning er Danmark på nesten 43.000 kvaddratkilometer.
Dersom valglovutvalgets forslag skulle bli vedtatt, vil Finnmark og Nordland miste hver sin stortingsrepresentant til fordel for Vestfold og Akershus.
Ifjordfjellet
Det tiner på Ifjordfjellet. (Foto: Steinar Sætermo)
FINNMARK SP: Valglovutvalget vil flytte mer makt til urbane strøk
(29.05.2020): Valglovutvalget avgav sin innstilling den 27.05. Innstillingene er en svekkelse av maktfordelingen i landet. Finnmark Sp mener det er sterk svekkelse av demokratiet og folkevalgt styring, skriver Senterpartiet i Finnmark i en pressemelding.
Utvalget tar bort arealfaktor noe som betyr at Nordland og Finnmark mister et stortingsmandat hver. I stedet får Vestfold og Akershus ett ekstra mandat hver.
Tidligere valglov hadde en stert forståelse for at de som bor lengst unna maktens korridorer i Oslo skulle være overrepresentert i forhold til folketall for å kunne påvirke i politiske prosesser og fremme interesser for hele landet. Dette prinsippet er sterkt svekket i innstillingen.
Valglovutvalget foreslår sterkere mulighet til personvalg ved stortingsvalg. Det betyr også en maktforskyvning fra distriktskommuner til byer. En kandidat fra byer med mange potensielle velgere vi kunne oppnå langt flere personstemmer enn en fra en liten distrikts kommune med får innbyggerne. Resultatet blir en sterk svekkelse av distriktsnorges innflytelse i utformingen av den sentrale politikken for landet. Hvis du har ambisjoner om å bli innvalgt til stortinget må du fortest mulig flytte til en by for å ha mulighet til å bli valgt. Hele nominasjonsprosessen i partiene med å fremme kandidater som har tillit i partiet og ivaretakelse av geografisk spredning av kandidater blir en farse.
Finnmark Sp setter derfor sin lit til stortinget som skal behandle innstillingen, at de vil fremme et sterkere distriktspolitisk syn som sikrer representasjon fra hele landet. En valglov som tar hensyn til ulikt ståsted og interesser i hele landet. En valglov som tar hensyn til at Norge er et langstrakt land og gir de som bor ytterst mulighet til påvirkning der hvor beslutningene fattes.
Artikkelen er hentet fra Radio Nordkapp, pressemeldinger.
UTENRIKS: Amerikanerne minnes de falne
Av Knut-Einar Norberg i USA
(Tennessee): Spør hvem som helst i Amerika når sommeren begynner, og svaret er alltid «Memorial day» eller «minnedagen» som den ville hete på norsk. Minnedagen faller alltid på den siste mandagen i mai, og er en føderal høytidsdag hvor amerikanerne minnes alle de som har falt i militær uniform.
Alt av det offentlige er stengt, og amerikanere besøker gravlunder, spesielt de militære som er forbeholdt de som har tjenestegjort i uniform. Mange steder er parker og friområder dekorert med tusenvis av flagg, ofte med en navnelapp på flaggene, til minne om en som har gitt sitt liv i militæret i nyere tid. Det er en høytidsdag, preget av alvor, sorg og tap, og minne om det som kunne vært. Om liv som aldri ble levd fullt ut, om familier som aldri ble til, om bryllup, barn og barnebarn som aldri så dagens lys, fordi mens alle ga litt for samfunnet, så var det noen som gav alt, nemlig sitt liv i tjeneste for De forente stater.
Minnedagen for de falne går langt tilbake i tid. I sørstatene ble tradisjonen holdt i hevd også før borgerkrigen på 1860-tallet, og fra 1868 til 1970 falt dagen alltid på den 30. mai. Først i nyere tid ble dagen lagt til siste mandag i mai, slik at folk får en langhelg.
Memorial day weekend har også lenge vært den uoffisielle begynnelsen på sommeren. Fra gammelt av kan man nå ha på seg hvite bukser og kjoler, noe som ifølge skikk og bruk ikke skulle skje før sommeren begynte. Det er også en dag hvor familier besøker gravlunder til slekt og venner. Noen er gått bort de siste årene, mens andre kanskje ikke har møtt den som gav alt, men det er familie, og man besøker graven for å minnes dem, og stikker ned et flagg ved gravstøtten og takker for selvoppofrelsen.
En gammel tradisjon er å legge ned mynt på gravstøttene praktiseres fremdeles. En «penny» som er en koppermynt verdt rundt 10 øre legges på gravsteinen for å vise andre og spesielt familie til den falne, at noen har vært her og vist den falne respekt. En «nickel» som er fem cent eller 50 øre, betyr at den som la ned mynten, trente i militæret sammen med den døde. En «dime» som er 10 cent eller en krone, betyr at de tjenestegjorde sammen, mens en «quarter» som er to kroner og 50 øre, betyr at den som la ned mynten, tjenestegjorde sammen med den døde da livet tok slutt.
Praksisen med å legge ned en mynt på graven var spesielt utbredt på 1960- og 1970-tallet under Vietnamkrigen, hvor 58.000 amerikanere mistet livet. Den sendte også et budskap om at mange amerikanere støttet soldatene og deres innsats, og ønsket å vise dette til omverdenen. Etter Den andre verdenskrig, Koreakrigen og Vietnamkrigen var det ofte at man så de store myntene på gravene, mens det i dag er mindre utbredt, simpelthen fordi krigene ikke har vært så dødelige som før, og det er få tidsvitner og krigsveteraner etter de store krigene mellom 1940 og 1974.
I sørstatene, hvor borgerkrigen satte dype spor etter blodige slag på 1860-tallet, finnes det mange gravlunder for de konføderale styrkene, eller gråjakkene som kjempet mot nordstatene og blåjakkene. I sør ble soldatene kalt gråjakker, fordi statene var fattige og hadde ikke penger til uniformer av farget stoff. I nord hadde de penger, og soldatene hadde blå jakker. På minnedagen for de falne vaier kampflagget for de konføderale styrkene, to blå striper med hvite stjerner inni, som går fra hjørne til hjørne på rød bakgrunn. Men tiden har lagt bak seg alle de som tjenestegjorde i denne blodige borgerkrigen hvor 640.000 amerikanere gav sitt liv, og man finner aldri mynter utover en penny. Men fremdeles blir disse gravlundene vedlikeholdt, besøkt og respektert, både av slekt og innflyttere som ønsker å holde historien i hevd.
Myntene som kommer inn, blir samlet og går til vedlikehold av gravlundene, og er det ekstra mye, går det til krigsveteraner.
Etter besøk ved gravlundene ender dagen ofte med god mat og familiesamvær, og grillsesongen starter uoffisielt. Sommeren avsluttes offisielt den første mandagen i september, som er amerikanernes «første mai» eller Labor Day som det heter. Også dette er en føderal fridag, hvor arbeiderne har fri. For mange generasjoner siden ble Labor Day brukt til å markere arbeiderklassens kamp for en bedre tilværelse, men etter hvert som USA vokste til å bli et av de rikeste landene i verden, er arbeidsforholdene ikke lenger en kampsak.
LEDER I SÁGAT: Staten karrer mer til seg sjøl
(28.05.2020): Havbrukskommunene i Norge reiser bust mot regjeringas forslag til omfordeling av inntektene fra det statlige havbruksfondet, skriver Ságat på lederplass.
I dag er det slik at 80 prosent av utbetalingene fra havbruksfondet går til kommunesektoren, mens staten får 20 prosent. Dette ønsker regjeringa nå å nær sagt snu på hodet.
Regjeringa har i revidert nasjonalbudsjett foreslått en kraftig omfordeling. Dette slik at staten stikker av med 75 prosent, mens kommunene avspises med skarve 25 prosent.
Riktignok planlegges det å innføre en ny produksjonsavgift på 40 øre per kilo oppdretta laks eller ørret fra og med 2022. Dette antas å skulle gi en ekstra inntekt på omlag 500 millioner kroner i tillegg det vederlagsbaserte inntektsgrunnlaget i havbruksfondet.
Likevel blir totaleffekten den at staten stikker av med en markert større andel av inntektene fra havbruk. Her må man også ha kraftig i mente at selskapsskatten som oppdrettsselskapene betaler, havner uavkorta inn i statskassa. Kommunene får ikke del av selskapsskatten.
Samtidig blir kommunene sittende igjen med alle ulempene ved sjøbasert fiskeoppdrett. Havbruk er arealkrevende, og medfører til dels betydelige brukskollisjoner med fiskerinæringa og andre lokale interesser.
At staten nå skal sikre seg sjøl brorparten av oppdrettskaka er ganske enkelt umoralsk. Det er samtidig også en svært uvennlig handling mot distriktskommunene som er vertskap for oppdrettsanleggene.
Effekten av dette vil trolig bli at mange kommuner vil tenke seg om både vel og lenge før de tillater ny havbruksvirksomhet. Slik sett vil regjeringas grep helt klart bare trigge motstanden som allerede i dag er ganske betydelig og markant mange steder.
Regjeringas forslag rammer altså de mange kyst- og fjordkommuner som til nå har vært positive til oppdrett. En av disse er Nesseby, den sjøsamiske kommunen innerst i Varangerfjorden.
– Om kommunene får enda mindre penger igjen for å frigi arealer til havbruk, er det klart at det vil være større motstand mot å åpne for mer areal til dette formålet, sier Nesseby-ordfører Knut Store (AP) til Ságat.
I likhet med de fleste av sine ordførerkolleger vender Store tommelen ned for det nye forslaget. Her er regjeringa atter en gang på kollisjonskurs med kystfolket.
PINSEPREKEN ANNO 2020: «Ånden selv vitner»
Av Axel Remme
«Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.» Rom. 8, 16
(PREKEN): «Ånden selv». Vi feirer Åndens høytid. Hans komme, veldige nærvær, vidunderlige nyskapende gjerning, meddelelse av sin kraft og inspirasjon. Høytiden gjelder «Ånden selv». Merk deg dette uttrykk. Ham som vi bekjenner i tredje trosartikkel med personlig form: «Jeg tror på Den Hellige Ånd». Den tredje person i Guddommen.
«Ånden selv» gjør at vi både gripes av og griper Guds ord, og endog begriper noe av det. Ånden skaper tro på alt Guds ord, slik det er gitt oss i Bibelen, så vi ikke legger til eller trekker fra noe. Han overbeviser «om synd og om rettferdighet og om dom». (Joh. 16, 8) Han åpenbarer, forklarer, lærer, veileder. Så vi kan kjenne «Den sanne» og den sannhet som frigjør.
«Ånden selv vitner», sier dette skriftord. Beretningen i Apostlenes gjerninger 2. kapittel om «pinsefesten dag» er vel den spesielle skildring om Åndens eget vitnesbyrd. Det skjedde ved tegn i naturen, ved syner og språkunder. Og ikke minst ved tydelig, åndsfylt og vekkende forkynnelse, som folk fra forskjellige land fikk høre, forstå og ta imot.
Ånden har vitnet både før og etter den første pinsedag i Jerusalem. Men da kom Han og skapte den kristne kirke, Kristi menighet på jord. Siden har Ånden vitnet gjennom den i alle tider. Uopphørlig og overalt hvor Guds ord lyder klart og rent, vitner Ånden.
Når Ånden vitner, forkynnes både loven og evangeliet. «Hele Guds råd til frelse». Og da ser vi vår synd. Den tynger og sårer. Men vi får også da se Jesu Kristi frelse, som er ferdig for alle! For Ånden ånder på oss så Ordet blir levende. Ikke slik at Guds ord trenger nytt liv, det «er levende» (Hebr. 4, 12) Men vi trenger Åndens hjelp til å se, gripes og ta imot. Som vi ber med salmeordene: «Livets ord du selv forklare, så det virker hva du vil. La oss her dets kraft erfare. Fyll vår sjel med hellig ild.»
Når det skjer, sier vi «amen!» med hjertet og iblant også med munnen. Og: «Gud være lovet!» Slik sanner vi det vi har hørt, takker for det, tar imot det og styrkes ved det. For Ånden vitner, så Ordet «skaper det det nevner».
Hvor godt det er når Ånden vitner med vår ånd. Det er høytid! Det er pinse! Med åpenbarelse, lys og tro. I slike stunder opplever vi «den følbare nåde». Den uforklarlige, Guds fred med Kristus-nærhet og glede. Og med påminnelser om det som er sagt om Ham og av Ham. Det var noe av dette «Emmaus-vandrerne» uttrykte, da Jesus hadde åpenbart seg for dem, og de grepet av opplevelsen utbrøt: »Brant ikke vårt hjerte i oss da Han talte til oss på veien».
«Ånden selv vitner sammen med vår ånd». Hans vitnesbyrd lyder ikke bare i forsamlingen, når vi hører Guds ord forkynt. Heller ikke kun når vi leser i Bibelen og oppbyggelige betraktninger. Men i tillegg vitner Ånden sammen med vår ånd. Han er ikke bundet av om vi kan høre og lese eller være til stede i en forsamling. Han taler også direkte til vår ånd. For Den Hellige Ånd er flyttet inn i den Kristus-troendes hjerte. Da er Han virkelig på innersiden av vårt liv.
Her holder Han vitnemøte hos oss. Så vi blir viss om det viktigste: barnekåret hos Gud. Hans vitnesbyrd veileder, inspirerer og styrker slik at vår egen ånd kan vitne sant om vårt forhold til Ham. Og Han gir visshet om at vi er Guds barn. Da er Guds Ånds og den Jesus-troendes ånds vitnesbyrd samstemt. De «vitner sammen», det samme. Dette viser at vi da står i et dypt personlig forhold til Den Hellige Ånd.
Det er altså vissheten om frelsen, barnekåret hos Gud, det gjelder. Ingen kan bli viss om det uten Guds Ånds vitnesbyrd i hjertet. Det skjer ikke ved menneskets egen ånd, men alene ved Åndens makt og vitnesbyrd.
Her ser vi at Gud vil ha frelsesspørsmålet opp hos oss på det innerste og mest personlig plan. Så nært og dypt at det fører til felles vitnesbyrd om saken. Slik at vår egen ånd vitner sammen med Guds Ånd om frelsesvissheten. Han vil ikke at noen bare skal være et religiøst menneske. Eller kun ha kristelige interesser og en ytre tilhørighet til troen på Jesus. Gud vil heller ikke at Hans barn skal leve i uvisshet om sitt forhold til Ham. Men at vi kan si og synge av hjertet: «Jeg er Guds barn! Jeg er Guds barn! Det er min lovsang: Jeg er Guds barn! Elsket av Gud, Frelserens brud. Tenk, å få være Guds barn!»
Himmelsk talsmann
Åndens Herre og veileder,
himmelsk talsmann, Ordets tolk,
som forklarer og bereder,
Guds rike i alle folk.
Vær hos oss med kraft tilstede.
På din frelses vei oss lede.
Visdoms Ånd, Guds åpenbarer,
overtyd og vekk oss så,
at vi mottar og bevarer
sannheten du lar oss få.
Gjemt i hjerte, på den grunner
og med håp mot løftet stunder.
Guddoms Ånd, overbeviser
om vår synd, Guds rettferd, dom.
Frigjort hver den Jesus priser
som har mottatt nådens kom.
Lær oss, Herre, kjærligheten.
La oss preges av Guds-freden.
Avdekk vantros gift og fare,
Hellig Ånd, la Ordets skinn
avsløre all list og snare
som blir lagt for våre trinn.
Du allviter, lærer, trøster,
gi at Åndens frukt vi høster!
Axel Remme
PINSEPREKEN ANNO 2020
Axel Remme skriver i årets pinsepreken at vi feirer Åndens høytid. Hans komme. Når Ånden vitner, forkynnes både loven og evangeliet. Da ser vi vår synd. Den tynger og sårer. Men vi får også da se Jesu Kristi frelse, som er ferdig for alle. Trykk på PINSEPREKEN i oppbyggelsesspalten og les mer. (Foto: Jostein Sandsmark)