Redaksjonen

Av Vidar Norberg

(NYTT): Den 7. juni var det 53 år siden Israel under seksdagerskrigen befridde den østlige delen av Jerusalem. Jordan tapte området etter at de sammen med Egypt og Syria gikk til krig mot Israel i 1967. Etter den jødiske kalenderen feires Jerusalem-dagen den 28. iyar som i år var den 21. mai. Fare for koronasmitte førte til en enkel markering.

–Vi er stolt over at vi har et forent Jerusalem. Det har vært vår hovedstad i 3000 år. Det skal for alltid være vår hovedstad, sa nyutnevnt Jerusalem-minister Rafi Peretz til KARMEL på den 53. Jerusalem-dagen.

Han kom selv for å delta på markeringen utenfor den gamle rådhusbygningen.

–De prøvde å kaste oss ut av Jerusalem under uavhengighetskrigen i 1948. Men i 1967 fikk vi hele byen tilbake. I 53 år har den vært vår hovedstad, og Jerusalem skal for alltid, for alltid, for alltid være Israels hovedstad, sa Peretz.

–Vi vil gjøre alt for at Jerusalem skal bli enda mer forent, så hele verden kan se det, sa Peretz.

Stor fest

Jerusalem-dagen var en stor fest, men med få mennesker som gikk ut i gatene. Vanligvis er det tusener av ungdommer fra hele Israel med flagg som fyller gatene på vei mot Damaskusporten og Jaffaporten og ned til Vestmuren. På grunn av koronapandemien var det ved det gamle rådhuset bare noen titalls unge flaggdansere som var håndplukket. Rafi Peretz tok seg god til å snakke med gutter og jenter. Han gikk også inn i dansen med guttene.

Det var en vakker setting. I bakgrunnen farget solen på vei ned Jerusalems murer med gullpensel. Davids tårn reiste seg i bakgrunnen, og fra kirketaket på Sionsnberget kunne man skue bort på den store jødiske gleden.

Heller ikke i Norge var det folketog på grunnlovsdagen den 17. mai. Som nordmennene hadde også noen jerusalemitter dekorert biler med flagg og kjørte i en kolonne fra Teddy Kollek stadion gjennom byen. En lastebil, med soltak over musikere som spilte og sang, ledet kortesjen.

Vestmuren

Tradisjonen tro møttes folk ved Vestmuren for å be. Der var også Jerusalem-minister Rafi Peretz som selv var militærrabbiner i Israels forsvar.

Det var heller ikke så mange mennesker ved Vestmuren. Bare 450 personer fikk være til stede. Tradisjonelle bønner ble lest. Den best kjente bønn for Jerusalem står skrevet i Salme 122, 6: «Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg!»

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – e-post: karmelin@netvision.net.il

Av Vidar Norberg

(NYTT – Oljeberget 30.04.2020): Kanskje  har det aldri har det vært stillere på gravgården på Oljeberget. Kanskje har har graven med Hilda Andersson ligget mer alene. Kanskje har den aldri vært så glemt som på minnedagen for Israels falne. Uten spor av mennesker i uklippet kirkegårdsgress.

Ikke siden Hilda Anderssons egne dager i skjebneårene før staten Israels fødsel i 1948 har det vært slike portforbud i Jerusalem som i disse dager. Den gang ble folk truet til å holde seg innendørs for bomber og snikskytternes kuler. 72 år etter at Hilda Andersson ble rammet av kuler fra en ukjent snikskytter, er folk inne i sine hjem av frykt for koronaviruset.

Hilda Andersson var en svensk dame, født på Norregård i Kärråkra i Skåne i 1888 og vokste opp i Hässleholm. Hun forlot farsgården for å utdanne seg til sykesøster på Sahlgrenska sjukuset i Göteborg. I 1916 gikk ferden til USA før hun fortsatte til Augustanasynodens misjonssykehus i Henan i Kina i 1918. 

En gang la hun ferien om jødefolkets gamle land før hun kom til Skåne i Sverige. I 1924 kjøpte hun et stykke jord oppe på Oljeberget og bygget et hus der. I 1927 flyttet frøken Andersson selv til Israel, 38 år gammel. I 1928 sto huset klart. Hun utsmykket det på svensk vis. Det fikk navnet «Svenskbo». Det var et «bo» for høy og lav, kongelige og fattigfolk som betalte den svenske damen etter evne. 

Andersson oppsøkte de hellige steder, alle steder i Israel er hellige for den som tror. Ble det for langt, satte Hilda Andersson seg på eselryggen. Minst to bøker kom ut på Filadelfiaforlaget i Sverige og KARMEL forlag i Norge. Den første het «Sett fra Oljeberget» og ble utgitt i 1947. Den andre boken kom ut etter at hun ble likvidert den 25. april 1948. Boken fikk navnet «Palestina våren 1948 – Hilda Anderssons siste syn fra Oljeberget». Hun skrev om sine reiser, mange opplevelser og et land som var inne i en fødsel, forløsningen av staten Israel.

Andersson hadde en drøm. Hun ville se staten Israel bli født. Oppleve profetiene bli oppfylt. Med dette mål arbeidet hun. Under beleiringen av Jerusalem i 1948 brakte hun mat til jødene i Gamlebyen, kanskje med fare for sitt eget liv. Knapt noen nordisk borger skrev så detaljert om alt fra britenes undertrykkelse av det som senere ble den jødiske staten, til folkelivet i landet. Og hun skrev om araberne som gikk til krig mot jødene.

Likvidert

En dag kom det britiske offiserer til hennes hus. Hun serverte te og tok dem opp på taket med den veldige utsikten over Tempelplassen. Hennes hjem var en skueplass for en av datidens store konflikter, omtalt i Balfour-deklarasjonen i 1917 som et jødisk hjemland, gjort til folkerett på San Remo-konferansen i Italia i 1920 og vedtatt og delt på FNs generalforsamling 29. november 1947. Da David Ben-Gurion erklærte staten 14. mai 1948, gikk araberne til krig for å kaste jødene på havet. Andersson blandet seg inn i storpolitikken fra sin svenske stue på Oljeberget. Hun gjorde det med skrivemaskin og papir. Det ble bøker, og det ble artikler. Hun var KARMELs korrespondent. 

–Hilda Andersson ble myrdet. Det var engelskmennene som hadde fått araberne til å drepe henne. Andersson hadde besøk på taket av engelske offiserer som drakk te. Hun trodde på profetiene og sa sin mening. Engelskmennene ble rasende og tok henne fatt. Hilda Andersson gikk til en svenske og fortalte at hun snart kommer til å bli drept fordi hun har sagt hva hun mener. Hun ba svensken fortelle videre at engelskmennene hadde drept henne. Søndag 25. april 1948 ble hun skutt og ranet av snikskyttere på vei hjem fra gudstjenesten, fortalte Helga Faye-Hansen i sitt 80-årsintervju i KARMEL ISRAEL-NYTT.

–Da jeg for annen gang i vinter besøkte Hilda Andersson i Jerusalem, fryktet jeg at det ville bli vårt siste samvær. I fjor vinter bodde jeg hos henne på «Svenskbo» på Oljeberget tilstrekkelig lenge til å lære de forhold å kjenne som hun levde og arbeidet under […] Søndag ble Hilda Andersson skutt på veien fra kirken i det gamle Jerusalem til sitt kjære «Svenskbo». Hun falt på sin post på Oljeberget under Israels frihetskamp…, skrev Per Faye-Hansen i forordet til boken «Palestina våren 1948 Hilda Anderssons siste syn fra Oljeberget» som kom ut på KARMEL forlag september 1948.

Eiendommen Svenskbo var alt overført til Per Faye-Hansen fordi Andersson fryktet at noe kunne skje. Hun hadde ingen brystarvinger, og den ville ellers gått over til den tidligere eieren. Hun ville arbeidet hennes skulle videreføres av Karmel.

I den aller første dødsomtalen i KARMEL nr. 5, mai 1948, het det at Andersson var på vei hjem fra Christ Church.

Under de spente forhold som rådet i de arabiskkontrollerte områder, ble ikke den vanlige veien gjennom jødiskkontrollert område benyttet. Leif Odvinn Frivoll skev i KARMEL juni–juli 1948 at Hilda Andersson møtte dem i Damaskusporten. De gikk til Suleiman Street, tok bussen (den arabiske, red. anm.) over Kedrondalen og opp til Oljeberget.

–På vei hjem fra søndagens gudstjeneste i Christ Church i Jerusalem hadde hun som vanlig gått gjennom Kedrondalen, og det var her, som den dødende kulen traff henne. Det var den 25. april 1948, skrev Birgit Hjort fra Sverige i boken «Varp och inslag i gammal väv» i 1994.

Ti år tidligere besøkte hun sin tante på Svenskbo. Birgit Hjort bodde hos Hilda Andersson et halvt år og fulgte henne på mange reiser og selskap i landet.

Hjort forteller om et brev som Andersson skrev den 28. mars, men som nådde Norra Skåne den 30. april. Der sto det: «Nu finns det bara en väg – Uppåt!»

Kerstin Johansson er datter av Birgit Hjort og kjenner meget godt til historien om Hilda Andersson og har besøkt Svenskbo et par år før seksdagerskrigen i 1967.

–Jeg hørte av min mamma at Hilda Andersson var på vei hjem fra Christ Church da hun ble drept, fortalte Kerstin Johansson til KARMEL i 2017 da hun og mannen Lasse Johansson besøkte Israel.

Arkeolog og språkprofessor Aapeli Saarisalo fra Finland bodde i perioder i det britiske mandatområdet «Palestina». Det var han som hjalp Hilda Andersson å finne eiendommen på Oljeberget.

–Det var fanatiske arabernaboer som skjøt (Hilda Andersson, red. anm.) på kantene av hennes hjem da hun returnerte fra sin kirketur. På Oljeberget stanser jeg alltid for denne blodvitnes plass, skrev Saarisalo i memoarboken «Elämäni mosaiikkia» (Mitt livs mosaikk). 

  
Hilda Andersson var en oppriktig troende kvinne. Det fortelles at hun var stolt av den britiske sivilisasjon. Hun følte seg hjemme i Christ Church ikke langt fra Jaffa-porten i Gamlebyen. De fleste skriftlige kilder mener hun var på sin dødsdag i Christ Curch på den siste gudstjenesten i sitt liv. Bare The Jerusalem Post skrev at hun var i St. George katedralen. På hjemturen ble hun rammet av snikskyttere. De skjøt og traff. Hilda Andersson døde. Det var krig og kaos. KARMEL skrev i 1948 at Andersson ble begravd i hagen til det nå så berømte American Colony Hotel, kjent fra Selma Lagerlöfs roman «Jerusalem». Hun ble senere flyttet til dalasvenskenes gravgård på Oljeberget, ikke så langt fra sitt Svenskbo. I dag er dette gravgården til American Colony Hotel. Det var den engelske biskopen som forrettet i begravelsen.

Svenskbo solgt

Karmel-Instituttet drev i flere år Hilda Anderssons sionistiske Svenskbo, slik Hilda Andersson ønsket. Huset lå da i Jordan. Man kunne reise til Jordan for å komme til Svenskbo. Jøder hadde ingen adgang. Det var også mulig for ikke-jøder å ta seg inn gjennom Mandelbaum-porten i Jerusalem som var delt mellom Israel og Jordan.

Hilda Anderssons slektninger overtok eiendommen på Oljeberget først på 1960-tallet. 

–Etter seksdagerskrigen i 1967 kom området på israelske hender. Jeg ble kontaktet av Hilda Anderssons arvinger i Sverige og London som var interessert i å selge eiendommen. Jeg ble bedt om å finne kjøper. Gjennom en armensk advokat som arbeidet med saken, ble verdien anslått til rundt 30.000 dollar, men familien ønsket noe mer for den vakre eiendommen. Det tok noen måneder før jeg ble underrettet om at den armenske biskop Ajamejean hadde kjøpt stedet for 30.000 dollar. I dag er den verd flere millioner dollar, fortalte Sveriges tidligere generalkonsul Arnold Hjertström i Jerusalem til KARMEL ISRAEL-NYTT i 1998.

Det var Hjertström som i 1998 viste KARMEL både Anderssons hus og gravsted.

–Mitt håp var at dette skulle bli et svensk kultursenter i Jerusalem, men jeg var ikke rask nok, sa Hjertström.

Siden kom den amerikanske spillemilliardæren Irving Moskowitz jødene i Israel til hjelp da de ville overta eiendommen. En stor sum ble utbetalt. Ovenfor Hilda Anderssons Svenskbo startet de yeshiva «Beit Orot», en bibelhøyskole. Skolen ville bygge, men fikk de første årene ikke tillatelse til annet enn teltbygg. Der var blant annet tidligere stortingsmann, minister og KrF-formann Kåre Kristiansen en gang på den årlige innsamlingsmiddagen på Jerusalem-dagen. Målet var å samle inn penger til dette sionistiske prosjektet. 

Hilda Anderssons Svenskbo sto fortsatt på sin plass for 20 år siden. Daværende rektor Chaim Silberstein viste rundt, og KARMELs redaktør fortalte der litt om Hilda Anderssons liv som troende og sionist som ventet på at staten Israel skulle bli opprettet. 

Men så kom byggetillatelsene på Oljeberget. Huset ble revet. Hilda Anderssons gamle hage ble gravd opp for alltid. Men tilbake sto den første jødiske bydel på Oljeberget på 2000 år. 

–Hilda Andersson ville vært glad om hun i dag hadde visst hvor viktig eiendommen hennes var for den jødiske bosetningen, sa den finske legen Anni Ruuti fra Tiberias som viste KARMEL rundt mens huset sto der.

Det hellige land

Per Faye-Hansen skrev at Anderssons skildringer våren 1948 er særlig interessante… Det er en meget frimodig og åpenhjertig reportasje omkring jødestatens fødsel.

–Hun falt på sin post på Oljeberget under Israels frihetskamp som Skandinavias modigste og best informerte representant og korrespondent i dette land, skrev Per Faye-Hansen i 1948.

–En pioner (chaluza) i «Løftets land» kalte jeg med et smil denne kristne kvinne. Så har denne kristne kvinne i liv og død forbundet seg med det jødiske folk og dets skjebne. Hun tilhørte de stille i landet, som er ukjent for massen, men en av Israels mest trofaste og hengivne venner, skrev professor Samuel Hugo Bergmann ved Det hebraiske universitet i sitt minneord.

–Jeg er kommet til Det hellige land for å se hvorledes Gud oppfyller løftene til sitt folk, og det folk hvis fedre Han lovte dette land som en evig eiendom. Min kjærlighet til Bibelens land og folk har bragt meg hit, skrev Hilda Andersson.

Hilda Andersson arbeidet for og ventet på at profetiene om staten Israel skulle gå i oppfyllelse. Hun ble likvidert den 25. april 1948, og den 14. mai kom staten som hun ikke fikk se med egne øyne, men bare arbeidet for.

I flere år har KARMEL lagt en blomst på Hilda Anderssons grav, til minne om denne «bibeltrogna» svenske sionisten. Det har som regel skjedd på hennes dødsdag den 25. april eller i tilknytning til de falnes minnedag i Israel som ofte faller sammen med hennes dødsdag. I år ble det ingen blomst på graven på denne dag. Det var neppe noen som kom til den overgrodde gravgården med låst port og piggtråd til nedfalls. Det var portforbud til de aller fleste graver for soldater og terrorofre i Israel på grunn av frykt for COVID-19. Det kunne nesten vært som under gatekamper fra krigens dager i 1948 som tvang folk i dekning, men det var koronaviruset som førte til at alt var stengt.

Kanskje visket vinden hennes historie. Kanskje bøyde trærnes grener seg under omer-tellingens omskiftelige vårvær i ærbødighet for denne sterke kvinne som gjorde seg til et med det jødiske folk, i liv og død.

—–

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – e-post: karmelin@netvision.net.il