Redaksjonen

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): Teksten i dag handler i korte trekk om tro og takknemlighet. Ti spedalske ble helbredet da de hadde ropt til Jesus om hjelp, og så gått i tro på Hans ord. Men bare en gikk straks tilbake for å takke og gi Gud ære. Han fikk og vitnesbyrd for sin tro. 

Hvor underlig det ofte kan virke for oss med denne troen. Troen på Gud som kan virke frelse både for legeme og sjel. Mennesker har sittet under Guds ords forkynnelse og «hørt» seg frelst, andre har «hørt» seg helbredet for sykdom. «Din tro har frelst deg», sa Jesus til ham som hadde vært spedalsk. Det var troen på Jesu ord som fikk slippe Guds Ånd til med sin gjerning. Så enkelt! For oss er det ofte så vanskelig.

«Uten at dere blir som barn» …, sa Jesus. Hva er så ekstra med barnet? Vel bare dette at barnet hviler i tillit til fars ord. 

«Forøk vår tro», bad disiplene. La det også være vår bønn.

En trossterk kristen blir og en takknemlig kristen. Han kan endatil takke for det han ikke ser. 

«Det skjedde på vandringen til Jerusalem, at Han dro gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da Han gikk inn i en landsby, møtte det Ham ti spedalske menn. De ble stående på avstand og ropte med høy røst: Jesus, Mester! Miskunn deg over oss! Han så dem og sa til dem: Gå av sted og fremstill dere for prestene! Og det skjedde mens de var på vei dit, at de ble renset. Men en av dem vendte tilbake da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst. Og han falt ned på sitt ansikt for Hans føtter og takket Ham. Han var en samaritan. Men Jesus svarte og sa: Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni? Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede? Og Han sa til ham: Stå opp og gå bort! Din tro har frelst deg.» 

Lukas 17, 11–19

Av Finn Indrebø, leder for Ja til livet Askøy og vikarprest i Kvitkirka i Kautokeino

(KOMMENTAR): Det har vært noen innlegg om Ja til livet i avisen, og nå sist 14. juli – «Kampen mot abort». Det som undrer meg mer og mer, er at Gud, som eier livet, så å si er utelukket i innleggene. Det er Gud som er skaper og eier av livet. Det er i ham vi lever og rører oss og er til. Gud har skapt oss i sitt bilde til å ha samfunn med ham. Det er derfor han som skal bestemme over våre liv. Han har gitt oss livet som gave. Det er den mest dyrebare gave vi har fått – selve livet. Derfor er det i første rekke ham vi står til ansvar og regnskap for med våre liv.

Gud har gitt oss sine bud, og ett av dem sier: «Du skal ikke slå ihjel.» Det er derfor først og fremst Gud vi krenker når vi synder mot hans bud og røver livet fra noen. Det er derfor uhyggelig når vi selv vil bestemme over livet til et annet menneske – om det skal leve eller dø – og det uten rettsbeskyttelse fra samfunnet. Vår oppgave som medmennesker er jo å berge liv, ikke å ta liv. Derfor er det så galt når et land lager lover som gir noen rett til å ta et annet menneskes liv. Og et land som vårt, som ikke greier å beskytte sine borgere fra befruktningsøyeblikket til den naturlige død, er et fattig land, som er barnefiendtlig. Et land som hevder den sterkestes rett og ikke vil beskytte den svake. Et slikt land er det farlig å bli unnfanget i.

Når vi i «Ja til livet Askøy – tilsluttet Norsk Luthersk Misjonssamband» er ute med våre gatemøter, så er vårt budskap fra Gud: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg.« Eller: «Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg.» Og da møter vi de som har falt i synd, men angrer på det de har gjort og vært med på da de syndet mot Gud og tok et annet menneskes liv. Da har vi den gode ting å forkynne: Evangeliet om Jesus – han som tok våre synder på seg og bar dem opp på korsets tre. Og her, foran Jesu kors, ser en hva Guds vrede over synden betyr. Og her ved korset ser en Guds kjærlighet. Det er Gud selv som gjennomfører forsoningen, som er helt nødvendig for å få samfunn med Gud.

«Så har Gud elsket verden, at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Det er hva vi har å forkynne til fortvilte samvittigheter. Og når noen tar imot evangeliet om Jesus og det han har gjort for oss, da gleder vi oss og takker Gud for hans store nåde og barmhjertighet imot oss.

Vi møter også på de som har fått syndenes forlatelse for Jesu blods skyld og som nå lever i syndenes forlatelse. Da synger vi sammen: «Salige visshet: Jesus er min!» Det er derfor viktig for oss å forkynne omvendelse, syndenes forlatelse i Jesu navn. Det er dette som er vårt engasjement i «Ja til livet»-arbeidet, når vi har våre gatemøter eller annen møtevirksomhet. Det er også selvsagt de som gjør narr av oss og ler eller blir sinte når de ser våre banner med «Ja til livet» og «Nei til abort». Det går jo også an i et demokratisk samfunn. Men dere som vil arbeide mot abort – er dere med eller mot vårt engasjement? Står dere skulder ved skulder med oss, eller går dere forbi i likegyldighet, og gir uttrykk for at dette har ingen ting med Gud å gjøre, for her er det jeg selv som skal bestemme – jeg har ingen over meg som har gitt meg sine bud å leve etter? Kobler vi Gud ut, går det galt med folk og land, fordi vi skjærer over den grenen vi sitter på. Det kommer ikke etterkommere, fordi vi ikke brydde oss om Gud og hans bud.

Finn Indrebø vikarprest i Kvitkirka i Kautokeino

Av Vidar Norberg

(NEKROLOG – 23.07.2020): Storfiskeren Rolf Ingemar Larsen fra Gravdal i Lofoten har lagt inn årene. Da han i sine velmaktsdager tauet inn sin kveite på 286 kilo i 2006, ble den omtalt både i inn- og utland.

Kveita var så stor at et bilde av mann og fangst var hengt opp inne i kirka under begravelsen torsdag. Få mennesker blir slik en storfisk fra havets dyp forunt. Det var presten Trond Gran som i minnetalen i Valberg kirke i Lofoten den 23. juli 2020 fortalte historien om Rolf Larsens storkveite.

I juni 2006 satte Larsen kurs fra Stamsund ut på havet for å trekke breiflabbgarn. I det garnet hadde storkveita rotet seg godt inn. Larsen klarte ikke å ta den om bord. Han stakk tauet i kjeften og ut mellom gjellene og slepte den til kai. Der var det kona Mette Wright Larsen som foreviget mann og kveite med kamera. Det er nok også et godt minne for de tre barna.

Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli. Det var nok tilfelle for gutten i Lofoten som ble født 5. august 1944. Han var ikke gamle karen før han med bambustrøa, krok og makk startet fiske etter småørret i Valberg. Ikke var søskenflokken så gamle før de skaffet seg fjæramakk og satte lina mellom to holmer. Fisken kom inn på floa og fangsten var fin. Far solgte tørrfisken for søsknene.

I 1959 ble det for første gang vinterfiske for 14-åringen sammen med faren som var fiskerbonde. Så fulgte Fiskerfagskolen i Gravdal for å bli kystskipper. Folk sa om en av fiskebåtene, at det var hans smykkeskrin. Om bord kom det alle slags glinsende fisker som kan tas på Lofothavet.

Rolf Larsen var glad i sitt eget øyrike og havet utenfor. Men en gang i livet reiste han til et par andre hav. Det var Dødehavet og Genesaretsjøen. Han syntes det var svært interessant å få gå i Jesu fotspor i Israel.

Som sin far fikk også Rolf Larsen hjerteproblemer på fiskebåten. Istedenfor sjøvær ble det sykehus og «landligge» i 2018. Det var nok ikke glansen av storkveita og Lofotpostens ærefulle «kaffetorsk» den dyktige lofotfiskeren tenkte på da. En av de siste sangene han nynnet på en måned før han døde, var «Han tek ikkje glansen av Livet, Den Frelsar som kallar på deg». Den 12. juli 2020 døde han.

Sangene i begravelsen høvet også for en fiskermann på storhavet:

«Send bud på Ham når hjelp du trenger til …»

«Jeg er en seiler på livets hav … Når siste storm så er redet av, Og hjemmets kyster jeg skimter, Jeg ser i solglans et annet hav Av glar som funkler og glimter … La ankret falle! Jeg er i havn, I ly for brenningens vover. Jeg kaster meg i min Frelsers favn, Han som har hjulpet meg over.»