Ingen personer ble skadet da en hytte brant ned i Båtsfjord natt til i fredag. Tre personer er involvert i brannen. Politiet undersøker nå hvordan brannen oppsto, melder NRK Finnmark.
Over 700 flyttet fra Troms- og Finnmark
Fire av landets elleve fylker hadde befolkningsvekst i andre kvartal. I Troms og Finnmark falt folketallet med 745 personer, melder NRK Troms og Finnmark.
Båtsfjord
En russisk tråler i Båtsfjord havn. (Foto: Solfrid Elise Valnes Pedersen)
Fiskergeneralen Axel Remme fyller 90 år
Axel Remme fikk en radikal vekkelse da han var 14 år gammel. Den ledet ham til Bibelskole i Oslo og kall til Den indre Sjømannsmisjonen hvor han ble generalsekretær. Han har talt Guds ord til mennnesker på hav og land. Trykk på bildet av Axel Remme i oppbyggelsesspalten og les mer.
Fiskerpredikanten Axel Remme fyller 90 år
Av Vidar Norberg
(NYTT): Tidligere generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon, predikant og skribent Axel Remme, fylte 90 år den 20. august 2020.
Axel Remme vokste opp på gården Utsikten i Røsnes i Bø på Langøya i Vesterålen.
–Det var en veldig god utsikt fra «Utsikten». Vi så utover sjø, land og øyer. Det var et godt hjem, men trange kår på grunn av krigen. Jeg tilhører jo den generasjonen. Far var fisker, mor hadde den store stillingen som mor og husmor. Slik var det på den tiden, minnes Axel Remme.
De var 11 søsken. De to yngste og den eldste søsteren er døde nå.
Når Remme skal fortelle om det største i sitt liv, starter han med vekkelsen i 1944 på hjemstedet.
–I 14-årsalderen fikk jeg en radikal vekkelse. Livet ble snudd. Mål og mening ble gitt for alltid, forteller den tidligere generalsekretæren i Den indre Sjømannsmisjon.
Hans far var med i vekkelsen. Mor ledet Den indre Sjømannsmisjonens lokale forening i 40 år.
–Dette gjorde det naturlig for meg å gå inn i Den indre Sjømannsmisjon – fiskermisjonen, sier Remme ettertenksomt.
–Jeg har alltid hatt syn for kristen åndelig vekkelse. Nå er jeg gammel og ser tilbake på livets landevei. Den har vært fin og god. Jeg har sluppet unna den store tvil. Det har ikke vært noe problemer med troen.
Veien til bibelskolen
17 år gammel reiste Remme på yrkesskole. Han ble tømrer eller snekker. Hans første oppdrag etter den andre verdenskrig var gjenoppbyggingen av et fiskebruk ytterst på Holmen i Båtsfjord. Siden ble det bygningsoppdrag i det en gang så mektige fiskeværet Svolvær i Lofoten, før livets landevei førte ham til Hustad leir og sivilarbeid i halvannet år.
–Vi som ikke tok militærtjeneste, skulle jo ha litt lengre siviltjeneste.
I Oslo ble Remme ansatt som konduktør på trikken i Oslo sporveier. I hovedstaden lå også Det norske lutherske Indremisjonsselskaps bibelskole i Staffeldtsgate.
–Der begynte jeg i 1954. Det ble fem semester på Bibelskolen, minnes Remme.
Etter to år i Staffeldtsgate kom kallet. Det første kallet var fra Den indre Sjømannsmisjon. At det var det første, var avgjørende for at han valgte «Indre sjø» som det het på folkemunne. Fra 1957 ble Remmes gjerning i misjon og kirke. Han ble først ungdomssekretær i Salten krets og fikk bosted i Bodø.
–Jeg reiste mye i Ofoten, Lofoten og Vesterålen. Som landsungdomssekretær har jeg reist i hele landet.
–Slik som Den indre Sjømannsmisjon var organisert og drevet, var det behov for arbeidere i forskjellige oppgaver. De besto mye av forkynnergjerning med stadig og omfattende reiser, men også administrativt arbeid. Foruten de første årene i ungdomsarbeidet på krets- og landsplan var jeg noen vintrer bestyrer av sesong-fiskerheimer, en del år som kretssekretær og de sju siste i generalsekretæroppgaven.
–Alt i alt var jeg ansatt i Den indre Sjømannsmisjon i 30 år. De sju siste årene som generalsekretær.
–Jeg følte behov for å være mer hjemme med familien. Dermed ble det 11 år i Den norske kirke. Jeg var klokker og menighetssekretær i menigheter i Vennesla og Kristiansand. Dette gjorde at jeg ble godt kjent med kirken.
–Hvordan er ditt forhold til Den norske kirke?
–Jeg har stått nært kirken i grunnlag og virke. Både gjennom Den indre Sjømannsmisjon og i ansettelsesforhold. Det var en selvfølge å ha nært og reelt samarbeid med kirken, som også selv var med ved trofaste prester og startet dette misjonsarbeid.
Remme mener at det ble for mye da den nye ekteskapsloven kom.
–Nå må jeg dessverre si at mitt medlemsskap er formelt, men ikke reelt. Jeg har ikke gått fra kirken, men den har gått fra meg. Med bibelfornektelse og vranglære har kirken splittet og fordrevet.
–Mange er rammet av denne nød og er blitt hjemløs i sin kirke, som har vedtatt og praktiserer dobbelt syn på avgjørende lærespørsmål. Det synes ikke lenger slik, at kirken får tilsynsmenn/biskoper som er trofaste og forpliktet på «den hele Skrift»s autoritet. Det er splittelse! Det er en fordrivelse av de som konsekvent vil holde fast på at Bibelen alltid og for alle er gjeldende Guds ord!
Den største gleden
–Hva har vært den største gleden i din gjerning?
–Det er vanskelig å svare på. Jeg gjør de daglige saker med stor glede.
Når Remme får tenkt seg litt om, trekker han frem arbeidet og høydepunkter i misjonen.
–Høydepunkter var det blant annet når vi møttes til arbeidermøter, reiste til fiskerheimene som fikk være misjonsstasjoner. Misjonens stevner var også veldig fine.
Remme trekker også frem vigslingen av Børre Knudsen i Kautokeino kirke i påsken 1997. Mens andre dro på Organisasjonenes Fellesråd, det såkalte Geilomøtet, dro Remme til Kautokeino for å delta i vigslingen av Børre Knudsen til biskop i Strandebarm prosti av Den norske kirke i eksil.
–Det var en fin og sterk opplevelse. Jeg har aldri angret på at jeg deltok i teltet i 20 graders kulde. Det var veldig kaldt. Jeg talte over ordene «Land! land! land! Hør Herrens ord!» (Jeremias 22, 29). Børre Knudsen var en profetskikkelse i vår tid, sier Remme.
For en del år tilbake hadde «Ja til Livet» eller Strandebarm prosti gudstjenester i Kristiansand.
–Det var Einar Bryn som kom og holdt gudstjenestene. Han er en kjempefin kar. Jeg var aktivt med i gudstjenestene og har selv holdt gudstjenester.
Remme har også vært aktivt med i Frikstad Bedehus i Kristiansand, men på gamle dager er han ikke lenger aktiv noen steder.
–Mye har endret seg i kristenlivet og i de lutherske organisasjonene. Flere har hatt vanskeligheter og opplevd tilbakegang. Hvordan ser du på denne utviklingen?
–Det har vært stor endring i oppslutningen i misjonsorganisasjoner. Foreningene forsvinner. De hadde et forpliktende fellesskap med misjonsorganisasjonene og sto i bønn for arbeidet. Misjonsforeningene hadde en indre nærhet som bandt dem sammen. De var på stedet og folk kunne henvende seg dit. Det er et stort tap at vi ikke lenger har så mange foreninger i Norge.
–Foreningene var skapt av misjon og en frukt av en dyp vekkelse. Vi har for lite av denne vekkelsens kraft som gir begeistring, liv, glede og arbeid, sier Remme.
Kjente Theodor Trulssen
En av de markante forkynnerne i Den indre Sjømannsmisjonen var Theodor Trulssen. Han er blant annet kjent fra boken «Vei har du alle steder».
–Kjente du Theodor Trulssen?
–Ja, jeg har vært sammen med ham på møter. Det var herlige møter.
–Jeg husker at vi hadde møter i Borge. Theodor Trulssen var en mann som ikke kunne være stille. Vi ventet på bussen. Der var det også andre folk der. Så sier Trulssen med høy stemme til meg: «Kjære broder, hvordan er det å være en kristen?»
–Jeg var jo en sjenert ung mann som måtte gi meg ut på dypet. Da begynte Trulssen å vitne på bussholdeplassen. Han var ingen lavmælt mann. Det ble en preken der.
–Theodor Trulssen var som en profet. Han sto oppe på bakken på mitt hjemsted og ba for bygda. Det var ikke lydløst, minnes Remme.
–Trulssen var en gammel mann da han kom til Den indre Sjømannsmisjonens landsungdomsstevne i Ålesund. Han prekte mektig over Johannes 3, 16, og ungdommene sluttet om ham, sier Remme som også har besøkt Trulssen på hans gård.
Interessen for Israel
–Hvordan ble du interessert i Israel?
–En god del gjennom KARMEL som jeg ble gjort oppmerksom på for mange år siden. Det har også kommet av seg selv som et lys fra oven. Når man har et forhold til Bibelen, så kommer synet på Israel. Holder man fast på ordene i Bibelen, så ser man at gjennom Israel har man fått både Skriften og Jesus. Da får man også kjærlighet til Israels folk og land. Troens kjærlighet binder deg også til Ordet og Israel, forklarer Remme.
Axel Remme har siden år 2007 skrevet artikler og prekener i KARMEL ISRAEL-NYTT blant annet i forbindelse med de kristne høytider. Han har også bidratt med kvad til høytidene. Den 90-årige Remme skriver fortsatt dikt, eller kvad som han i all beskjedenhet kaller det.
–Det går vel nesten ikke en dag uten at jeg skriver noe forteller Remme.
Kvadene er evangeliske og oppbyggelige. De handler om trossannheter og veien til frelse og tryggheten i Jesu frelsesverk. Etter turer i Israel er det også blitt kvad som var en hyllest til det vakre Guds land, Israel.
Da Axel og kona Arna kom til Israel i 2007, fikk de se de hellige steder, fra Jerusalem til Genesaretsjøen og mer til. Der talte steinene. I et reisebrev i KARMEL beskrev Remme dette som en drøm som var blitt til virkelighet. Det var nå avdøde Torbjørn Tønnessen fra Kristiansand som var turleder.
Axel og Arna Remme er blant de mange fra Skandinavia som har hatt sin tjeneste på Bet Norvegia. Norges hus er som en skandinavisk sjømannskirke eller fiskerheim i Israels hovedstad Jerusalem. En gang i uken, som på en fiskerheim, var det møte, mandagsmøte. Remme har både prekt og sunget der. Maken til samstemt gitarspill har det vel ikke vært som da Remme og Hans Wessel Holst spilte sammen. Remme kan nok også benytte pianoet om han må, men helst spiller han på orgel. Han er en mann som er glad i salmer og åndelige sanger.
Den tidligere generalsekretæren har også tatt Israel i forsvar. Han skrev i KARMEL nummer 2/2012 at kristne har et guddommelig pålegg om å vise jødefolket respekt og en kjærlig holdning. Særlig forkynneren skal ha denne plikt og omsorg på seg.
–I den konstante kritikk av Israel, også fra mange kristne, høres stadig anklage og dom. Ofte ubegrunnet og uten sammenheng og kunnskap om de fakta en bør kjenne for å ta stilling til det som bebreides. Israel er blitt som fritt vilt en kan ramme, såre og slå, skrev Remme.
–Heldigvis er det kristne fra mange verdensdeler som viser at de ønsker å bringe velviljens og godhetens gave til Israel. De har ikke glemt profetordet: «Trøst, trøst mitt folk!» (Jesaja 40, 1)
Arven fra fedrene
Remme er også selv en festtaler. Den som hær hørt ham tale på 17. mai i gamle Fiskerheimen i Bergen, glemmer ikke det. Det var der, i Den indre Sjømannsmisjonens tidligere hovedkontor og møtesal i Domkirkegaten 4 i Bergen, han hadde sitt kontor og sin daglige gange som generalsekretær i fiskermisjonen med mottoet «Havets folk – Herrens folk».
–Mitt hjemsted i Bø i Vesterålen var Røsnes med ca. 30 husstander. Stedet ligger en kilometer fra Guvåg, som er like ved Eidsfjord. Det var en av Nord-Europas største sildefjorder i sin tid. Innerst i denne fjorden skjedde opptakten til Den indre sjømannsmisjon, høsten 1879. Det sies at det da var 10–11 hundre fiskere samlet her i forbindelse med sildefisket. Troende fiskere og oppkjøpere på jekter fra bergensområdet, samlet seg til bønn om bord. De var vitner til det veldige behov for så vel åndelig som timelig hjelp. Det budskap og engasjement førte til dannelsen av Den indre Sjømannsmisjon 12. januar 1880.
–Det varmer å tenke på at en av mine besteforeldre, som var fisker og bodde like ved, selv må ha vært vitne til den veldige ansamling av sildefiskere i Eidsfjord denne høsten.
–Må vi ha de brennende hjerter, misjonssinn, for at mennesker må bli hjulpet og vunnet inn i Guds rike! Og enda er det slik, at «kjærlighet oppfinnsom gjør», sier Axel Remme som sammen med kona Arna bor i Kristiansand.
Dagen skal feires på Vegårdshei hvor to av døtrene steller i stand til fest for jubilanten.
–Og jeg skal synge: «Med Jesus vil eg fara på livsens ferd i lag… Det er mi høgste æra, det er mi største ros, hans fylgjesvein å vera og vandra i hans ljos», sier Axel Remme.
LYNGMOs FOTO-MINNER: Axel Remme blant samer
Tidligere generalsekretær Axel Remme i Den indre Sjømannsmisjon har også reist i samiske strøk inne på Finnmarksvidda i følge med tidligere sokneprest Olav Berg Lyngmo. Remme fyller 90 år den 20. august 2020. Finnmarkshilsen presenterer her noen av Lyngmos bilder fra prekenturen.
Folk langs grensen kan reise fritt inn i Finland
Den finske regjeringen kunngjorde onsdag at landet gjeninnfører restriksjoner for reiser til land som det tidligere har vært ok å reise til. Det gjelder Norge, Danmark, Island, Tyskland, Hellas og Malta, melder NTB.
Personer som bor i grenseområdene ved Norge og Sverige, får bevege seg fritt over grensen til og fra Finland, melder den finske kringkasteren YLE.
Fulgte spionsiktet i to år
I 2018 skal PST ha avslørt at den nå spionsiktede mannen i 50-årene, som ble pågrepet lørdag, spionerte for Russland, melder Dagbladet.
Den siktede nekter straffskyld, men har ifølge fengslingkjennelsen fra Oslo tingrett erkjent å ha overlevert informasjon og mottatt penger for denne informasjonen, skriver avisen ifølge Forsvarets Forum.
Saken gjelder en 50 år gammel norsk statsborger med indisk bakgrunn som lørdag ble pågrepet av PST på en restaurant i Oslo. Han var da sammen med det PST mener er en russisk etterretningsoffiser, og PST har siktet norsk-inderen for å ha avslørt statshemmeligheter, skriver NTB.
Statsminister Erna Solberg mener Norge må la etterforskningen i spionsaken gå sin gang uten politisk innblanding.
–Norge er en rettsstat. Vi lar etterforskningen gå sin gang uten politisk innblanding eller konklusjoner på dette tidspunktet. Det er et viktig symbol, det også, sier statsministeren til NTB.
Vakkert i Grense Jakobselv
Av Vidar Norberg
–Så vakker natur det er i Grense Jakobselv, skriver Solfrid og Bjørnar Pedersen etter en høsttur i den fraflyttede bygda.
Men bygda i dalføret der Grense Jakobselv renner ut i Varangerfjorden, har ikke alltid vært uten fastboende. Helt siden 1851 var det vært fast bosetting. Fraflyttingen kom på 1970-tallet. Heller ikke denne høsten blir det noen som starter opp i skolestua, men skolen står der fremdeles som et minnesmerke over tider som forsvant. Bygdelaget fikk skolen i 2005.
–I noen korte sommermåneder kommer de innfødte for å stelle hus og gårdstun. Det er egentlig her de ønsker å bo, etterkommere av bønder fra Østerdalen, Gudbrandsdalen og Trøndelag, skrev nå avdøde Olav Beddari i sin bok «Folk ved elvene» fra 2013.
Han skriver at det er gode muligheter for jordbruk og fedrift. I sin tid var grensebygda den største leverandør av melk i Sør-Varanger.
Grense Jakobselv har vært og er et strategisk viktig område. Elva er en 40 kilometer lang riksgrense mellom Norge og Russland. Her kan man fortsatt treffe på norske soldater som er på patrulje. Ti kilometer fra havet ligger Bjørnstad hvor det er en forlegning for grensevakten.
Grense Jakobselv har også et eget kirkebygg. Det var kong Oscar II av Sverige og Norge som bygget kapellet i 1869 for at den skulle være et vakttårn, et gudshus, som viste russerne at dette landet rundt Varangerfjorden tilhørte ham.
Norges eneste grense mot Russland er i Sør-Varanger kommune. Grensen var ved seneste måling 197,7 kilometer lang. Grensen følger elveleiene som endrer seg med tiden og kan derfor variere litt. To tredjedeler av grensen går langs Grense Jakobselv og Pasvikelva. Sistnevnte kommer fra Enaresjøen i Finland og renner ut Bøkfjorden.
Det er laks i Grense Jakobselv, og man kan kjøpe fiskekort.
–Hva er årsaken til at Grense Jakobselv ble avfolket?
–Noen sier at stedet ligger avsides. Dårlige og usikre kommunikasjoner, sier andre. Det blir også sagt at bilveien kom for sent, og når den endelig kom, føyk den igjen om vinteren. Veien var ingen god erstatning for lokalbåten som sluttet å gå. Under slike forhold var det vanskelig å være gårdbruker. Det ble umulig å sende melk til meieriet i Kirkenes. Etterhvert begynte folk å pakke sine saker for å dra. Kirketjener Hilja Johansen (Sotkajärvi) og laksefisker Juri Kåsereff var de siste som reiste, skrev Beddari.
Han påpekte at den nedslående utviklingen har en dypere årsak som sjelden eller aldri blir nevnt.
–Livet ble nemlig meget forandret etter krigen. I alle år var det livlig kontakt over grensen mellom dalens folk: nordmenn, finner, samer og karelere. Det var butikk på begge sider. Folk handlet varer der var mest gunstig. Ofte vasset kyrne over elva på beite, men kom som regel hjem om kvelden. Da Sovjetunionen annekterte Petsamo, måtte finske naboer forlate sine hjem og dalens østside ble øde og tom. Ikke lenge etterpå bygde russerne piggtrådgjerde langs grensen og Norge på sin side et nettinggjerde for å hindre at husdyr gikk over, skrev Olav Beddari.
Skolen i Grense Jakobselv
Det er ingen som begynner på den gamle skolen i Grense Jakobselv. Bygda har vært fraflyttet i mange år. Trykk på bildet av skolen under nyheter, og les mer om bygda og Grense Jakobselv ved grensen mot Russland. (Foto: Solfrid Elise Valnes Pedersen)