Hilsen fra Finnmark
Fordeling av fiskekvotene blir en viktig sak i valgkampen, mener Torgeir Knag Fylkesnes fra Troms SV. Blant fiskerne i Troms og Finnmark er det opprør mot at store fiskebåter har for mye av kvotene. Regjeringa vil videreføre fordelingen som i dag, skriver NRK/Troms og Finnmark.
Vannspeil i Båtsfjord. (Foto: Solfrid Elise Valnes Pedersen)
–Det menneske som daglig lever i erkjennelse av sine egne synd og er villig til oppgjør med Gud og mennesker, han vil også få merke noe av Guds nød over menneskenes synd, skriver Willy Gryting i helgens oppbyggelse. Trykk oppbyggelsesspaltens bilde av Nordlyskatedralen i Alta og les mer. (Foto: Solfrid Elise Valnes Pedersen)
Av Willy Gryting
(OPPBYGGELSE): «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dommen som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det målet dere måler, skal dere selv bli tilmålt. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg trekke flisen ut av øyet ditt! og se, det er en bjelke i ditt eget øye? Du hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du se å dra flisen ut av din brors øye.» Mat 7, 1–5
Her møter vi det motsatte av kristen formaning, nemlig kritikk uten kjærlighet og omsorg.
Vi må på ingen måte forstå Jesu ord om splinten og bjelken dit hen at vi som kristne ikke har noe med vår kristne bror og søsters feil. Det Jesus her vil til livs, er den nådeløse dom og kritikk uten kjærlighet, og uten først å rette blikket mot seg selv.
Den som bare er opptatt med å dømme andre uten selv å leve i lyset og under Guds dom over sitt eget liv, han vil igjen bli dømt av Gud med samme dom som han har dømt sin bor med.
Men det menneske som daglig lever i erkjennelse av sine egne synd og er villig til oppgjør med Gud og mennesker, han vil også få merke noe av Guds nød over menneskenes synd. Han kan også brukes av Gud til å hjelpe sin bror til å bli klar over sin stilling.
Skulle ikke min og din bønn mere bli noe av Davids? «Ransak meg Gud.» Da kan det hende Gud snart skulle lede oss for å gjøre ærend lik profeten Natan som ble ledet til David. Det er lett å kritisere og dømme. Det kan så mange. Vi trenger flere som kan gå formaningens ofte tunge vei både med ros og ris, slik at vi alle en dag skal kunne nå målet.
Slettnes fyr var reisemål lenge før langveisfarende biler tok turen dit. Fyret ble satt i drift 15. september 1905. Den tyske okkupasjonsmakten sprengte det brannhøsten 1944. Våren 1945 brant igjen en norsk gasslanterne på ruinene som ble bygget opp og senere vernet. Nå er fyrtårn og maskinhus pusset opp. På 115-årsdagen var det stor fødselsdagsfest på Slettnes.
–Jeg husker besøk på Slettnes i sommerferien etter krigen. Vi barna satt på trappa og spiste hjemmebakt finbrød med spikkelaks og multer mens vi så utover havet. Det er et fint minne som nå vokser enda mer i fantasien.
Det forteller Janne-Karin Norberg (81) opprinnelig fra Mehamn. Hun og søsteren Hill fulgte med sin mor Evelyn Henriksen (f. Johansen) på ferietur fra Mehamn til Gamvik.
–Min mor var venninne med Liv Riise som var gift med fyrvokter Johan Riise. Dermed ble det kaffebesøk på fyret i sommerferien. Det er en barndomsopplevelse som gjorde inntrykk, forteller Norberg som lekte med fyrfamiliens datter, Ingrid Riise.
Norberg husker plassen ved det gjenoppbygde fyret som var av betong. Det var slett og velegnet for å hoppe paradis med runde flate fjærasteiner som de fant i flomålet nedenfor fyret.
–Men vi barna fikk ikke gå opp i fyrtårnet, sier Norberg.
Det var først som voksen at hun kunne gå de 139 trappetrinnene opp i det 39 meter høye støpejernstårnet.
Bodde på fyret
Forfatter Ove Olderkjær har i boken «Norske fyr, Ei reise langs kysten» viet Slettnes fyr og fyrvokterfamilien Riise en side.
Ingrid Riise Johansen var vitne til hvordan fyrstasjonen ble sprengt i lufta av tyskerne da de evakuerte. Store prosjektil føk gjennom lufta. Heldigvis ble hytta deres i Hollendervika, ikke langt unna, spart, og der overvintret de evakueringshøsten 1944.
Det var ikke mye av fyrstasjonen som sto igjen etter krigen. Barna sprang mellom restene. Så tok gjenoppbyggingen til.
Fyrbygging
I boken «Fyrbyggerne» av Bjørn Arild Ersland forteller Ola Løvik fra Dalsfjord om reisen fra Volda til Gamvik for å gjenreise Slettnes fyr. Han hadde attest på at han var avluset.
–I Finnmark var alt ødelagt. I nærheten av fyret var det tre mennesker som overvintret første vinter etter at det var brent. Tyskerne hadde gjort en grundig jobb.
Arbeidskarene sprengte ut nye tomter og slo med slegge. Ersland forteller at det var så hardt at han tror hver mann spiste ett brød om dagen.
Ola Bjørnset fra Volda forteller at de øverste ringene på tårnet som var skutt i stykker, ble fjernet i 1946, slik at fyret kunne gjenreises sommeren 1947. Med vinsj heiste de opp plate for plate og skrudde dem fast.
–Det var flere som forsøkte seg i tårnet, men tålte det ikke, for de var redde for høyden. Når en plate ble heist opp, sto en mann på hver side og tok imot. Begge brukte hver sitt spett som ble tredd i hullene slik at det passet når platen skulle på plass. Vi strammet til om kvelden, men på grunn av bevegelsen i tårnet om natta så kunne vi ofte ta en ¾ tørn neste morgen. Fyret satte seg. Når vi kom opp til galleriet, skrudde vi på konsollene. Så la vi dørkplatene på toppen. Til slutt var det å sette opp rekkverket. Det var to i arbeidslaget som malte tårnet. De hadde en stol som var tre–fire meter bred og hang i talje, og så gikk de ut av vinduet. De brukte kjetting og et sikringstau rundt livet. Jeg husker at vi fra toppen kunne se helt til Berlevåg. Sommeren 1947 var vi ferdige med tårnet, fortalte Ola Bjørnset i boken «Fyrbyggerne».
Da familien Riise flyttet inn på den nye fyrstasjonen, gikk eller syklet barna til skolen, vel tre kilometer unna i Gamvik. Ingrid Riise Johansen hadde bryllupsfest på fyret. Det var hesteskyss fra Gamvik. Familien ble boende der i ni år til far gikk tilbake til fiskeryrket.
Flere besøk
Fyret har nok også hatt andre sjeldne besøk. Fyr- og merkevesenet, som det het før Kystverket, hadde et par stillinger som ble kalt for vikarierende fyrbetjenter. De steppet inn når noen skulle ha ferie eller av andre årsaker ikke kunne vokte fyrlyset. En av disse fyrvokterne var Kjell Møllemann.
Finmarkspostens journalist var en gang på en av sine streifturer til Slettnes fyr i 1981. Inne på kjøkkenet på fyrstasjonen satt gamvikværingen Arne Rask og Kjell Møllemann med kaffekoppene. Enda en ble funnet frem, og praten bølget som sjøens svake dønninger frem og tilbake om alt som rører seg på et fyr og havet utenfor.
Kjell Møllemann var en av Norges ytterst få vikarierende fyrbetjenter. Det var så sjeldent at også Aftenposten brakte bilde av den vikarierende fyrbetjenten lengst ute mot Østhavet. Møllemann gikk inn i vaktsystemet og voktet fyrstasjonen, tok værobservasjonene og pusset fyrlykta om nødvendig.
Det hendte også at Gamvik fikk besøk av for eksempel M/S Hekkingen som kom for å se på lyktene. En av dem Finmarksposten støtte på om bord på 1980-tallet, var NRKs programsekretær Erling Storheim fra det en gang så kjente radioprogrammet «Hav og havn». De laget også reportasje fra området. Skipet, som var driftet av Kystverket, vartet selvsagt opp med byssas beste kjøttkaker i brunsaus til middag.
Observasjoner
Det er kanskje ikke bare værobservasjoner som er blitt notert ned på Slettnes fyr.
En av de nærmeste naboene til Slettes fyr fra 1972 til 1985 var Elvegård. Fra et murhus ved en gammel nedlagt, uskyldig låve gikk det hemmelige NATO-kabler ut i havet som skulle fange opp signaler fra sovjetiske atomubåter på vei ut i de store hav under den kalde krigen.
–NATO var på jakt etter sovjetiske båter. På alle fyr rundt omkring hadde vi bøker med bilder av russiske marinefartøy av alle kategorier. Vi hadde våpen, maskinpistoler i tilfelle den russiske hær kom, fortalte tidligere fyrvokter Ulf Vassvik litt humoristisk i NRKs program «Hemmelige rum».
Det hvite glimtet fra Slettnes fyr kan ses hele 17,6 nautiske mil. Hva fyrvokterne opp gjennom tidende har sett i skipsleia mellom Honningsvåg og Vardø, eller mellom Laksefjorden og Tanafjorden, er ikke godt å si. De mest fryktinngytende skipene gikk trolig under havoverflaten når de smøg seg forbi i god avstand fra de farlige farvannene ved Slettnes fyr.
Slettnes fyr var også strategisk viktig for tyskerne under andre verdenskrig. Fyrlyset ble kun tent når tyske konvoier passerte. Våren 1945 ble en gasslanterne satt opp på ruinene av det gamle tårnet.
En ny tid
I 1973 flyttet den siste fyrvokterfamilien fra Slettnes. Bare de ansatte var på fyret. I 2005 ble Norges nordligste fyr på fastlandet automatisert og avbemannet. En æra var over, men tiden for Slettnes fyr var ikke over. Riksantikvaren sørget for at fyret ble fredet i 1998.
–De seneste årene er Slettnes blitt et yndet turistmål som alternativ til Nordkapp for dem som heller vil kjøre til det aller nordligste fastlandspunktet. I sommerhalvåret er det mengder av utenlandske biler på platået som av noen er omtalt som verdens ende, skrev Ole Olderskjær i sin bok.
Før i tiden var det litt vanskelig å komme inn i maskinrom og andre rom om man ikke kjente noen eller hadde ærender der. Nå er det åpent. Slettnes har kafé med egen gjestebok hvor man kan skrive en hilsen før eller etter kaffen.
Ruster ikke bort
For noen år siden bar fyrstasjonen litt preg av manglende vedlikehold. Den sterke vinden som stadig driver salt havfokk mot fyret, tærer både på jern, betong, eternitt, skifer og maling. Men nå har Kystverket, som er eier av fyret, sandblåst og malt fyrtårnet og maskinhallen. Fyret viste seg fra den beste side da 115-årsdagen ble feiret tirsdag den 15. september i strålende vær.
Gamvik kommune innbød på sin nettside til fest med kaffe, kaker, brus, is og pølser. Alle skolene deltok, meldte Slettnes fyr på sin Facebook-side. Pensjonert fyrvokter Ottar Olsen var også der. Folk var godt kledd for etter meteorologiske definisjoner er det aldri sommer på Slettnes. Heller ikke Golfstrømmen har klart å skape sommertemperaturer.
Ordfører Alf Normann Hansen i Gamvik kommune sa i sin tale at det er viktig å holde fyrhistorien levende. Han fremholdt at dette også krever stor innsats fra Kystverket som er eier og må vedlikeholde stedet.
Overingeniør Lennart Karlsen fra Kystverket i Troms og Finnmark understreket at de er avhengig av samarbeid med folk som vil formidle den gamle fyr- og kystkulturen videre. Han roste samarbeidet med Gamvik museum og Museene for kystkultur og gjenreisning av Finnmark. Han fortalte ifølge iFinnmark at de setter veldig stor pris på samarbeidet.
Også nestleder Jan Erik Raanes i Museene for Kystkultur og gjenreisning fikk sagt sitt. Det er Museene for Kystkultur og gjenreising i Finnmark IKS ved Gamvik museum som drifter fyret med overnatting, kafé og utstillinger. Fyret er vanligvis åpent for besøk fra midten av juni til midten av august og ellers etter avtale, skriver Kystverket på sin nettside.
Ennå er det lysglimt hver 20. sekund fra ytterspissen av Slettnesheia.
Emilie Enger Mehl (Sp), medlem av Stortingets justiskomite
Justisminister Monica Mæland fra Høyre la frem politimeldingen i juni i et forsøk på å rette opp nærpolitireformen, som har blitt omdøpt «fjernpolitireformen» på folkemunne. Regjeringen mener løsningen er en mer mobil tjenestestedsstruktur. Dette betyr i praksis politikontor i bobil.
Høres kanskje flott ut, men regjeringen har lagt ned over 120 lensmannskontor og fjernet politifolk fra både distriktene og bydelene i storbyene. En bobil kan aldri bli en erstatning for dette.
Senterpartiet har foreslått å opprette flere politistasjoner hvis kommunene vil det. Permanent, lokalt politi har en helt annen lokalkunnskap og tilstedeværelse enn man noen sinne vil kunne oppnå med en bobil. Det er en verdi i at politifolk ikke bare er ansatt på en lokal politistasjon, men også bor og deltar i lokalsamfunnet. Regjeringens nærpolitireform har ødelagt det ekte nærpolitiet som driver forebyggende arbeid og skaper trygghet i hverdagen.
Responstiden har gått opp med nærpolitireformen. Politiet er lenger unna, hvis de i det hele tatt kommer, og brannvesenet må ofte løse politiets oppgaver. Kommunene må betale. En bobil kjører neppe raskere i utrykning enn en vanlig politibil.
Trodde du politibobil var en billig løsning? Tro om igjen. På Finn.no kan du få kjøpt en 2020-modell Mercedez Benz-bobil til drøyt 1,2 millioner kroner, omtrent typen politiet bruker. Pluss ombygging til politiformål blir prislappen fort høy. Ombygging av vanlig patruljekjøretøy koster ofte rundt det dobbelte av nybilprisen. Vi kan derfor anta at en politibobil nærmer seg 2,5 millioner kroner før den er bemannet eller har kjørt en eneste kilometer.
Til sammenligning ville det kostet 2,4 millioner kroner årlig å beholde alle politistasjonene som er lagt ned i Vest politidistrikt (17 stk), eller 3,8 millioner i Innlandet politidistrikt (19 stk). Eksempelvis var husleia for Ullensvang og Eidfjord lensmannskontor på 30.000 kroner i året, eller kroner 85.000 i Masfjorden. Det som koster mest er lønn til politifolk, og de trenger vi flere av uansett om de skal kjøre campingbil innom distriktene eller ta politibilen ut fra et lokalt kontor.
Ifølge Midt-Troms regionråd vurderes det nå å legge ned enda flere politistasjoner i Troms politidistrikt, uten at kommunene er involvert. Det er galskap at regjeringen mener en politibobil som av og til kjører ut fra for eksempel Tromsø tre timer unna kan erstatte politiet som tidligere har jobbet på nedlagte Salangen, Skånland eller Kvæfjord lensmannskontor som har mistet 14 stillinger under reformen.
Politibilene har ellers et stort behov for oppgradering. 500 politibiler er over anbefalt alder for å fungere i tjenesten, men det er ikke penger til utskiftning. Det er et pengesluk å være fattig. Kostnadene løper fort når bilene må repareres og politifolk må drikke kaffe på verkstedkontoret i stedet for å være ute i patrulje. Senterpartiet vil heller prioritere nye biler og flere politifolk enn svindyre campingbiler.
Konseptet politibobil kan sikkert være nyttig i noen situasjoner, men helt feil å prioritere nå. At regjeringen vil ha nærpoliti i bobil blir på grensen til komisk. Det er respektløst å forvente at folk rundt om i Norges land skal være fornøyd med en bobil som svinger innom fra tid til annen, i stedet for det lokale politiet regjeringen har tatt fra dem.
Av Vidar Norberg
Fredag kveld den 18. september går Israel inn i det nye året 5781.
Det ser ut til at det jødiske nyttåret rosh hashana blir annerledes i år. Fare for koronasmitte gjør at de mange store samlinger i synagogene og festlige samlinger i hjem og samfunn blir redusert.
Rosh hashana betyr årets hode. Det kalles i den norske bibelen for basunklangens høytid. Påbudet om å holde denne høytid finner man i 3. Mosebok 23, 24–25:
«Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde hviledag med basunklang til påminnelse og en hellig hviledag. Da skal dere ikke gjøre deres vanlige arbeid, og dere skal ofre ildoffer til Herren».
Det som spesielt kjennetegner rosh hashana, er at det skal blåses i basun eller i bukkehorn som kalles shofar. I jødisk tankegang skal denne sterke lyden kalle til anger og bot for året som gikk.
Tradisjonen sier at nå ser Gud i et nu gjennom alle mennesker og det de har gjort. Herren skriver så navnet opp i tre ulike bøker. I boken til liv står de rettferdige oppskrevet. De helt onde står i de ondes bøker, innskrevet til død. Så er det flertallet som har både gode og onde gjerninger. De har nå tid til å gjøre opp sin synd slik at de kan bli skrevet inn i boken for dem som får leve til neste år.
Det sies at shofarens lyd er så inntrengende at den når opp til Gud, akkurat som et menneskebarns gråt når inn til sine foreldre. I synagogene skal det blåses i shofar hele 101 støt. Vanligvis er det en rabbiner som gir signal til shofarblåseren når det skal korte støt og stakatostøt. Til slutt et langt støt. I tusenvis av synagoger er det vanligvis fullt av mennesker som lytter intenst til denne lyd.
I år kommer neppe synagogene til å være fulle av mennesker som lytter til shofaren. Men det betyr ikke at det blir stille i Israel. Jødene vil nok oppfylle sin plikt til å blåse i shofaren.
–Det er økt etterspørsel etter shofar i år. Mange mennesker vil ha små samlinger og blåse shofar. Vanligvis selger vi shofar til turister, men i år er det jødene som kjøper shofar, sier Eli Ribak i Shofarot til Radio Kan.
Det betyr at bukkehornene ikke støver ned i et skap langt borte i utlandet.
–Vi produserer shofarer hele året. Og selger like mange, selv om turistene er borte.
Ribak mener alle kan blåse i shofar. Han gir ti sekunders opplæring når han selger shofar. Tel Aviv kommune ønsker også å drive kurs i shofarblåsing.
–Å blåse shofar gir deg en bedre følelse for du oppfyller en av Bibelens plikter, sier Eli Ribak i Shofarot.
For å lage en shofar kan man benytte horn fra mange kosher-dyr. Det vanligste er horn fra en vær. Et bukkehorn gir ikke noe lyd fra seg. Det er håndverkere som koker og bøyer hornet, et tegn på ydmykhet. Horn fra okse og ku kan ikke benyttes siden de minner om avgudsgullkalven.
En annen skikk på rosh hashana er å gå til havet, et vann, dam eller elv. Ortodokse jøder vrenger sine lommer og kaster lommerusk og steiner ut i vannet. Det er en symbolhandling på at syndene kastes i glemselens hav. «Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.» (Mika. 7, 19)
Shana tova betyr godt nytt år og er en vanlig nyttårshilsen. Ofte dypper man en eplebåt i honning og ønsker hverandre et godt og søtt nyttår. Eplebåten er et bilde på Guds øyenstein (Sak. 2,12), mens honningen er et bilde på velsignelsen.
Det blir neppe så mange ungdommer som deler ut eple med honning i disse koronatider. Men i hjemmene kommer nok eplebåtene og honningen til å stå på bordene. Selv om det er færre folk rundt bordene, blir det kanskje flere små bord med shofar, eple og honning.
Fra rosh hashana telles det ti botsdager til den store forsoningsdagen yom kippur med 25 timers faste. Derfra er det fem dager til løvhyttefesten som varer i sju dager. Høstens store valfartshøytid avsluttes med simchat Tora, Mosebøkenes gledesfest som er den åttende dagen.
Karmel ønsker alle shana tova!
Lederen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT
Abonner og les mer – 500 kroner i året
e-post: Karmelin@netvision.net.il
Båter på havna i Båtsfjord. (Foto: Solfrid Elise Valnes Pedersen)
Nå har tyttebæra fått den fine røde fargen som viser at den nå er ordentlig moden. Septemberdagene kan være fine så lenge det ikke regner slik at alt blir vått. I nature endrer fargene seg. Løvet blir gult, skriver Sør-Varanger Avis.