Hilsen fra Finnmark
I Finnmarkshilsens serie «hvor ble det av predikantene» skriver Olav Berg Lyngmo om Gunnar Brustad i Norges samemisjon. Han var en bauta med nådegave til å forkynne Guds Ord, som lov og evangelium. Loven til oppvekkelse, og evangeliets trøst til de bedrøvede hjerter, som er syndenes forlatelse i Jesu navn og blod! Trykk på bildet av Brustad i oppbyggelsesspalten og les mer.
Av Olav Berg Lyngmo
(FOTO-MINNER): Gunnar Brustad var en bauta i Norges Samemisjon (NSM). Han ble født i Nes på Romerike 4. juni 1909, og døde i Tromsø 12. mars 1999. Han kom til tro i tenårene, og utpå nyåret 1932 var han på plass som nyutdannet agronom og gårdsbestyrer ved barnehjemmet Hans Schanches minne i Tana. Tjenesten i Tana ble begynnelsen på en lang arbeidsdag i NSM.
Brustads virke i NSM kan ikke beskrives bare med noen få linjer. Han var blant annet en aktiv skribent, og ble et viktig bindeledd mellom Samemisjonens foreninger og predikantene som var ute i tjeneste. Det er naturlig å nevne litt i forbindelse med bildet som ble tatt i Kautokeino kirke, en gang på 1990 tallet.
På midten av 1930-tallet kom Gunnar Brustad til Tysfjord. Der ble han gårdsbestyrer ved Fredly barnehjem og aldershjem. Samtidig var han predikant i området. Det ble etter hvert kjent at Brustad hadde nådegave til å forkynne Guds Ord, som lov og evangelium. Loven til oppvekkelse, og evangeliets trøst til de bedrøvede hjerter, som er syndenes forlatelse i Jesu navn og blod!
Etter 1935 dro han til Indremisjonens bibelskole i Oslo for å bli bedre rustet til forkynnertjeneste. Senere tok Brustad eksamen i samisk, og året før tyskerne brente Finnmark, i 1943, ble han kalt til tjeneste som predikant (Finnmarkssekretær) i Norges Samemisjon.
Med stort pågangsmot og med Guds kraft skjøttet han denne tjeneste helt frem til sommeren 1984. Da var han passert 75 år. Den 1. juli 1979 ble Gunnar Brustad tildelt Kongens Fortjenstmedalje. Men Brustad sluttet ikke i sitt kall! Han fortsatte i tjenesten. Han hadde møter i Samemisjonens kretser i sør. Han kjørte med egen bil fra Tromsø der han bodde, til avtalte møter og samlinger i Finnmark, og til Ballangen og Bjerkvik som i dag utgjør Narvik kommune. Dette for å nevne noe.
Kirketjener Anna Martinussen i Bjerkvik (født samme dag som Brustad, men i 1924) fant en gang en stor plastpose med Brustads medisiner i kirka. Hun tenkte, hvordan kan Brustad overleve uten disse livsviktige medisiner? – Men selvsagt overlevde Brustad. Han hadde med seg medisiner i reserve i bilen!
Etter at vi kom til Kautokeino (som sokneprest-familie) i 1986, var han ofte på besøk hos oss. Gjennom Finland ble Kautokeino første stopp. Våre barn så frem til at han skulle komme innom. Da fortalte han blant annet om Vesleblakken og Gullhår. De minnes Brustad som en varm person og en god forteller. Han kunne fortelle om mange rike opplevelser fra mange års tjeneste i Finnmark. Han hadde venner forskjellige steder. Han mintes mange predikanter med glede og takknemlighet, blant annet Andreas Børressen, Vestre Jakobselv, Bertheus Antonsen, Beisfjord, og Jens Pedersen, Ballstad i Lofoten. Brustad møtte dem på sine mange reiser. Han fikk meget god kontakt med det samiske folk, også læstadianere. Ikke minst i Tana. Brustad fikk tillit og inngang blant folk på grunn av sitt vesen og sin bibeltroskap. Han brukte å si: «Guds faste grunnvoll står!» – Det er et minneord som må få leve videre i NSM.
(MINNEORRD): Anne Berit Fjermedal Gali fra Nore i Numedal døde tirsdag den 13. oktober 2020 etter lang tids kreftsykdom. Hun bodde mange år i Israel og møtte mange mennesker som kom til det norske overnattingsstedet Beit Skandinavia i Haifa. I 1999 begynte Anne Berit å arbeide i Gravhagen i Jerusalem hvor hun guidet både på norsk og engelsk.
Anne Berit har også skrevet artikler for avisen Dagen. Da hun gikk på Fjellhaug bibelskole, hadde hun journalistikk som valgfag. Hun gikk Israel på kryss og tvers. Hun hadde store kunnskaper om landet og folket.
Anne Berit likte oppgaven med å guide og å fortelle om Israel. Hun fortalte om folkehøyskoleelever som fikk et helt nytt syn på Israel når de kom ned, og hun så det som sin oppgave å gi rett og god informasjon om landet og folket.
Sionisten fra Nore sa at Bibelens land ikke kan sammenlignes med noe annet reisemål. Det gir nærhet til de bibelske tekstene, og man får et nytt forhold til sin bibellesning. Som guide i Gordons Golgata fikk hun anledning til å fortelle om at dette kan være hagen til Josef av Arimatea, et mulig sted for Golgata og Jesu grav. Hun fortalte at hun hadde truffet mennesker som bryr seg lite om Bibelen, men når de kommer til Israel begynner de å tenke på at her gikk Jesus.
Anne Berit kunne også avsløre både propaganda og feilinformasjon om landet. Hun sa at det er viktig med kunnskap om historien, også før staten Israel ble opprettet. Og den som spurte den norske sionisten, fikk forklaringer. Hun var alltid beredt med sine vennlige og innsiktsfulle svar til alle mennesker.
Med innlevelse sa Anne Berit at det ikke er tvil om at jødene har bibelsk rett til landet. Hun fremholdt at Gud utvalgte det jødiske folk, og at Herren ga dem landet, og de har også en politisk rett til det.
Livet i Israel ga henne også muligheter til å grave i jorden. Hun var med på å grave frem bygninger fra egyptisk tid rundt 1500 til 1200 f.Kr. i Beit Shean. Anne Berit kjente godt til bibelhistorien til området fra 1. Samuel 31. Videre visste hun om jødisk bosetning og arkeologiske funn både på Golan og Hebron som viste jødisk bosetning langt tilbake i tid.
Det som kanskje var mest interessant, var Anne Berits syn på Bibelens profetier. Hun sa at man ser at de oppfylles i Israel. Herren skal samle jødene tilbake til Israel, og staten ble opprettet etter nesten 2000 års ikke-eksistens. Anne Berit sa det er trosstyrkende å være vitne til dette, og det viser at Gud ikke har trukket seg tilbake. Han er historiens Herre. Det betyr at alt skjer etter Hans vilje. Det betyr imidlertid ikke at alt som hender, er Hans ønske fordi det ennå er synd i verden.
–Jeg er overbevist om at Gud holder sin hånd over landet og folket. Herren våker over landet fra årets første til årets siste dag. Det har vi sett i tidligere kriger. Dersom ikke Gud hadde bevart jødefolket, hadde det aldri gått så bra, sa Anne Berit i et intervju med Dagens journalist i 1993.
Hennes hjem de seneste år var i Moshav Givat Jearim, med utsikt over fjell og vakre israelske skoger, med Middelhavet i det fjerne. Ikke ulikt naturen Norge. Det var et norsk hjem. På veggen var det bilder av hennes forfedre, malerier fra hjemmemiljøet i Norge. Hun hadde også sin klassiske norske boksamling der.
Anne Berit var håndarbeidslærer og arbeidet i Norge på Kvås folkehøgskole. Et av de viktigste hobbyrommene for henne var kanskje syrommet. Det var utsøkt håndarbeid der. Da KARMEL besøkte hennes hjem i februar i år, snakket hun om at det var så meget hun skulle sydd, lest, sett og gjort. Men hun visste at hun var alvorlig syk.
Blodprøvene i januar var ikke så bra som tidligere. Anne Berit kjente smertene og var ikke overrasket. I en e-post skrev hun: «Naken kom jeg fra min mors liv, og naken skal jeg vende tilbake. Herren gav, Herren tok, Herrens navn være lovet!» (Job 1, 21)
–Men en dag, kanskje veldig snart, skal vi alle forlate denne verden, og ingenting av dette kan vi ta med oss. Da er det bare en ting som teller, om jeg har det rett med Jesus. Og da gleder jeg meg til å få en ny kropp, fri for kreft og smerte!» skrev Anne Berit i mai.
Mange mennesker ba for Anne Berit. Det var også håp i stadig nye medisiner som israelerne stilte til disposisjon. De virket ikke, og det gikk fort nedover. I tankene var også valgets kval om hun skulle vende tilbake til Norge slik familien ønsket. Et par uker før hun døde, fikk hun følge av den norske guiden Elin Clausen Elkouby og Anne Berit kom hjem til barndomshjemmet på Nore i gamlelandet. Der fikk hun være sammen med familien i et par uker. Hun la seg til å sove og våknet ikke mer. Søstrene holdt henne i hånden da hun trakk sitt siste sukk. I bakgrunnen lød sangen «Kven kan seia ut den glede å få væra Kristi brud…»
«Slik er det med min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død.» (Fil, 1, 20), skrev Anne Berit en gang.
En fin, kristen Israel-venn er gått hjem til Herren. Hun hadde en klippefast tro på Jesus, oppstandelsen og det evige liv.
Fred over Anne Berit Fjermedal Galis minne.
Vidar og Heljä Norberg
Av Olav Berg Lyngmo
(FOTO-MINNER): Ole Johansen Turi (1921-2002) traff jeg første gangen i Honningsvåg. Han var sammen med Arthur Olsen (Samemisjonen) som tolk.
Da jeg kom til Kautokeino i 1986 som sokneprest, var Ole klokker og menighetssekretær. Han var en flink pedagog. Jeg lærte mye samisk sammen med Ole. I 1987 hadde jeg min første tur hos flyttsamer langs kysten. Fra Balsfjord i sør til Skaidi i nord.
Ole var med som kjentmann og tolk. Han visste hvor flyttsamene bodde sommerstid.
(14. oktober 2020): Vinteren er i anmarsj på de mest utsatte fjelloverganger. På Ifjordfjellet ble det nesten helt hvitt onsdag. Det var også litt snå på Gednje og Barta.
Vanligvis kommer og går snøen noen ganger før den legger seg for vinteren. Men vintrene er ikke helt som før i tiden. De er blitt mildere og kortere.
Veien over Ifjordfjellet er bygget opp i høyden og tåler litt fokk og rokk før den fyker igjen.
Flere stortingsrepresentanter fikk innbrudd i e-postkontoene sine 24. august. Nå mener regjeringen at Russland står bak.
–Basert på det informasjonsgrunnlaget regjeringen besitter, er det vår vurdering at Russland står bak denne aktiviteten, sier utenriksminister Ine Eriksen Søreide i en pressemelding, skriver Forsvarets Forum.
Ansatte og representanter i Venstre, Ap, Sp og Høyre ble rammet av innbruddet på sensommeren i år, der det ble lastet ned ulike mengder data, skriver VG.
Søreide møtte pressen kort tid etter at hun offentliggjorde at regjeringen mener Russland sto bak dataangrepet mot Stortinget. Hun kaller hendelsen uforsvarlig og har innkalt den russiske ambassaden til UD
Norge og Jordan har inngått en militær samarbeidsavtale. Den innebærer at over de neste fem årene skal norske og jordanske spesialstyrker trene sammen. De skal kunne løse skarpe oppdrag i Midt-Østen, også utenfor Jordan, ifølge NRK. Nå vil opposisjonen på Stortinget ha svar på hvorfor norske spesialstyrker sendes til Midt-Østen for å trene på ørkenkrig, skriver Forsvarets Forum.
Bjørnar Moxnes fra Rødt er rystet over at Bell-helikoptre som skulle bistå Hæren og sikre beredskap i Nord-Norge er sendt til Midt-Østen.
–Vi har ikke hørt et ord om dette i Stortinget. Forsvarsministeren må komme og forklare seg, sier Moxnes.
Av sivilagronom Lars-Arne Høgetveit
(KOMMENTAR): Det er underlig å skue flere spaltister i avisen Dagen åpent bekjenne at døden kom inn i verden før syndefallet i Edens hage. Det blir konsekvensen av at de uttaler at det finnes fossiler som er eldre enn ca. 6000 år. Guds Ord er helt klart – døden kom inn samtidig som syndefallet. I 1. Mosebok 3, 3 leser vi om frukten på treet midt i hagen:
«Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere.» Umiddelbart, i vers 4, avkrefter slangen (djevelen) at så ville skje! I vers 6 skjer syndefallet, og i vers 21 lager Herren klær av skinn og kler Adam og Eva, og vi ser konsekvensen av syndefallet da dyr må bøte med livet. Før syndefallet var alt «såre godt!». Og går vi helt mot slutten av Bibelen, i Johannes’ åpenbaring 21 vers 4, er vi igjen tilbake til Paradisets tilstand: «Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer.»
Og slik kunne vi gå gjennom Bibelen vers for vers og dokumentere jordens alder (Lukas 11, 50), skapelsesdagenes lengde (2. Mosebok 20, 11), tidsangivelsen for menneskets skapelse (Lukas 11, 50) m.fl.
Synet på fossilene gir oss et enkelt uttrykk for om en tror på Guds Ord om skapelsen eller er en del av den sekulære vitenskapen som forteller oss at Gud lyver når Guds Ord sier at døden kom inn med syndefallet. Det at en forsvarer motsatsen til Bibelen Ord, gjøres kanskje fordi en ikke vil bli ledd ut av verden eller vil innrømme at en hele arbeidslivet har postulert feil fra kateteret – det sitter det for langt inne å innrømme. Den kambriske eksplosjon (en plutselig enorm kirkegård av fossiler) hopper man bukk over, den kirkegården av fossiler som direkte peker på en enorm global flom – den flommen som i en rask katastrofe fossilerte milliarder av organismer, en enorm flom som til slutt sto 15 alen over de høyeste fjell, og som Bibelen plasserer i år 2.349 f.Kr. Mange vil huske tegningen av oversvømmelsen (The deluge) av Paul Gustave Louis Christophe Doré, det gjør et inntrykk på oss mennesker å se syndens konsekvenser billedlig – der mennesker og dyr drukner i syndefloden, og Gud er Gud og mennesket helt Ham underlagt.
Alvoret i alt dette er at en fører mennesker vill, og leser vi i Salme 73, versene 11 og 18 får vi et klart inntrykk av hva som kan skje om en forlater Guds vei: «Og de sier: Hvorledes skulde Gud vite noe? Er det vel kunnskap hos den Høyeste?» …«Ja, på glatte steder setter du dem; du lot dem falle, så de gikk til grunne.» Forsvarer man en slik millioner av år fossillære, så er det i ånden fra bibelkritikken. Vi rammer i samme åndedrag jomfrufødselen, Jesu oppstandelse, resten av Guds Ord og også selve målet til kristne – håpet om himmelen og en syndfri evighet basert på nåden i Kristus. Og ved at vi åpner opp for at Bibelen er en bok på linje med andre bøker, hvilket den ikke er, så åpner vi på vid vegg opp for sosialdarwinismens onde samfunnskrefter.
Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no
Russelva i Russelvdalen. Den har sitt utløp i Kokelv i Kvalsund. I elva er det både laks, sjørøye og sjøørret. Elva finner man på vei til Havøysund. (Foto: Solfrid Elise Valnes Pedersen)
