Hilsen fra Finnmark
Den 27. januar er den internasjonale holocaust-dagen. Den markeres i flere land til minne om over seks millioer jøder som ble drept av nazistene under den 2. verdenskrig. Ruth Norrman (81) overlevde holocaust. Nå har hun har gjort aliya fra Sveits til Jerusalem. Trykk på bildet i nyhetsspalten og les mer. (Foto: Sara Rivai)
Av Sara Rivai
Ruth Norrman (81) bor på aldershjemmet «Bet Bart» i Hebron-veien i Jerusalem. I slutten av november 2020 gjorde hun aliya fra Bazel i Sveits etter at hun ble enke. Hun overlevde holocaust.
Ruth ble født i Amsterdam i Holland en 15. august 1939. Hennes foreldre ble drept i konsentrasjosleiren Bergen-Belsen under den andre verdenskrig. Hun ble selv reddet under krigen, men vil ikke fortelle hvordan.
Senere kom hun til Sveits der hun traff sin mann Shmaya. De giftet seg i 1962 i den jødiske menigheten i Basel og bodde der. Hennes mann eide en ur- og klokkebutikk. Hun arbeidet i en barnehage i mange år.
Ekteparet fikk to barn, Alfred og Esti. De gjorde aliya for lenge siden. Sønnen bor i Psagot i Benjamins land, og datteren bor i Kiryat Moshe i Jerusalem. Ruth har en søster som bor i Amsterdam.
Ruth er trist fordi hennes mann døde, men er glad for at hennes barn fikk ideen om at hun skulle gjøre aliya og bo i Jerusalem på et fint aldershjem som hun liker meget godt. Der har hun sin egen leilighet og det er spisesal. Det bor 80 personer på hjemmet. De har mange aktiviteter der de som ønsker det, kan være med. De har alt de trenger og trivelig hage.
–Jeg liker Jerusalem som er en fin by, og «Bet Bart» er en god plass med god atmosfære, sier Norrman.
Det er aldri for sent å gjøre aliya. Bibelen sier at eldre skal komme og bo i det land som Herren har lovet.
Den 27. januar er den internasjonale holocaust-dagen. Den markeres i flere land.
Datoen er valgt fordi konsententrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau ble frigjort av soldater fra Sovjetsamveldet.
FNs generalforsamling vedtok i november 2005 at 27. januar skal være internasjonal holocaust-dag.
Artikkelen er hentet fra KARMEL ISRAEL-NYTT
Abonner og les mer – 500 kroer i året
E-post: karmeli@netvision.net.il
Av Knut-Einar Norberg
Den sosiale medieplattformen Facebook fjernet en uttalelse fra statsminister Binyamin Netanyahu og en automatisert kontaktfunksjon på plattformen etter at statsministeren sa han ønsket telefonnummer for å kontakte folk for å be dem om å ta koroavaksinen.
–Dersom du vet noen som er nervøse med hensyn til vaksinen, send meg telefonnummeret og kanskje overrasker jeg dem og ringer dem, sa han i posten.
Dette ble for mye for Facebook som mente han brøt reglene ved å be om andres telefonnummer, og de fjernet posten hans. Facebook og andre sosiale medier er kommet under sterk kritikk for å ha sensurert politikere og grupper de ikke liker.
Av Olav Berg Lyngmo
(FOTO-MINNER): Ved en søndagsskoleavslutning tar man gjerne en tur ut i det fri eller et nabobesøk til en annen søndagsskole. I 1995 valgte Elvebakken søndagsskole i Alta å besøke barn på vidda. Vi presenterer her et scannet bilde som er tatt på Jámetmielli i Kautokeino.
Det sentrale i en søndagsskole er alltid bibelhistorie, katekisme og salmesang. Det hører også med til innholdet i en slik busstur. Sjåførene Kjell Ivar Thomassen og Magnar Grøneng sørget for sikker transport av små og store, omkring 100 i tallet, til et trivelig opphold i godt vær på Finnmarksvidda. Bål, pølser og kos utendørs hørte med til turen.
Tidspunktet i denne nordnorske og lyse årstid var før mygg og knott overtok sommeridyllen. De nevnte småkryp melder sin ankomst på vidda ved St. Hans-tider. De merkes gjerne ved den årlige friluftsgudstjenesten omkring midten av juni ved hytteområdet Vuorašjávri. Jámetmielli er en gammel gravplass fra 1640-tallet. Den ble neppe brukt etter at Kautokeino kirke ble bygget av svenskene. Kirken ble tatt i bruk i 1701 og vigslet i 1703. Og brent av tyskerne høsten 1944.
(FORSVARET): På grunn av den pågående koronapandemien og smittesituasjonen i Norge, besluttet regjeringen tirsdag å avlyse de planlagte vinterøvelsene med allierte i indre Troms. 10.000 soldater skulle etter planen ha deltatt.
Beslutningen innebærer at øvelsene Rein I og Joint Viking i mars avlyses. Det vil ikke bli tatt inn nye allierte styrker til indre Troms. For de styrkene som allerede er på plass, vil det bli gjennomført en styrt avvikling og retur til sine hjemland.
– Den alvorlige smittesituasjonen i Norge som har utviklet seg de siste dagene, gjør at regjeringen er kommet til at de planlagte allierte øvelsene må avlyses. Vi må være føre var for å prøve å unngå spredning av det muterte viruset, sier forsvarsminister Frank Bakke-Jensen.
Joint Viking er en stor vinterøvelse som holdes i regelmessig i Norge. Den omfatter styrker fra land, sjø og luft – i tillegg til allierte styrker. Øvelsen skal teste Forsvarets evne til å gjennomføre militære operasjoner under krevende vinterforhold, demonstrere vår evne til å forsvare Norge, og samhandle med allierte styrker.
– Det er en omfattende logistikkoperasjon å returnere de allierte styrkene fra Troms til sine respektive hjemland. Vi legger derfor opp til en styrt og velorganisert avvikling, sier forsvarssjef general Eirik Kristoffersen.
Han legger til at Forsvaret har hatt tre prioriteringer gjennom pandemien: Holde Forsvaret operativt, hindre smittespredning og bistå sivilsamfunnet ved behov.
– Disse prioriteringene ligger fast. Gjennom hele pandemien har Forsvaret vist at vi er i stand til å opprettholde operativ evne gjennom godt smittevern. Vi har løst oppdrag både i inn- og utland. Gjennomføringen av alliert mottak nå i vinter har skjedd i nært samarbeid med helsemyndighetene og i god dialog med lokalsamfunnet, understreker general Kristoffersen.
Joint Viking 2021 skulle ha funnet sted i Nordland og Troms og Finnmark, hovedsakelig langs fylkesgrensen fra Bjerkvik til Harstad. Øvelsen skulle vært holdt i mars 2021, og rundt 10.000 soldater skulle ha deltatt – hvorav rundt 3.400 allierte deltakere fra utlandet.
Av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, tidligere stortingsrepresentant og statsråd (A)
Hva er Norge? Er Norge samlingen av de statlige institusjonene rundt Karl Johan midt i Oslo; Stortinget, Slottet, regjeringskvartalet, Høyesterett og Universitetet? Eller er Norge det utrolige mangfoldet fra Setesdalsheiene til Finnmarkskysten, fra Utsira til Holmenkollen?
Ser du Norge utenfra, i et satellittperspektiv, så har Norge to kjennetegn. Langt mot nord. Enorme havområder. Norge er nord og Norge er hav! I Nord-Norge er dette aller tydeligst. Det gir oss enorme muligheter. Fra fisk, olje og skipsfart. I framtiden også fra havvind og mineralske ressurser på havbunnen. Men det preger også våre utfordringer. De enorme avstandene og den spredte bosettingen. Det er like langt fra Oslo til min hjemby Vardø, som fra Oslo til Roma.
Internasjonale undersøkelser viser at Norge er et av landene med minst forskjeller. Vi har utviklet en samfunnsmodell hvor alle betaler skatt etter evne, til et fellesskap som gir alle den samme mulighet til grunnleggende velferdsgoder som utdanning, helsetjenester og eldreomsorg. Norge er likt!
Men samtidig er Norge forskjellig! Med utallige små, levende samfunn rundt i hele landet. Med ulike særpreg ut fra hva stedene er sprunget ut av. Henningsvær og Vardø ut fra århundrer med fiskerivirksomhet. Elverum og Levanger ut fra tømmer. Haugesund og Farsund ut fra skipsfart. Røros og Kongsberg ut fra bergverk. Rjukan og Årdal ut fra vannkraft. Stavanger og Stord ut fra olje. Levende kulturer. Levende mangfold.
Samtidig har det vært en bevisst norsk politikk å ta vare på mangfoldet. Målet har i årtier vært å «bevare hovedtrekkene i bosetningsmønsteret». Fordi mangfoldet har vært sett som en kvalitet. Og med respekt for at menneskene har tilknytning og identitet. Forskjellen til Sverige er slående. Når du kjører gjennom Sverige ser du skog. Ikke mennesker og levende samfunn.
Vi gledes over vekst i reiselivet. Hurtigruta fylles med turister som vil se kysten. Men også Chile har lang kyst. Strekker seg ned mot sør som Norskekysten strekker seg mot nord. Men menneskene reiser ikke på samme vis til Chile. De reiser til Nord-Norge for å se levende samfunn. Mennesker som utnytter de lokale ressursene. Som bygger landet. Som er Norge.
Samtidig er utfordringen overveldende. Folketallet i deler av Nord-Norge har falt dramatisk. Og utfordringen øker. I store deler av Distrikts-Norge anslås videre nedgang.
Vi kan trekke på skuldrene å si at det dessverre er en internasjonal trend. Men det er også en internasjonal trend at forskjellen mellom rike og fattige øker. Det betyr jo ikke at vi slår oss til ro med at det skjer.
I årene framover blir utfordringen større. Ikke minst fordi befolkningsstrukturen endres.
Vi blir flere eldre. Det er i seg selv en utfordring fordi det blir færre yrkesaktive som ikke bare skal betale for, men som også skal utføre helse- og omsorgstjenestene for de mange eldre. Det forsterkes ved at inntektene fra olje og gassvirksomheten vil bety mindre. Det blir mer krevende å betale en enda større regning.
Men i enkelt områder vil i tillegg antall unge gå ned. Enkelte kommuner vil preges av færre innbyggere, og blant dem en flere eldre og færre unge. Det blir rett og slett vanskelig å gi gode nok tjenester, fordi det er for få til å utføre dem.
Utfordringen er særlig stor langs deler av kysten i nord. I nesten alle kystkommunene i Finnmark er folketallet over tid blitt halvert. Halvert. Hus står tomme. Butikkvinduer er mørke.
Dette reiser to spørsmål:
Den ene er hvordan befolkningsnedgangen kan stoppes. Den andre er hvordan vi skal gi alle innbyggerne gode velferdstjenester uavhengig av hvor de bor.
Dette møtes i forbausende stor grad med et skuldertrekk. Og påstand om konflikt mellom by og land.
Men, dette er et helt annet og mye større spørsmål: Det er et spørsmål om hvilket land vi vil være.
Er politikkens og nasjonens oppgave å skape et samfunn som er mest mulig effektivt, tjener mest og bruker minst? Om å gjøre oss mest mulig lik London og Paris?
Eller er oppgaven å forvalte et samfunn som tar vare på det særpreget og det mangfoldet av regionale kulturer som Norge består av. Ta videre det mangfoldet som ER Norge.
Hvor lenge er det siden vi har sett ambisjonen om å «bevare hovedtrekkene i bosetningsmønsteret»? Det formuleres ikke lenger som et mål. De distriktspolitiske virkemidlene er svekket og endret. Bevilgningene til bedriftsrettede virkemidlene i distriktene var i 2002 på 741 millioner kroner. I 2019 var bevilgningen til slike låne og tilskuddsordninger på vel 318 millioner kroner.
Men nedgangen i Distrikts-Norge er ikke en naturlov. Nedgang kan møtes. Muligheter kan utnyttes. Det er krevende. Men det er også et spørsmål hva vi vil. Skal vi nå gå over i en fase hvor målet er avgrenset til å gi de eldre som blir igjen i utkantene brukbare tjenester. Eller har vi en ambisjon om utvikling. For å bevare Norge slik det er. For å være et land i nord og ut mot havet. Ikke bare i byene.
Etter krigen bygde regjeringen opp det som ble kalt Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri. Finotro. De tok i bruk det nyeste nye.
Da Håkon Kyllingmark åpnet kortbanenettet var det ikke for at det var spennende å fly. Det var for å korte avstander. Skape utvikling. Sikre bosetting. Det var jo ikke selvsagt at Norge skulle bygge kortbaneflyplasser, selv om Canada og Australia fløy med små fly. Det var et valg. Basert på vilje.
Nå er vi i en tid hvor teknologi gir områder som Nord-Norge mulighet for et kvantesprang. For hva er Nord-Norges største utfordring: Avstander. Og hva er særpreget ved ny digital teknologi: Det fjerner avstander. Du kan sitte i Berlevåg og delta i arbeid i Australia eller i Chile i sann tid.
Det kan samtidig lette arbeidsoperasjoner. Mye av det vi mangler helse- og omsorgspersonell til å gjøre, kan utføres gjennom velferdsteknologi. Vi kan løse flere velferdsoppgaver i utkantene selv om forholdet mellom unge og eldre endres.
Vi kan legge oppgaver ut som før måtte gjøres i sentrale strøk. Vi trenger ikke å flytte et helt direktorat ut av Oslo. Ansatte i samme avdeling kan i prinsippet jobbe hvor som helst.
Dette endrer dimensjonene fullstendig. Slik flytrafikken endret Nord-Norge.
Men da må vi ville det. Gjøre det. Vi kan ikke bare tenke at småflyplasser kan endre transportmønsteret. Vi måtte bygge dem. Vi kan ikke bare registrere at den digitale teknologien endrer måten vi lever på. Vi må bruke den – til vår fordel.
Men da må vi bestemme oss for hvilket land vi vil være.
Artikkelen er sakset fra iFinnmark.no uten forespørsel til forfatter
Fokk og råkk rundt Mehamn kirke tirsdag morgen. (Foto: Mehamn.net, webkamera)
Av Sara Rivai
(NYTT): Den gamle, tyske Schneller-bygningen i Jerusalem, som en gang rommet industri, barnehjem og luthersk kirkesal, skal nå bli til museum for Israels menigheter fra hele verden.
Den tysk-sveitsiske lutherske misjonæren Johann Ludwig Schneller kjøpte i 1855 eiendommen i bydelen Geula i Jerusalem av en arabisk mann fra Lifta. Schneller fikk støtte fra tyske protestanter og drusiske bønder i Libanon. Byggingen pågikk fra rundt 1854 til 1900-tallet. Det store komplekset med et gotisk klokketårn ble brukt som barnehjem for arabiske og jødiske gutter, noen kom fra Syria.
Et stort bygg i Jerusalem
Schneller-bygget var det første i landet som ble bygget med teglstein på 2000 år. Leiren ble tatt fra en vannkilde ved Motza. Arkitekturen er i europeisk stil. Man finner her flate tak som man trenger treverk for å lage. Tre har ikke vært i landet siden mamelukkisk tid. Fra 1300-tallet til 1900-tallet brukte man ikke treverk i bygg. Da korsfarerne kom til landet, fant de ikke tre. Tyskerne førte en del tre og tegl fra Europa til Israel.
Tyskerne som var i landet på Schnellers tid, var ikke direkte sionistiske, men de lot en stor del av bygget bli brukt av landets industri. En tid ble det heist naziflagg i komplekset. Da britene overtok mandatmakten, utviste de tyskerne i landet til andre tyske kolonier fordi de samarbeidet med nazistene. I 1948 tok den israelske staten over stedet. I noen år var det en militærbase.
Nytt liv for Schneller-bygget
Dette bygget er stort og gammelt, men blir ikke revet. Det skal forvandles og renoveres for å bli et museum som heter «Kehillot Israel» som betyr Israels menigheter. Det skal fortelle om jødiske trossamfunn i Israel og fra hele verden over ulike perioder. Det er samme modell som på diasporamuseet i Tel Aviv.
I 2016 var det en konferanse om hva som skal gjøres med Schneller-plassen. Der kom ideen om å renovere den mektige bygningen og gjøre den til et museum og studiesenter. Tyskeren Uwe Gräbe som tilhører Schneller-organisasjonen, var også med på møtet.
–Det er ikke mer noe barnehjem i Israel, og jeg er glad om det kan bli brukt til noe jødisk, akkurat her som det ikke var noen pro-jødisk plass. Dette er mitt ønske.
Han snakket også på hebraisk, noe som gjorde at folk på stedet ble rørt.
Prosjektet koster 50 millioner dollar og vil stå klart 2023–24, kom det frem på en pressetur som ble arrangert av Regjeringens pressekontor (GPO). Talere var direktør Hanan Benayah i Kehillot Yisrael Institute, viseordfører Fleur Hassan-Nahoum i Jerusalem og meddirektør Eddie Jabobs i Berenbaum-Jacobs Associates som har designet Beit Hakehillot.
Norsk fortelling om sabbaten
Museet over jødiske menigheter tar utgangspunktet i det hebraiske alfabetet når de presenterer jødisk tanker og lære. Bokstaven shin (s) står for sabbat. Bokstavens form er som et sabbatsbord på museet. Det introduseres av en historie fra en norsk journalist som på 1800-tallet kom til Thessaloniki i Grekenland som var en av Europas travleste havner. Men den var tom.
–Men hvor er alle? Dette skulle være den travleste havnen, sa journalisten.
Tolken bekreftet at det er den travleste havn, men sa at i dag er alle i synagogene. Det er sabbat.
–Kan du ikke høre sangen?
Den norske journalisten sa at aldri hadde han sett folk gladere enn på sabbatsdagen.
Gamle bygg i Jerusalem
Frem til i dag finnes det flere hus og bygg som ble satt opp av tyskerne, blant annet i Emek Refaim i Jerusalem. Denne bydelen kalles for Moshe Germanit eller den tyske kolonien. Karmels hus Bet Norveiga (Norges hus) ligger ikke langt unna.
Det var flere arkitekter som bygde i Jerusalem. En av de mest kjente er Conrad Schick.
På Schneller-området er det gjort arkeologiske funn som er 2000 år gamle funn, både fra den hellenistiske og romerske perioden. Blant annet er det funnet en vinpresse, mange potteskår og vannsystem.
Fant kirkens alter
I år 2010 ble det oppdaget en trekiste som sto i skrotet i det som en gang var kirkesalen til den lutherske kirken som av soldater var brukt til basketball. Der var det et alter, skrev journalist Nir Hasson i avisen Haaretz i 2010.
Hasson skrev videre at i 1939 utviste britene tyskerne fra Palestina, inkludert prestene. Israels forsvar overtok området i 1948. Tre år senere fikk Det lutherske verdensforbund 48 timer på seg til å fjerne alle saker. Kirkens folk demonterte kirkeklokken, vinduer og orgel, men etterlot seg alteret som var for tungt til å fjernes på så kort varsel. Det ble istedenfor bygget en kiste rundt det. Slik sto alteret i 60 år. Men alteret fra kristent ritualbruk kunne ikke bli stående siden området var øremerket til ultraortodoks bruk. Det ble derfor heist opp, tatt ut av den opprinnelige kirken og ført opp til Augusta Viktoria kirke på Oljeberget.
–Dette var helt klart en lykkelig slutt, sa viseordfører Naomi Tsur i Jerusalem i 2010.
Artikkelen er tidligere trykket i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT
Abonner og les mer – 500 kroner i året
Karmelin@netvision.net.il
(NYTT – FRELSESARMEEN): I 2020 fant Frelsesarmeen 61 savnede personer. Svært mange av sakene Frelsesarmeen blir bedt om å hjelpe til i, gjelder adoptivbarn som ønsker å finne sine biologiske foreldre. Ifølge adoptivloven har alle som har fylt 18 år rett til å få opplysninger fra Statsforvalteren/Bufdir.
– Adoptivbarn har rett til å få innsyn og informasjon om hvem de biologiske foreldrene er. Dette er den første ledetråden vi har, når vi skal lete etter foreldre eller etterkommere. I noen saker opplever vi å finne flere ukjente familiemedlemmer. Det er mye følelser og givende arbeid å finne for eksempel ukjente søsken og bringe familier sammen, forteller Kenneth Juel Stavik ved Frelsesarmeens ettersøkelseskontor.
Ettersøkelseskontoret får også henvendelser fra mennesker som har flyttet mye, og av ulike årsaker har mistet kontakten med familien over tid.
– I tillegg hender det at vi blir kontaktet av advokater i forbindelse med arvesaker, hvor vi hjelper til med å finne ukjente arvinger. Vi opplever også å bli kontaktet av eldre som ønsker å gjenoppta kontakt med noen som betydde mye for dem i ung alder, som en barndomsvenn eller ungdomskjæreste, sier Stavik.
Varsomt og utfordrende arrbeid
I arbeidet legges det vekt på å trå varsomt. Noen av sakene kan være sensitive, og involvere høy grad av dype følelser – på godt og vondt.
– Det er flott når gleden er stor både hos den som søker og hos den som er funnet. Men vi går varsomt frem, fordi vi vet at ikke alle ønsker å bli funnet, og noen ønsker ikke kontakt av ulike personlige årsaker. Dette handler om menneskelige historier og skjebner. Vi lar de vi finner bestemme om de ønsker kontakt med den eller de som søkte etter dem. Men vi opplever at i de fleste tilfeller er dette ønskelig, forteller Juel Stavik.
Frelsesarmeen har flere ettersøkelseskontorer verden over, noe som kan være en fordel i saker hvor det søkes etter personer i utlandet.
– Å finne personer i utlandet er nok de vanskeligste sakene. Personvern står sterkt både i Norge og i utlandet. Vi lærer oss metoder for hvordan bruke informasjon som allerede er offentlig tilgjengelig, og vet hvor vi skal lete. Vi går alltid ut ifra noe håndfast før vi kontakter folk, og dette krever både nøyaktighet og et øye for detaljer, forteller Juel Stavik.
Lange tradisjoner
Siden Frelsesarmeen i Norge begynte med sitt ettersøkelsesarbeid i 1897 har de funnet fram til 58 546 personer. De aller fleste sakene handler om familiegjenforening i en eller annen form.
– Arbeidet vårt slutter når kontakt er opprettet. Det er gledelig å kunne bidra til at mennesker blir gjenforent. Vi får ofte både takk og positive tilbakemeldinger i etterkant. Det setter vi alltid pris på, det varmer å få et lite nyss om at vi kan krysse ut en sak som svært vellykket, smiler Juel Stavik.
