Redaksjonen

Av Finn Indrebø

(KOMMENTAR): Det sies fra statistikker at det er for få barnefødsler i Norge til at vi kan være et bærekraftig folk. Dette har vi i «Ja til livet» forsøkt å gi uttrykk for ved våre arrangementer helt siden 1970-tallet.

Men det som gjør meg oppbragt når statistikker framfører sine tall om barnefødsler, er at det så å si aldri sies at det siste året var det vel 11.000 fosterdrap her i landet. Det hadde jo gjort et bra hopp i barnefødsler om disse hadde fått lov til å leve. Men så har vi slått dem i hjel med lovens godkjennelse, og det er til og med de som vil forlenge de 12 ukene til 22 uker.

Når tid vil det gå opp for oss at Gud har skapt disse små og gitt dem livet? Han har samtidig gitt oss budet «Du skal ikke slå i hjel». Når vi slår i hjel de som skal komme etter oss, så er vi et egoistisk, barnefiendtlig folk, og må bære den straff som følger med det.

Da må vi være glade for innvandrerne som kommer og overtar etter oss, fordi vi selv valgte å slå i hjel våre egne. På den måten har vi kuttet Gud og hans bud bort og ikke brydd oss om det han har sagt. Skjønner vi ikke ennå at vi må omvende oss og bli et folk som tar imot våre egne, til ære for Ham som gav oss dem?

Av Vidar Norberg

Disse sjeldne bildene fra vigslingen av Mehamn kapell den 4. juli 1965 er tatt av Jostein Sandsmark.

Det ble ved kongelig resolusjon av 15. desember 1961 bestemt å bygge et nytt kapell i Mehamn etter planer av arkitekt Hans Magnus i Oslo. Det var byggmester Rudolf Vonheim i Alta som fikk oppdraget. Tormod Bjørkli ble formann i Byggekomiteen. Bjørkli var også aktiv i Indremisjonsselskapet både lokalt og i Finnmark.

Arbeidet på det nye kapellet i Mehamn startet opp i 1963. Grunnsteinen ble lagt ned etter gudstjenesten i kirkebakken den 16. august 1964. Det var et kopperskrin med kart, tegninger, bibel og salmebok samt et kort referat av høytideligheten. Soknepresten holdt andakt over Mika 4, 1–2.

Det var biskop Monrad Norderval som foresto vigslingen. Med seg hadde han prost Ernst Galschiødt, sokneprestene Andersen, Erik Schytte Blix, Hagdal, Arvid H. Nergård og residerende kapellan Arne Mikal Andreasen. Organist var Olav Opsjøn fra Vadsø. Kapellet var helt fullsatt, og folk sto overalt i ganger og trapper. Det var strålende vær.

Senere biskop Arvid H. Nergård skriver i boken «Kirker og kirkeliv i Tana prestegjeld» om vigslingen.

–Samme dag som vigslingen fant sted, var det om kvelden nattverdgudstjeneste. Mange var det da som mintes vekkelsen som brøt ut like etter at det forrige kapellet ble vigslet i 1931. Derfor var det nok mange som ba på vigslingsdagen for det nye gudshuset i Mehamn.

Kom sjelenes ånde
og vekk dem til live,
som før sovnet inn!
De tunge og jordiske
hjerter du give
det himmelske sinn!
Og alle som bundet
i syndene lå,
i lystene døde,
ditt liv dem gjenføde,
at opp de må stå.

Kilde: «Kirker og kirkeliv i Tana prestegjeld» av Erik Schytte Blix og Arvid Halgeir Nergård.

Jostein Sandsmark, som har tatt bildene, er gift med Helene Sandsmark (f. Norberg) fra Mehamn. De bor på Geilo. Trykk på bildet av vigslingen i oppbyggelsesspalten og se flere foto.

Av Olav Berg Lyngmo

(FEATURE): Beaivvašgieddi (Soleng) kapell er en langkirke fra 1915. Den ligger i Karasjok kommune inne på Finnmarksvidda, omtrent 60 kilometer sørvest fra Karasjok sentrum. Her er det et veiløst område. 

Kapellet er et av flere gudshus i Finnmark som ikke ble brent av tyskerne høsten 1944. Det var om vinteren at kapellet ble brukt. Her ble det holdt gudstjenester av sokneprestene i Karasjok og Kautokeino. 

Mange reindriftsutøvere med sine familier hadde sine vinterboplasser spredt i området. Nå er det vanlig at folket bor på sentrale steder i kommunen. En gjeter kjører med scooter til gjeterhytten og reinflokken. Etter avtale blir han avløst av en annen.

I vår tid blir nok kapellet benyttet i mars/april en gang iblant. Da kommer det folk fra forskjellige steder i de nevnte kommuner til gudstjeneste og hyggelige treff i det vidstrakte området. De ganger jeg var i Beaivvašgieddi, var det felles gudstjeneste sammen med prost Kåre Kvammen (1927–2016). Han bodde i Karasjok og ble den første prosten i det nyopprettede Indre Finnmark prosti. Som «vappus» (av det samiske ordet oahpis, kjenning, guide) innover ødemarken fra Šuoššjávre kapell var magister/medhjelper Alf Isak Keskitalo. Etter gudstjenesten fortsatte salmesangen utenfor Beaivvašgieddi fjellstue. Siden veien var lang, kom vi dagen før og overnattet på fjellstuen.

Beaivvašgieddi betyr Soleng!

Koronapandemien har begrenset de troendes møtevirksomhet og forkynnelsen av Guds Ord. Likevel er det viktig at man følger oppfordringen fra Paulus til kolosserne: «Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud.» (1. Kol. 4, 2)

På bedehuset på Moi i Rogaland er det bønnemøter. Det står sprit ute på gangen som alle må vaske hendene i før man går inn i lillesalen. Der er stolene satt slik at det er litt mer avstand mellom folk. Trofast møter seks til ti mennesker for å be for land og folk. De ber alltid for Israel. Å be for Israel er en viktig melding til alle mennesker. Det er kanskje en av de best kjente oppfordringene fra kong David i Salmenes bok:. «Be om fred for Jerusalem!» (Salme 122, 6).

Det er mange bønneemner for Israels land og folk. I Jerusalem hører man ofte når Israels jagerfly går på vingene. Da får man en fornemmelse av at nå er det kanskje et angrep på Irans farlige installasjoner i Syria. Av og til ser man litt eldre reservesoldater haste av sted. Noen skal kanskje til grensen til Libanon og Syria hvor Hizballah og Iran forsøker å bygge angrepsbaser mot Israel. Mange av våpenlagre er alt tatt ut. I Gaza er det også raketter rettet mot Israel. Terrorister i Judea og Samaria venter også på jødisk bytte. Man må be om at Israel må klare å beskytte sitt land mot fiendene.

Den 23. mars er det valg i Israel. Det er en rar valgkamp. Den viktigste saken er for eller mot Benjamin Netanyahu som har styrt Israel i over ti år. Dette er også det fjerde valget på to år. Noen frykter vel at Israel kanskje kan få et valg til på høsten. Man må be om at Gud gir en stabil regjering.

Israel opplever en stadig sterkere polarisering mellom religiøse og sekulære. Man må også i Israel be om at hviledagen må få stå sterkt, og at ugudelighet ikke må vinne frem. Dette er et bønneemne som passer på alle nasjoner.

Det skorter ikke på bønneemner. Mens verden kjemper mot koronapandemien er det en fosterdrapspandemi hvor små barn i mors liv blir drept hver dag. Man kaller det «abort», men det er lovløshetens barnemord på mammons bekvemmelighetsalter. Er det rart at Norge ikke har hender nok til å ta seg av alle oppgavene?

Man må også be mot den kjønnsforvirring som råder, helt inn i Storting og kirke. Det er et tegn på avkristning, ikke bare i Norge men i hele verden. Sodomittiske synder får sin straff. Mens de før viftet med sine avgudsbanner i gatene, er de nå jaget inn. Et opprør mot selve skaperordningen straffer seg.

Alt det som skjer, minner om at denne verden ikke er et blivende sted. Den troende har en himmel i vente. Til dette salige håp i Jesus Kristus må øynene rettes. I denne avkristningstid er det viktig å møte i de troendes forsamling der dette er mulig.   

Ennå er det nådetid og muligheter for å få flere mennesker med seg til himmelens land.

I Paulus’ 1. brev til Timoteus 2, 1–3 er formaningen meget klar: «Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser.»

Lederartikkel i KARMEL nummer 3.

Abonner på papiirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT og les mer

Karmelin@netvisio.net.il