Redaksjonen

Av Jørgen Høgetveit

(KOMMENTAR): I Dagen på lederplass den 20.03.21 skriver red. følgende: «Å si ja til sprøytestikket i armen, er en solidaritetshandling med de som er svakere enn deg selv, kristen nestekjærlighet rett og slett.» Her nytter det heller ikke å ta biskopen i Bergen til inntekt. Biologiske fakta er fakta. Dette er skremmende overfladisk. Vaksinen er noe langt mer enn et sprøytestikk. Det er injeksjon av fremmede stoffer blant annet mRNA i menneskets cirka 3000 milliarder celler og et uhyre komplisert biologisk system. Det er vaksiner som er utviklet etter helt nye metoder – og aldeles ikke utprøvd som man skal – men godkjent med et haste/nødsvedtak – eller kall det gjerne panikkvedtak.

Da Solberg, Høie og Nakstad ble spurt om de ville ta vaksinen – svarte de alle som en – at de ville vente til den var bedre utprøvd. Solberg har visst moderert seg noe.

Virus er et uhyre «intelligent» lite vesen – med stor mutasjonskraft når det evtentuelt møter motstand – får ferten av en biologisk vert – våkner det til live – ellers er det krystallinsk – sier min og husets biologiske utdannelse meg.

Adv. Marius Reikerås skrev på Facebook: «Det er jo unektelig rart at så mange underkaster seg et eksperimentelt medikament som kun er nødgodkjent. Minner meg litt om dykkersaken, der det ble brukt dykkertabeller for «emergency use only» og hvor Norge ble domfelt for dette i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen.»

Ellers er «solidarisk» ikke rette ordet – selv om det er aldri så sosialistisk. Det betyr så vidt jeg vet: samhold mellom likestilte – og er fjernt fra å elske også sine fiender – som er kristen nestekjærlighet og som sjefred. Arthur Berg påviste i en lederartikkel i cirka 1979 – uten at jeg slår det opp i mitt arkiv.

Nå har vi dessverre fått syn for segn, ved at flere – endog yngre mennesker – har fått alvorlige bivirkninger – og noen er døde. Hvor mange har man vel anda ikke oversikten over globalt. Dette minner enkelte om å «spille russisk rulett» som en ikke bør utsette menneskene for. Hva vet en om de andre vaksinene og deres langtidsvirkninger?

Vel – besluttende myndigheter ser på nytte/risiko – det er en vurdering som er ganske risikabel for den enkelte å forholde seg til når en har livet kjært – og vet hvilke krefter som ligger bak flere av disse vaksinene. Men vedtak er fattet, vaksinen produsert og enhver får bestemme selv – hvis en ikke blir fratatt friheten også til slutt.

Artikkelen er fra Kommentar-Avisa.no

Finnmarkshilsen bringer to gamle bilder av ekteparet Klemet Johansen Hætta (1915–1998) og Inga Nilasdatter Vars Hætta (1923–2002) i Láhpoluoppal. Det første bildet har tidligere sokneprest i Kautokeino, Olav Berg Lygmo, tatt i strålede påskevær. Man ser litt av kapellet bak mellom Inga og Klemet.

–Jeg tror jeg husker rett, når jeg sier at det var fast gudstjeneste langfredag i Láhpoluoppal. Feltpresten i Vardø, Kautokeino og Honningsvåg var ofte i Kautokeino i påsken. En av feltprestene ett år var Torkild Masvie.

–I lengre tid hadde jeg som oftest to gudstjenester på søndager i Kautokeino. Det ble slik på grunn av stor kirkesøkning. Men 1. juledag, 1. påskedag og 1. pinsedag hadde jeg bare én.

Det andre bildet er fra kirken i Kautokeinno da Klemet og Inga giftet seg i 1947.

– Paret ble viet av fungerende sokneprest Artur Styker. Styker bestyrte Kautokeino sokneprestembede i tiden 1945–49. Han ble født i Canada i 1908.
Han var sjømannsprest i Montreal i tiden 1949–68. Stykers kone, Kirsti Helling Svanøe, f. 1913, hadde kontakt med Ole J. Turi da jeg var sokneprest i Kautokeino. Helt til venstre i bildet fremfor prekestolen sitter Ole Johansen Turi (1921–2002). Tror han var klokker da.

– Brudeparet på bildet ble to av våre nære venner da vi kom til Kautokeino i 1986: Klemet Johansen Hætta og Inga Nilsdatter Vars Hætta. Hun var fra Láhpoluoppal. Klemet var kirketjener i Láhpoluoppal kapell og prestegårdstilsyn, skriver Olav Berg Lyngmo i en e-post.

Av Vidar Norberg

(Brev fra Jerusalem): Av og til når jeg er grytidlig oppe, hører jeg bønneropene fra minaretene i den østlige delen av Jerusalem kalle til muslimsk bønn. Nylig sto jeg på den jødiske sabbaten oppe på Haas-promenaden med utsikt over hovedstaden. Fra moské til moské hørtes ropene fra minaretene. Det må være mange som tilber Allah.

Plutselig hørte jeg i det fjerne også kirkeklokker som blandet seg inn. De kimte fra tårn til tårn i Jerusalems kirker. De var ikke så sterke og ble mest overdøvet av støy og sus. Men det var fint å høre klokkene ringe. De varslet «hør Herrens ord». Som gutt fikk man høre at klokkene sier «kom til kirke og hør Herrens ord».

Jeg måtte lytte ekstra nøye denne sabbatsdagen. Konsentrere meg om lyden fra dem. Men slik er det ofte når jeg har hører klokkene ringe. Det er noe godt ved dem enten det er mellom fjellene i Kjøllefjord, Kunes eller i Jerusalem.

Profeten Jeremia sier: «Land! land! land! Hør Herrens ord!» (Jer. 22, 29)

Stengt dør

Mange ganger har jeg besøkt Gordons Golgata i Jerusalem. Det er mange evangeliske kristne som kommer til dette spesielle stedet både i og utenfor påskehøytiden. For her finner mann en fjellklippe som ser ut som en hodeskalle. Bibelen forteller at det var på Golgata eller Hodeskalle-stedet at Jesus ble korsfestet (Matt 27, 33). Ved siden av Hodeskalle-stedet er det en hage og en grav som passer godt med den bibelske fortellingen om Jesu grav og oppstandelse (Joh. 19, 41–42). Mange synes det er fint å se en tom grav. På en måte anskueliggjør den at Verdens Frelser, Jesus Kristus, har sonet alle våre synder på korset og er oppstanden fra de døde.

Under koronapandemien har jeg to ganger dratt av sted for å besøke Gravhagen. Men begge ganger har døren vært stengt. Jeg har ringt flere ganger på døren for jeg ville gjerne inn. En bygningsmann som gikk forbi, bare ristet på hodet til meg. Du kommer ikke inn. Slik er det også med menneskers frelse. Man kan bare komme inn i Himmelen dersom man omvender seg og tror på Jesus mens man er her på jorden. Når man dør, lukkes døren for dette enestående tilbud om frelse og evig liv med Gud i Himmelen.

For den som ikke vil søke Herren mens Han er å finne, er det en evig fortapelse med gråt og tenners gnissel (Luk. 13, 28 og Matt. 8, 12).

Kirkeklokkene sier ikke bare at man skal høre. Man skal også gjøre. «Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær!» (Jesaja 55, 6).

Gud er i Ordet

Det kan være mange klokker som ringer og lokker. Ikke alle leder til Himmelens land. Den som vil finne Jesus, må gå der Mesteren er å finne. Han er i sitt Ord, det vil si i Bibelen. Den er fra Gud.

«Hele Skriften er innblåst av Gud» (2. Tim. 3, 16). Derfor må man lytte etter de klokker hvor Bibelen leses og dens budskap forkynnes klart og rent til frelse for den som omvender seg og tror.

I påsken er det enkelte som hilser hverandre med «Han er oppstanden». Det svares: «Ja, Han er sannelig oppstanden».

Påskens budskap er «Jeg er oppstandelsen og livet» (Joh. 11, 25).

Jesus gir evig liv.

Artikkelen er skrevet for påskeutgaven Menighetsblad Kjøllefjord og Lebesby menigheter.

Se KARMELS artikkel fra Gravhagen i Jerusalem