Redaksjonen

Av Johan Mathis Klemetsen

(FORTELLING): Under siste delen av verdenskrigen (1944) da den tyske okkupasjonsmakten måtte forlate Finnmark, ble den såkalte brente jords taktikk gjennomført over hele Finnmark. Slik skjedde det også i Kautokeino. Folk ble tvunget til å evakuere, det vil si de måtte forlate hjemmene sine. Deretter ble hjemmene og alle bygninger brent ned til aske. Kirkene ble spart på flere steder, men i Kautokeino ble også kirken brent. Høsten 1945 var det ikke noen kirke i Kautokeino. Undertegnede ble gift den høsten. Vielsen ble foretatt i en liten brakke. Men ekteskapet har holdt like godt, nå i over 50 år. Senere ble det satt opp blant annet en brakke som ble kalt skolebrakka. Denne ble også brukt til kirkelige formål.

Noen år senere ble det satt opp en provisorisk kirke av tømmer på prestegårdsjordet bak prestegården, som da besto av en brakke. Denne provisoriske kirke gjorde tjeneste som Guds hus i flere år, inntil vi fikk en ny permanent kirke, som ble tatt i bruk i 1958.  Da ble «gammelkirka» flyttet til Áisaroaivi hvor den fremdeles står og brukes som kirke.

Det er noe jeg spesielt husker i forbindelse med den provisoriske kirken i Kautokeino. Det var om våren, i flomtiden. Den 1. pinsedag og selvsagt skulle det være gudstjeneste i kirken. Men for å komme til kirken måtte folk skysses med elvebåt frem til kirketrappa. Vi rodde med båt opp gjennom Nifstegurra og helt frem til kirken. Nifstegurra var den gangen liksom en kløft i terrenget mellom prestegården og Keskitalo-gården som under storflom fyltes med vann fra elva, og derfor kunne man bruke båt som fremkomstmiddel. Nifstegurra er senere blitt fylt med jord og stein, den finnes ikke lenger. Mens vi satt i kirken på denne 1. pinsedag, skvulpet det vann under golvet, og det hendte at noen vannskvett kom opp gjennom golvet også. Slik at hadde vannstanden vært, om ikke mer enn cirka to tommer høyere, hadde vi måttet sitte med føttene i vann. Det føltes litt rart, men samtidig litt morsomt. Det var storflom det året, noe som man nok ikke opplever hvert år. Imidlertid har jeg opplevd å se at flomvannet har kommet over Boarronjarga og rent over østfor Sivabygget. Jeg har også sett at Josefine Hætta har brukt båt mellom huset og fjøset.

I jubileumsheftet finner vi et bilde fra vårflommen i 1952. Presten står i prestekjolen i båten, på tur til gudstjeneste i interimskirken!

Artikkelen ble skrevet til Kautokeino kirkeforenings 50-årsjubileum i 1996

Av Vidar Norberg

(NYTT): Den indre Sjømannsmisjonens skip Elieser 6 ble godkjent etter en prøvetur fredag. Med ny motor er båten klar for å seile langs norskekysten med Guds ord etter lang tids verkstedopphold.

–Vi regner med å begynne å seile fa midten av juni. Den indre Sjømannsmisjonen vil nå starte arbeidet med å legge opp reiserute, skriver generalsekretær Arne Helland i en e-post til Finnmarkshilsen.

–Kommer båten til Finnmark i år?

–Det er svært sannsynlig at Elieser 6 kommer til Nord-Norge dersom det er noen som vil ha den dit. Jeg regner med at den vil ligge lenger på hver plass, på grunn av koronarestriksjonene, svarer Arne Helland.

Elieser 6 har opp gjennom årene vært et kjært og velkommen gjest langs kysten. Skipet ankrer opp ved en eller annen kai, og om kvelden er det kristne møter og servering.

Våren 2019 seilte Elieser 6 opp til Alta. De lå ved Hurtigbåtkaia og holdt påskemøter.

---

– Barna løp fra kinoen til Elieser

Det var stas når betelskipet Elieser la til kai i Mehamn på begynnelsen av 1950-tallet.

–Jeg husker godt gamle dager når Elieser kom inn til Mehamn. De satte i gang med fin sang og musikk når de nærmet seg havna. Alle kunne høre det og visste at nå kommer Elieser. Vi sto på kinotrappa og ventet på at kinoen skulle åpne for det var barnekino. Alle jentene sprang av sted til båten. Bare noen gutter ble igjen, forteller Janne-Karin Norberg opprinnelig fra Mehamn.

Janne-Karin (Henriksen) Norberg løp sammen med sine venninner Britt (Olsen) Elvebø og Esle (Bertheussen) Lassesen fra Hamneset. Hun forteller videre at Elieser pleide å ligge ved den gamle Eilertsenkaia som brant.

–Vi fikk lov til å gå om bord i båten. Personalet tok seg tid til å snakke med oss. Fiskerne kom for å kjøpe ertesuppe og sviskegrøt med melk eller boksmelk. Andre folk kom for å kjøpe kaffe og kanskje kringle til kaffen. Det var en fantastisk opplevelse for oss unge. Kjempeartig når Elieser kom.

–Det hendte også at noen av oss gikk på møtene. Vi syntes at det var så fin sang og musikk der. En av sangene som ofte ble sunget, var «Ære være Herren Gud, som Elieser kåret ut».

Om bord i Betelskipet Eliser var det både sykestue og sykesøster på den tiden.

–Trengte man litt hjelp, var det bare å gå på Elieser, minnes Janne-Karin Norberg.

I gamle dager hadde Elieser også med seg noen «cruisepassasjerer» langs kysten. Det var en reise folk på den tiden kunne snakke lenge om.