Redaksjonen

Av Vidar Norberg

Det var flere skogbranner i fjellene utenfor Jerusalem onsdag ettermiddag. Det var mistanke om ildspåsettelse fordi brannene flammet opp på flere ulike steder. Ilden startet mellom Abu Gosh og Nataf.

Innbyggerne på Kibbutz Ma’ale Hahamisha ble bedt om å evakuere sine hjem.

–Be om at brannen må komme under kontroll før den når bosetningene, skrev Venner av Yad Hashmona som er en Jesus-troende moshav.

Over 70 brannkorps, ti brannslukningsfly og to helikoptre ble satt inn i slukningsarbeidet.

–Dette er bratte områder, og det er vanskelig å slukke brannen. Det er dessuten tørt i området, sa Nikai Zekaria til radio Kan.

Brannen rammet blant annet Vindfjellet Har Haruach med hundre år gamle gamle trær. Det er den eldste skogen i Israel.

Togforbindelsen og veien mellom Jerusalem og Tel Aviv ble stengt onsdag ettermiddag.

I Jerusalem kunne man tydelig merke røyken. Det var askepartikler i luften fra trærne som brant. Sollyset ble brunt. Myndighetene ba hjerte- og lungesyke, barn, gravide og eldre om å holde seg innendørs.

Brannen var slukket ved 20-tiden. Et arrangement på Yad Hashmona gikk som normalt. De troende jødene ble bønnhørt.

Rundt 2800 dunam naturskog i Jerusalem og Judea og Samaria ble ødelagt onsdag.

Av Johan Haga, advokat (H)

(KOMMENTAR): At gudløse mennesker fnyser av at noen mener at enkelte oppgaver skal foretas av menn og ikke kvinner og omvendt, er til å forstå, bortsett fra når det gjelder interne forhold i en kirke.

For over 40 år siden holdt den svenske biskopen Bo Giertz et foredrag der han hevdet at kvinneprestspørsmålet er et testspørsmål på om man tror i samsvar med Bibelen eller ikke. Biskopen fikk mange motstandere, men få våget å møte ham i åpen diskusjon.

Giertz var ikke oppflasket med kristendom. Han kom fra et ateistisk hjem og var opplært til å mene at kristne mennesker var enten dumme eller uærlige.

Likestillingstanken er i vår tid nærmest blitt en hellig læresetning, båret oppe av feminismen. Tvil om denne kvalifiserer til kjetterbålet i form av uthengning i medier.

Dette gjelder også i kirken. Spørsmålstegn ved ordningen med kvinnelige prester tolereres ikke. Ja, det er ikke lenger mulig å diskutere om enkelte yrker er mer egnet for kvinner enn menn eller omvendt.

Likestilling er blitt en sentral del av statens nye trosgrunnlag. Brudd på denne kan i ytterste konsekvens medføre at et trossamfunn mister sin statsstøtte, jf. trossamfunnsloven § 6. Om mange nok politikere får det som de vil, blir det snart straffbart å hevde klassiske kristne standpunkter når det gjelder forholdet mellom kjønnene, jf. forslaget om å endre straffeloven § 185.

For ikke å bli misforstått; samfunnskontrakten gjelder like mye for kvinner som for menn. Statens oppgave er derfor å sørge for best mulig levekår for alle borgere uavhengig av kjønn. Men dette leder ikke med nødvendighet til at forholdet mellom kjønnene må opphøyes til en helligdom.

Det er på tide å spørre om vi vil ha det slik at likestillingstanken skal være en helligdom det er forbudt å opponere mot eller diskutere?

For kristne trossamfunn burde det være høyst problematisk at det er blitt slik. Det er ikke noe i Bibelen eller den kristne tro som tilsier at likestillingstanken er spesielt opphøyet.

Menneskets uendelige verdi står derimot sentralt. Mennesket er skapt i Guds bilde står det i Bibelens første bok, og i Salmenes bok heter det at mennesket er lite ringere enn Gud. Referansepunktet for menneskeverdet er intet mindre enn Gud selv!

Dette radikale syn i Bibelen om menneskeverdet er det vanskelig å holde fast på. Det innebærer at hvert menneske har en uendelig verdi uavhengig av rase, kjønn, ferdigheter, moralske kvaliteter eller hvilke egenskaper det skulle være.

Det mest umoralske og fordervede menneske har samme uendelige verdi som den største helgen.

Med dette utgangspunkt spiller det ingen rolle om vi er forskjellige, rik eller fattig, sterk eller svak, kvinne eller mann. Menneskeverdet påvirkes ikke av yrke eller tittel.

Med Gud som referansepunkt blir det å se ned på et menneske, eller enda verre, forakte et menneske en synd mot Skaperen og en fornektelse av menneskets uendelige verdi.

Ingen av oss kan med hånden på hjertet forsikre at vi aldri har sett ned på eller foraktet et annet menneske. Vi faller alle gjennom for dette høye krav. Her er vi dessverre alle like.

Det hjelper ikke å være for tradisjonell likestilling. Dette kan i verste fall få oss til å bedra oss selv og tro at vi hegner om menneskeverdet. Nettopp derfor kan likestillingstanken fort bli en trussel mot menneskeverdet.

Vi bedømmer lett hverandre ut fra det vi kan registrere; utseende, evner, materielle eiendeler og mye mer. Alt dette er bare staffasje som ikke sier noe om menneskets iboende verdi.

Å kjempe for likestilling kan bli en kamp for staffasjen. Etter kristen tro er menneskeverdet fullstendig uavhengig av det vi kan registrere. Menneskeverdet beror på dette ene; at vi er mennesker.

Feminismen og likestilling som ideologi mangler Gud som referansepunkt. Tenkningen er gudløs. Her ligger problemet. Den gudløse har ikke annet referansepunkt for mennesket enn det vedkommende finner på selv.

Da ligger staffasjen snublende nær. For den gudfryktige har mennesket den verdi Gud har gitt det.

For den gudløse blir menneskeverdet fort borte når staffasjen forsvinner, mens for den gudfryktige betyr det ingen ting. Han eller hun er overbevist om at mennesket ikke bare har uendelig, men også evig verdi.

Vår tid er gudløs. Bare et mindretall i befolkningen som tror på Gud ifølge nyere meningsmålinger.

At gudløse mennesker fnyser av at noen mener at enkelte oppgaver skal foretas av menn og ikke kvinner og omvendt, er til å forstå, bortsett fra når det gjelder interne forhold i en kirke.

Det har den gudløse ikke noe med. Men at en kristen kirke ikke tåler opposisjon om likestillingstanken, er ufattelig.

Ingen har praktisert menneskeverd bedre enn Mesteren selv. Den eneste Han med sin munn har lovet plass i sitt paradis, var en kriminell av verste sort; en av dem Han ble korsfestet sammen med!

For tiden ser det ut til at ikke bare staten, men også Norges største kirkesamfunn er blitt gudløs.

Av Sara Rivai

I Jerusalem er det en bydel som heter Katamon. Det betyr ved klosteret på gresk. Ikke så mange, selv i området, vet at her ved klosteret var en av de viktigste kampene under selvstendighetskrigen i 1948. Det var avgjørende for at den sørlige delen av byen ikke falt i fiendens hender. Da hadde hele Katamon vært under arabisk kontroll.

Katamon var fra begynnelsen av et eksklusivt område som ble bygget for rundt hundre år siden av rike kristne og muslimske arabere med fine hus og hager.

Under selvstendighetskrigen i april 1948 var det mange harde kamper i flere deler av landet, også i San Simon. Det var 90 jødiske menn, mange unge, som akkurat var kommet fra holocaust og tilhørte Palmach-Harel-gruppen. Mot dem var det 300 arabere som stred på denne plassen. Rafael Eitan (Raful) var også en av dem som stred og senere ble en kjent politiker. Han ble hardt skadet i striden.

Israelerne gikk inn i klosteret som var omringet av fienden som skjøt på dem konstant. Palmach besvarte ilden, men gikk etter hvert tom for ammunisjon og situasjonen ble stadig vanskeligere. Mange inne i klosteret var hardt skadet. Da fienden trakk seg litt tilbake, tenkte en israelsk offiser at de må trekke seg ut fra området, men først sprenge dem som var hardt skadde som man trodde var uten håp, før fienden gjør det. Det ville ha en mazada-effekt. I siste minutt kom en av de israelske soldater og sa, nei, gjør ikke det. Tenk på at om det er vanskelig for oss, er det også det for fienden.

Helt mirakuløst flyktet fienden langt av sted. Og det kom hjelp fra en annen Palmach-bataljon og reddet hele situasjonen. Det var et stort mirakel. Men 19 soldater mistet livet der. Det finnes et monument i San Simon som ombekranses på de falnes minnedag.

(PERSONALIA): En av de trofaste medarbeidere i «Ja til Livet», Else Bovim er gått bort! Det var en trist beskjed å få. Hun har vært syk en tid.

Hun har besøkt Finnmark sammen med prestene Einar S. Bryn og Finn Indrebø. Else var også organist, og spilte til gudstjenester i Kvitkirka i Kautokeino.

Fred med Else Bovims minne!

Olav Berg Lyngmo

Kjære venner av Else!

Vi er mange nå som kjenner på en dyp smerte ved at Else Bovim er tatt fra oss. Hva hun har betydd for oss i 21 år kommer vi tilbake til.

Etter sin tro på og bekjennelse til Herren Jesus har hun nådd fram til livets dypeste mening – det evige livssamfunnet med Ham, vår Frelser og Forløser.

Om sorgen vi nå kjenner er stor, er den likevel vevd sammen med den dypeste takk og glede, ja, jubel, rettet mot Ham som har gjort alle ting vel – og med apostelen lovpriser vi Herren, 1 Pet 1,3 «Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som etter sin stor miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde»

Så husker vi Elses brødre, Jon og Ragnar, med deres familier, i vår bønner.

Med vennlig hilsen
Ja til Livet
v/ Einar S. Bryn