Redaksjonen

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): «Reis deg varder, sett deg merkesteiner, gi akt på hovedveien, den veien du gikk! Vend tilbake, du jomfru, Israel, vend tilbake til dine byer her!» (Jer.31,21)

Juda ble okkupert av kong Nebukadnesar, og folket ble ført bort til Babylon. Det var en forferdelig katastrofe. Dette var straffen for deres frafall fra Gud. Profeten Jeremia hadde forkynt at det kom til å skje, dersom de ikke vendte om fra sin onde vei. Men han talte for døve ører, de ville ikke høre Herrens ord.

Her i dette kapitlet, som er et utdrag av det som kalles «trøsteboken», forkynnes det fra Herren at folket en gang skal få vende tilbake fra fangenskapet. Nå må de belage seg på å være der i 70 år. For å finne veien tilbake, måtte de se vardene og merkesteinene, så de ikke gikk seg vill.

Har dette noe budskap til oss i dag? Varder og merkesteiner, hva betyr det?

I gamle dager ble det reist varder langs ferdselsårer i fjellet, som veimerker, og også  som sjømerker langs kysten. Vardevakter hadde ansvar for å tenne ildvarder for å varsle om fare. Varder ble reist som grensemerker mellom land. Merkesteiner ble brukt som skille mellom eiendommer, og det var strengt forbudt å flytte merkesteiner uten eierens tillatelse!

Hva er vardene og merkesteinene bilde på? Det er Guds ord som lyser for vår fot. (Sal.119,105) Det lyser klart på veien vi skal gå. Budene, som er gitt oss fra Gud, er veivisere og merkesteiner. Vi leser i Ordspr. 22,28: «Flytt ikke de gamle grensesteiner som dine fedre har satt!»

Det begynner med det første bud: «Du skal ikke ha andre guder enn Meg.» Men, sier noen: Vi blir ikke frelst ved å holde budene. Det er riktig. Men Jesus lærer i sin bergpreken: «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» Og Han sier videre: «Den som da bryter et eneste av disse minste bud, og lærer menneskene dette, han skal bli kalt den minste i himlenes rike.» (Matt.5,17 og 19a)

Vi har også apostlene, som kan kalles for «varder». De ble kalt til å bringe ut Jesu Kristi evangelium. Jesus sa til dem: «Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster Ham som har sendt meg.» (Luk.10,16)

Det står om de første kristne: «De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.» (Ap.g. 2,42)

Det apostoliske ord vi har i Bibelen, er gitt oss av Gud. Når apostelen Paulus forkynte, var han Jesu Kristi sendebud. Det sier han i sine brev som han sendte til menighetene. Til menigheten i Rom skriver han: «Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium.» (Rom.1,1)

Merkesteinene langs veien er viktige. Vi husker at før i tiden var det satt opp «stabbesteiner». De skulle vise hvor vi kunne kjøre trygt. Utenfor disse steinene var det farlig, det kunne være et bratt stup eller en dyp grøft.

Det gjelder for oss som tror på Jesus å følge Hans ord og befaling. Djevelen vil hele tiden føre oss vekk fra Guds ord. «Du kan da ikke ta det så alvorlig, du må da kunne ha litt moro og leve fritt.» Men det må vi ikke høre på. Han er en løgner, sier Jesus, som vil føre oss i fortapelsen.

Hold deg til Jesus som er hovedveien til Livet. For Han sier: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh.14,6) Vi synger: «Guds ord, det er vårt arvegods, det våre barns skal være. Gud, gi oss i vår grav den ros, vi holdt det høyt i ære! Det er vår hjelp i nød, vår trøst i liv og død. O Gud, hvordan det går, la dog mens verden står, det i vår ætt nedarves!»

Israel gikk fredag kveld den 15. september 2023 inn i det jødiske året 5784. Dette markeres ofte med at man dypper en eplebåt i honning og ønsker hverandre et søtt og godt nytt år, sjana tova. Det er også vanlig å blåse i shofaren.

Rosh hashana betyr årets hode. Det kalles i den norske bibelen for basunklangens høytid. Påbudet om å holde denne høytid finner man i 3. Mosebok 23, 24–25:

«Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde hviledag med basunklang til påminnelse og en hellig hviledag. Da skal dere ikke gjøre deres vanlige arbeid, og dere skal ofre ildoffer til Herren». 

Det som spesielt kjennetegner rosh hashana, er at det skal blåses i basun eller i bukkehorn som kalles shofar. I jødisk tankegang skal denne sterke lyden kalle til anger og bot for året som gikk. 

Tradisjonen sier at nå ser Gud i et nu gjennom alle mennesker og det de har gjort. Herren skriver så navnet opp i tre ulike bøker. I boken til liv står de rettferdige oppskrevet. De helt onde står i de ondes bøker, innskrevet til død. Så er det flertallet som har både gode og onde gjerninger. De har nå tid til å gjøre opp sin synd slik at de kan bli skrevet inn i boken for dem som får leve til neste år.

Det sies at shofarens lyd er så inntrengende at den når opp til Gud, akkurat som et menneskebarns gråt når inn til sine foreldre. I synagogene skal det blåses i shofar hele 101 støt. Vanligvis er det en rabbiner som gir signal til shofarblåseren når det skal korte støt og stakatostøt. Til slutt et langt støt. I tusenvis av synagoger er det vanligvis fullt av mennesker som lytter intenst til shofarens lyd. 

For å lage en shofar kan man benytte horn fra mange kosher-dyr. Det vanligste er horn fra en vær. Et bukkehorn gir ikke noe lyd fra seg. Det er håndverkere som koker og bøyer hornet, et tegn på ydmykhet. Horn fra okse og ku kan ikke benyttes siden de minner om avgudsgullkalven.

En annen skikk på rosh hashana er å gå til havet, et vann, dam eller elv. Ortodokse jøder vrenger sine lommer og kaster lommerusk og steiner ut i vannet. Det er en symbolhandling på at syndene kastes i glemselens hav. «Du skal kaste alle deres synder i havets dyp.» (Mika. 7, 19)

Ofte dypper man en eplebåt i honning og ønsker hverandre et godt og søtt nyttår. Eplebåten er et bilde på Guds øyenstein (Sak. 2, 12), mens honningen er et bilde på velsignelsen.