Redaksjonen

Av Vidar Norberg

(12.04.2018): Selv ikke Hitler-Tysklands Deutsche Wehrmacht fjernet navnet Finnmark fra kartet. Men den norske regjeringen Solberg-II ser ut til å utføre det den tyske krigsmakt ikke gjorde.

Finnmarkshilsen har vært i arkivet og plukket frem et par gamle kart fra Finnmark som Wehrmacht benyttet. Disse kartverk var ikke offentlig (Nicht für die Öffentlichkeit bestimmt!). De ble utarbeidet av den tyske krigsmakt og tatt som krigsbytte. Etter andre verdenskrig ble de forhandlet gjennom Norges Geografiske Oppmåling.

I kartet over Lebesby, med Laksefjorden, står det Finnmark. Ellers er kartet fra Deutsche Wehrmacht skrevet på tysk. Det har også med ordforklaringer «Lappisch», «Norwegisch» og «Finnisch» i tillegg til tysk. Der får man vite at See er: javrre, innsjø, järvi. Gipfel er gaissa, fjeldtopp, tunturi. Fjord er vuodna, fjord, vuono.

På kartet over Nordkyn har Deutsche Wehrmacht også tatt med navnet Finnmark. Der står det i følgende rekkefølge: Lebesby, Kjøllefjord, Finmarkens amt (Tanen), Tanen og Gamvik. Også dette kartet har ordforklaringer og er unntatt offentlighet. Det ble solgt som krigsbytte.

Fredag den 6. april 2018 la regjeringen frem et forslag om at etter tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark skal det nye fylket hete Troms og Finnmark eller Romsa ja Finnmárku eller Tromssa ja Finmarkku.

–Det nye navnet blir viktig når fylkeskommunene skal bygge en ny felles identitet. Hensynet til det kommunale selvstyret har veid tungt, men vi har også gått nøye gjennom Språkrådets anbefalinger om navnevalg. Når fylkeskommunene er blitt enige om et nytt navn og valgt skrivemåte, har dette vært avgjørende for regjeringen, sier kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (H) i en pressemelding.

Det er forstemmende at det er en norsk regjering som med knapt flertall fjerner Finnmark som fylke med navnet Finnmark, til tross for at folket sier nei. Mæland viser stor ringeakt for befolkningens ønsker når hun alt før den planlagte folkeavstemningen gjør det klart at hun ikke bryr seg om den.

Ekstra vondt er det at utraderingen av Finnmarks navn på et gammelt fylke kommer innenfra kongeriket Norge. Selv Deutsche Wehrmacht kom ikke på tanken om å fjerne Finnmark fra kartet, selv om de tyske soldatene svidde av store deler av Finnmark og gjorde forferdelig stor skade i fylket.

Det beste for Finnmark ville være at Solberg-II-regjeringen ble felt. Selv om Solberg-II-regjeringen lykkes i å stryke Finnmark fra kartet fra 1. januar 2020, så må den demokratiske kampen for å få opphevet vedtaket fortsette. Tvangssammenslåingen er og blir et historisk overgrep mot Finnmark.

Av Vidar Norberg

(11. april 2018): Er det et samfunnsansvar å opprettholde postgang i Norge. Skal man dømme etter forslag fra Posten og Regjeringen, så vil det i 2020 bare bli postombæring tre dager i uken mot fem i dag. Fra 2022 foreslås det å kutte det til to dager i uken.

En av årsakene til at Posten startet med nedskjæringer, var nok politikernes krav om at de skulle drive lønnsomt. De ble tvunget til å ta bedre betalt for dårligere tjenester. Slikt fører ikke til mer post, tvert imot.

Portoen ble så dyr at aviser sluttet med å sende aviser til landets kiosker. Heller ikke abonnentene fikk avisen på dagen, selv om de betalte for det. Det hendte ikke én gang at Finnmarken fra Vadsø nådde frem over natten til Geilo, som er en serie bensinstasjoner mellom Oslo og Bergen.

I dag har Posten plikt til å levere aviser i såkalte ulønnsomme områder og leverer rundt 150.000 aviser daglig over hele landet. Men regjeringen mener kostnadene til en slik avisomdeling ikke kan forsvares, og at få er helt avhengige av papiravisen siden alle har tilgang til nyheter andre steder, ifølge  Klassekampen.

Med en slik politikk kan jo aviser bli et byfenomen. Altaposten kommer for eksempel ikke lenger enn avisen er villig til å kjøre den.

Det var flere historier om brev mellom nære kommuner som fikk lange omveier før de endelig kom frem. Heller ikke all post kommer frem. Sender man for eksempel kostbar EMS fra utlandet til og fra Norge, kan man være forvisset om at pakkene oftest blir liggende, i Norge. Det kan man selv søke opp og se. Men man skulle tro at alle varebestillingene på nettet skulle bidra til litt omsetning for ombæring av pakkepost. Det tar vel ennå lit tid før pakkene kommer med droner, i alle fall om uværet i Finnmark fortsetter.

Hverken konvoluttprodusentene, brevpapirselgerne eller Posten har de travleste dager foran seg. Det er blitt for få brev. Så få at det ikke lønner seg å ha postombæring hver dag. Nå er det e-post og SMS, og det sier seg vel selv at det ikke er samme krav om posttjenester i dag. Ikke kan man ha samme tjenester heller. Post over natten er jo alt avviklet og prisen økt for at posten ikke kommer frem over natten, men etter tre dager. Politikere har nok sin del av skylden.

Uansett bør det være en samfunnsoppgave å opprettholde en viss form for postgang. Det er med på å binde kongeriket Norge sammen.

Av Vidar Norberg

(9. april 2018): For 78 år siden gikk Nazi-Tyskland til angrep mot Norge under den andre verdenskrig under kommando av Nikolaus von Falkenhorst.

Tyskland hadde kanskje regnet Norge som et lett bytte da de seilte inn Oslofjorden. Norge hadde rustet ned. Det var det brukne geværs politikk, tro på nøytralitet og unnfallenhet. Hadde det ikke vært for den besluttsomme oberst Birger Eriksen på Oscarsborg festning, hadde kanskje både regjering, kongehus og gull vært tatt og tapt. Men Eriksen gav ordre om å skyte mot den tyske krysseren Blücher. Selv om skytset var gammelt, ble skipet senket og operasjonen forsinket så pass at både regjering og kongehus klarte å rømme. Forfatter Alf R. Jakobsen gir et meget godt bilde av det som skjedde i de dramatiske dagene i sine bøker «Krysseren Blüchder» og «Kongens NEI». Det burde nesten være obligatorisk lesning.

Det er viktig at Norge opprettholder en troverdig forsvarspolitikk som viser at man er villig til å forsvare kongeriket fra Lindesnes til Grense Jakobselv. Det viste man ikke ved å legge ned Varangerbataljonen eller redusere på Porsangermoen.

I gamle dager bygde man kirkehus for å varsle at her bor nordmenn. Kong Oscar IIs kapell er et eksempel på det. En solid befolkning i hele Finnmark har vært viktig for beredskap og forsvar av Norge. Også langt utenfor Norge. Bård Wormdals bok «Spionbasen» dokumenterer hva fylket har betydd, ikke minst under den kalde krigen. Å gjøre Finnmark neglisjert provins under Troms er ikke god sikkerhets- og utenrikspolitikk. Stopp opp og tenk på den 9. april. Dette er ikke den rette tid for eventyrpolitikk med Finnmark fylke.

Av Vidar Norberg

Det var visst William Shakespeare som på 1600-tallet skrev den berømte setningen «å være, eller ikke være». Han tenkte nok ikke på det berømte været som har rammet Finnmark eller «Nord-Norge-bygda» som NRK sier når de er ustø i geografi og ikke helt vet hvor raset er gått, veier er stengt eller folk isolert og uten proviant.

Før fjernsynet kom med sine solvarme reportasjer fra Sør-Norge, var nok folk mer fornøyd med det været som var. De var bedre rustet til en skikkelig vinterstorm i ny og ned. Da jeg ble født først på 1960-tallet i Mehamn, kom skysskar Rolf Martinsen med hesten Stella og slede for å bringe min mor og meg hjem. Firbent kraft kom nok over snøskavler hvor selv biler med firehjulstrekk må vente på hjelp. Dessuten var man ikke så utsatt for forfrysninger i sleden. Man var jo godt kledd. Det er ikke som når man tar en tynn jakke på seg og løper fra godstolen inn i bilen og ut til butikken.

Når man blir litt eldre, har man lett for å huske at det både var bedre og mer før i tiden. Men det var nok mer snø. En vår var det så ille at min far leide Leif Karlstad med sin store Caterpillar-snøfreser. Den ble vel vanligvis brukt til fjelloverganger, men dette året var den nødvendig for å åpne plenen fra Værveien 112 opp til garasjen. Uten snøfreser ville ikke bilen kommet ut før på forsommeren en gang.

Før i tiden måtte skigående turmennesker i nikkers og anorakk ha med seg spade for å måke seg ned til hytta i påsken. Det var ofte så mye snø at det store spørsmålet var om det ble abæra slik at skolebarna kunne gå i småsko istedenfor slagstøvler i 17. mai-toget på grusveien fra Mehamn skole.

Andreas Andersen i Vevika fortalte at det på hans tid var så dårlig vær at hans far måtte legge ham i en kasse og dra den på kjelke slik at han kom på skolen i uværet. I dag hadde man vel heller ringt etter barnevernet i tillegg til brøytemannskaper. Forbi Bomstad-sjåen  i Mehamn hendte det at storsjøen la igjen merker av tang og tare etter seg på veien.

En av de første bilreisene jeg kan minnes, gikk mellom Kjøllefjord og Mehamn. Det var før veien var helt ferdig over fjellet. Mine besteforeldre, som bodde på telegrafstasjonen i Kjøllefjord, kjørte oss med folkevogna forbi Oksevågdalen og så langt veien rakk mot Sandfjordvannet. Så tok vi beina fatt mens min bror satt i barnesetet på sykkelen. På reisen kom det noen grove elinger. Snø og vind pisket rundt oss. Vi søkte ly for uværet bak steinhellene som var murt opp for å få telegrafstolpene til å stå støtt. Jeg var redd, og derfor sang vi julesanger. Det hjalp. Min far bar de to syklene fra stolpe til stolpe før vi endelig fant ly i en av Veivesenets arbeidsbrakker. Der var familien alene og uten forbindelse med omverdenen. Man kunne ikke gjøre annet enn å be og håpe at mine besteforeldre skulle ringe til Kåre Larssen i Mehamn for å få sendt opp en bil. Da været spaknet, gikk vi videre og fant en ventende bil på Mehamn-siden. Min far ble igjen for å ta sykkelen ned til Mehamn. Selv om slik en reise mellom Kjøllefjord og Mehamn i dag kanskje kan høres litt strabasiøs ut, så var det nok behageligere enn å «slamre» rundt oddene med båt. I dag vet jeg sannelig ikke om folk som sitter fast i kolonnen eller venter forgjeves på kolonnekjøring, kan synge julesanger for å holde humør og mot oppe.

I gamle dager gikk man jo på hytta i påsken, nesten for å bli litt isolert. Men når et helt samfunn som Gjesvær og Kamøyvær blir isolert, er det ingen god følelse. Men bygdelagsleder Hugo Salomonsen har en god gammeldags finnmarksholdning når han til NTB sier: «Vi er vant til å stå han av her oppe.» Denne holdningen så man vel også litt av på butikken Matkroken i Berlevåg som ifølge iFinnmark hadde satt opp følgende plakat: «Melk som folk vil ha, har vi ikke, men TØRRFESK…»

Man skal jo være varsom med å si for mye før i tiden. Men da hadde folk potetbinge i kjelleren. Hvert år sendte Vesterålen så mange sekker gulløye at det var nok potet helt frem til våren eller sommeren. Ute på veggen hang det boknafisk, og det var tørket reinkjøtt eller sauekjøtt oppe i møne. På 1950-tallet, før fryseboksen gjorde sitt inntog, var sommerens sauekjøtt stekt, hermetisert og lagt på norgesglass som sto i matkjellerens hyller sammen med poteten.

Folk var nok mer selvhjulpne før i tiden. I denne moderne tiden klager man på fjesbok, ringer til avisene, brøytesjåførene og alt man kan komme på. Folk klarer seg ikke helt på egen hånd lenger. Ikke er det forråd hverken av den ene eller det andre. Det skal ikke mer enn en snøballkrig før man kapitulerer. Før i tiden hadde man kanskje litt glede av uværet for da kunne man sette seg ned og slappe av, kare og spinne, bøte garn eller knoppe angler eller steke litt av tørkakjøttet. Men alt dette er en saga blott nå, og må så være.

Det blir ikke bedre vær om man blir styrt fra Tromsø. Kanskje skulle man heller flytte til Oslo, Bærum eller Drammen alle sammen. Men de fleste kommer nok til å savne en forfriskende kuling av og til.