Av Jørgen Høgetveit
(23. august 2018): Barnevernets operasjoner – særlig ved å fjerne barna bak foreldrenes rygg ved akuttplassering – kan få forferdelige fysiske og mentale konsekvenser. Et apparat med et budsjett på cirka. 21 milliarder, cirka 5800 tilsatte og økende tett samarbeid med politiet – plikter å vite hva de driver på med til «barnas beste» – eller om det dreier seg massetraumatisering. Pr. nå er 15.820 tatt fra sine biologiske foreldre – og mange flere er skilt for å bli returnert etter en viss tid. At dette skader foreldre og barn og er helt naturstridig – viser de voldsomme reaksjoner både i innland og utland og burde ikke forundre oss eller Barnevernet det minste med et minimum av psykologisk traume forståelse. Både Menneskerettsdomstolen (åtte saker), Great Chamber (høyeste M.r. instans i Europa) og alt fra Der Spiegel, Fransk TV og BBC med flere programmer viser forferdelige ting i norsk barnevern. Endog ca. 250 psykologer og jurister har sendt «bekymringsmelding» til statsråd Horne – synes glatt å bli oversett og pratet bort.
Alt etter ressursene familiene og barna har fysisk og mentalt, hva de har vært utsatt for fram til den dagen de blir tatt av Barnevernet – og måten de behandles på etterpå – kan gi mer eller mindre fatale konsekvenser. Dette kan en lese seg til i blant annet materiale som advokat Kvilhaug har vist til. Men heller ikke dette synes å bekymre Barnevernet det minste – men stort sett skyldlegges foreldrene. Selve rettssystemet som krenker og oppløser basis for det norske folkestyret – hjem og familie – og som minner ikke lite om totalitære regimers familiepolitikk med angiveri og sprer redsel, reagerer heller ikke «eliten» på. Det og mer til peker i at det som driver, ikke er gammel norsk rett – men farlige ideologier.
Men tilbake til de mentale traumer som psykolog Magne Raundalen omtaler slik i «Sånn er Livet». Der fortalte psykologen fra sitt arbeid med krigsskadde barn, og mot slutten definerte han traumer (skader i sinnet) slik: ”Et traume er et brudd i internforbindelsen mellom språkhjernen og følelseshjernen. Det er en kraftig opplevelse som setter personen i en situasjon av hjelpeløshet eller er så overveldende at man ikke klarer å etablere den i sammenhengende erindring – så da blir forbindelsen mellom følelsene man har, som er en egen hukommelse noe dypere i hjernen, og det språket man klarer å sette på opplevelsen, brutt. Det bruddet blir en kilde til konstant «uro» som må døyves.»
Vi har skrevet mer utførlig om dette i Morsdagsheftet 2011: «Traumer av krig og skilsmisser – og ruskulturen.»
Vi har dr. H. Pande som er legen som fikk lovfestet barns rett til å ha foreldrene med på sykehus når de ble innlagt for å unngå mentale skader, separasjonsangst som kan sitte i lenge – kanskje hele livet. Hun baserte dette på undersøkelse av barn i London, noen ble sendt på landet for å være i trygghet og andre ble med foreldrene i bomberommene under blitzen i den andre verdenskrig. De siste var klart minst skadd – ganske fordi de hadde trygghet av mor og far, sine biologiske foreldre.
Denne uroen som Raundalen fortalte om, «uroen» noe en kan observere hos Barnevernets skadde barn i dag, som ender opp med selvskading av mer eller mindre alvorlighetsgrad, opprør og utagering, rus osv. Uroen er så sterk at den må døyves på en eller annen måte. Som sekretær for AKF har en vært borti flere tilfeller blant annet vegring. Ei lita jente ble tatt, satt i forhør hos politiet gjentatte ganger, slapp fri og var i barnehagen. Men Barnevernet returnerte til barnehagen og ville ta jenta med seg. Hun gjorde så kraftig opprør at to voksne personer ikke maktet å få henne inn i bilen. Nå vil hun ikke inn i andre biler enn der far og mor er!! Andre barn biter seg selv og skader seg på andre måter. I Steigen tok man mange barn innen seks kilometer, og gjenværende barn kom skremt og gråtende ned om natta – redd for at Barnevernet skulle komme og ta dem. Ikke rart at 250 spesialister skriver bekymringsmeldinger, utenlandske medier og rettsvesen reagerer overfor den norske «humanitære stormakt» som skader Norges fremtid på denne måten. Politikere har drevet på med en hedensk familiepolitikk i minst 40 år som nå viser hvor det bærer hen – og etter min mening på klar ideologisk grunn – ikke gammel norsk basis som har vist sin bærekraft. Nå bør politikere fra lokal- til stortingsplan – samt organisasjonsfolk sette seg skikkelig inn i det som foregår mot Guds første skaperordningen og de tusen hjem, «det første riket» som alltid er totalitære ideologiers sentrale angrepspunkt. Det ser vi på en rekke livsområder også i dag. Det bærer i seg den vestlige sivilisasjons sammenbrudd – hvilket ikke er noe nytt i historien og som en rekke av de store historikere har fortalt oss.
