Redaksjonen

Av sivilagronom Lars-Arne Høgeveit

(01.09.2018): Mens en liten hamburger på Cirkle K koster norske innbyggere 56 kroner i friske midler, ble en del bønder avspist med en «krisepakke» fra staten den 30. august etter århundredes tørkekrise både med hensyn til vann og ekstremtemperaturer som gav store utfordringer for Norges matproduksjon.

Importen blir rekordhøy av mat og fôrkorn, og noen grøntprodukter kan gå tomme i butikkhyllene utover høst/vinter på grunn av at krisen er europeisk og enda verre; også i flere andre land internasjonalt som er tunge på eksport av blant annet mat- og fôrkorn. Kun 10 prosent av verdens kornproduksjon legges ut for internasjonalt salg.

Jeg nevnte for en kollega for noen dager siden at alt under to milliarder i en krisepakke med friske midler vil vise alvorlig svikt i dømmekraften fra staten som er pålagt et ansvar for 5,3 millioner innbyggere i dette landet. Selvforsyningen er på 38 prosent av mat – resten må importeres. Vi trenger flere bønder ikke færre, og de bærer en høy risiko med matproduksjon under åpen himmel oss alle til gode!

Vi har 10 millioner dekar som kan nydyrkes – hvorfor ikke sette i gang, selv om jorda ikke er den aller beste vil den gi et betydelig bidrag med avling. Betydelig støtte til økt drenering og etablering av vanningssystemer nasjonalt bør prioriteres hardt for å øke leveringssikkerheten av mat i Norge i tørre eller våte år.

Norsk fiskeoppdrett baserer seg på OVER 80 prosent importerte kraftfôr-ressurser – så den selvforsyningen er en illusjon – men statsministeren tror muligens på den ennå? Statsminister Erna Solberg uttalte til NRK følgende den følgende 23.03.2015:

«Laksen er Norges Ikea. – I 2014 eksporterte Norge sjømat for 69 milliarder kroner. Det er sju milliarder mer enn i 2013, og en dobling på under 10 år. Hver eneste dag serveres det 37 millioner norske sjømatmåltid verden rundt. – Likevel hevdes det altså at Norge ikke er selvforsynt med mat.»

Den selvforsyningen vi har på 38 prosent, er basert på tung mekanisering i et land som må importere svært mye av traktorer og reservedeler, samt at alt er helt avhengig av tilgang på fossilt brennstoff for å produsere maten. Brennstofflagre og produksjonen er svært sårbar og sentralisert! Diesellagre har vi ikke desentralisert på gårdsnivå, det hadde vi tidligere. Nasjonale beredskapslagre av korn, salt, sukker etc. har vi ikke (0 kg på lager, lagrene ble nedlagt av Stortinget i 2003), det hadde vi tidligere.

Norge lever fra hånd til munn. En internasjonal krise nå, der kornimporten vanskeliggjøres, vil lære oss nordmenn en lekse vi trodde vi skulle slippe. Matproduksjon skiller seg drastisk fra annen næringsvirksomhet – den må sikres av den norske stat – uavhengig om dette er i det private næringslivet, for ALT avhenger av den for alle andre områder i nasjonen. Det er noe som skal prioriteres primært, og noe er mere sekundært – produksjon av mat er en primæroppgave, og den er sterkt risikoutsatt hvilket staten selvsagt må dele risikoen for på grunn av sitt primæransvar for den norske befolkningen. Tilgangen på nok rent vann, et forsvar og levelige forhold for kjernefamilien i nasjonen, slik at demografien ikke krasjer, er andre primære oppgaver.

Vi har per i dag økonomisk handlerom til å prioritere rett på vegne av 5,3 millioner nordmenn – men vi har uår på folk i ledelsen. Det må inn ledere som sier ja der primæroppgavene skal på plass, og sier langt mere nei på andre områder. Svenskene har heller ikke matlagre nasjonalt – der kostet 12 måneders lager av mat 20 svenske kroner ca. år 2000 – det var en svært billig livsforsikring – samlet den gang 160 millioner i et folk på åtte millioner! I Finland har de matlagre for 18 måneder og såkornlagre for 12 måneder. Statens oppgave er å ta vare på Ola og Kari – ikke bare i gode tider, og uroligheter og uår dukker opp når vi minst forventer det.

Av Ragnhild Vassvik, fylkesordfører i Finnmark

(30.08.2018): Ingen har så langt brakt til torgs en troverdig beskrivelse av hvordan alt skal bli bedre for Finnmark bare vi fusjonerer med Troms. Lettvinte påstander om «alenegang» og beskyldninger om motvilje mot framskritt blandet med en uvilje mot å se de historiske fakta om sammenslåingsprosessen, preger fortsatt debatten.

De troverdige og velbegrunnede analysene av fordelene av et sammenslått Troms og Finnmark er fortsatt fraværende, nå over et år etter at Stortinget fattet sitt vedtak om sammenslåingen.

La meg gjøre et siste forsøk på å få debatten på skinner – og på rett spor!

La det være sagt atter en gang: Finnmark saboterer ikke et stortingsvedtak.

Finnmark har søkt å følge opp Stortingets vedtak og har gjennom lange forhandlinger forsøkt å bli enige om løsninger vi kunne leve med. Det var vår holdning når vi satte oss ved et felles bord med Troms og forhandlet for åpen mikrofon i flere måneder.

Til slutt stod Finnmark ovenfor følgende utfordring: gi etter og aksepter flytting av all toppledelse, politisk og administrativ ut av Finnmark, eller slå ring om Finnmarks interesser om en balansert løsning, i tråd med Stortingets føringer. Finnmark hadde nemlig et helhetlig forslag til delt ledelse, der altså begge fylker fikk en hånd på rattet. En balansert løsning der også finnmarkinger, skulle gis reelle posisjoner og et likeverdig ansvar for utvikling av det nye storfylket. Disse forslagene ble avvist. Derfor havarerte sammenslåingen.

Jeg ser at både redaktør Thomas Nilsen i «The Independent Barents Observer» og Målfrid Baik i NHO Arktis, nekter å forholde seg til disse realitetene. Dersom disse to mener at Finnmark burde akseptert at politisk og administrativ ledelse ble tatt ut av fylket, så bør de i det minste forklare oss hvordan en slik løsning ville styrke Finnmarks utvikling.

Når det gjelder redaktør Thomas Nilsens konspirasjonsteorier i Nordnorsk Debatt om at motstanden mot sammenslåingen er drevet fram av «en liten gruppe mennesker i Finnmark Arbeiderparti» så får den påstanden står for hans egen kreative hoderegning. Folk vet bedre. Vi har nemlig spurt folket. Det viser imidlertid noe av presisjonsnivået når han nærmest etter å ha stukket hodet ut vinduet og fingen opp i lufta, konkluderer med at «her jeg bor er det stor entusiasme for sammenslåing».

Det stemmer ikke at det store flertallet er imot, mener Nilsen. Vi for vår del forholder oss til to flertallsvedtak i fylkestinget, en folkeavstemning og en fersk meningsmåling, som viser at motstanden mot tvangssammenslåingen øker i Finnmark. Det tror jeg går langt utenpå Nilsens private meningsmåling «der han bor».

Nilsen mener også at Sør-Varanger sin svært kapable ordfører, Rune Rafaelsen er offer for partipisken. Jeg tror de fleste som kjenner Rune vet at noe form for partipisk neppe biter på ham.

Dessverre blir det ikke stort bedre når lederen i NHO Arktis uttaler seg. Målfrid Baik har plutselig mistet troen på Finnmark.  Baik og NHO Arktis vet utmerket godt at Finnmark har noen utfordringer som er annerledes enn resten av landet, men mot bedre vitende påstår nå Baik at Finnmark er i ferd med å isolere seg. NHO har plutselig glemt de sterke og viktige relasjoner til Russland, eksportnæringer som olje og gass, fisk og internasjonal turistnæring.

Hvorfor tror Baik at det var så viktig for Finnmark å fortsatt ha en hånd på rattet i samfunnsutviklingen i forhandlingene med Troms? Fordi vi ønsker å isolere oss?

Det er ingenting i Finnmark som tyder på noe ønske om isolasjon. Tvert imot. Vi samarbeider og ønsker mer samhandling, ikke minst med Troms.  Økt samarbeid er slik vi ser det et godt alternativ til tvangssammenslåing.

I Finnmark har vi lange tradisjoner for åpenhet, gjestfrihet og relasjonsbygging. Det er mange viktig rikspolitiske grunner til dette med vår nærhet til Russland, i tillegg vet vi at markedene for våre ettertraktede varer ligger utenfor fylkers grenser. Dette er grunnleggende forutsetninger for samfunnsbygging og velferdsutvikling i Finnmark, noe vi ikke har planer om å endre på.

Men når NHO nå prøver å selge inn en tvangssammenslåing som et virkemiddel for vekst i Finnmark så burde dette synet være tuftet på grundige analyser og dokumentasjon. I mangel av dette tyr NHO Arktis til tromme trusler om krise og nedgang for Finnmark.

NHO må gjerne flagge sitt positive syn på regionreformen, men det bør være lov å forvente mer enn ren synsing fra en så tung samfunnsaktør som NHO. Sakens alvor krever såpass.

Vi som ikke ønsker denne tvangssammenslåing beskyldes av og til for å hindre Finnmarks utvikling, dette er blitt et tilbakevende retorisk krumspring, uten rot i virkeligheten. Vi som ikke tror på tvangssammenslåing, vi tror på Finnmark. Vi ser nemlig at det jobbes godt og målrettet både i næringsliv og det offentlige, vi ser at det skapes resultater innen mange viktige samfunnsområder. Vi tror nemlig at Finnmark vil lykkes stort som liten.

Vi bygger blant annet dette på at:

• Flertallet i oppgaveutvalget som har foreslått nye oppgaver til fylkene mener Finnmark er stort nok.
• Finnmark har nettopp satt rekord i oljeleveranser. 2 av 3, 7 milliarder kroner fra Nord-Norge hentes inn i Finnmark.
• Finnmark har størst økning av videregående skoleelever som fullfører studiene
• Framtida for fortsatt verdifulle inntekter fra olje og gass ligger i Barentshavet.
• Det arbeides godt i Finnmark for økt verdiskapning innen fiskerinæringen.
• Det skjer mye spennende innen reiselivsnæringen som vil gi økt sysselsetning og verdiskapning i Finnmark.

Finnmark har fortsatt store utfordringer. Ingen benekter dette. Men det er ingenting som tyder på at en sammenslåing med Troms hverken vil bidra til mer demokrati, mindre sentralisering, hindre avfolkning, gi oss økte barnekull, eller bedre veier med mere. Dette er faktisk områder hvor Troms sliter vel så mye som oss.

Finnmark skal ikke være en prøvekanin for en uferdig reform, avfødt etter en hestehandel i Stortinget. Til det er Finnmark for viktig og verdifull, for oss som bor her – og for nasjonen for øvrig.

Artikkelen er sakset fra iFinnmark.

Av Vidar Norberg

(31.08.2018): Når en regjering sitter for lenge med makten, blir den lett arrogant. Da er det til beste for landet, folket og demokratiet at regjeringen går. Erna Solbergs andre regjering er i ferd med å komme dit.

Den arroganse som Solberg-regjeringen har vist i spørsmålet om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms, forteller med all tydelighet at Solberg-regjeringen krever lydighet av sine undersotter. Erna Solberg gjorde intet for å stanse kommunalminister Monica Mæland som til og med endret spillereglene underveis da hun ikke fikk med seg en fellesnemd av Troms og Finnmark for å tvangssammenslå fylkene mot folkets vilje. Til slutt reddet Troms under ledelse av Arbeiderpartiet Finnmark da de nektet å sitte alene i fellesnemden uten Finnmark. Videre maktbruk fra Solberg-regjeringen lot seg ikke gjøre, og saken går nå til Stortinget for tredje gang, ikke minst takket være Senterpartiet.

En regjering skal ikke være folkets herskere, men tjenere. Ikke minst fylkesreformen kan bidra til å sette opp mann mot mann i by og land eller fylke mot fylke. Det kan såes splid og strid som det tar tid å lege. Sentralisering og ensretting i store enheter minner litt om totalitære systemer som for lenge siden har spilt fallitt, ikke minst i det tidligere Sovjetunionen. Både vanlige folk, kommuner og fylker bør ha stor frihet. At alle skal ha helt likt tilbud er ingen garanti for et bedre samfunn og lykkeligere liv. Frihet for den enkelte er langt mer å foretrekke fremfor statsdirigering.

Erna Solberg har også vært ute og kalt pressen for blodtørstig. Dette høres mest ut som en uttalelse fra en totalitær stat. En fri og uavhengig presse har plikt til å granske saker, selv om det gjelder en av Solbergs ministre og er aldri så ubehagelig for statsministeren. Pressen skal være den fjerde statsmakt som overvåker og kritiserer myndighetene. Dette er viktig for å opprettholde et demokrati.

Regjeringens arroganse overfor Norges russiske nabo i øst har også tiltatt, til tross for at Norge deler en grense med Russland som er 196 kilometer lang. Selv under den kalde krigen var det en klar dialog mellom Russland og Norge. Det virker som om Solberg-regjeringen har lagt denne dialog på is, både under den forrige regjeringsperioden og under den nåværende. Det er stikk i strid med det Russland ønsker. Det er den motsatte politikk som vår grensenabo Finland følger med et sterkt forsvar og en god dialog. Selv Tyskland lar ikke sine investeringer i gass og olje påvirkes av Krim, fordi det tyske energibehovet anses som vitalt. Også Donald Trump kom til Finland for å møte Vladimir Putin. Men Solberg-regjeringen har dels opptrådt som en stormakt med avstand overfor Russland helt siden Barack Hussein Obamas dager i Det hvite hus. Denne politikken tjener ikke Norge. Slik arroganse er farlig for Norge.

Man ser også at Forsvaret på flere områder er svekket. Et eksempel er at regjeringen legger ned flybasen på Andøya, som til og med USA mener er tjenlig flystasjon. Det truer et helt øysamfunn.  Nedleggelsesprosessen skjer i hemmelige møter, hvor folk ikke får den nødvendige informasjon. Arbeiderpartiets etterkrigspolitikk har vært å opprettholde levedyktige samfunn i hele Norge og ikke minst i Nord-Norge og særlig i Finnmark for å styrke norsk suverenitet. Det ser ut til at Solberg-regjeringen mener at de vet bedre med sin «hemmelige» maktpolitikk.

Solberg-regjeringen er neppe til den beste for Norge. Den er blitt for arrogant. Man får be og håpe at Solberg-regjeringen får en snarlig avløsning.