I mange år var det i Mehamn en søndagsskolelærer som het Henrik Vorren. Til daglig kjørte han traktor og hadde agentur. Hver søndag var han i menighetssalen med barna, i godt som dårlig vær.
Han sørget for at de fikk et rødt stempel i fiskegarnet i søndagsskolekortet hver gang de møtte opp. Det skulle oppmuntre dem til å komme igjen og igjen for å høre Bibelens fortellinger om Jesus.
Hver søndag avsluttet han søndagsskolen med en kjent sang:
«Så ta da mine hender, Og før meg frem Inntil jeg salig ender I hamlens hjem! Jeg kan ei gå alene, Enn ei et fjed. Hvor du meg fører ene Jeg følger med».
Det er en bønn om at man må bli bevart i sin barnetro og komme til himmelriket.
Det er nok mange i Norges langstrakte land som har hatt en søndagsskolelærer. Kanskje også sunget «Så ta da mine hender og før meg frem». Men kanskje er det noen som føler seg for barsk og modig til å ville synge slik en bønn.
Den siste salme
Noen av Norges store helter var dødsdømte motstandsmenn som satt fengslet på Akershus festning i Oslo godt bevoktet tyske nazister som okkuperte Norge. Fengselsprest Dagfinn Hauge forteller i sin bok «Slik dør menn» om deres siste måneder, dager og timer før den tidlige morgen når de ble hentet til standplassen og henrettet.
Tre menn fra Sandefjord, Johan Midttun, Øivind Ask og Andreas Bernes hadde fått stadfestet sin dødsdom. De hadde satt opp en sender og søkt forbindelse med England da de ble avslørt og havnet i fengslet hvor de fikk beskjed om henrettelse.
–Hvordan er det med døden, Hauge, spurte Ask som førte ordet.
Feltpresten gav svaret fra Johannes’ evangelium 14, 1–4:
«Eders hjerte forferdes ikke! Tro på Gud, og tro på mig! I min Faders hus er det mange rum; var det ikke så, da hadde jeg sagt eder det; for jeg går bort for å berede eder sted; og når jeg er gått bort og har bedredt eder sted, kommer jeg igjen og vil ta eder til mig, for at også I skal være der jeg er. Og hvor jeg går hen, dit vet I veien.»
Etter samtalen om oppstandelsen og evigheten sa en av de dødsdømte norske motstandsmenn:
–Det er ikke farlig å dø i Jesu navn.
Fangene skrev sitt siste brev hjem før de skulle dø. Så var det den siste nattverd. De tre knelte ned og tok imot Herrens legeme og blod.
«Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus som nu har gitt eder sitt hellige legeme og blod, hvormed Han har gjort fyldest for alle eders synder, Han styrke eder derved i en sann tro til det evige liv.»
–Vi synger – virkelig – alle fire:
«Så ta da mine hender og før meg frem, inntil jeg salig ender i himlens hjem.»
De tre ble hentet av bilene til sin rettergang. De var på vei til himlens hjem.
Salmen igjen
Knut Mathiesen fra Oslo-traktene var ivrig i Røde Kors. Han var ofte på ambulansestasjonene i Nordmarka, Oslos turområde, for å hjelpe folk. I sitt siste oppdrag skulle han hjelpe flyktninger østover mot friheten i Sverige. Da ble bilen stanset av væpnet politi. Mathiesen trakk pistolen og skjøt. Politimannen seg sammen. Alle kom seg unna, men Mathiesen hadde glemt å få tilbake identitetskortet og ble tatt.
Han ble dømt til døden og fengselsprest Hauge kom.
–Hva mener De om meg?
Han hadde sjelekvaler etter sitt første skudd mot et menneske.
–Vi har lov til å gå til Gud med det, sa Hauge og gikk igjennom Bibelens ord.
Presten bød fangen til nattverd. Nattverdsutstyret ble satt frem og kontorpulten var alter. To lys skapte en eiendommelig stemning i skumringen.
Så sang de en salme fra barneårene:
«Så ta da mine hender og før meg frem, inntil jeg salig ender i himlens hjem.»
–Om en times tid er du framme, Knut. Er du engstelig, spurte fengselspresten.
–Nei. Det ble så rart å tenke på det, sa Mathisen.
Vaktmannen gløttet på døren.
–Jeg vil nødig forstyrre. Men De må snart være ferdig.
Mathisen var på vei til himlens hjem.
Mathisen fortalte en underlig sannhet til fengselspresten i sine siste timer av livet.
–Jeg kan ikke skjønne at jeg ikke har sett dette før. At jeg skulle få oppleve denne gleden! Jeg har vært heldig tross alt. Ikke alle av de mange som dør, får tid til å tenke seg om slik. Jeg er trygg. Det er så rart: Jeg tror nesten jeg er lykkelig.»
Kanskje er det også slik at Gud noen ganger må gripe inn for å berge et menneske for Gud.
Enda en sang
Søndagsskolelærer Henrik Vorren i Mehamn hadde også en annen viktig sang til sine søndagsskolebarn. Den handlet om å bli bevart i troen:
«Jesus, styr du mine tanker, Jesus la meg leve så At hvor jeg i verden vanker, Et Guds barn jeg være må, At hver stund jeg åndedrager, Gud til ære meg til gavn, Og så dø når Ham behager, I det søte Jesus navn!»
Dette er livets siste store sak. Å dø i Jesu navn og bli salig for tid og evighet, komme til himlens hjem.
«Så ta da mine hender, Og før meg frem Inntil jeg salig ender I himlens hjem! Jeg kan ei gå alene, Enn ei et fjed. Hvor du meg fører ene Jeg følger med.
La intet mer oss skille, Ta helt meg hen, Og gjør meg ganske stille, O sjelevenn! Ved dine føtter ene Er Barnet trygt, På deg, på deg alene Min tro er bygt.
Selv om jeg ei fornemmer Din sterke hånd. Min salighet dog fremmer Din gode Ånd. Så ta da mine hender Og før meg frem Inntil jeg salig ender i Himlens hjem!»
—
—
Kirkenes
Dagfinn Hauge skriver om to 15-åringer fra Kirkenes som satt lenge på Akershus. De hadde visst kappet noen telefonledninger til flyplassen og var tatt på fersk gjerning. På grunn av deres unge alder fikk de en rimeligere straff. Dersom noen av Finnmarkshilsens lesere kjenner deres navn, vil Fh gjerne ha et tips om det.
V.N.