Redaksjonen

Av Irene Ojala (PF)

(Stortingsreferat 29.04.2024): Pasientfokus har ikke sittet i næringskomiteen, men jeg har fått lov til å følge forhandlingene ganske langt.

Dagens debatt er en pliktdebatt som må gjennomføres, men resultatet er allerede gitt: Kvotemeldingen var faktisk regjeringens eksamen på hva den vektlegger for Finnmark og videre sørover langs kysten. Regjeringen har, slik Pasientfokus ser det, lagt lite i potten for livskraft på kysten.

Pasientfokus er valgt på Stortinget for Finnmark, og mitt mandat er å snakke finnmarkingenes sak. Det gjelder om det er snakk om fødeavdelinger, eller, som vi gjør i dag, om det er snakk om kvotemeldingen.

Jeg er født i Vardø og oppvokst i Kiberg, og jeg har mange års erfaring fra jobb i fiskeindustrien. Vardø er en by med en sterk fiskerihistorie. Krisen i norsk økonomi i mellomkrigstiden gikk ut over fiskeriene i Vardø og på kysten av Finnmark, og jeg skal nå si noen ord om det.

I 1938 aksjonerte fiskere fra Vardø for at fiskere fra Finnmark og sørover skulle få hånd om omsetningen av egen fangst. Jeg er blitt fortalt at på den tiden fikk fiskerne betalt per fisk. Fiskekjøperne mente at når fisken var liten, måtte 120 fisker regnes som 100 fisker. Det fikk betegnelsen «storhundre». Fiskekjøperne hadde makten, de telte raskt, og dette ble en skrekkens prissetting for fiskerne, de tapte penger. Vardøværingene protesterte på dette systemet, akkurat som de protesterer i dag.

På 1930-tallet ble det nedsatt en egen råfiskkomité i Norges Fiskarlag. Målet var å stabilisere fiskeprisene med minstepris på fisk. Vardø Fiskarlag skrev et opprop til alle fiskerne i Finnmark om driftsstans, og oppropet lød: Aksjonen iverksettes for å framtvinge en annen ordning til beskyttelse av minsteprisavtalen. Skal aksjonen lykkes, må alt fiske i alle fjorder og fiskevær innstilles, da det nå gjelder hele vår eksistens.

Protestene ga umiddelbart resultat, og våren 1938 kom en midlertidig lov om beskyttelse av minsteprisen mellom fiskere og kjøpere, og råfiskloven av 1952 ble en milepæl for fiskerinæringen.

I dag diskuterer vi altså kvotemeldingen, som har satt sinnene i kok i Finnmark, i Vardø og langs store deler av kysten sørover, og i morgen, når vi skal votere, stenges flere av havnene av fiskebåter og slipper ingen verken ut eller inn.

Regjeringen og de fire forlikspartiene ser ut til å mene at forliket er godt. Med respekt å melde mener jeg at fiskerinæringen og kysten selv er mer habil til å mene om den fiskeripolitikken som nå er staket ut, er bra for dem. Det er iallfall ingen rungende applaus fra de fiskerne som vi har snakket med. I morgen, når fiskeriminister Sivertsen Næss skal dra til Finnmark og Vardø for å forklare dagens vedtak, tenker jeg: Når et vedtak må forklares til fiskerne, er man ute på en aldri så liten rotur. Det jeg lurer på, er om de ror med krumstemning eller med jolle. Det får vi se etter hvert.

Referat fra Stortinget 29. april 2024.

Av Kirsti Bergstø (SV)

(Stortingsreferat 29.04.2024):

Jeg vil gjerne starte med å gratulere statsråd Sivertsen Næss med et viktig oppdrag som fiskeriminister, men samtidig dessverre kondolere kyst- og fjordsamfunnene som hadde trodd det var deres tur i dag. Det er langt, dette landet. Det er langt mellom nord og sør. Det er langt mellom fiskebankene og sentralbanken. Det er langt mellom egnebuene og Stortinget, men det er ikke langt mellom makt og avmakt. Det bestemmes av en helt annen avstand, nemlig avstand mellom ord og handling. Avstanden mellom ord og handling er stor, for ordene som ble brukt, var store, særlig i nord, om framtidig kyst- og fiskeripolitikk i valgkampen 2021. Nå skulle det være kystens tur. Det hørte folk. De trodde på det. De mobiliserte for det, men da småbåtene hadde lagt til kai, hadde flertallet forlatt dem, før fangsten var båret på land.

Det som skjer i dag, er at regjeringspartiene gjør opp kvotemeldingen med høyresiden. Det er etter at Riksrevisjonen har slått fast at høyresidens fiskeripolitikk har feilet hvis målet er arbeid, bosetting og verdier på land. Det er etter at de har slått fast hvor mye som har blitt sentralisert gjennom flere år, at fiskeriressursene har havnet på stadig færre hender og vekk fra de verdiene de kunne landes i, og etter år med det jeg vil kalle for et kystran.

Da blir det store spørsmålet hva regjeringspartiene sier i dag – til Willy og Edgar i Nesseby, til Johnny i Gjesvær, til Vegard i Vardø, til alle de ungdommene jeg traff i Mehamn da jeg var der, som sto klar for en framtid med lokale ressurser i sikte, til lokalsamfunn som Kvænangen og Tromvik – til alle de som trodde at det var deres tur nå, og som i dag opplever at det ikke var det likevel.

Det er varslet aksjoner, og det reises et raseri langs kysten nå. Det er forståelig, for når politikken som landes i dag, er det motsatte av det vi kunne fått til, er skuffelsen stor. Vi kunne gjenreist håpet sammen. Vi kunne sikret at vi sto i lag om en fiskeripolitikk for en ny kurs, som hadde sammenheng mellom ord og handling. Vi kunne heiet på ungdommen, stoppet struktureringen, styrket åpen gruppe og fortalt at kysten, også de minste plassene, kunne gå en lys framtid i møte. SV sto klar for å sikre det flertallet. Vi har lagt flere forslag på bordet i dag, i håp om å kunne bevege retningen mer, for er det én ting vi vet, er det at løgner biter dårlig om stemmefiske er målet.

Referat fra Stortinget 29. april 2024.

Av Per Olaf Lundteigen (Sp)

(Stortingsreferat 29.04.2024): Situasjonen for mange fiskeriavhengige kommuner i Nord-Norge er preget av nedgang i folketall og kritisk mangel på fagfolk innenfor mange yrker. Innretningen av fiskeripolitikken er sjølsagt viktigst. Havressursloven har et tredelt formål, ett av dem er å medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Bærekraftig ressursforvaltning og lønnsomhet er ivaretatt – ja, lønnsomhet er overoppfylt for deler av flåten, det har gått for langt i å satse på de få. Derfor kom Riksrevisjonen i sitt dokument med skarp kritikk av fiskeripolitikken i årene 2004–2018, og konklusjonen var: Flere fiskeriavhengige kommuner har fått redusert fiskeriaktivitet.

Hva skal styrke disse kommunene hvis det ikke er større fiskeriaktivitet, altså flere folk i arbeid med fisk? Ny regjering og ny politikk var parolen til opposisjonen så sent som i juni 2021. Og politikk er å prioritere, det er å prioritere økt vekt på lokalsamfunn. Hvis ikke vi gjør det, vil grunnrenteskatten til staten, også på villfisk, kunne bli en realitet fordi det blir en konsentrasjon av kvoter hos de få og for liten aktivitet i samfunnene.

Utfordringene er enorme, ikke minst i Nord-Norge. Sist gang jeg var på Varangerhalvøya, ble vi presentert et behov for 400 mennesker i netto tilflytting hvert år til de fem kommunene Vadsø, Vardø, Båtsfjord, Berlevåg og Nesseby. Hvordan skal en klare det uten at en tar fatt i fiskeripolitikken?

Innstillinga som behandles i dag, innebærer dessverre ingen ny retning i fiskeripolitikken – sjølsagt ingen ny retning når regjeringa inngår forlik med Høyre. Det er sterkt å oppleve for oss som har brukt en del tid for bedre å forstå hva som trengs av nye tiltak for folk i de fiskeriavhengige samfunnene.

Sammen med representanten Geir Iversen har jeg fremmet forslag nr. 20, hvor det foreslås

«å avsette en viss prosentandel av totalt tillatt fangst (TAC) av alle fiskeslag til uomsettelige distriktskvoter som tildeles av Fiskeridirektoratet og forvaltes av de fiskeriavhengige kommuner.»

Det er et viktig forslag. Det er et forslag som skal ta tak i nettopp utviklingen av de fiskeriavhengige samfunnene, hvor det har vært en kritisk nedgang i folketallet, og hvor det er en kritisk mangel på fagfolk fordi den økonomiske aktiviteten er for lav.

Vi sier videre at

«Regjeringen fremmer en årlig regnskaps- og budsjettmelding til Stortinget om resultatet av kvotefordelingen i henhold til havressurslovens formål.» – altså få en oppfølging.

Det er viktig at denne diskusjonen fortsetter.

Referat fra Stortinget 29. april 2024.

Av Geir Adelsten Iversen (Sp)

(Stortingsreferat 29.04.2024): Som dere vet, kommer jeg fra Finnmark. Heldigvis har mange av dere vært i Finnmark opptil flere ganger, og det er jeg veldig glad for. Personlig mener jeg at Finnmark er et fantastisk fylke å bo i, vi har det meste. Heldigvis har denne regjeringen sett at vi må satse på Finnmark. Det er mange positive ting som er kommet, men vi ønsker fortsatt mye mer fokus på villfisk. Vi har hatt litt for mye fokus på vindkraft og oppdrett i fylket, noe som har skapt veldig mye uro.

Den kulturen vi har på kysten når det gjelder å fange fisk, er vi gode på. Vi kan lese havet, og vi vet når de ulike fiskesortene kan høstes – en kunnskap om havet som har gått i arv.

Vi ønsket at denne kvotemeldingen skulle gi mye mer fisk til åpen gruppe. I Finnmark er de fleste båtene i åpen gruppe. Vi håpet at kvotemeldingen skulle være med på å styrke denne gruppen enda mer enn den gjør. Årsaken til det er at vi har ca. 760 båter i denne gruppen i Finnmark. Og hvorfor har vi så mange båter i åpen gruppe? Jo, dette er en gruppe hvor du lett kommer inn. Det koster ingenting å få kvoter, du må bare ha en båt og være registrert fisker.

Vi har noen trålere som fortsatt har tilknytning til Finnmark. Disse trålerne kom etter at man ga dispensasjon fra deltakerloven for at de skulle komme. De skulle hjelpe oss med å ha helårig arbeid på land. Nå ser vi at det ikke skjer. Disse trålerne leverer ikke, og veldig ofte er det mye arbeidsledighet, mange folk som er permittert, osv. Også en del større flåter ser vi går forbi samfunnene i nord, de går til fryseanlegg og sender fisken for produksjon andre plasser.

For å få til vekst må vi ha mer villfisk til land, og vi må få mer produksjon.

Som dere kanskje har skjønt, har jeg ikke tenkt å stemme med regjeringspartiene i dette forslaget i dag. Sammen med representanten Lundteigen har jeg laget et eget forslag, som er som følger:

«Stortinget ber regjeringen sikre at havressurslovas og deltakerlovens distriktspolitiske intensjoner gjennomføres i praksis, og fremme nødvendige forslag om å avsette en viss prosentandel av totalt tillatt fangst (TAC) av alle fiskeslag til uomsettelige distriktskvoter som tildeles av Fiskeridirektoratet og forvaltes av de fiskeriavhengige kommuner. Regjeringen fremmer en årlig regnskaps- og budsjettmelding til Stortinget om resultatet av kvotefordelingen i henhold til havressurslovens formål.»

Jeg fremmer forslaget.

Presidenten: Representanten Geir Adelsten Iversen har tatt opp det forslaget han refererte.

Jeg var i det forrige innlegget inne på at mange kystfiskere ikke hadde fisk å fiske, mens trålerne fisker på yttersiden. Jeg skal utdype det litt mer. I fjor hadde vi et veldig godt år for åpen gruppe. Blant annet var det rundt 30 000 tonn de fikk lov til å fiske. I år gikk den kvoten ned, og det skjønner man jo, for det hadde vært et overfiske i havet. Kvoten ble da satt til 12 000 tonn, og det er ikke nok til at man klarer å forsvare de renter og avdrag man har på både hus og hjem, flåte, båt, eller hva det skulle være. Situasjonen er nå relativt dramatisk for mange, spesielt for mange av de unge som har trodd at de kanskje kunne satse på fiskeri, og at de skulle kunne få et bra liv. Håpet deres nå er at man får mer fisk. Jeg håper at ministeren klarer å finne noen tusen tonn som hun nå kan omfordele raskest mulig, slik at man kommer seg over kneiken.

Jeg vet at det er ting som skjer i fylket mitt. Det er et voldsomt sinne ute blant fiskere. Det sinnet går direkte mot regjeringen. Det er mot alt som skjer nå – usikkerhet, redsel og alt dere kan tenke dere. Nå mobiliseres det for aksjoner. Det er klart det er langt å reise til Oslo og komme hit til Stortinget, og stå på utsiden og rope, så det gjøres i Finnmark nå. Det skjer i morgen, har jeg skjønt. Det er i Hammerfest, Honningsvåg og Vardø. Jeg tror ikke det blir særlig hyggelig for mange, men mobiliseringen er stor. Jeg vet også at det mobiliseres fra de samiske organisasjonene for å se på hva slags rettigheter folk i Finnmark har – om de har rett til å fiske, om de kan fiske, alle de tingene Smith-utvalget har vært med på å ta opp – så ting kommer til å skje. Det er ikke slutt. Derfor ber jeg om at de manglende opplysningene som vi tydeligvis har fått, vi som bor i Finnmark, blir gjort noe med. Jeg håper derfor at man kan utsette saken, sende den tilbake til næringskomiteen og ta en gjennomgang for å se om man kan finne bedre løsninger enn det man har funnet til nå.

Referat fra Stortinget 29. april 2024.