Hilsen fra Finnmark
Dette gamle bildet viser barndomshjemmet til barnebokforfatterinne Kari Vinje som ble født i Indre Billefjord i Porsanger i 1931. I boken «Skrapkaka – det er meg» forteller Vinje om barndom, opplevelser i Finnmark og krigen. Vinje er kjent for sine barnebøker med kristent innhold. (Foto: Willy Gryting)
Av Johan Henrik Jørgensen
(I PROFETIENES LYS): Da Jesus satt på Oljeberget og talte til sine disipler om «tidsalderens ende», sa Han (i forb. m. fikentreets tegn):
«Sannelig sier jeg eder: Denne slekt skal ingenlunde forgå før alt dette skjer.» Matt. 24, 35.
Israel har i årtusener stått i den brennende tornebusks tegn, 2. Mos. 3, 2. Den brennende tornebusk, som brant uten å brenne opp, er symbolet på Israels lidelse, i trengselens luer. Fikentreet er et bilde på Israel i dets nasjonale liv i eretz Israel. På Jesu tid stod Israel i fikentreets tegn, idet folket levde sitt nasjonale liv i landet, dog under fremmed åk. Men p.g.a. vantro måtte Israel drives bort fra landet og spredes blant alle verdens folk. I Jesu forbannelse av det ufruktbare fikentre, Matt. 21, 19, ligger det en profeti om dette.
Men tenker vi over alvoret i dette at vår generasjon igjen, for første gang siden år 70 e.Kr., ser Israel i fikentreets tegn, d.v.s. i dets nasjonale gjenopprettelse? Denne slekt (gr.: genea = generasjon, slektsledd), nemlig den slekt som ser Israel i fikentreets tegn, skal ikke forgå (skal ikke dø) før alt dette skjer (før sommeren, d.e. riket kommer).
Gir du og jeg tilbørlig akt på fikentreets tegn?
Har vi beskikket vårt hus?
Er vi fullt klar over den sannhet, den realitet, at vår oppbruddstime er for hånden?
Er vi rede til å møte Ham som kommer for å hente sin menighet, 1. Tess. 4, 13 flg.; 1. Kor. 15, 51–52, og fri den fra den kommende vrede, 1. Tess. 1, 10?
Vi har jo sett Israel stå klart i fikentreets tegn siden 1948, og det haster mot den tid da det skal fremstå i oljetreets tegn, når Joel 3, 1 flg. får sin fulle og endelige oppfyllelse.
Denne generasjon skal ikke forgå, leste vi.
Vi vet at menigheten skal hentes opp før vredens tid, som igjen går like forut for det messianske rikets opprettelse. Og hvis rikets tid er så nær at nålevende mennesker skal oppleve Jesu gjenkomst i herlighet, hvor nær må da ikke hedningenes fylde være, og Herrens gjenkomst for å hente oss opp fra jorden før vredens tid (Åp. 4, 1–2)!
Måtte disse tanker senke seg ned i oss, og åpne våre øyne enda mere, og gjøre oss ventende og lengtende, og løse oss mere fra denne verden. Vi, Hans menighet, står i patriarken Enoks tegn, han som talte om den dom som Gud ville la ramme de ugudelige, Jud. 14–15, og om hvem det står:
«Og Enok vandret med Gud; så ble han borte, for Gud tok ham til seg.» 1. Mos. 5, 24.
Det er ingen andre i denne verden som har sann opplysning om hva som skal skje i fremtiden uten den som i tro og ved Hans Ånd gir akt på hva Han har sagt i sitt ord. Og derfor er det heller ikke mulig for noen andre å opplyse om, og advare mot, den forferdelige dommens tid som snart skal ramme verden, Åp. 6, 1–19, 10.
Enok var opplyst av Gud. Han trodde Gud og vandret med Ham. Han forkynte for sin samtid det budskap om dom som ingen andre hadde fått åpenbaring om. Så ble han borte. Han ble bortrykket til Gud uten å se døden, Hebr. 11, 5; 1. Mos. 5, 24. Deretter kom vannflommen, i hvilken alle de ugudelige omkom.
Også vi er opplyst av Gud, ved Hans profetiske ord, som vi gjør vel i å akte på, 2. Pet. 1, 19. Vi tror at Han taler sant, og at alt Han har sagt, vil skje, nøyaktig og bokstavelig som forutsagt. Måtte det også synes utad på oss at vi, lik Enok, vandrer med Gud. Og måtte vi som han være lydige og forkynne det budskap Han har åpenbart for oss. Denne verdens barn, hvor vise de enn måtte være i menneskers øyne, er blinde i Guds øyne. Vi vet og erkjenner at bare den som har fått sin forstand opplyst av Guds Ånd, er seende. Og da vi ved troen på den Herre Jesu fullbragte frelsesverk har fått evig liv, og er blitt seende, er vi vidne til hvordan verdens barn haster mot stupet. De tror og innbiller seg at det bærer mot paradis, men i stedet bærer det raskt mot avgrunnen. Også dette ser og erkjenner vi. Men hva gjør vi? Hva gjør du? Hva gjør jeg? Roper vi ut og advarer mot det stup og den avgrunn som ligger umiddelbart foran, og som de er på vei mot uten å ane faren, fordi de er blinde? Ville vi ikke, om vi så en blind som var ved å falle utfor et naturlig stup, ile til og søke å redde vedkommende fra den visse død?
Hvor meget mere burde vi da ikke rope ut og advare mot den forferdelige fare, og den forferdelige fortapelse, som ligger foran verdens mennesker, og mane til omvendelse og frelse mens det ennå er tid, før nådens dør blir lukket? Det kom nemlig en dag da Gud satte punktum for alle muligheter og lukket døren til den ark Han hadde befalt Noah å bygge til frelse for sitt hus. Og fra den dag var det ikke lenger noen mulighet for dem som var utenfor, til å unnfly den varslede dom. Og vi vet at alt liv utenfor arken omkom i de dommens vannmasser som Han så lot strømme ned over de ugudelige.
Venner! Det er Guds vilje at vi skal minne hverandre om den forpliktelse og det ansvar det medfører å ha fått guddommelig opplysning om de svære og forferdelige begivenheter som ligger like foran oss i tid.
Klokken er ved å slå tolv, åndelig talt. Snart lyder: «Stig opp her!» Da er vår tjeneste her nede slutt, og vi har ikke flere anledninger til å varsle den kommende trengsel og dom, og forkynne frelsens budskap i Jesu navn.
Derfor, la oss våkne opp for alvor, og kjøpe den beleilige tid, for dagene er onde, Ef. 5, 16.
Et utdrag av J. H. Jørgensens hefte «Himlenes rike er nær!», Karmel Forlag
Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT nr. 12, 2022
Abonner og les mer – Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
E-post: karmelin@netvision.net.il
Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): Kan det være en god og rettferdig Gud? Mange mennesker stiller dette spørsmålet. De ser på all ondskap som skjer i verden. Uskyldige mennesker som lider på grunn av krig. Hungersnød rammer tusenvis. Hvorfor er det slik?
Ja, vi kan spørre. Men hvor finner vi svar?
Når de som mener seg å være kloke i verden kommer med noen ytringer, er det bare tomme ord uten mening.
Det eneste er å søke i Bibelen, Guds eget ord. Vi har lest i Romerbrevet om Guds evangelium. I det tredje kapitlet skriver Paulus om Guds rettferdighet. Først beskriver han hvordan mennesket er i seg selv. Bor det noe godt i oss? Er det ingen som gjør godt?
Svaret vi får er: «Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.» (Rom. 3,11–12)
Bibelen gir oss ikke noe glansbilde av hvordan vi er i oss selv, etter syndefallet. Det er ingen som kan stå rettferdig for Gud i egen kraft. Saken er at vi står for Gud som vet alt om oss. Det nytter ikke å leve etter lovens bud og krav.
Guds rettferdighet er åpenbart uten loven.
Det er her evangeliet trer fram. La oss lese det som står: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror.» (Rom. 3,21–22)
Vi er alle syndere som er fortapt. Det er ikke bare det at vi går mot en evig fortapelse, men vi er fortapt slik vi er i oss selv. Den gamle syndige natur bærer vi med oss hele tiden. Men nå er det skjedd det som var lovet ved profetene og loven: Guds rettferdighet er åpenbart ved Jesus Kristus, som sonet vår dødsstraff på korset på Golgata.
Vi synger om det i en kjent sang: «Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved Ham. Ja, til korset Han gikk hvor Han kjøpte meg fred, da Han sonet min synd, det Guds Lam.» Koret: «Alt som var meg imot, ble utslettet med blod, det ble naglet til korset med Ham. Hvilken byrde Han bar da Han sonoffer var og tok bort all min synd og min skam!»
Slik sang vi på bedehuset i gamle dager. Det var mange som fikk tårer i øynene da sangen lød. Hvordan er det i dag? Blir vi like grepet av disse ordene når sangen lyder? Kjenner vi på gleden ved å høre om Jesus som Guds sonofferlam?
Jesus gjorde oss rettferdige for Gud. Paulus skriver i 2.Kor. 5,21: «Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.»
I Jesus får vi stå for Gud som om vi aldri har syndet. Det er det beste budskap du og jeg får motta og leve i. Takk Jesus for det! Amen.
Det inviteres til fotballtrening på Rolvsøy. Ordfører Bernth R. Sjursen i Måsøy kommune kaller det for en av ukas gladsaker. Han skriver i sin spalte «Ordførerens hjørne» at det skaper bo- og blilyst.
Av Vidar Norberg
Den 20. januar 1942 samlet Nazi-Tysklands toppledere til Wannsee-konferansen i Berlin. Der ble den hemmelige planen om utryddelse av 11 millioner jøder lagt frem og godkjent. Adolf Eichmann fikk «oppdraget» og utryddet seks millioner jøder. Han ble i 1960 tatt av israelske agenter, stilt for retten i Jerusalem, funnet skyldig og hengt sommeren 1962 for massemordet.
Adolf Eichmann ble født i Solingen i Rihnland den 19. mars 1906. Han vokste fra niårsalderen opp i Linz i Østerrike. Familien hadde dårlig råd. Eichmann måtte avbryte utdannelsen som elektroteknikker. Men som arbeider var han pliktoppfyllende og nesten servil overfor overordnede.
Da nazismen vokste frem, så Eichmann sitt livs sjanse og gikk i 1932 inn i det østerrikske nazistpartiet. Det innledet en karriere som ifølge Gyldendals store konversasjonsleksikon førte ham til maktens høyder og til galgen.
Etter at Adolf Hitler gjennom Anschluss fikk makten i Østerrike i 1933, reiste Eichmann til Tyskland og steg fort i gradene til sersjant i 1934, oversersjant i 1935, fenrik i 1936, sekondløytnant i 1937, løytnant i 1938, kaptein i 1939, major i 1940 og oberstløytnant eller Obersturmbannführer SS i 1941.
Den glødende antisemittismen fikk partiledelsen å sette ham på saken med «die Judenfrage», jødespørsmålet, både i Østerrike, Tsjekkoslovakia og Polen som etter hvert ble tatt av Nazi-Tyskland.
Fra januar 1940 var Adolf Eichmann ansatt i Berlin som sjef for Abteilung IV B4 av RSHA (Reich-Sicherheits-Haupt-amt), med full kommando over Gestapos avdeling for jødiske saker. Det var RSHA som fikk oppgaven med å gjennomføre den endelige løsning på jødespørsmålet som i løpet av de neste fire–fem år skulle koste seks millioner jøder livet.
Wannsee-konferanse
Gestapos sjef Reinhard Heydrich informerte alt i 1941 Adolf Eichmann om at alle jøder i det tyskkontrollerte Europa skulle utryddes.
I 1942 inviterte Heydrich til det som ble kjent som Wannsee-konferansen i en staslig villa «Am Grossen Wannsee 56/58», en forstad til Berlin. Einsatz-gruppen var alt i gang med jødeutryddelsen, og konsentrasjonsleiren Chelmno alt tatt i bruk. Nå ble planen lagt frem og gjort til statspolitikk og samordnet. Det var ikke snakk om ideologi men om å gjennomføre planen på den mest praktiske og effektive måten.
Den som forberedte møtet, var Adolf Eichmann, lederen for det jødiske kontoret i RSHA. The Holocaust Chronicle forteller at 30 eksemplarer av planen som var redigert av Heydrich og Gestapo-sjef Henrich Müller, ble delt ut. Bare kopi nummer 16 overlevde krigen.
Europa skal renses fra øst til vest, het det i planen. Ifølge beregningene var det 11 millioner jøder fra Irland til Ural og fra Arktis til Middelhavet. Jødene skulle samles og sendes i ghettoer, oppdelt etter kjønn og alder. De som var i stand til det, skulle settes til hardt arbeid. Ordene talte et tydelig språk om en industriell jødeutryddelse, som nå skulle samordnes i Det tredje riket.
Ifølge boken «Pillar of Fire» inkluderte planen 2.284.000 jøder i Polen, 865.000 i Frankrike, 69.000 i Hellas, 48.000 i Bulgaria. Alt tyder på at Adolf Hitler hadde tenkt å ta Storbritannia, for 330.000 jøder der var tatt med i planen. Også 18.000 i det nøytrale Sveits og 55.000 i den europeiske delen av Tyrkia skulle myrdes. I Sovjetunionen var det fem millioner jøder som skulle drepes.
«Jøder som er i stand til å arbeide vil bli flyttet til områder, noe som vil føre til at en stor andel uten tvil vil forsvinne gjennom naturlig ødeleggelse. Den rest som til sist gjenstår, vil kreve en passende behandling, fordi de uten tvil vil representere den mest (fysisk) motstandsdyktige part. De består av en naturlig utvelgelse som kunne ved løslatelse bli kimcellene til en ny jødisk fornyelse», het det i protokollen.
Adolf Eichmann fikk i oppdrag å administrere den endelige løsning. Det var medlemmer av SS og spesialutplukkede tyskere som fikk ansvaret for utvelgelsen. I «Pillar of Fire» heter det videre at de ikke var kriminelle fra underverdenen. Enhver som var kjent for å være en blodtørstig sadist, ble diskvalifisert. SS-kommandoen besto av kulturelle menn og elskere av musikk, mange med akademiske grader. De var advokater, økonomer, skuespillere og kontorister. Det var folk som handlet i lojalitet til føreren. Mange viste et individuelt initiativ og søkte etter jøder, om så for å finne enda et barn de kunne ta.
Treningsprogrammet for morderne besto i blant annet propagandafilmer hvor jøder ble presentert som skadedyr med sykdommer. Hitler minnet sine følgesmenn om at det var en plikt å fjerne jødene fra nasjonen. Dermed ble det skapt et positivt bilde av å drepe jøder.
Selve toppmøtet i Wannsee-villaen varte i rundt 90 minutter.
Morderens selvangivelse
Adolf Eichmann har selv beskrevet sitt arbeid med den endelige løsning. Ifølge Wikipedia sørget han for transport til konsentrasjonsleirene i Polen. Han skrøt ofte av at han hadde sendt fem millioner jøder i døden med sine tog.
I et telegram til Reinhard Heydrich oppga han følgende liste over antallet personer som kom til fire av konsentrasjonsleirene i 1942:
Lublin 12.761 de seneste 14 dagene av 1942, totalt 24.733
Belzec 0, totalt 434.508
Sobibór 515, totalt 101.370
Treblinka 10.335, totalt 713.555
Sammenlagt ble 23.611 brakt til leirene de seneste 14 dagene av 1942, totalt var antallet i 1942 1.274.166.
Etter at Tyskland okkuperte Ungarn, ble Eichmann i mars 1944 sendt dit for å administrere den endelige løsningen. I boken «Mossad – Israels hemmelige tjeneste» fortelles det at Eichmann delte Ungarn opp i seks deler og begynte å fange landets 650.000 jøder. Etter fire måneder var 437.000 sendt til konsentrasjonsleiren Auschwitz. Mangel på transport førte til at de måtte gå 170 kilometer til grensen. Den svenske diplomaten Raoul Wallenberg reiste til Ungarn for å hente folk som var sendt ut på Eichmanns dødsmarsjer. Boken om Mossad forteller videre at under Nürnberg-rettssaken kom det frem at Eichmann hadde skrytt av sin delaktighet i likvidasjonen av flere millioner jøder.
Det tyske magasinet Der Spiegel offentliggjorde lydbåndopptak fra 1953 som viste at Adolf Eichmann angret på at han ikke fikk gjort arbeidet ferdig med å utrydde jødene. Opptakene, som finnes i det tyske føderale arkivet, ble tatt opp på møter med tidligere nazister som flyktet til Argentina etter andre verdenskrig.
Tidligere nazister, som ikke hadde vært direkte med på jødeutryddelsen i konsentrasjonsleirene, hevdet at jødeutryddelsene var propaganda som var spredt ut av de allierte styrkene. Men Eichmann satte dem på plass og skrøt av at han var en del av regimet som sto bak.
–Jeg var ingen vanlig mottaker av ordrer. Dersom jeg hadde vært det, ville jeg vært en tosk. Jeg var en del av den gjennomtenkte prosessen. Jeg var en idealist. Vi gjorde ikke jobben riktig. Det var mer som kunne vært gjort, sa Eichmann.
Flukten til Argentina
Etter krigen ble mange nazister tatt og stilt for retten i Nürnberg. Andre ble tatt mer uformelt med maskingevær av Hanokim (hevnere) som er en bibelsk referanse til Guds hevnende engler.
Adolf Eichmann ble beskrevet som en intelligent mann, vel kjent med sikkerhetstjenesten og en som visste å skjule sine spor. Han ble tatt til fange av amerikanske styrker. Eichmann hadde falske papirer på at han var Otto Eckmann og var et år i fangeleir. Under Nürnberg-prosessen dukket hans navn stadig opp. Han rømte fra Sør-Tyskland til Nord-Tyskland. Der levde han som tømmerhugger Otto Heninger til våren 1950.
Eichmann dro til Italia hvor han utga seg for å være en demobilisert soldat fra Wehrmacht. Han lurte en fransiskanermunk, slik at han fikk et humanitært pass fra Den internasjonale Røde Kors-komiteen i Genève og et argentinsk visum. Begge dokumentene ble ifølge Wikipedia utstedt på tekniker Ricardo Klement. To år etter at han dro til Argentina, kom hans kone og tre sønner. Han hadde flere arbeidssteder, blant annet på den tysk-argentinske Mercedes-Benz-fabrikken i Suarez, en forstad til Buenos Aires.
Det var mange tyske nazister som flyktet til Argentina etter krigen. Der var Eichmann ifølge den israelske avisen Haaretz en populær figur i nazistmiljøet. Han skal også ha møtt Josef Mengele som var kjent som dødsengelen på grunn av sine eksperimenter på levende mennesker i Auschwitz. Ved en annen anledning deltok Eichmann på et farvelselskap for den antisemittiske nazipropagandisten, Johann von Leers, som flyktet til Egypt. Eichmann møtte videre en assistent for Heinrich Himmler. Et dokument viste også at Eichmann deltok på en seremoni for oberst Juan Peron som senere ble president. Han var kjent for å ha hjulpet flere nazister som søkte tilflukt i Argentina.
Men Adolf Eichmann ville hjem til Tyskland. I 1956 gjorde han et forsøk på å vende tilbake fra Argentina. Han skrev direkte til den første vesttyske forbundskansler Konrad Adenauer.
–Tiden er nå inne til å gå ut av anonymitetens kappe og presentere meg selv.
Navn: Adolf Eichmann.
Stilling:
S.S. Obersturmbannführer.
–Jeg vet ikke hvor lang tid skjebnen vil la meg leve. Jeg vet imidlertid at noen må få tillatelse til å forklare den kommende generasjon om det som skjedde. Der bør foreligge en forklaring. Jeg måtte lede store deler av «komplekset» i disse år, skrev Eichmann ifølge en artikkel i avisen Bild.
Ordet kompleks er Eichmanns ord for utslettelsen av seks millioner jøder. Saken kom frem i en bok av historiker Bettina Stangneth fra Hamburg.
Eichmann skrev også at han regnet med å bli stilt for retten om han vendte hjem, men han regnet ikke med å bli sittende lenge i fengsel. Ifølge Stangneth viser brevet at han ikke var særlig glad over å være i Argentina, eller med sin status. Massemorderen ønsket ikke å være den anonyme Ricardo Klement, men den viktige Adolf Eichmann.
Adenauer-regjeringen visste alt i 1952 at Eichmann oppholdt seg i Argentina, men de varslet ikke israelske myndigheter om saken. Adenauer fryktet at dersom Eichmann kom tilbake til Tyskland, ville det påvirke statusen for mange tidligere nazister som hadde fått arbeid i det tyske samfunn og regjering, skrev israelsk presse i midten av april 2011.
Ifølge et notat fra Den tyske ambassaden i Buenos Aires var det minst 300 ansatte som arbeidet med Eichmann-saken og visste at den virkelige identiteten var Ricardo Klement.
Jakten på skjulestedet
–Nazijegeren Simon Wiesenthal antydet overfor israelske myndigheter i 1952 at Eichmann oppholdt seg i Argentina, men ingen ting ble gjort, skrev John Immanuel i Jerusalem Posts magasin den 8. april 2011.
Det var den halvblinde Lothar Hermann som ble overbevist om at datteren Sylvias kjæreste var Eichmanns sønn Nicolas (Klaus). Han sendte informasjonene videre til den tysk-jødiske aktor Fritz Bauer i Hesse. Derfra gikk det videre til den israelske etterretningstjenesten Mossad. Da de ikke gjorde noe, advarte han om at han ville be de vesttyske myndigheter om å kreve Eichmann utlevert fra Argentina, selv om anmodningen trolig ville bli avvist. Men den ville også alarmere Eichmann selv.
I 1953 klarte nazijegeren Simon Wiesenthal ifølge Wikipedia oppspore Eichmann i Argentina. På et postkort fra en samarbeidspartner i 1954 sto det:
«Jeg har sett det skitne svinet Eichmann… Han bor i nærheten av Buenos Aires og arbeider for et vannverk».
Saken strandet angivelig på grunn av mangel på penger.
Høsten 1957 fikk Mossad-sjef Isser Harel sikre opplysninger fra Fritz Bauer i Tyskland om at Adolf Eichmann var i live og bodde i Chacabuco-gaten 4261 i forstaden Olivos i Buenos Aires i Argentina. Det var Lothar Hermann som var kilden.
Harel kom på kontoret til Israels statsminister David Ben-Gurion og la frem saken.
–Jeg vil gjerne ha grønt lys for å bringe ham til Israel, sa Harel.
–Gjør det, svarte Ben-Gurion.
Men noe gikk galt. Da den israelske agenten tidlig på året i 1958 dukket opp for å arrangere overvåkningen av Eichmanns hus, var han forsvunnet.
Den erfarne tjenestemannen Ephraim Elrom ble sendt av sted for å spore opp Eichmann. Noe av det første han gjorde, var å oppsøke Lothar Hermann, hvis datter hadde vært kjæreste med Eichmanns sønn Nicolas.
I mars 1959 klarte Mossads agenter å finne Ricardo Klement som bodde i Garibaldi-gaten i bydelen San Fernando i Buenos Aires. Huset ble nøye overvåket. Alt ble kartlagt, men Mossad manglet bevis for at dette virkelig var Adolf Eichmann. Det fikk de den 21. mars 1960. Ricardo Klement kom hjem med blomster til kona som møtte ham i døren. Det yngste barnet var pent kledd. Det var fest i huset. Agentene sjekket opplysningene og fant ut at 21. mars 1960 var Eichmanns sølvbryllupsdag. Tvilen var jaget bort.
Hemmelig operasjon
Over 30 mennesker ble bedt om å delta i operasjonen for å kidnappe og føre Adolf Eichmann til Israel. De fleste hadde en bakgrunn fra holocaust.
Josef Jo Klein var leder for det israelske flyselskapet El Als kontor i New York.
–I april 1960 fikk jeg et telegram om å gjøre meg klar til å reise til Buenos Aires. Jeg trodde det var en feil og returnerte telegrammet. Men jeg fikk igjen klar beskjed om å møte i Rio De Janeiro. Jeg ble sjokkert da jeg hørte at jeg skulle være med på å fange Adolf Eichmann. Jeg overlevde selv oppholdet i Auschwitz og var 15 år den gang, fortalte Josef Klein den 27. januar 2011 under en «minnemarkering» av Eichmann-saken.
Det ble satt opp et reisebyrå et sted i Europa som sørget for at alle fikk billetter, nødvendige papirer og reiste på ulike tidspunkt fra ulike steder til Argentina. De skaffet seg både husvære og en stor bilpark, slik at de kunne skifte biler og unngå å vekke mistanke. Et fly fra El Al forberedte seg på å bringe et stort antall israelere som skulle delta på Argentinas 150-årsjubileum, men med seg hjem skulle flyet ha Adolf Eichmann.
Den 21. januar var alt klart. Agentene var plassert ut med sine biler i Garibaldi-gaten. De ventet på Adolf Eichmann som skulle komme hjem med bussen klokken 19.40. Da skulle de rette lyset i hans ansikt og kidnappe ham. Men Eichmann kom ikke. Han var ikke med neste buss heller. Også buss nummer tre kjørte forbi uten at Eichmann gikk av. Det var frykt for at operasjonen kanskje måtte avblåses.
Presis klokken 20 kom Eichmann. Plutselig ble han blendet. To menn overmannet ham, og han rakk så vidt et lite skrik. Raskt ble Eichmann tatt bak i bilen.
Rafi Eitan arbeidet som etterretningsagent i Mossad og var med på å kidnappe Eitan i Argentina.
–Vi la opp til et bakhold, ikke langt fra hans hjem. Det var stille der. Jeg husker at vi overmannet ham og tok ham inn i bilen. Han hadde hodet på mitt fang.
«Dersom du er glad i ditt liv, tier du stille», sa en av agentene.
På minnemarkeringen i Jerusalem fortalte Eitan at han ikke var helt sikker på at dette var den virkelige Eichmann. Men han visste at SS-offiserene hadde tatovert sitt nummer under armhulen. Han stakk hånden inn og kjente etter. Eitan fant arrene.
–Dette var virkelig Adolf Eichmann.
Men på Mossads hemmelige skjulested på andre siden av Buenos Aires så de ikke nummeret. Bare et arr. Eichmann fortalte at han hadde forsøkt å fjerne det da han ble tatt til fange av amerikanerne.
–Mitt medlemskapsnummer i Det nasjonalsosialistiske partiet var 889895. Mitt SS-nummer var 45326 og 63752. Mitt navn er Adolf Eichmann.
Det verste for de holocaustoverlevende agentene var kanskje da Eichmann på hebraisk, som han hadde lært av en rabbiner, leste den jødiske trosbekjennelsen «Shma Israel» på hebraisk fra 5. Mosebok 6, 4;
«Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er én».
Mossad hadde kalkulert med at familien ikke ville alarmere myndighetene om at Ricardo Klement var forsvunnet. Da ville det trolig komme frem at han var Adolf Eichmann. De gamle nazistene forsvant plutselig av frykt for at de også skulle bli tatt.
«De andre av fars nazivenner smeltet bort. De fleste av dem dro til Uruguay for å finne sikkerhet. Vi hørte aldri mer fra dem», sa sønnen Nicolas Eichmann senere.
Mossad gjorde alt for å unngå å vekke mistanke hos argentinske myndigheter. Først ni dager etter arrestasjonen var tiden kommet til å fly ham til Israel. Avreise var satt til 20. mai 1960.
Boken om Mossad forteller videre at Shalom Dani sørget for falske pass og medisinske papirer med offisielle argentinske stempler. Eichmann ble kledd opp i El Als uniform og fikk en sprøyte slik at han ikke var ved sans og samling, men likevel kunne gå støttet på hver side, uvitende om hva som skjedde. Da tre biler med flypersonale kom, sang og lo de. En tilsynelatende pinlig berørt sjåfør fortalte at de hadde vært ute på nattelivet i Buenos Aires. De fikk passere uten å vekke mistanke. Eichmann ble geleidet av sted. Agentene ble skremt da lyskastere ble rettet mot et fly. Snart var døren lukket. Men plutselig kom tjenestemenn hastende mot flyet. Agentene stivnet, men motorene var i gang. Tjenestemennene var for sene litt over midnatt den 21. mai.
Eichmanns sønner Nicolas og Dieter hadde håpet å finne sin far når de landet for å fylle drivstoff i Recife i Brasil, men det var en falsk plan, forteller boken Hunting Eichmann.
–Vi forberedte en flytur på 13.000 kilometer. Vi fikk kun gjøre ett stopp. Det var bare så vidt vi hadde nok drivstoff hjem til Lydda flyplass, fortalte navigatør Shaul Shaul under minnemarkeringen for Eichmann-saken i Jerusalem.
–Jeg har tatt med en liten presang til deg, sa Isser Harel på David Ben-Gurions kontor.
Statsministeren var målløs. Han visste hva det var. Han fortalte følgende til Knesset.
«Jeg vil bekjentgjøre at for kort tid siden ble en av de største nazikriminelle funnet av Israels etterretningstjeneste: Adolf Eichmann, som var ansvarlig, sammen med andre naziledere, for det de kalte «Den endelige løsning på det jødiske problem» – det er utryddelsen av seks millioner jøder i Europa. Adolf Eichmann er allerede under arrest i Israel og vil snart bli stilt for domstolen i Israel», fortalte David Ben-Gurion.
Han offentliggjorde nyheten tidligere enn planlagt for å komme andre i forkjøpet.
Rettssak i Jerusalem
Israel mobiliserte etterforskning og rettsapparatet foran rettssaken mot Adolf Eichmann. Det var i alt 14 tjenestemenn som etterforsket saken. Bevis mot Adolf Eichmann ble samlet inn fra 18 land. Dukumentene var særdeles mange.
–Det skulle ta en uke for meg, men det tok ni måneder. Dette var mordetterforskning. Vi samlet beviser for at Adolf Eichmann var involvert i mordet på seks millioner jøder. Vi var ikke historikere, men politietterforskere, fortalte leder Menahem Resch i «Enhet 6» (Lishka 06) i politiet som etterforsket saken.
Han deltok under minnemarkeringen av saken i rettslokalet Beit Ha’am i Bezalel-gaten 11 den 27. januar 2011.
Resch mintes tiden de satt på politistasjon i Haifa for å etterforske saken. Maten var den samme som Eichmann fikk.
–Jeg hadde hørt mye om Eichmann og lest mye om Nürnberg. Da jeg møtte Eichmann, var han apatisk. Jeg kunne ikke forestille meg at han hadde sendt millioner av jøder inn i døden. Han så ut som meg. Hvordan kunne han ha myrdet så mange mennesker, fortalte Michael Goldmann-Gilad som også deltok i etterforskningen.
Regjeringsadvokat Gideon Hausner (1905–1990) var hovedanklager i rettssaken mot Eichmann som startet 11. april 1961. Gabriel Bach var aktoren, nest etter Hausner.
Da «minnemarkeringen» ble arrangert, var også aktor Bach til stede og fortalte om sitt arbeide. Han forhørte Adolf Eichmann.
–I ni måneder var jeg hver dag i fengslet hvor Eichmann ble holdt. Jeg var den eneste fra verden utenfor som Eichmann hadde kontakt med, helt til hans advokater kom.
Bach fortalte at han leste biografien til Rudolf Höss, kommandøren i konsentrasjonsleiren Auschwitz og senere nummer tre i det tyske riket etter Adolf Hitler og Hermann Göring. Hess skrev om dager da man måtte drepe tusen jødiske barn. Noen ba på sine knær for sitt liv. Hess ble selv skjelvende i knærne og skammet seg over sin veikskap. Han drøftet saken med Adolf Eichmann som hadde forklart at det ikke var noen logikk i å drepe gamle jøder og å spare barna som kan skape en ny generasjon.
–Ti minutter etter at jeg hadde lest dette, ba Eichmann om å få snakke med meg. Det var ikke lett å høre på Eichmann og samtidig beholde «pokeransiktet», forklarte Gabriel Bach.
Det var viktig å skaffe vitner til rettssaken mot Eichmann.
–Vi hadde en liste med overlevende, men mange hadde undertrykket minnene og ville glemme det som hadde skjedd, fortalte Gabriel Bach.
Etterforskerne fremholdt overfor vitnene at det er deres historiske ansvar å vitne og bidra til rettferdighet.
–Vi forsøkte å få ett vitne fra hvert land som kunne fortelle sitt vitnesbyrd om hva som hadde skjedd med familien og samfunnet.
Gabriel Bach fortalte at de ikke ønsket vitner som overdrev. Vitner som forsøkte å influere aktoratet, ble kastet ut.
–Slik lærte vi den forferdelige sannheten.
–Vi strakk ikke sannheten. Det var viktig for staten Israel å få frem historien slik den var. Vi valgte pålitelige nøkkelvitner fra Ungarn for der var Eichmann personlig til stede. Vi ville vise det store bildet av det som skjedde under holocaust, sa Gabriel Bach.
Det var over 110 vitner som vitnet i fire måneder om hva som skjedde under jødeutryddelsen.
Et av vitnene var Yosef Kleinman, den yngste overlevende fra Auschwitz. Han var bare 14 år da han i 1944 kom fra en liten by i Slovakia til konsentrasjonsleiren.
Kleinman og hans familie ble først sendt til en ghetto. Senere gikk den tre dager lange ferden uten drikke med kuvogner til konsentrasjonsleiren. I Auschwitz var det dødsengelen Josef Mengele som sto for seleksjonen. De som kunne arbeide, ble sendt til høyre for slavearbeid, de svakere gikk til utryddelsen.
–Min 13 år gamle bror ble tatt til undersøkelse. Til slutt ba de ham om å løpe etter våre foreldre, noe han gladelig gjorde uten å vite hva det betydde. Det var siste gang jeg så ham. I brakkene pekte de eldre på røyken som vi kunne se gjennom vinduene:
«Der er deres foreldre. De er alle døde nå.»
Blant de sterkeste historiene i rettssalen i 1961 var et vitnesbyrd fra Yosef Kleinman. Han var også til stede på minnemarkeringen i Jerusalem og fortalte sin historie om den tyske offiseren som kom for å piske en av guttene.
–Denne gang var det noe spesielt. Gutten i 14-årsalderen ropte ikke, han skrek ikke, det var ikke en gang et sukk over hans lepper. Vi sto rundt ham og talte slagene sammen med mannen som sto bak. Vi talte 20, vi talte 30 og alle var forbauset. Vi hadde aldri sett noe slikt før, han ropte ikke, det var ikke en lyd. Etter det 40. slaget la kommandøren for brakkene ham på gulvet og fortsatte å slå ham i ansiktet, beina og ryggen, og han kom ikke med én lyd, akkurat som om han ikke ble truffet. Han sluttet etter det 50. slaget og gikk ut.
–Flere av guttene for opp og hjalp gutten opp av gulvet. Vi spurte hva har du gjort, hvorfor ble du pisket. Han svarte: «Det var verdt det. Jeg brakte mine venner et antall bønnebøker (siddur) som de kunne bruke til å be».
Den unge gutten som tok bønnebøkene fra Sonderkommandoen, var en av heltene i leiren. Han forsvant senere i jødeutryddelsen, men minnet om helten gjorde et sterk inntrykk fordi det viste at det var ikke lamme jøder som lot seg føre til slaktebenken.
Lærdom fra rettssaken
Mange har stilt spørsmål om hvorfor rettssaken var så viktig for staten Israel og det jødiske folk.
–Rettssaken viste hva som skjedde med det jødiske folk. Dersom det ikke hadde vært en slik rettssak, ville ingen ha snakket om holocaust, sa Menahem Resch under paneldebatten.
Det kom frem at mange nok undret seg over hvorfor jødene i Europa ikke gjorde motstand, men faktum var at de ikke kunne sette seg opp mot den industrielle jødeutryddelsen.
Aktor Gabriel Bach fortalte at før rettssaken fortalte lærere om barn som ikke ville høre om det som skjedde, fordi man følte skam og kunne ikke forstå at millioner av mennesker hadde latt seg føre til slaktebenken uten kamp.
–Rettssaken viste at det ikke var rom for skam. Tyskland gikk vitenskapelig frem for å ta jøder, sigøynere og andre. Jødene kjempet med stort mot til siste mann i Warszawa-ghettoen, sa Bach.
Rettssaken hadde nok også innflytelse på det som skjedde i tyske skoler. Det kunne få barn til å spørre far om hvor han var under krigen.
–Dokumentene er viktige når holocaust-fornekterne sier at dette bare er et sionistisk påfunn, sa Gabriel Bach.
Han mente at rettssaken også er viktig for den viser at om folk gjør noe slikt, så vet de at de vil bli stilt for retten.
–Det var barn i Israel som skammet seg over at bestefar var der og ikke gjorde noe for at holocaust ikke skulle skje. Rettssaken brakte frem sannheten. Jødene ble ikke drevet som lam til slaktehuset. De gjorde opprør. En mor som snek seg ut for å finne et stykke brød til sitt barn, var kanskje den største heltinne. Og hele det jødiske folk er den rest som overlevde holocaust, sa Michael Goldman-Gilad.
Adolf Eichmann ble funnet skyldig i krigsforbrytelser. Han ble henrettet i Ramle 31. mai 1962. Legemet ble kremert. Fra et marinefartøy ble asken skylt på havet.
Opptak fra Eichmann-saken er tilgjengelig på nettstedet:
www.youtube.com/EichmannTrialEN
Research: Heljä Norberg
Saken ble første gang publisert i Karmel Israel-Nytt nr. 13, 1–15. juli 2012
(KOMMENTAR): Tidligere høyesterettsdommer Gabriel Bach (94) døde fredag den 18. februar 2022. Han var andre aktor i saken mot Adolf Eichmann, som hadde hovedansvaret for å gjennomføre holocaust.
Bach ble født i 1927 i Berlin under nazistenes styre. I oktober, en måned før krystallnatten i 1938, flyttet familien til Amsterdam. Bach sa at de ble sparket ut av Tyskland av en plattformvakt som sparket ham inn på toget som tok familien til Amsterdam. Et par måneder før Adolf Hitlers tredje rike invaderte Nederland, gjorde familien aliyah og seilte til «Palestina». Han feiret sin bar mitzva (konfirmasjon) på skipet, skrev israelsk presse.
Familien flyttet til Jerusalem da Bach var 16 år. Siden utdannet Gabriel Bach seg ved University College i London. Hans juridiske karriere begynte da han kom hjem til Israel. Han gikk fra advokat i Forsvaret til medlem av Israels høyesterett.
Israel kidnappet Adolf Eichmann i 1960. Hovedanklager var Gideon Hausner. Bach ble andre aktor. I ni måneder var han hver dag i fengslet hvor Eichmann ble holdt. Bach var den eneste fra verden utenfor som hadde kontakt med Eichmann helt til hans advokater kom.
Eichmann sa i rettssaken at han angret sine handlinger, og at holocaust var den alvorligste kriminelle handlingen i menneskets historie. Bach trodde ikke på ham.
–Det var ingen samvittighetsnag i hans ord om anger, sa Bach.
–Dersom noen person fortjente å dø, så var det ham, sa Bach i et intervju i 2017.
Gabriel Bach deltok på minnemarkeringen av rettssaken mot Adolf Eichmann i rettslokalet Beit Ha’am i Bezalel-gaten 11 den 27. januar 2011. Der var også Rafi Eitan som var med på å kidnappe Eichmann i Argentina. Flere av de gamle vitnene i saken fortalte også sine historier fra den industrielle jødeutryddelsen under Adolf Hitler.
For de nye generasjoner som ikke opplevde krigen og holocaust, var minnemarkeringen en åpenbarelse om hva som skjedde under forsøket på å utrydde jødefolket.
Etter denne sikkert tunge minnemarkeringen gikk Bach og kona på en restaurant i Azza-gaten i et fritt Israel med jøder fra hele verden som kan forsvare seg selv mot antisemittisme, jødehat, holocaust og utryddelse.
For en del år tilbake var jeg i Den store synagogen på Israels helligste dag, yom kippur. Der var også Bach. Jeg så ham spasere hjem i kveldsmørket samme vei som meg og benyttet anledningen til å snakke med denne berømte aktor. Siden det var Israels helligste dag, gjorde jeg ingen notater. Jeg hadde tidligere sendt ham et manus. Når vi nå møttes hadde han en rettese av navnet til Rudolf Höss i Auschwitz.
Bach bodde i Radak-gaten med sin kone. På sabbatene gikk han sin sabbatstur lørdag formiddag i området ved residensen for Israels president. Etter hvert fikk han følge av et par asiatiske jenter som hjelper eldre i Israel. For et par måneder siden så jeg ham sitte i rullestol ute på sin sabbatstur. Han vekslet et venlig blikk som han sikkert gjorde med mange mennesker. Det var siste gang jeg så Gabriel Bach i Jerusalems gater.
Gabriel Bach ble begravd på gravgården Har Hamenuchot i Jerusalem 20.02.2022. Han etterlot seg kona Ruthie, barn og barnebarn.
For nye lesere av Karmel trykkes en del av Eichmann-saken som Karmel publiserte i juni 2012. Rettelsen som jeg lovte Gabriel Bach, er med.
Vidar Norberg
Av professor David Flusser, Jerusalem
(KOMMENTAR): Det var med stor lettelse at vi jøder hørte at Adolf Eichmann ikke var villig til å avlegge ed på det Nye Testamentet i retten, men foretrakk å sverge bare i Guds navn. Både kristne og jøder erkjenner at kristendommen har sin opprinnelse i jødedommen. Og Maimonides skrev at kristendommen har bragt budskaptet om vår Gud til de fjerneste øyer. Når vi derfor innser de sterke forbindelser mellom kristendom og jødedom, ville Israels folk ha betraktet det som blasfemi hvis Eichmann hadde sverget på en bok som forkynner Guds rike.
Jeg vet ikke hvilken gud det var i hvis navn Eichmann sverget. Men jeg er sikker på at det hverken var Israels Gud eller den kristne kirkes Gud. Ned gjennom tidene har det vært mange som hevdet at de forfulgte og myrdet vårt folk i kristendommens navn, men det har alltid vært vanskelig for meg å akseptere dette argumentet. Under vårt lange martyrium har gode kristne gitt etter for noen av våre forfølgeres religiøse pretensjoner og sett det som en religiøs plikt å skade jødene.
Men i Eichmanns tilfelle holder ikke dette argumentet. Eichmann skilte seg selv fra kristendommens Gud – og ved denne handling har han gjort de kristnes sak en tjeneste. Betydningen av denne atskillelse er at det gir oss svaret på disse spørsmål: «Hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? Og hva samklang er det mellom Kristus og Belial? – 2. Kor. 6, 14-16.
Nå burde det bli klart for de sterkeste jødiske opponenter mot kristendommen at kristendommen i seg selv ikke setter grenser og at den største forbrytelse mot vårt folk ikke ble begått i den kristne tros navn.
Jeg skulle være lykkelig om denne nyhet om Eichmanns ed kunne spres blant alle kristne og om de metafysiske og religiøse følger derav ble innskrevet i alle folkeslags hjerter. Dersom menneskeheten ikke glemmer det som skjedde i går (20.6.1961) i vår hellige stad Jerusalem, vil dette vise seg å være en stor anledning for kirken til å frasi seg enhver forbindelse med antisemittismens spor.
Det var ikke alltid så enkelt, fordi «Satan selv skaper seg om til en lysets engel», 2. Kor. 11, 14. Men nå ser det ut til at dette er blitt avslørt! Det onde ble så avskyelig at masken falt! Hvem kan nå ta del i eller forsvare antisemittismen eller hvem kan prøve å unnskylde Nazi-Tysklands redsler mens han samtidig foregir å være en god kristen? – etter at Eichmann har vegret seg ved å sverge i navnet til det Nye Testamentets Gud?
Tør vi håpe at inntrykket av det som hendte i retten i Jerusalem i går vil vare ved, eller vil det bli glemt – og nye bølger av hat reise seg mot vårt folk blant såkalte kristne? Jeg håper at dette inntrykk vil vedvare, ikke så meget av frykt for nye forfølgelser – for vi jøder ser i vårt martyrium et bevis på vår utvelgelse. Men mest håper jeg det fordi det betyr en historisk sjanse for mine kristne brødre til å rense deres religiøse samvittighet for sting og gjøre det mulig for kirken å komme nærmere vår felles Himmelske Fader.
(KOMMENTAR): Professor Flusser foreleser bl.a. nytestamentlige emner ved det hebraiske universitet i Jerusalem. Han har på mange måter vist stor forståelse for kristne synspunkter og vi bør være ham meget takknemlig for den tolkning han her har gitt av Eichmanns ed i retten i Jerusalem. For utenforstående er det ofte vanskelig å skjelne mellom navnkristne og sanne kristne. En kan godt forstå at etter alt som er skjedd med Israel i kristenheten, har jødene rett til å spørre: «Mon det kan komme noe godt fra Nasaret?»
Vi kan ikke nekte at der går antisemittiske strømninger gjennom kristenheten like fra kirkefedrenes dager til det «tredje riket». Men nå har virkelig kirken fått en sjelden sjanse til å manifestere kristen kjærlighet uten betingelser overfor Israels folk, og jødene på sin side har fått en mulighet til å bedømme kirken og dens budskap mere uhildet og uten å distraheres av fordommer.
Tre kristne studenter ved Israel-American Institute i Jerusalem reagerte på Dr. Flussers artikkel ved følgende brev til «Jerusalem Post», datert 22.6.61:
«Det er med dyp takknemlighet at vi, undertegnede, leste David Flussers artikkel «Eichmann og de kristnes Gud». Og hvis dette er folkets mening, hvor storsinnet og nådig av forfatteren og det israelske folk! Det ville i sannhet ha vært djevelsk om Eichmann hadde valgt å sverge på det budskapet som han ikke har trodd på!
Likesom de kristne i Skandinavia og andre land føler vi sterkt med jødene og alle folk som fikk lide så meget under nazi-brannen i Europa. Derfor er det med inderlig glede over Deres forståelse av at disse plageånder ikke var og ikke er kristne at vi trekker et lettelsens sukk. Deres artikkel skulle gi kristne overalt en enda større glede over staten Israel!»
Junius Stenseth.
Alex A. H. Parker.
Kurt Finsterbusch.
(Karmel nr. 7, juli 1961)
USA og Norge inngikk i 1950 våpenhjelpsavtalen «Mutual defence assistance agreement between Norway and USA». Norge og USA arbeider nå med «å modernisere» denne avtalen. Det bekrefter pressevakt i Forsvarsdepartementet Lars Gjemble overfor NRK.
Samarbeidsavtalen førte til at Norge under den kalde krigen fikk 300 jagerfly og 8000 militære kjøretøy uten kostnader. Fram til sluttoppgjøret i 1996 var verdien av den amerikanske våpenhjelpen til Norge på 83 milliarder kroner.
(Finnmarkshilsens korrespondent i USA): USA skal overføre ammunisjon fra Israel til Ukraina for å hjelpe landet i krigen mot Russland. Dette er artilleri USA har lagret i Israel, og som nå skal til Ukraina som snart er tom for denne typen ammunisjon, skriver New York Times. Israel har ingen del i denne forsendelsen til Ukraina.
Av Jørgen Høgetveit
(12.01.2023): Putin har bestemt seg. Han venter til kulda kommer så smadrer har kraftnettet og den ene kraftstasjonen etter den andre i Ukraina og setter sivilbefolkningen igjen i den bitreste nød. Selvsagt går det også ut over kampviljen og kampmulighetene til Ukrainas styrker. Vel beregnet, planlagt og gjennomført – en riktig stygg kampstrategi. Slik slipper han å bruke atomvåpen – men bare true med dem. Foreløpig? Også dette vil svekke Europa.
Men Norge skal bare passe seg for våre installasjoner til havs og på land er nok i stor utstrekning registrert i Moskva.
Underligere er kraftopplegget med ACR som Europa driver på med – nærmest en strømkrig mot egen befolkning. Antakelig begynte det i Tyskland med Merkel og hennes «Energiwende» hvor hun la ned atom- og kullkraftverkene uten å ha skikkelig oppegående alternativer. Men hun fikk presset gjennom at den ene nasjon etter den andre skulle knyttes opp til internasjonalisering av energiproduksjonen. Selv mente hun bl.a. å sikre seg med en gassavtale med Putin – på tross av Trump`s advarsler. Så gikk det som det måtte gå.
Og man undres videre på hva som foregår når Nei til EU ikke får med hold i Lagmannsretten til at Stortinget har gitt fra seg selvråderetten over strømmen uten 3/4 flertall i Stortinget. Det ankes nok videre til Høyesterett – men de har allerede sagt at det er ok å gi fra seg suverenitet bare biten ikke er for stor?
Så fylles magasinene igjen med velsigne oktober- og novemberregn etter en uhyrlig nedtapping som i EU ikke betyr mindre enn én prosent av EU´s forbruk. Advarslene sto i kø mot nok en gang å sette Norge i fare – men de er i gang igjen. Staten har ikke dirkete makt sies det – men de eier i alle fall 100 prosent av de store reservebassengene som også tappes. Og så er Norge så vennligsinnet at EU får ca. 23 prosent av gassen sin fra Norge, men det betyr visst lite. Her ligger andre hensikter bak som ikke bryr seg om folket de er valgt av.
Endelig kommer nyhetene i dag og forteller – at nå når kulda setter inn – stenger Sverige ned to atomkraftverk for vedlikehold! Hvorfor gjorde de det ikke i sommer? Nå raser selvsagt prisene opp på børsen igjen. Ikke det minste rart at de rike som følger med – flykter fra synkende skip.
Av Olav Berg Lyngmo
(KRONIKK): Å skjelne mellom kirkens ordninger og kirkens bekjennelse er viktig for både lærd og ulærd. Kommer det her til kollisjon, står Bibelen og bekjennelsen over ordningene. Det lærer vi i De lutherske bekjennelsesskrifter, Augustana artikkel 28. Når kirkens tjenere – i dette tilfellet en biskop – lærer vrangt, som å si at å leve i homofilt parforhold ikke er synd, da har en menighet en befaling fra Gud som forbyr å adlyde ham. Matt 7,15: «Vokt dere for de falske profeter.» – Prest og biskop er kalt av kirken til å forkynne Guds ord klart og rent i lov og evangelium. Det vil si: Kalle til omvendelse fra synden og til tro på evangeliet om Jesus Kristus. Når det ikke gjøres, er det en menighets plikt å si ifra om at en fraber seg en slik biskops tilsyn. Det var det vi gjorde i Kautokeino da vi innsatte Børre Knudsen til biskop, for han talte klart og tydelig Guds ord i lov og evangelium, og brukte løse- og bindenøkkelen, slik som Bibelen lærer det. For et tilsyn må en menighet alltid ha, skal det fungere riktig. Det var jo dette Den norske kirke bekjente under krigen i bekjennelsen «Kirkens grunn». Der var det et helt klart oppgjør i forhold til nazistenes kirkestyre. Biskop Børre Knudsen så helt klart parallellen til denne bekjennelsen når det gjaldt abortloven og andre ugudelige lover. Han ville at kirken skulle lære at Gud er Herre i begge regimentene – det verdslige og det åndelige. Dette var helt veiledende for biskop Børre Knudsen. Vi ser i dag hvor stor forvirringen er blitt, når en ikke vil omvende seg fra vranglære og holde seg til Guds klare ord og bekjennelse. Derfor er Den norske kirke blitt en vranglærende kirke. Biskopene er ikke tilsynsmenn slik Guds Ord krever.
Det var sokneprestene i Kautokeino og Gamvik (Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen, red. anm.) som ble avskjediget. Begge var embedsmenn https://no.wikipedia.org/wiki/Embedsmann og lærte slik de hadde lovet ved sin ordinasjon, «å forkynne Guds ord klart og rent, som det er oss gitt i den hellige skrift og som vår kirke vitner om det i sin bekjennelse». De to ble suspendert med påfølgende rettsaker. Biskoper, derimot, som vendte seg bort fra sannheten i Guds Ord, fikk fortsette med vranglære. De gjorde nye «fremskritt» etter hvert.
De biskoper som ville holde fast på kirkens gamle lære, protesterte, men ble helt tause etter hvert. Ingen teolog som står fast på Guds Ord blir biskop i dag i Den norske kirke: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/9OmQKE/kirken-boer-moete-samfunnets-avkristning-med-mer-motstand
Begge prestene ble avskjediget på grunn av bispevigslingen, og på grunn av falske brev som biskop Steinholts venn(er?) produserte. De falske brev, tilståelser og politirapport foreligger. Sannheten ble fortiet, og løgnen vant frem i norsk rettsvesen. Les videre!
Bispemøtevedtaket våren 1995 var splittende. Bispemøtets mindretall på tre fikk lov til å arbeide for et ubibelsk samliv som absolutt ikke har dekning i Guds Ord. Etter kort tid fikk bispemøtets tre medlemmer enighet i hele kollegiet. I brev til KUF av 18.07.1997 fremhevet biskop Finn Wagle at biskopene måtte få «egen embetsmessig forvaltning.»
Frafallet fra Skriften i bispekollegiet førte til at flere brøt med statens biskoper. Derfor ble den avsatte bibeltro soknepresten i Balsfjord, Børre Knudsen kalt til «mot-biskop» av prester, valgmenigheter og menighetsråd. Bispevigslingen fant sted i Den norske kirke i Kautokeino, 6. april 1997. Oppskriften til bispevigslingen ble hentet fra De lutherske bekjennelsesskrifter, Konkordieboken: Martin Luther (1483-1546) sin nære medarbeider Johannes Bugenhagen (1485-1558), kom fra Wittenberg til København i juli 1537 og ble i Danmark i to år. Bugenhagen var ikke biskop. I 1537 innsatte han lutherske biskoper (kalt superintendenter) for Danmark-Norge. Den samme handling skjedde i Kautokeino. Den avsatte sokneprest Børre Knudsen ble vigslet til biskop av sokneprest Per Körner, som altså ikke var biskop.
Det var Den norske kirkes biskoper, unntatt Odd Bondevik i Møre, som ba statsminister Kjell Magne Bondevik og kirkestatsråd Jon Lilletun (KrF) om å gå til suspensjon med påfølgende rettsaker av de to embedsmenn. Det hører med til helhetsbildet at flere bibeltro prester i Den norske kirke er blitt avsatt og har mistet presterettighetene. Men aldri er liberale prester blitt avsatt. Utro tjenere kan derimot få prestetjenesten tilbake: https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/5V64Ee/kan-faa-jobben-tilbake
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/e18B89/kohn-gjeninnsatte-helge-hognestad
Å avskjedige prester som var embedsmenn var mer langtrukket enn å avsette dagens prester som tilsettes i landets bispedømmeråd. I Grunnlovens §22 foreskrives det hvordan staten kan avsette embedsmenn. Prestene vant i herredsretten, men staten anket etter ønske fra biskopene, til Lagmannsretten etter at ankefristen var gått ut. Det er forskjell på «kong Salamo og Jørgen hattemaker». Köhn (fra februar 1993) og Stålsett (fra mars 1998) kunne i fred og ro ordinere/innsette homofile samboende prester. Biskoper kunne iallfall den gang avskjediges uten dom (Grl. §§ 22). Kameraderiet og det kollegiale samholdet i bispekollegiet var for sterkt til at noen skulle foreslå avskjed. Da valgte man heller å ødelegge hele Den norske kirke.
I 1997 kom det første av flere falske brev til en mann i Kautokeino. Brevene var skrevet som om de kom fra det bibeltro bedehusfolk. Men forfatteren og mottakeren viste seg å være en og samme person, en av biskop Steinholts medarbeidere. Samtlige brev ble oppklart før avskjedssaken kom opp i Lagmannsretten i Tromsø. Men under rettssaken ble ikke brevene nevnt med et eneste ord. Der ble det sagt at hvis brevsaken ble nevnt, kunne avskjedssaken mot prestene bli «forsterket». Brevene ble altså ikke nevnt, sikkert fordi saken var så grotesk. Jeg tror heller at brevene kunne skade kirkens øverste embedsmann, nemlig Ola Steinholt. Samtlige anonyme brev, dokumenter og tilståelser er skannet og tatt godt vare på. Dette materiale kan brukes for den som ønsker å skrive om den mørke kirkehistorien i Finnmark.
Det er kanskje bare i Den norske kirke at et slikt oppklart falskneri kan forties? Brevene var ment som støtte til biskop Steinholt i den kommende avskjedssaken. På en verdslig arbeidsplass hadde et slikt bedrag aldri blitt akseptert.
Høsten 1997 var det valg til nytt menighetsråd i Kautokeino. Det menighetsrådet som ble valgt var helt imot Steinholts liberale syn i homofilisaken. Valgresultatet kom som et sjokk på bispekollegiet. Steinholt skrev brev i desember 1997 der han beskyldte soknepresten for å ha brukt «uredelige midler». Steinholt skrev bl.a.: «Dersom du tror at du i det lange løp kan tjene en god sak med uredelige midler, er du ute på farlige veier!» Steinholt konkluderte med at menighetsrådet var ulovlig valgt.
Menighetsrådsvalget ble etterforsket, men ingen ting tydet på juks og fanteri. Steinholt skrev brev til Departementet og spurte om det fantes lovhjemmel som kunne fjerne menighetsrådet, men det fantes ikke. Det lovlig valgte menighetsrådet trakk seg ikke. Det trådte i kraft 1. januar 1998, og på deres første møte brøt menighetsrådet med Nord-Hålogaland biskop. Dette var noe helt nytt i norsk kirkehistorie. Noe slikt hadde aldri hendt tidligere. Dermed sto menighetsrådet, kirketolken og soknepresten på lik linje. Menighetsrådet anmodet soknepresten å ha gudstjeneste 8. mars 1998 i Láhpoluoppal kapell, nesten 45 kilometer fra kirkestedet Kautokeino. Dette var samtidig med Steinholts visitasgudstjeneste i Kautokeino kirke. Menighetsrådet ville ikke møte Ola Steinholt. I forkant hadde Steinholt innkalt menighetsrådets varamedlemmer. Aslak Persen Bals var kommunal representant i menighetsrådet. Han spurte med hvilken lovhjemmel Steinholt kunne innkalle varamedlemmene til et møte, når menighetsrådet hadde brutt med biskopen? Dette førte til at det ikke ble noe «menighetsrådsmøte» slik Steinholt ønsket. Senere, i Lagmannsretten kom det frem at den falske brevskriver stilte seg til disposisjon å lede et midlertidig råd inntil nytt menighetsråd ble valgt. I Nordlys nettutgaven av 15. mars 1999, skrev journalist Mona C. Mathisen om biskop Ola Steinholt: «Han undrer seg over om Nordlys vil la seg bruke av det han kaller de «brune kreftene» til å sette fokus på saken.» Bedehusfolk i Kautokeino rakk å ta kopi av oppslaget, før Nordlys fjernet saken fra nettet.
Kautokeino menighetsråd besøkte i april 1998 Kirkedepartementet og statsråd Jon Lilletun (KrF). Menighetsrådet ble invitert til å bo hos professor dr.theol. Arvid Tångberg under oppholdet. Han var leder av FBB. Men det var også et annet separat hemmelig møte med Lilletun. Det var med den falske brevskriveren. Uten tvil ble de falske brevene vist frem. Brevene skulle få fortgang i avskjedssaken. Det ble også fortgang i Den norske kirkes homofiliteologi. I mars 1998 ble Gunnar Stålsett utnevnt til Oslo bispestol. Han fikk fortgang i bispekollegiets mindretall fra 1995.
I juli samme år ble prestene i Finnmark suspendert i påvente av en farse i norsk rettsvesen. Saken ble avgjort i Lagmannsretten, og den ble slik biskopene ønsket. Høyesteretts kjæremålsutvalg, som det den gang het, avviste å se nærmere på saken.
Biskop Steinholt holdt frem hvor viktig det var å få soknepresten i Kautokeino fjernet. Da ville alt bli normalt, mente han. Men ettertiden viste at han tok skammelig feil. Kirkejurist og ekspedisjonssjef Ole Herman Fisknes understreket dessuten at det var ulovlig for en avsatt prest å holde gudstjenester, også i prestegården. Men dette var noe som både menighetsrådet og bedehusstyret helt overså.
Det var i juli 1998 at Bondevik-regjeringen vedtok i statsråd å suspendere sokneprestene i Finnmark. Kautokeino bedehusforening sto sammen med medlemmer av Kautokeino menighetsråd. De overtok bedehuset på kirkestedet Kautokeino. Det eides tidligere av NSM og KFUM/KFUK. Bygget sto klart for gudstjenester etter at soknepresten ble suspendert. Bygningen kunne ikke stenges hverken av Steinholt eller Fisknes. Bygget ble restaurert, utvidet og innviet til Den lutherske kirke i Kautokeino i 2007, av biskop Børre Knudsen.
Av Arvid Tångberg
(03.05.2005): At kirkemøtet i Trondheim skulle foregå i samme uke som avskjedssaken Departementet for et år siden hadde bebudet for prestene Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen, kan kanskje sees på som en tilfeldighet. Men sammenfallet i tid er i hvert fall symptomatisk på tilstanden til Den norske kirke. Motsetningene har øket og blitt mer markert mellom liberale, «sentrale» og konservative grupperinger siden bispemøtet våren 95, det som siktet på favne alle i et kompromissvennlig, statskirkelig tjenestefellesskap.
Det er også iøynefallende at statsråd Lilletun og ekspedisjonssjef Fisknes lar saken gå før lærenemnda har tatt stilling til Asle Dingstads tilsynsfrasigelse i forhold til biskop Sigurd Osberg. Dingstad har nektet av samvittighetsgrunner å feire gudstjeneste i fellesskap med en vranglærende biskop, det samme som Thorsen og Lyngmo har gjort. Likevel hevder Kirkedepartementet at det i tilfellet Lyngmo og Thorsen ikke dreier seg om noen læremessig sak, men om «illojalitet» mot overordnede. Den siste saken har riktig nok et ekstra moment i og med at prestene innsatte Børre Knudsen som sin åndelige veileder med stor medieoppmerksomhet ved en gudstjeneste i Kautokeino, men prestenes reaksjon springer ut av samvittighetsnød og forpliktelse på våre bekjennelsesskrifter. De er ordinert til å lære og leve etter Bibelen og bl.a. Den augsburgske bekjennelsen artikkel 28, som påbyr ulydighet mot biskoper som lærer falskt. Det er også uten videre klart at Skriften formaner menigheten og tilsynsmennene å vise notoriske vranglærere bort (Rom 16:17f.; Tit 3:10).
Det finnes også andre prester som har frasagt seg biskopers tilsyn i sammenheng med de skriftstridige kompromissformuleringene om homofilt samliv på bispemøtene 95 og 97. Av disse har jeg fått vite at minst en biskop den gang planla å gå til avskjedssak mot prester dersom de ikke møtte etter innkalling til felles gudstjeneste ved visitas eller ved andre anledninger.
Det var derfor svært positivt at biskop Odd Bondevik, preses i bispemøtet, i rettssalen ga uttrykk for at han ikke ønsket at rettssaken i Alta skulle ende med avskjedigelser. La oss håpe at dette vitnesbyrdet fra biskop Bondevik sammen med den sterke motsetningen til mindretallet på bispemøtet i mai i år forhindrer en fatal utgang på rettssaken. Denne utgangen vil sammen med utfallet av Dingstad-saken bli viktig for de prester som føler seg i samvittighetskvaler overfor tjenesten i Dnk.
Hva vil rettssaken vise til slutt? Nestor i norsk kirkehistorie, professor Carl Fr. Wisløff stiller spørsmålet på denne måten:
«Hva kan kirken tåle? Kan kirken være så elastisk i lærespørsmål at den lar sine tjenere forkynne i strid med Skriften? Er det bare embetsmessige og ordningsmessige saker som har vekt og betydning? Nå ser det faktisk ut til at man holder det siste for å være det viktigste.» (Folkets Framtid 12.11.99)
At biskop Køhn har brutt sin lojalitet mot kirkemøtet, og at biskop Stålsett sier seg beredt til å bryte med kirkemøtets vedtak i Trondheim 13.11.99, blir det neppe rettssak om, selvom de begge taler fra en mye høyere prekestol enn de to prestene i nord.
Som FBBs formann var jeg innkalt til å vitne i Alta 17.11. Pressen refererte ikke noe fra mitt vitnemål, så vidt jeg vet. Jeg vil derfor bare referere litt av hva jeg sa:
Jeg støtter prestene Lyngmo og Thorsen ut fra Augustana art.28 i protesten og tilsynsfrasigelsen. Jeg påpeker at en prest først og fremst må være lydig mot Skriften og bekjennelsen, dernest ordningene. Ordninger som fremmer vranglære må motarbeides. Kirkens lære er gitt i Skriften og bekjennelsesskriftene. Verken kirkemøte, bispemøte eller lærenemnd står over eller mot Skriften, men under den. Det samme gjelder kirkeordningene. Dette er den velkjente lutherske grunntanken som var drivkraft i reformasjonen: Skriften alene.
Arvid Tångberg døde i dag (år 2000) 54 år gammel
(16.10.2000): Arvid Tångberg døde mandag kl 13. Arvid Tångberg var professor ved Menighetsfakultetet i Oslo, og ble regnet som en av de mest sentrale personene for bibeltroskap i Norge.
Tångberg har de siste fem ukene vært innlagt på Aker Sykehus. Mandag kl 13 døde han.
– En av de mest sentrale personene i bibeltroskap i Norge har gått bort. Han støttet Ja til livet-kampen i Norge, og var en bibeltro mann, sier Ludvig Nessa.
– En sentral skikkelse i bekjennelseskampen, en fryktløs soldat for skrift og bekjennelse av Guds bud, sier sogneprest Ragnar Andersen.
– Arvid Tångbergs bortgang er et smertelig tap også for FBB (For Bibel og Bekjennelse), sier Boe Johannes Hermansen, som er sekretær i FBB.
– For Arvid Tångberg var Bibelens ord gyldig og autoritativ veiledning for tid og evighet. Han fremholdt både Guds hellighet og hans store barmhjertighet.
Arvid Tångberg var Professor ved Menighetsfakultetet i Oslo, og regnes som en av de mest sentrale personene for bibeltroskap i Norge.
Can.Theol. Menighetsfakultetet 1973
Dr.Theol fra 1984
Fakultetslektor 1974
Førstelektor 1982
Han har vært en av lederne i kampen mot partnerskapsloven og formann i FBB.
Han var også aktiv i Den kristne koalisjonen.
Tångberg besøkte Kautokeino mange ganger:
Professor Tångberg støttet kirkekampen i Kautokeino
Forberedende styremøte i Den lutherske kirke i Kautokeino (Kvitkirka).
Det tales mye om kjærlighet. Men det en legger inn i ordet «kjærlighet» ligger langt borte fra Bibelens tale om kjærlighet. Kjærlighetsbegrepet har i dag fått et nytt innhold. Det nye kjærlighetsbegrepet legitimerer umoral og et liv som strider direkte mot Guds gode vilje, som f.eks. å leve i homofilt eller lesbisk samliv (Rom 1,24-32, 1 Kor 6,9). Her opprettes et syndig menneskeskapt kjærlighetsbegrep til norm, – og settes i stedet for det som Gud har åpenbart om kjærligheten, som er en sammenfatning av Guds ti bud i forholdet til Gud og medmennesket. Et slikt menneskeskapt begrep for kjærlighet er under Guds vrede og dom. Når det så kom vikarprester til Kautokeino som representerte vranglæreren, måtte menigheten vise læretukt ved ikke å gå å høre en slik prest. Her har vi å gjøre med en bevisstgjort menighet som vil si det som Guds ord sier.
Olav Berg Lyngmo
