Av Axel Remme
Det er mange beskrivelser om dager og tider som vi gjør vel i å gjenerindre og gjenbruke. De sier ofte noe både om levemåte, tro og tradisjon. En slik spesiell tid i året er kalt «den stille uke».
Det er uken fra palmesøndag til påskeaften. Navnet kommer av at man tidligere ikke ringte med kirkeklokkene og heller ikke brukte orgelet under gudstjenestene. I denne tiden måtte man i størst mulig grad la arbeid hvile, og det skulle være mest mulig stille både ute og inne. På forskjellige måter ble dette poengtert eller markert.
Denne uken er også kjent som den store, den hellige uke. De viktigste dagene i den er skjærtorsdag, langfredag og påskeaften. På slutten av nattverdsgudstjenesten skjærtorsdag avdekte man alteret og lot det stå helt utildekt og tomt, uten duk, lys eller blomster. Slik markertes det at man gikk inn i det døgnet Jesus døde.
De forskjellige tradisjoner, spesielt i forbindelse med kirker og gudstjenester, hadde et sterkt preg av at nettopp denne uken i året var annerledes. Med sin sterke påminnelse om Jesu Kristi frelsesgjerning på jord. De mange ytre ordninger forsterket budskapet og ga varsel om at vi nettopp trenger stillhet for å kunne ta imot og bevare budskapet. Påminnelsen om påskehøytidens veldige dramatiske hendelser, da Guds Sønns lidelsesfulle offergjerning på jorden skjedde, for all verdens synd og skyld overfor Gud, får vi blottstilte i disse dagene.
Kanskje er det de glemte behov for den nødvendige stillhet, særlig for sitt åndelige tilvære, også mangel på ettertenksomhet. «Den stille uke» kommer da som en var, men sterk tilskynding med oppmuntring om å la disse spesielle dagene være det de er: Den stillhetens tid for tanke og sinn, for betraktning, undring og takk til Jesus Kristus, som så helt og fullt ga alt for alle!
For svært mange er det det motsatte av stillhet som preger denne tiden. I tillegg til utbredt reisevirksomhet, familietreff og vennelag, opptar sports- og friluftsutfoldelse tiden. I en grad hvor en ikke gir seg tid til stillhet og derfor heller ikke får den ro og de krefter som stillheten gir mulighet til.
Behovet for stillhet undervurderes. Særlig det å være stille «for Herren». Men dette er utfordringen fra Guds ord. Og nå, ved påsketid, kommer altså minnelsen ekstra sterkt ved «den stille uke». Mer enn noe annet hører den med, både som varsel, tilskyndelse og formaning. La, selv ikke de nyttige ting eller forhold, ta plassen for stillheten!
Vær stille for Herren!
Vær stille for Herren, min sjel,
og hør Hans hellige ord.
Fortsatt gjør Han «alle ting vel»,
oppholder ditt liv, din tro.
Vær stille for Herren, min sjel,
og gled deg i løftene Hans.
Han frelser og renser, gjør hel,
gir hvile for sinn og sans.
Vær stille for Herren, min sjel,
mer vil Han ennå få sagt.
Dyrebart, men kort er tids bel.
Det gjelder få Ordet brakt!
Vær stille for Herren, min sjel,
for Ham som gir nåde og fred.
Du får Jesus! «den gode del»,
Han lover: «se, jeg er med».
Ax.25022025
All frelses gjerning «er fullbrakt»
Du livets Ånd med lys og makt,
som taler rett alt Gud har sagt,
kom gi oss åpenbarings skjønn
om frelsen ved «enbårne Sønn».
Det Gud for oss forkynte stort,
det har Han oppfylt, ferdig gjort.
Ved Jesu Kristi gjerning her,
Guds rike kom oss alle nær.
Men hør: Det guddomsord er sagt:
All frelses gjerning, «er fullbrakt».
Hvert offer Jesus tok på seg
og ble for alle frelses vei.
Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd,
bevar og led oss ved din hånd,
så vi ditt verk kan tro og se,
og frelsen fullt med oss får skje!
Ax.