Av Vidar Norberg
(KOMMENTAR): For ikke mange år siden var alt i Russland makeløst fint. Norske politikerne satset på nedrustning. Kirkenes ble nesten et mini-Russland i sin iver. Men i løpet av kort tid har åpen grenseport og havner blitt ganske lukket mot øst. Når skal det rustes litt opp. Sett i perspektiv er det nesten som en sikkerhetspolitisk jojo. Ned og opp.
Det begynte med at de gamle stalinister mistet sin makt. Mikhail Gorbatsjov lanserte galasnost. Selv Vladimir Putin ble ansett som en ganske grei kar helt til krigen mot Ukraina. Da ble til og med Sverige redd og gikk inn i NATO etter et par hundre års alliansefrihet.
For en del land førte utviklingen til at man først rustet ned. Så rustet man opp, og det er alt debatt om styrker skal få komme til Øst-Finnmark for å øve på krig mot Russland.
Det fortelles at under den kalde krigen hadde Norge en nesten hemmelig atomubåtbunker utenfor Tromsø. Den ble solgt for en billig penge. Onde tunger hevder at den ble siden utleid til russiske trålere. En vanlig norsk soldat kan få både refs og kakebu for langt mindre forseelser. Nå er det visst enkelte forsvarsentusiaster som ønsker å leie den tilbake. Det er litt av en jojo-sving.
Går man tilbake til 1960- og 1970-tallet, hadde også fiskevær heimevern og øvelser. Og skulle det komme en fremmede makt, så ville de møte motstand i kommunene. Nå er det vel ikke så mange heimevernskarer som kan forsvare by og bygd Finnmark om en fremmed makt skulle dukke opp.
Det har vel vært en viss strategisk sentralisering i forsvaret med vekt på Sør-Varanger og Porsanger. Men med relativt moderne raketter kan trolig et par–tre baser i Finnmark tas ut ganske raskt med fremmede nasjoners luftvåpen. Det er langt lettere å treffe målene i Finnmark enn i det enorme Ukraina.
Til hell for Norge betjener USA sine egne sikkerhetspolitiske interesser fra for eksempel Vardø-radaren. Derfra kan man ifølge spekulasjonene se langt inn i Russland og få tid til å områ seg slik at USA kan beskyttes mot raketter fra øst. Derfor er de amerikanske atomubåtene ikke langt unna. Men er det sannsynlig at USA vil handle slik at de setter seg i fare for å ende med et ragnarokk for Finnmark og Nord-Troms?
Det var ifølge forlydender ikke USA som ønsket å legge ned Andøya Flystasjon med Orion-flyene som overvåket havet. Kanskje var det mer et ønske om norsk sentralisering. Det kan jo gi en fremmed makt strategiske fordeler, i tillegg til at Andenes ligger enda mer åpen. Militærleiren i Skarsteinsdalen ble tømt for soldater.
Finland har i hele etterkrigstiden satset på forsvaret og kan mobilisere en hær på én million mann. Nylig kjøpte finlenderne israelske raketter av typen David’s Sling. Da Finlands president Alexander Stubb fikk spørsmål om dette på en pressekonferanse med Jonas Gahr Støre, sa han at det var en militær avgjørelse. Med andre ord, Finland med sin strategiske posisjon velger kun det beste. Støre skrøt istedenfor av utstyret fra Kongsberg Våpenfabrikk. Da har man vel ikke mye å frykte.
Fra Midt-Østen vet man at en despots hærstyrker ikke alltid er til å stole på. For despoter verver helst sine offiserskamerater, egen familie og venner. Det er de første som forstår når de må stikke av. Det så man blant annet i Syria. I land hvor det politiske kameraderiet råder, er det ikke alltid at man får de beste offiserer. Hadde dette være tilfelle i gamlelandet, var det all grunn til bekymring.
For en tid tilbake seilte den politisk korrekte norske marine med prideflagg. Med slike prioriteringer i forsvarsmakten er det grunn til å frykte at forsvaret heiser prideflagget og stikker av om de ikke alt er senket av fienden.
Nå har politikerne i sin visdom skrudd av FM-frekvensen og sørget for at mange kanskje ikke blir varslet om et angrep mot Norge.
Mer kunne vært nevnt om det norske forsvar, men det rammes av selvsensuren. Men man må stille spørsmål om norsk sikkerhet er tjent med jojo-politikk.
