Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): «Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer til evig tid.» (Salme 136,1)
I denne salmen får vi se noe av Guds storhet og makt. Det er en lovsang om det Gud har gjort for Israel.
Gjennom hele salmen ser vi hvordan Gud har virket i sitt folk. Hele skaperverket vitner om Herrens makt og storhet. Salmisten priser Herren for alle Hans undergjerninger.
Det er en lovsang om alt Gud gjorde for sitt folk da han frelste dem ut av Egypt og førte dem til det lovede land. Vi får se Guds godhet og trofasthet da han førte dem gjennom ørkenen.
Han gav dem deres land til arv. Derfor er det ingen makt som kan drive dem ut av Israel. Det er jødenes land som Gud har gitt dem fra Abrahams tid.
Guds miskunnhet og kjærlighet er to sider av samme sak. Det kommer fram i hele Bibelen. David synger i Salme 23,6: «Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.»
Det er en stor sannhet at vi får leve under Herrens miskunnhet hver dag. Det kan vi bare ved troen på Jesus som gav seg selv for oss. Gud har for Jesu skyld utslettet vårt skyldbrev. Han betalte synderegningen en gang for alle.
I Klagesangene, som Jeremias skrev, sier han: «Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt.» (Klag.3,22)
Det er et trøsterikt ord når vi møter trengsel og motgang. Han er med oss også når det er vondt og sykdom rammer oss.
I en salme synger vi: «Til himlene rekker din miskunnhet, Gud, din trofasthet når dine skyer.» Det er riktig å synge denne salmen, for det lærer Guds ord. Den forkynner Guds store kjærlighet og nåde mot oss.
Syng med i vers 3: «Hvor dyrebar er dog din miskunnhet, Gud, hvor menneskebarnene bygger. I mulm er kjærlighetsvinger bredd ut, vi skjuler oss i deres skygger.»
Du kan alltid regne med Guds miskunnhet. Han er deg nær hver dag.
Til himlene rekker din miskunnhet, Gud, din trofasthet når dine skyer.
Din rettferdshånd over bergene ut er strakt over daler og byer.
Som himlenes favn er din kjærlighet, Gud, som havenes dyp dine dommer.
Til frelsen fører du sjelene ut, og skapningens sukk ihukommer.
Hvor dyrebar er dog din miskunnhet, Gud, hvor menneskebarnene bygger.
I mulm er kjærlighetsvinger bredd ut, vi skjuler oss i deres skygger.
Du kveger i ørknen den tørstende sjel, du berger den bevende due.
Hos deg er livets, det evige vell, og lys i ditt lys skal vi skue.
(Bernhard Severin Ingemann)
