Av Jostein Sandsmark
(SYNSPUNKT): Jeg har sett på TV-sendinger fra flere sommerstevner – Sarons dal, Evangeliesenteret, Oase og Tromøya.
Det var mye oppbyggelig, men også en del som var direkte usmakelig og til å bli mismodig av. Det gjelder talerne. Nær alle sammen hadde en stereotyp, moteridd stil som virket anmassende. I de timelange preikene vandret de frem og tilbake, frem og tilbake – fire skritt til venstre, stans, snu og fire skritt til høyre, stans, snu fire skritt til venstre, stans snu, fire skritt til høyre – hele tiden med veivende armer og en foss av ord. Amen og Halleluja ble brukt som skilletegn mellom setningene – som et mantra, og gjerne med et lite knegg når det dreiet seg om personlige forhold. Det forekom meg heller åndsforlatt enn åndsfylt.
En lang preken av en amerikansk pastor ble tolket til norsk. Men ikke bare hans engelske ord, men all hans gestikulering og fekting med armene ble gjentatt i norsk «oversettelse». Også hans hyppige Amen og Halleluja. Toppen var da han sto på en fot og sparket i lufta med den andre – mot det onde? Tolken hermet og gjorde det samme.
Hva er oppbyggelig med slike fakter og geberder? Må virkelig Ordet presenteres med slike fixfakserier for å få gjennomslag?
Forestillingene vekslet mellom taler og sang. De fleste solosangerne opptrådte som om det var et stunt, der det musikalske og innholdsmessige var underordnet. Det var en overvekt av mimikk og med grimaser som ved store smerter – som hadde de en kniv i ryggen. Beskrivende ord er tilgjort, affektert, teatralsk, selvopptatt.
Lovsangsgruppene fremførte lettvektige, følelsesbaserte sanger der refrenget ble gjentatt og gjentatt til det kjedsommelige. Det ville liksom aldri ta slutt.