Av Willy Morten Nilsen
(OPPYGGELSE): Det er ikke alle forunt å sitte ved kongens bord på slottet. Det hender at noen får høytidelig invitasjon om å få audiens hos kongen. Det skjer bare ved spesielle anledninger.
I Bibelen leser vi om en mann som fikk en slik ære. Hans navn var Mefiboset. Vi leser om ham i 2.Samuels bok, kapittel 9. Han var Jonatans sønn, og bestefaren var kong Saul.
Jonatan og David var bestevenner. De hadde gitt hverandre løfte på at de skulle være de beste kamerater livet ut. Nå var Jonatan død, og David var blitt konge i Israel. Men han glemte aldri sin beste venn. Han spurte: «Er det ennå noen igjen av Sauls hus, som jeg kan gjøre vel imot for Jonatans skyld?» (v.1)
Det fikk han et positivt svar på. Det var en tjener igjen som het Siba. Han ble kalt inn til kong David. Kongen stilte ham spørsmålet: «Er det ikke ennå noen igjen av Sauls hus, så jeg kunne gjøre Guds miskunnhet mot ham?» (v.3) Tjeneren svarte at det er en igjen som heter Mefiboset, som er lam i begge føttene. Kongen befalte at han skulle føres inn til ham.
Da Mefiboset kom inn til kong David, kastet han seg ned for kongen. Han var redd for hva kongen ville gjøre. Men han fikk høre en vennlig stemme som sa: «Vær ikke redd! Jeg vil gjøre vel imot deg for din far Jonatans skyld og gi deg tilbake hele den jordeiendommen, Saul, din far eide. Du skal alltid ete ved mitt bord.» (v.7)
For et budskap å få høre fra kongens munn! Mefiboset skulle alltid sitte ved kongens bord. Der fikk han en fast plass, hele livet.
En gang skal vi få sitte ved Kongens bord i himmelen.
I Luk.12 taler Jesus om å være beredt når han kommer igjen. Han sier: «Salige er de tjenere som Herren finner våkne når Han kommer! Sannelig sier jeg dere: Han skal binde opp om seg og la dem gå til bords og selv komme og tjene dem.» (Luk.12,37)
Tenk at Kongen selv kommer og tjener ved bordet! Er det mulig? Vi ser med undring. Slik var det da Jesus vasket disiplenes føtter. Simon Peter kunne ikke tro det var sant. «Herre, vasker DU mine føtter?» (Joh.13,6)
Mefiboset kunne heller ikke tro at han skulle få sitte ved kong Davids bord. Det var uforståelig. Han hadde ikke gjort seg fortjent til det. Men han fikk komme til kongens bord. Det gjaldt ikke bare en gang, men hver dag, hele livet.
Vi synger i en sang: «Kongenes Konge er nå min bror, Herrenes Herre min Gud.» I vers 2 står det: «Barnerett har jeg med Åndens pant. Alt det Gud eier, er mitt. Ordet har sagt det, og det er sant. Alt ble jo skjenket meg fritt.»
Det er det største vi kan få høre. Vi kan aldri gjøre oss fortjent til å sitte ved Jesu bord. Det er av nåde, av bare nåde.
