Vi hilser godt nyttår og tenker nok mer
enn ordene sagt til hverandre.
Det er òg vemodig når året vi ser,
så plutselig fra oss må vandre.
Hva brukte vi tiden som svant for oss til,
vår frihet, vår evne og styrke?
Hva er det vi egentlig ønsker og vil
gi ære og hjelpe og dyrke?
Å, la meg et nytt år ta edelt i favn!
Må godhetens åndskraft få lede.
Vi trenger det nyår som tjener slikt gagn,
at flere kan få det langt bedre!
Men tårene blender tross nyttårskvelds glød,
for mange nå mister sitt feste!
Det som var så ekte og trygghet betød,
er tapt som et verd og et beste.
Når porten seg åpner for enda et år,
tildeles ny dag for å være
den tidens mottaker som anledning får
å dele, oppmuntre og nære.
Axel Remme, nyttårsaften