Av Lasse Moskvil
(MITT VITNESBYRD): Jeg kommer opprinnelig fra Mehamn i Finnmark og vokste opp i en ikke-kristen familie på 1970-tallet. Mamma jobbet i egnerbua og på kiosken, mens Pappa jobbet som styrmann på lokalbåten, ferga og på kystvaktbåten. Som ungdom var jeg som alle andre ungdommer, og spesielt likte jeg å spille fotball, og jeg hadde alltid god humor. Jeg hadde ofte en god historie på lur, så jeg likte å få venner til å brøle av latter! Da jeg begynte på ungdomsskolen, ble det mer alvorlig for nå måtte man bestemme seg for hva man ville bli i livet.
Da Mamma spurte om jeg som 14-åring ville konfirmeres, svarte jeg Nei. Delvis var jeg redd for å stå fram offentlig i kirken, og delvis så jeg at de andre gjorde det bare på grunn av pengene. Såpass respekt hadde jeg for kirken og presten at jeg ikke ville stå i kirka og lyge og si at jeg trodde på noe jeg ikke trodde på.
Som ungdom husker jeg det var mange utfordringer. Mange av oss ungdommene gledet oss til å bli voksne, få seg en utdanning, finne seg ei jente, gifte seg, få barn og stifte familie osv. Men jeg syntes livet må da være mer enn dette? Skal man leve, stifte familie med kone og barn, hus og hjem, bil og båt, for så å bli gammel og dø? Slike spørsmål hadde jeg spesielt om kvelden like før jeg skulle sove. Ja, hva er egentlig meningen med livet?
Noen venner i Mehamn mente at alkohol hørte med og gav livet spenning og mening. Så jeg ble med på fester, men oppdaget etterhvert at alkohol ikke gav livet mer spenning og større mening. Det hjalp heller ikke overfor jentene som jeg alltid syntes det var vanskelig og flaut å snakke med om slike ting. Så alkohol gav ikke svar på «hva er meningen med livet-spørsmålet mitt».
Etter ungdomskolen og 10. klasse i Mehamn måtte jeg så flytte for å ta videregående skole. Den gang i 1980 var vi gutter pålagt å avtjene verneplikt, og jeg hadde en drøm om å bli marineoffiser etter å ha hatt arbeidsuka om bord i hurtigruta MS Erling Jarl fra Mehamn til Bergen.
Så derfor tenkte jeg: «Finnes det en videregåendeskole som kan kombinere med verneplikt?»
Det var det, så jeg søkte på Forsvarets gymnas på Fredriksten festning i Halden. Det var en toårig videregående skole med treårig pensum med plikt til å søke befalsskole etterpå. På opptaksprøvene var det fysiske og psykiske tester vi måte gjennom. Vi var ca. 30 unge korporaler som kom inn i tillegg til noen eldre fenriker, og jeg valgte naturfaglinjen.
På Forsvarets gymnas ble jeg kjent med Dagfinn Berge, en av fenrikene som var kristen og medlem i Berenice – et kristen band. Når mine medstudenter i helgene dro på utestedet Bajazzo i Halden for å feste, valgte jeg heller å sitte på kaserna og lese pensum. Etterhvert oppdaget jeg at fenrik Berge heller ikke drakk alkohol, og jeg ble nysgjerrig på hvorfor han ikke gjorde det?
Så var det i et friminutt eller noe slikt at jeg hørte Dagfinn spille gitar og synge sanger om Jesus. Jeg syntes han var tøff fordi jeg hørte jo noen kommentarer fra de andre: «Åja, du er kristen?» Men han brydde seg ikke om hva vi andre mente.
I Halden var vi kommet til begynnelsen av januar 1982, og det nærmet seg bursdagen min. Jeg visste at det var for langt å reise helt hjem til Finnmark, så da jeg kom i snakk med Dagfinn hvor jeg nevnte dette. Så inviterte ham meg hjem til seg for å feire bursdag sammen med familien. Jeg husker jeg stod i dusjen før jeg skulle bort til Dagfinn, og da tenkte jeg med meg selv: «Kanskje dette med Gud og Jesus kan gi svar på hva som er meningen med livet. Alkohol hjalp i alle fall ikke. Og hvis det ikke gjør det, har jeg jo ingenting å tape? Da har jeg prøvd dette også. Så: hvis Gud finnes, skal jeg la det få en sjanse i kveld.»
Jeg var litt spent på turen bort, men jeg ringte på dørklokka og ble ønsket velkommen inn. De hadde bakt kake, og det var hyggelig å feire min 19-årsbursdag den 18. januar. Litt utpå kvelden begynte vi å snakke om dette med Bibelen og kristendommen, Jesus og sånn. Da nevnte jeg at jeg godt kunne tenke meg å prøve å bli en kristen, men jeg visste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. «Kan ikke du hjelpe meg?» spurte jeg Dagfinn. Det virket som han ble glad for en slik mulighet, og han ville gjerne be for meg. BE? Han mener, lukke øynene, folde hendene og snakke ut i løse luften? husker jeg at jeg tenkte. Jeg hadde aldri hørt noen be før, så dette var veldig nytt.
Men, jeg satte meg nå ned i sofaen i stua og foldet hendene og lukket øynene mine. Så ba Dagfinn for meg. Jeg husker ikke et ord av hva han ba om, eller hvilke ord han brukte. Men det jeg husker meget godt – som om det skulle skjedd i dag – var dette; når du sitter i en sofa og det kommer en annen person og setter seg ved siden av deg i sofaen – da merker du det. Og plutselig skjønte jeg at det var Jesus som var der i sofaen ved min side. Og jeg ble fylt med en utrolig varme og overstrømmende kjærlighet som er vanskelig å beskrive.
Det er Jesus som er her – og Han ser meg og er glad i meg! Tårene mine begynte å strømme av glede, og da skjønte jeg at Jesus lever, og at Han finnes. Jeg husker ikke så mye mer av hvordan kvelden og selskapet sluttet, men jeg husker jeg dagen etter tenkte: «Hvordan i alle dager skal jeg kunne bli en kristen? Jeg som banner så mye som jeg gjør?» og tanker som «Var dette bare innbilning, Lasse? Var det ikke bare masse følelser?»
Men det rare var at dagen etter når jeg snakket «vanlig», skvatt jeg til når det kom et banneord ut av min munn. Og jeg hørte at dette hørtes ikke noe særlig pent ut. Og gradvis forsvant bannordene ut av mitt vokabular uten at jeg måtte kjempe så mye for det. Jeg regnet imidlertid med at det ville bli en større kamp når jeg skulle våge meg til å fortelle vennene mine at jeg var blitt en kristen og hadde begynt å tro på Jesus.
Første gangen jeg offentlig bekjente at jeg har begynt å tro på Jesus Kristus, var på en konsert med den svenske kristne rockegruppa «Jerusalem» på Ski utenfor Oslo våren 82. Mellom to sanger sa vokalisten: «Alla ni som tror på Jesus, kan nu ta en hand i luften!» Forsiktig løftet jeg hånden min opp i luften. Senere den sommeren fortalte jeg det også til mine venner i Mehamn, og de reagerte litt ulikt. Noen sa: «Åja. Du er blitt kristen?» mens andre sa: «Så flott at du er blitt en kristen.» Mest spent var jeg nok på Pappas og Mammas reaksjon. Pappa sa ikke så mye, mens Mamma sa: «Det går nok over.»
Det jeg nok ble mest glad for, var det bestemor på Høva i Indre Billefjord i Porsanger kunne fortelle. Hun fortalte at hun hadde bedt i flere år for oss barnebarna, meg, storbror Kjetil og lillebror Robin. Og både jeg og Kjetil ble kristne i denne perioden hvor bestemor ba for oss.
Når jeg forteller hvordan jeg ble kristen, pleier jeg alltid å føye til: Slik ble jeg kristen, men det betyr ikke at dette er måten man blir kristen på. Jeg synes de barna er heldige som får vokse opp i et kristent hjem hvor de får lære å be bordbønn og kveldsbønn, synge kristne sanger, leser i Bibelen og samles med andre kristne. Noe av dette fikk jeg ikke oppleve i oppveksten, så nå trenger jeg tid til å lære mer om hvem Jesus Kristus egentlig er, og jeg må lære å be og hvordan man skal leve som kristen.
Jeg gleder meg til å se mer av Jesus!
Curriculum vitae
I korthet kan jeg fortelle at jeg har bodd og reist litt siden Mehamn (1963–1980). Det ble Halden (80–82), deretter Bergen (82–84), Børsa sørvest for Trondheim (84–85); Folkehøyskole Team hvor vi besøkte åtte folkehøgskoler i hele Norge (85–86), og Bibelskolen i Grimstad (86–87) hvor jeg traff min kone Berit. Så ble det lærerskole i Stavanger (87–91), før vi reiste til Alta (91–96) hvor jeg jobbet som barne- og ungdomssekretær i Indremisjonsselskapet.
I boken min «Troens Spor» deler jeg flere av mine troshistorier. https://www.adlibris.com/no/bok/troens-spor-9783639480153
DEL 1 handler om hvordan Jesus fant meg i Halden da jeg gikk på Forsvarets Gymnas. DEL 2 skjedde i 1996 og hvordan Gud så oss etter at vi flyttet fra Alta til Holmestrand.