Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): Abraham var en gammel mann. Hans kone Sara var død. De fikk løftessønnen Isak på sine gamle dager. Isak ble voksen, men han hadde ikke fått seg en kone. Abraham ville ikke gifte bort Isak til kana’aneerne.
Abraham hadde en tjener som het Elieser. Han hadde betrodd sin tjener det viktigste oppdraget i livet. Abraham sa til Elieser: «Legg din hånd under hoften min. Så vil jeg ta deg i ed ved Herren, himmelens og jordens Gud, at du ikke skal ta en hustru til min sønn blant døtrene til kana’aneerne, som jeg bor iblant. Men til mitt eget land og til min slekt skal du dra og hente en hustru til min sønn Isak.» (1.Mos.24,2b–4)
Det var en stor og viktig oppgave Elieser skulle dra ut på. Han var under ed på at oppdraget skulle fullføres. Han skulle altså hente en brud til Isak.
Isak er et bilde på Kristus Jesus, Guds Sønn. Som Isak var løftets sønn, ved Abraham, så er Jesus Sønnen Gud gav for å frelse oss fra Guds vredes dom.
Når vi går inn i adventstiden, er det viktig å ha dette bildet for oss. Isaks hustru skulle være av Abrahams folk. Jesus sier at frelsen kommer fra jødene. (Joh.4,22)
Jødene står sentralt når det gjelder frelseshistorien. Det er gjennom jødene Guds Sønn ble født i en stall i Betlehem.
La min reise lykkes!
Elieser dro av sted mot Mesopotamia, til Nakors by. Han var både spent og nervøs for hvordan dette ville gå. Han ba til Gud: «Å Herre, du som er min herre Abrahams Gud, jeg ber deg: La det lykkes for meg i dag, og vis din godhet mot min herre Abraham!» (1.Mos.24,12)
Elieser ber i ydmykhet til Herren. Han ber ikke for sin egen del. Bønnen har ett hovedsikte: at denne reisen må lykkes til Abrahams ære. De ti kamelene han hadde med seg, måtte ha vann og fór. Han ba om at den piken som kom for å hente vann, måtte være Isaks brud.
Det ble slik han ba om. Bønnesvaret stod foran ham. Reisen hadde lykkes. Han får mer enn det han ba om. Slik er Gud.
Det står i en sang: «Mer nåde Han gir, når min byrde blir større.» Det er sant. Vi skal få komme til Gud med alt. «Han giver og giver og giver igjen.»
