Av Vidar Norberg
(BLOGG): Det er rart nå vinduene skrus igjen. Det forteller om tomme hus. Det kan være et varsel om armod og sykdom som snart sprer seg til andre hus. Det er ikke slike hus som oppmuntrer folk til å satse, bygge og bo.
For den som kommer sjøveien inn til Mehamn er de to første husene og fjøsen et varsel om stagnasjon og nedgang for det bor ikke folk i husene. Når innbrudd og hærverk skyter fart er det et farevarsel.
Blir det flere slike hus hvor regn og sludd piskes inn av ublid vind tar det ikke lang tid før skadene er ubotelig. Å se et hus forfalle gir ikke bolyst. Kari Bremnes synger en velkjent vise om at det sku bo folk i husan. Når husan sakte forfaller er det snart for sent.
Næringssjefen i Gamvik, Stein-Arild Olaussen, har for egen regning som privatperson, vært å «spikret» bord for vinduer ytterst ute i Vevika. Det er også et forebyggende arbeid i fiskeværet for trivsel og bolyst. Det er godt at noen bryr seg.
Når man nå ser bildet av det gjenspikrede vindu glir øynene til neste vindu på høyre side. Den grå rullegardinen er trukket godt ned. Det var den aldri før. Akkurat der på innsiden hadde Otelie sin godstol. Når hennes hjemmelagde grove fiskeboller med poteter og smør var spist, vasket hun opp. Satte seg i godstolen. Gløttet ut av vinduet og skrudde på radioen for å høre «middagsstunden». Hennes fiskermann Andreas hvilte på divanen og hunden Tutta sov. Varmen strømmet ut fra svartovnen på kjøkkenet. Fyrt med rekved, kull på kalde dager. Et stille og fint liv i et velstelt hus.
Etter en blund var det kaffe, et par-tre peppernøtter fra kakeboksen og kanskje et lesestykke fra «For Fattig og Rik». Oppbyggelsesbladet som for avsted med vinden. Siden har ingen sett det.
Les mer om Vevika
Næringssjefen i Gamvik: –Fjøsen i Vevika har stor historisk verdi
Stormen kan ta taket på fjøsen