Av Vidar Norberg
(BLOGG, 02.10.2023): Det står en gammel fjøs ute i Vevika i Mehamn. Nå er vær og vind begynt å rive taket. Til vinteren kan fjøsen ramle sammen om storstormen tar tak. Fjøsen er et minne fra gjenoppbyggingen etter krigen. På den tiden drev folk fiske og hadde fjøs med noen dyr. Det var fisker Andreas Andersen og hans kone Otelie som eide fjøsen.
Å gå inn der var inntil for et par tiår år siden som å gå inn i «ei anna ti». Der var det garn og kork, kveitva, glasskavler, kroker og dregger. På veggen hang det en kveitehøtt, merket med initialene AA. En lapp fortalte at den største kveita var kanskje rundt 170 kilo, om erindringen ikke er helt feil. Her var det også påhengsmotorer til spissbåten og fat med bensin som var hentet med bensinkort for folk i fiskermanntallet. Fjøsen rommet plugger og annet som trengtes til fiskerier.
I en av krokene var en oterfelle. Den ble aldri brukt og var ren og pen. Tiden gikk fra den. Fella er nå utstilt på Gamvik museum. Der var en kolbe til et gevær også. En minne fra tiden da Andersen gikk på jakt etter rev, oter og kobbe. Skinnene ble sendt til pelsauksjon i Oslo. På loftet hang en tykk saueskinnsjakke som en gang var eid av en mann som fikk tuberkulose. Han døde visst, og ingen husker lenger hans navn.
Det er lenge siden det var dyr på bås i fjøsen. Men ennå på 1970-tallet ble den skrinne jorda slått, høyet tørket på hesjene ved fjøsen. Noen har kanskje fått sitt første hopp i høyet her. Når gresset var tørt, ble det som før i tiden tatt inn i fjøsen og solgt. I ly for fjøsveggen var det anlagt et lite nepeland, to til tre sekker ble det i gode solfylte år.
Fjøsen var stor og sterk. Bygget for å tåle en storm eller to. Kraftige saker der ute ved Maria-neset. Men stormvind og snødrev tærer ned selv de sterkeste. Det har blæsten gjort på fjøsen som har gått fra gammeldags okergul til den ble malt med tilgjengelig rødfarge i håp om å redde den for enda litt ettertid.
Forrige vinter klarte uvær å flerre av papp, rive ut noen takbord. Det ser ikke pent ut. Stygge, snart uhelbredelige sår. Alle vet hva det kan bety.
Når meldingen om snø nå kommer, undres man om en storstorm denne vinteren vil fare hardt frem og blåse av taket. Da er det ikke lenge før bærebjelkene ligger på marka, bord og rester fra «ei anna ti» ligger i fjæra og snart kastes hit og dit på bølgene.
Se på fjøsen, tenk på den tia den representerer. For kanskje reiser den med vinden, og etterkrigsminner om gjenoppbyggingen av Mehamn er borte. Et stykke historie er på vei til å gå tapt for alltid.
