(Leder i Karmel): Seksdagerskrigen er som etset inn i den jødiske hukommelse. Derfor deltar titusener i Jerusalem-dagens flaggmarsj for å feire at Israels 3000 år gamle hovedstad kom på jødiske hender i 1967. Noen mener at Davids salmer sikret seier over den veltrente jordanske hæren.
Det var Egypt, Syria og Jordan som førte krig mot Israel fra 5. til 10. juni 1967. Den krigen endte med nederlag for Egypt i Sinai og nederlag for Syria på Golanhøydene.
Det var Jordan som okkuperte den østlige delen av Jerusalem. Israel sendte melding til kong Hussein hvor det het at staten Israel vil overholde våpenhvilelinjene dersom Jordan ikke angriper Israel.
–Et av de største miraklene i krigen var at kong Hussein med hevnlyst åpnet ild mot Israel langs hele våpenhvilelinjen, forklarte skribent V. Littmann i sin spalte i den ultraortodokse avisen Hamodia.
Hun skrev at det ble bedt mange bønner mange steder i Jerusalem for det så virkelig mørkt ut. Ved bibelhøyskolen Mir i Jerusalem sto bibelskolestudenter på uteplassen med sine kofferter klar til å reise utenlands til sine foreldre. Situasjonen var så alvorlig for Israel at rabbiner Chaim Shmuelevitz sa at om dere reiser utenlands nå, har dere ikke noe land å komme tilbake til. Han oppfordret bibelstudentene til å kjempe i bønn. Ingen reiste.
Littmann skrev at over hele Israel ble det uten pause lest Davids salmer. I den ultraortodokse bydelen Mea Shearim i Jerusalem var det en enorm bønnesamling. Etter at mennene var ferdige med sine bønner, kom kvinnene med øredøvende skrik og bønnfallelse både for seg selv sine familier og alle jøder som bor i Israel.
Israel vant krigen også mot Jordan. Israels forsvarssjef Uzi Narkiss siterer i sine memoarer «Zot Yerushalayim» kong Husseins egen forklaring som kom frem i et intervju i en arabisk avis. Da kong Hussein ble spurt om hvorfor han tapte krigen til tross for sin veltrente Jordanske legion, svarte han:
–Hva kunne jeg gjøre mot salmene til rabbiner Mendel Geffner?
Littmann konkluderte med at det ser ut til at denne ismaelitten forsto den makt som ligger i jødisk bønn.
Man minnes også Reuven Aarstein fra Oslo som var med på å frigjøre Jerusalem i juni-dagene 1967. Man tenker på hans beretning om de grusomme kampene mot den jordanske hær i slaget om Jerusalem, men også fortellingen om skoene som sto igjen neste dag kanskje fordi jordanerne flyktet i panikk. Det ble fortalt at en muslim ikke skal dø med sko på beina. De rømte i frykt.
Det er flere historier fra Bibelen om hvordan det har gått med imperier som har delt Israels land.
I 1917 kom det britiske imperiet med den såkalte Balfour-erklæringen om støtte til opprettelsen av et jødisk nasjonalhjem i Palestina. Samme år fikk den britiske generalen Edmund Allenby det lodd å frigjøre Jerusalem. Generalen visste ikke helt hvordan han skulle gjøre det. Britene var redde for å ødelegge de hellige steder med kanoner og bombefly. Han ba sine soldater om å gå på kne og be for saken. Det skjedde et mirakel. Allenby steg av sin hest og gikk til fots inn i Jerusalem. Tyrkerne flyktet. Kristne var opprømt over at 800 års muslimsk styre var over. Kirkeklokkene ringte for første gang på tre år i Westminster Abbey.
Det skjedde med bønn. Gud trenger ingen kanoner eller stormakter om så skal være.
Gud sier til Job:
«Har du vært i forrådskamrene for snøen? Har du sett forrådshusene for hagl, det som jeg har oppspart til trengselens tid, til kampens og krigens dag?» Jobs bok 38, 22–23)
Dette bør være en advarsel til USA og alle andre nasjoner som vil dele jødefolkets land og skape en PLO-stat i Løfteslandet. Det bør være et varsko til arabere i Israel som terroriserer den jødiske befolkningen. Og det bør være et vink til Norge som betaler penger til terrorlønn til arabere og vil dele Israels land.
Etter den britiske Balfour-deklarasjonen delte imperiet Israels land i 1922 og ga store deler til et Transjordan, mot Guds planer. Ikke så lenge deretter var det britiske imperiets storhetstid over. Sangen «Rule, Britannia!» (styr Britannia) fra 1740 var bare et nostalgisk minne. For man setter seg ikke ustraffet opp mot Guds vilje.
Man har så altfor lett til å glemme at Gud er allmektig. «…For Herren råder for krigen. Og Han skal gi dere i vår hånd.» Første Samuelsbok 17, 47)
Bibelen lærer også at «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.» (Salme 127, 1)
Dette bør Norge og alle nasjoner merke seg i disse nyhedenske tider med hemningsløse pridetog, abort, fråtserier og egenkjærlighet. Og for Norges del, med et naboland i krig.
V.N.
Artikkelen er fra papiravisen KARMEL nr. 7/2023
Abonner og les mer i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
E-post: karmelin@netvision.net