Av Vidar Norberg
(BLOGG): Et hus, skipsekspedisjon og kai i Laggo er til salgs, for rundt 500.000 kroner. Tar jeg ikke helt feil, var det Erling Jægervands kai. Der tok han imot post og folk. Det er vemodig å se Laggo avfolket på finn.no.
Jeg kan huske den tiden kommunestyrerepresentant Jægervand var på farten. En blid og trivelig mann med glimt i øye som kjempet for Laggo, Langfjorden og Gamvik kommune.
På 1980-tallet var det ennå håp for bygda. Det var vel ikke så mange som kunne forutse at Laggo skulle bli folketomt og nedlagt. De hadde eget postnummer, men nå heter det Laggo, Nervei.
Det er finn.no som gjentar at Laggo er fraflyttet. Der kan man sikkert finne alt fra en billig sjå til midtpunktet i Laggo. For sommerstid var kaia i Laggo et lite midtpunkt. Det var dit lokalbåten og senere hurtigbåten kom. For det var mange som ville fiske laks i Langfjordelva.
Fiske har vel alltid vært viktig for folk, både ute ved havet og inne i Langfjorden. Men det var noen sværinger som dukket opp på 1980-tallet. Det var kobben. Den tok for seg av havets matfat både der og her. Det var dem som ville verne, og dem som ville skyte kobben. Kobbe-vennskap rammet vel en del steder. Man fikk etter hvert lite fisk og kvoteordninger. En spiker i kista for små samfunn med små båter og små krav.
Så var det en vinter. Jeg gikk om bord i lokalbåten, kanskje var det Mårøy som gikk Tanaruta den gang. I Laggo ble jeg tatt imot av Brynjulf Jægervand. Han var fortvilt over kobbeplagen, og nå skulle vi lage reportasje for Finmarksposten. Det ble fryktelig fokk og rokk på turen. Så ille var det at lokalbåten ikke kom innom da den gikk vestover mot Mehamn. Der ble jeg liggende. Værfast. Jægervand fortalte den ene historien etter den andre fra gamle dager, fiske, jakt og fangst, om folk og fe, ja, mere til. På svartovnen stod den store kaffekjelen, og på bordet var det noe å bite i som kona ordnet. Det var ikke så mye mer å se ut av vinduet enn snefokk. Men neste dag spaknet det litt og da var det ut med børsa til fiskehjellene. De var tomme. Jægervand ventet kobbeinvasjon og var klar til å felle kobbene. Nord-Norges avis Nordlys skulle også trykke artikkelen, men før den kom på trykk, var Jægervand død. Jeg måtte varsle dem før saken ble trykket.
Jeg har gått stien fra Bekkarfjord til elva og ned til Laggo en kald sommerdag. Den gang var jeg så trøtt at jeg la meg under en busk for å sove. Den dekket meg for litt yr som var i luften. Jeg har også uforvarende tråkket i enga på gårdsbruket Dalheim.
–Du må ikke trø i enga, den skal slås, sa Charles Jensen (27.10.1928 – 16.09.2023) på Dalheim, en vakker gård kjent fra NRKs programserie «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.»
Slik var det å være journalist i Finmarksposten. Den avisen med redaktør Vibjørn Madsen satte pris på utkanter, enten det var Laggo eller ytterst ute på Fruholmen fyr ved Ingøya i vest.
Laggo fikk ikke vei, som Nervei. Folk ble gamle og gikk bort. Det var internatskole på Sjånes. De unge reiste kanskje også ut fra den lille bygda Laggo. Det ble nye krav til livsstil og standard. Avfolking.
Det er vemodig at Laggo er avfolket. Slukt av sentraliseringsmaskinen. Man kan jo frykte at når den ene dominobrikken faller, så faller flere.
Som gammel finnmarking sjekker jeg alltid finn.no. Både hytter og hus. I huset i Laggo var det bilder både utenfra og inne i huset. Der hadde tiden stått stille. Et minne om et livskraftig samfunn. Så vemodig!
