Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): «Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, og hold dere slik til Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv.»(Judas’ brev, v.20–21).
Jesu lillebror har skrevet et kort brev til menighetene. Det er – som vi har sett – et «kampbrev» mot vranglæren og dem som kom inn med den villfarende læren.
Han formaner de troende til å bli oppbygget på troen. Troens grunn er Jesus Kristus. Det er dette som Paulus skriver om i sine brev. I Ef.2,19ff skriver han om å bli oppbygget på «apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.»
Vi bygger ikke på en usikker grunn, men på den klippegrunn som står fast. Jesus selv brukte dette bildet om å høre og tro på Hans ord. (Matt.7,24ff)
Da Moses så den brennende tornebusken, ville han gå bort og se på det fenomenet. Men Herren Gud stanset ham og sa: «Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det sted du står på, er hellig grunn.» (2.Mos.3,5)
Her må du møte Herren med ydmykhet og respekt. Ta av det som er urent i møte med den hellige Gud.
Stedet der Jesus ble korsfestet, på Golgata, var den høyhellige grunn. Det var der Abraham fikk beskjed av Gud om å ofre Isak, på Moriafjellet. Den gang grep Gud inn, og en vær ble ofret i stedet. Men Jesus, Guds Sønn, var det sonoffer som ble båret fram for alle våre synder.
Vår tro bygger ikke på tilfeldig grunn, men på Klippen Kristus.
Troens liv for en kristen har med å leve i Guds kjærlighet. Det er den fineste og mest dyrebare byggestein. Når vi oppbygges på vår høyhellige tro, så er det alltid i forhold til Guds kjærlighet.
«Den grunn hvorpå jeg bygger, er Kristus og Hans død. I Kristi korses skygger forsvinner all min nød. Der har jeg funnet livet, selv er jeg intet verd. Hva Jesus meg har givet, gjør meg for Gud så kjær.» (Gerhardt)
I vers 20b skriver Judas: «Be i Den Hellige Ånd.» Den Hellig Ånd kalles «bønnens Ånd», som hjelper oss i bønnen. Det er det som Paulus sier: «Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord.» (Rom. 8,26b)
Bønnen er alltid det første og det siste i vår gudstjeneste. Det gjelder på det personlige plan og i menigheten.
Brorson skriver i sin salme «Den tro som Jesus favner og hjertet rense kan», i 4. vers: «Vår tro, om den er liten, så er den dog av Gud. Stå derfor sterk i striden mot alle Satans skudd! Vår tro er dog den seir som verden overvinner, som alle lyster binder og spotter Satans leir.»
