Av Vidar Norberg
(KOMMENTAR): Gamvik kommune står overfor et vanskelig veivalg. Vindmøller eller ikke vindmøller på Sandfjellet. For dem som ikke har reist fra det forlorne fiskeværet Mehamn, men er blitt igjen, er vindmøller snart det eneste håp for å klore seg fast. Koste hva det koste vil. Om så man ødelegger all natur med vindmølleforurensning for all tid, spiller det knapt noen rolle.
Spørsmålet er om hva som er viktigst, et av jordens uberørte fjellområder på Europas nordligste fastland eller ubotelig vindmølleforurensning.
Man kan nok for en liten stund holde kunstig åndedrett i Gamvik kommune om man ødelegger fjellheimen med 100 til 150 vindmøller på Nordkynhalvøya. Det vil gi folk mulighet til å fintrø ennå noen år i et livløst fiskevær.
En gang var Omgang et av de gode fiskevær på Nordkynhalvøya. Skjøtningberg også. Det var i den tiden man brukte årer og seil og var avhengig av å dra båten på land når uværet kom. Med motoriserte fiskebåter kom behovet for lune og trygge havner hvor båtene kunne levere fangsten ved kai og fortøyes på havna. Dermed ble Omgang forlatt, og folk flyttet blant annet til Mehamn.
Mehamn var et godt fiskevær i tiden med mindre fartøyer. Men etter hvert kunne man uten leveringsplikt like gjerne fryse trålerfangsten om bord og selge den der prisen var best, ikke nødvendigvis i Mehamn. Det industrielle storfisket var ønsket av myndighetene.
Noe av det som nok var med på å knekke de små fiskeværene, var kvoteordningen som kom på 1980-tallet. Den skapte kvotebaroner med båter for effektivt industrielt fiske. Allemannsfisket ble avskaffet, den lille mann ble jaget på land. Fiskebruk lagt ned. Man glemte at det var de mange som fisket, og ikke minst fremmedfiskere som skapte liv i værene. I noen tilfeller slo fremmedfiskerne seg ned på kyststedene i Finnmark. Når fisket kun er for et fåtall kovotebaroner, tørker småsamfunnene inn. Det er blant annet dette man nå ser resultatet av. Det er er Mehamns ulykke. Et politisk mesterstykke for å flytte folk og kapital.
Når folketallet i en kystkommune ligger på rundt 1000 mennesker, er det ikke lett å skape lønnsomhet hverken i det ene eller det andre. Det kan nok være forlokkende når storkapitalen kommer med løfter om mange millioner i årlige avgifter og gaver. Men det er neppe nestekjærligheten til Gamvik kommunes befolkning som driver dem. Det er profitten fra vindturbinenes naturødeleggelse.
Om man ønsker å bevare urørt natur på Nordkynhalvøya, burde man kanskje spørre seg selv om det ikke var bedre å flytte alle i kommunen til Alta eller Østlandet, gi dem hus og trygd om de ikke får arbeid. Skal et ja eller tja fra knapt tusen mennesker være tungen på vektskålen for å ødelegge «verdensarv» på Nordkynhalvøya?
Selvsagt vil de få fordringsløse som liker seg på steder som Mehamn, Gamvik og Skjånes, bli igjen, slik det var i Laggo inntil bygda var tømt for folk. Noen blir nok boende til siste slutt, fordi Nordkynhalvøya er så usigelig vakker, mer verdt enn kortsiktig profitt fra naturødeleggelser.
Omgang ble fraflyttet. Er det Mehamn i neste omgang?
